Hva skal et menneske kunne gjøre og være?

Martha Nussbaum og rettferdighetens konkrete ansikt

Rettferdighet omtales ofte i abstrakte ord.

Vi taler om likhet, frihet, rettigheter, fordeling og menneskeverd. Ordene er nødvendige. De gir oss et språk for å kritisere makt og beskrive de prinsippene et samfunn bør bygge på. Men ordene kan også bli stående på avstand fra menneskelivet.

Et samfunn kan erklære at alle er likeverdige og samtidig være innrettet slik at noen mennesker ikke kommer inn i bygningene, ikke forstår informasjonen, ikke får uttrykke sin vilje og ikke kan delta i fellesskapene hvor beslutninger treffes.

Rettigheten finnes på papiret.

Muligheten mangler i livet.

Det er i dette mellomrommet Martha Nussbaums filosofi begynner. Hun spør ikke bare hvilke rettigheter et menneske formelt har. Hun spør hva mennesket faktisk er i stand til å gjøre og være innenfor de betingelsene samfunnet har skapt.

Spørsmålet er enkelt formulert, men vidtrekkende:

Hva skal hvert menneske ha reell mulighet til å gjøre og være for å kunne leve et liv i samsvar med menneskelig verdighet?

Med dette spørsmålet vender Nussbaum rettferdighetens blikk bort fra de abstrakte prinsippene alene og mot det konkrete menneskelivet. Hun spør ikke først hvor mange ressurser et menneske har fått, men hva ressursene faktisk gjør mulig. Hun spør ikke bare om mennesker er behandlet likt, men om de reelt sett har fått likeverdige muligheter til å leve.

Rettferdigheten får dermed et ansikt.

Et menneske bak teorien

Politiske teorier begynner ofte med en forestilling om hva et menneske er.

Dette utgangspunktet er avgjørende, selv når det ikke uttales tydelig. Hvis mennesket forestilles som rasjonelt, selvstendig og produktivt, vil samfunnet bli innrettet rundt slike egenskaper. Den som kan planlegge sitt eget liv, forhandle om sine interesser og bidra økonomisk, vil lett fremstå som den typiske borgeren.

Men hvem blir stående i utkanten av teorien?

Det gjør ofte mennesket som trenger hjelp til å forstå, velge og handle. Barnet. Den alvorlig syke. Den gamle som har mistet deler av sin hukommelse. Mennesket med omfattende kognitive funksjonsnedsettelser. Den som ikke kan gjøre seg forstått på samfunnets foretrukne språk.

Slike mennesker kan naturligvis omtales i en teori. De kan få omsorg og beskyttelse. Men de kommer ofte inn etter at det grunnleggende bildet av borgeren allerede er tegnet.

Nussbaum utfordrer dette utgangspunktet. Hun hevder at avhengighet, kroppslighet og sårbarhet ikke er særtilfeller som kan legges til senere. De tilhører menneskelivet selv.

Vi blir født avhengige av andre. Vi lever i kropper som kan bli syke og skadet. Vi kan miste evner vi tidligere hadde. Vi trenger relasjoner for å utvikle språk, identitet og trygghet. Selv den mest selvstendige borgeren er avhengig av institusjoner, natur, omsorg og andre menneskers arbeid.

Det autonome mennesket er derfor ikke hele sannheten om mennesket.

Nussbaum begynner i stedet med et levende, kroppslig og relasjonelt menneske. Dette mennesket har behov, følelser, forestillingsevne og mulighet til å knytte seg til andre. Det kan blomstre, men også krenkes. Det kan handle, men er aldri fullstendig uavhengig.

En teori om rettferdighet må passe til dette mennesket, ikke til en idealisert skapning som ingen av oss fullt ut er.

Fra ressurser til muligheter

Det er mulig å fordele ressurser likt og likevel skape urettferdige resultater.

To mennesker kan få den samme pengesummen, men ha svært ulik mulighet til å omsette pengene i et godt liv. En person som bruker rullestol, kan trenge dyrere transport eller tilpasset bolig. Et menneske med alvorlig sykdom kan bruke store ressurser bare på å opprettholde den helsen andre tar for gitt. En person med kognitive vansker kan trenge støtte til å forstå og bruke de ordningene som formelt er tilgjengelige.

Det samme gjelder rettigheter. En rett til utdanning betyr lite dersom undervisningen ikke kan forstås. En rett til arbeid betyr lite dersom arbeidsplassen ikke er tilgjengelig. En rett til politisk deltakelse betyr lite dersom informasjon, lokaler eller støtteordninger stenger mennesker ute.

Nussbaum retter derfor oppmerksomheten mot hva ressurser og rettigheter blir omdannet til i menneskers faktiske liv.

Dette er kjernen i hennes Capabilities Approach.

Det engelske ordet capabilities kan være vanskelig å oversette. Det viser ikke først og fremst til indre evner eller ferdigheter. Det handler om muligheter et menneske reelt har tilgang til. Vi kan kalle dem handlingsmuligheter, livsmuligheter eller mulighetsbetingelser.

Det avgjørende er ikke bare hva mennesket kan gjøre ved egen kraft.

Det avgjørende er hva mennesket har mulighet til å gjøre i samspill med sine sosiale, politiske, økonomiske og materielle omgivelser.

Dermed flyttes en del av ansvaret fra individet til samfunnet.

Når et menneske ikke kan delta, skal vi ikke automatisk spørre hva som mangler ved personen. Vi må også spørre hva som mangler i omgivelsene.

Evne og mulighet

Forskjellen mellom evne og mulighet er avgjørende.

Et menneske kan ha evnen til å bevege seg, men ikke muligheten til å komme inn i en bygning fordi trappen stenger veien. Et annet menneske kan ha begrenset bevegelsesevne, men likevel ha god mulighet til å delta fordi omgivelsene er tilgjengelige.

På samme måte kan et menneske ha evne til å uttrykke ønsker, men mangle muligheten til å bli hørt. Personen snakker kanskje langsomt, bruker få ord eller kommuniserer gjennom tegn og kroppslige uttrykk. Hvis ingen gir tid eller forsøker å forstå, blir stemmen praktisk talt borte.

Da ligger ikke hele problemet i individet.

Det ligger også i møtet.

Dette synet utfordrer den medisinske forestillingen om funksjonshemming som en egenskap ved kroppen alene. En funksjonsnedsettelse kan være virkelig og betydningsfull, men graden av funksjonshemming oppstår også i forholdet mellom mennesket og omgivelsene.

Trappen skaper funksjonshemming for den som ikke kan gå. Det utilgjengelige språket skaper funksjonshemming for den som trenger enkel informasjon. Den raske samtalen skaper funksjonshemming for den som trenger mer tid.

Rettferdighet handler derfor ikke bare om å reparere eller trene individet.

Den handler også om å forandre verden.

Et liv i samsvar med menneskelig verdighet

Nussbaum knytter mulighetene til menneskelig verdighet. Et rettferdig samfunn må sikre hver person tilgang til et nivå av sentrale muligheter som gjør det mulig å leve et liv som er menneskelig verdig.

Dette betyr ikke at myndighetene skal bestemme hvordan mennesker skal leve.

Nussbaum skiller mellom muligheter og faktiske funksjoner. En mulighet innebærer at et menneske kan velge å gjøre noe, men ikke nødvendigvis må gjøre det.

Et menneske skal for eksempel ha mulighet til politisk deltakelse. Men det skal ikke tvinges til å delta i politikken. Det skal ha mulighet til å inngå i sosiale relasjoner, men også rett til å trekke seg tilbake. Det skal ha mulighet til lek og glede, men ikke pålegges bestemte former for aktivitet.

Dette verner om friheten.

Samfunnets oppgave er ikke å produsere identiske liv. Det skal skape betingelser hvor ulike mennesker kan velge og utvikle liv i samsvar med egne verdier, forutsetninger og interesser.

Rettferdighet innebærer derfor både noe universelt og noe personlig.

Det universelle er at alle mennesker skal ha tilgang til grunnleggende livsmuligheter.

Det personlige er hvordan hvert enkelt menneske velger, eller med støtte blir hjulpet til å forme, sitt konkrete liv.

De ti sentrale mulighetene

Nussbaum foreslår en liste over ti sentrale muligheter som ethvert menneske bør ha tilgang til. Listen er ikke ment som en fullstendig beskrivelse av det gode liv. Den er snarere et politisk minimum, en terskel et rettferdig samfunn ikke bør la mennesker falle under.

Mulighetene omfatter liv, kroppslig helse, kroppslig integritet, sanser, forestillingsevne og tenkning, følelser, praktisk fornuft, tilknytning, forholdet til andre arter, lek og innflytelse over eget miljø.

Ved første øyekast kan listen virke som en oppramsing. Men den uttrykker et rikt syn på mennesket.

Mennesket er ikke bare en kropp som skal holdes i live.

Det er et sansende, tenkende, følende og relasjonelt vesen. Det trenger trygghet, men også frihet. Det trenger omsorg, men også mulighet til å handle. Det trenger alvor, men også lek. Det trenger andre mennesker, men også et privat rom og innflytelse over sitt eget liv.

Listen viser dermed at rettferdighet ikke kan reduseres til inntekt, helse eller fysisk sikkerhet alene.

Et menneske kan være godt ernært og medisinsk ivaretatt, men likevel leve uten nære relasjoner, privatliv, medbestemmelse eller glede.

Da er ikke livet nødvendigvis rettferdig organisert.

Liv

Den første muligheten gjelder livet selv.

Et menneske skal ha mulighet til å leve et normalt menneskelig livsløp og ikke dø for tidlig eller leve under forhold som gjør livet så redusert at det mister sine menneskelige muligheter.

Dette virker som det mest grunnleggende punktet. Uten liv finnes ingen andre muligheter.

Likevel er ikke retten til liv bare et spørsmål om å forhindre død. Den handler også om hvilke liv samfunnet velger å beskytte, og hvilke liv som betraktes som mindre verdifulle.

Mennesker med alvorlige funksjonsnedsettelser har gjennom historien vært utsatt for forestillinger om at deres liv er mindre fullverdige. Noen ganger har dette kommet brutalt til uttrykk. Andre ganger viser det seg i mer tilslørte vurderinger av livskvalitet, behandlingsverdighet og samfunnskostnad.

Nussbaums utgangspunkt er at et liv ikke mister sin verdighet fordi det er avhengig av hjelp.

Retten til liv gjelder også livet som ikke kan forsvare seg selv.

Kroppslig helse

Den andre muligheten gjelder kroppslig helse: tilgang til ernæring, bolig, medisinsk hjelp og betingelser som gjør fysisk utvikling mulig.

Helse er ikke bare et privat prosjekt.

Menneskers helse formes av bolig, økonomi, arbeidsforhold, miljø, relasjoner og tilgang til tjenester. Derfor blir kroppslig helse også et rettferdighetsspørsmål.

To mennesker kan få den samme medisinske behandlingen, men ha svært ulike muligheter til å leve sunt. Den ene har trygg bolig, kunnskap, transport og mennesker som kan følge opp. Den andre lever i uforutsigbarhet, fattigdom eller sosial isolasjon.

Det er ikke tilstrekkelig å tilby den samme tjenesten dersom betingelsene for å bruke den er ulike.

For mennesker som trenger langvarig omsorg, blir kroppslig helse nært knyttet til kvaliteten på hverdagslivet. Søvn, mat, aktivitet, trygghet og kontinuitet er ikke små detaljer. De utgjør kroppens verden.

Rettferdig omsorg må derfor se hele menneskets livssituasjon, ikke bare diagnosen.

Kroppslig integritet

Kroppslig integritet handler om å kunne bevege seg fritt, være beskyttet mot vold og overgrep, ha seksuell selvbestemmelse og kunne bestemme over egen kropp.

Dette er særlig krevende når et menneske trenger hjelp til intim pleie.

Hjelp til vask, påkledning, toalettbesøk og medisinsk behandling kan være nødvendig. Men nødvendigheten opphever ikke menneskets integritet. Tvert imot skjerper den hjelperens ansvar.

Det er forskjell på å få utført en oppgave og å bli møtt som et menneske.

Kroppslig hjelp kan gis på en måte som beskytter privatliv, valg og verdighet. Den kan også gis så raskt og rutinemessig at kroppen blir behandlet som et arbeidsområde.

Den som mottar hjelpen, kan være avhengig av den ansattes hender.

Men kroppen tilhører fortsatt personen selv.

Kroppslig integritet krever derfor mer enn fravær av vold. Den krever respekt for grenser, rytme, kjønn, trygghet og retten til å si nei.

Sanser, forestillingsevne og tenkning

Nussbaum inkluderer muligheten til å bruke sansene, forestille seg, tenke og resonnere. Dette forutsetter utdanning, tilgang til kultur, ytringsfrihet og mulighet til religiøs eller livssynsmessig utfoldelse.

Det er et viktig poeng at rettferdighet også omfatter menneskets indre verden.

Mennesket trenger mer enn omsorg og beskyttelse. Det trenger adgang til kunnskap, kunst, språk, natur, musikk og fortellinger. Det trenger mulighet til å utvikle sin forestillingsevne og forstå verden.

Dette gjelder også mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser.

For lave forventninger kan bli en form for urettferdighet. Når samfunnet antar at et menneske ikke kan lære, forstå eller glede seg over kulturelle uttrykk, reduseres mulighetene før personen selv har fått prøve.

Utdanning og kultur må derfor ikke reserveres for dem som kan prestere på samfunnets vanlige måte.

Mennesker lærer forskjellig. De uttrykker forståelse forskjellig. Men behovet for mening og stimulering tilhører menneskelivet.

Følelser

Nussbaum gir følelsene en sentral plass.

Et menneske skal kunne knytte seg til mennesker og ting, elske dem som elsker og bryr seg om det, sørge over fravær, oppleve lengsel, takknemlighet og berettiget sinne. Samfunnet bør ikke forme menneskers liv slik at følelsesutviklingen blir ødelagt av frykt og angst.

Dette er bemerkelsesverdig i en rettferdighetsteori.

Følelser blir ofte betraktet som private og politisk irrelevante. Nussbaum viser derimot at samfunnet påvirker hvilke relasjoner mennesker kan danne, hvor trygge de kan være, og om de får beholde tilknytningene som gir livet sammenheng.

For mennesker som mottar omfattende tjenester, kan stadige skifter av ansatte og tjenesteytere skape brudd. Fra systemets side kan dette være administrative endringer. For personen kan det være tap av et menneske man har lært å stole på.

Tilknytning tar tid.

Når relasjoner stadig brytes, rammes ikke bare trivselen. En sentral menneskelig mulighet svekkes.

Rettferdighet må derfor også ta følelseslivet på alvor.

Praktisk fornuft

Praktisk fornuft handler om å kunne danne en forestilling om det gode og reflektere kritisk over planleggingen av sitt eget liv.

Dette punktet kan virke vanskelig når vi tenker på mennesker med alvorlige kognitive funksjonsnedsettelser. Kan alle forme en sammenhengende oppfatning av det gode liv?

Nussbaums svar er ikke at alle må gjøre dette på samme måte eller uten hjelp.

Praktisk fornuft kan være støttet. Et menneske kan trenge andre som hjelper til med å tydeliggjøre alternativer, forstå reaksjoner og bygge et liv rundt personens interesser og verdier.

Det avgjørende er at livet ikke utelukkende formes av andres forestillinger om hva som er godt.

En person kan kanskje ikke formulere en langsiktig livsplan. Men hun kan vise tydelige preferanser. Hun kan like noen mennesker og unngå andre. Hun kan søke bestemte aktiviteter, steder eller rytmer.

Disse uttrykkene må tas på alvor som deler av hennes oppfatning av det gode.

Rettferdighet krever ikke at alle mennesker blir like autonome.

Den krever at også den støttede viljen får betydning.

Tilknytning

Tilknytning er en av de mest sentrale mulighetene hos Nussbaum.

Den innebærer å kunne leve sammen med og henvendt mot andre mennesker, vise omsorg, delta i ulike former for sosial samhandling og forestille seg en annens situasjon. Den innebærer også å ha det sosiale grunnlaget for selvrespekt og å bli behandlet som et menneske med samme verdi som andre.

Her møtes det personlige og det politiske.

Tilknytning handler om vennskap, kjærlighet og fellesskap. Men den handler også om diskriminering, status og offentlig anerkjennelse.

Et menneske kan ikke skape selvrespekt helt alene. Selvforståelsen formes av hvordan andre møter oss. Hvis et menneske stadig blir oversett, undervurdert eller behandlet som en byrde, blir det vanskeligere å erfare seg selv som likeverdig.

Selvrespekt trenger et sosialt grunnlag.

Det betyr at verdighet ikke bare er en indre egenskap. Den må bekreftes gjennom institusjoner, relasjoner og praksiser.

Å bli invitert, lyttet til og regnet med er derfor ikke bare hyggelige tillegg til livet.

Det er rettferdighet.

Andre arter

Nussbaum inkluderer også muligheten til å leve med omsorg for og i relasjon til dyr, planter og natur.

Dette viser bredden i hennes menneskesyn. Mennesket lever ikke bare i politiske institusjoner og sosiale relasjoner. Det lever også i en mer enn menneskelig verden.

For mange mennesker har dyr, hager, skog og landskap stor betydning. Naturen kan gi ro, tilhørighet og erfaring av mening. Et menneske som har vansker med komplisert sosial kommunikasjon, kan oppleve en umiddelbar forbindelse med dyr eller bestemte steder.

Tilgang til natur kan derfor være en del av et godt liv, ikke bare en fritidsaktivitet for dem som har råd og fysisk mulighet.

Når institusjoner og boliger planlegges, kan forholdet til naturen lett bli glemt. Men et rom uten utsyn, en hverdag uten frisk luft og et liv uten kontakt med levende omgivelser kan være en alvorlig innskrenkning.

Rettferdighet omfatter også menneskets plass i naturen.

Lek

At lek står på listen over sentrale muligheter, er både overraskende og viktig.

Lek forbindes ofte med barn eller med noe man kan unne seg etter at de alvorlige behovene er dekket. Nussbaum gjør leken til en del av rettferdigheten.

Et menneske skal kunne le, leke og delta i rekreasjon.

Dette minner oss om at et verdig liv ikke bare er et trygt liv. Det må også kunne romme glede, spontanitet og uproduktiv tid.

I tjenester kan livet lett organiseres rundt mål, tiltak og utvikling. Aktivitet skal ha en hensikt. Trening skal forbedre en ferdighet. Samvær skal inngå i en plan.

Men noe av det menneskelige oppstår nettopp når handlingen ikke må begrunnes gjennom nytte.

Vi synger fordi sangen gir glede. Vi spiller fordi spillet er morsomt. Vi tuller, ler og gjentar noe uten at det skal føre til et målbart resultat.

Et samfunn som sikrer overlevelse, men ikke rom for glede, har ennå ikke sikret et fullt menneskelig liv.

Innflytelse over eget miljø

Den siste muligheten gjelder innflytelse over det politiske og materielle miljøet.

Politisk innebærer dette å kunne delta i valg og beslutninger som påvirker eget liv. Materielt handler det om eiendom, arbeid og muligheten til å bli behandlet som en handlende person i arbeidslivet.

For mennesker som mottar tjenester, begynner politisk innflytelse ofte i det nære.

Hvem kommer inn i hjemmet? Når gis hjelpen? Hvordan ser dagen ut? Hvilke mennesker ønsker personen å være sammen med? Hvilke risikoer er hun villig til å ta?

Dette er ikke bare praktiske spørsmål.

De gjelder makt.

Et menneske som ikke får påvirke sitt eget hverdagsmiljø, kan vanskelig erfare fullt medborgerskap. Selv om andre handler omsorgsfullt, blir personen stående utenfor beslutningene som former livet.

Innflytelse krever derfor at tjenester ikke bare spør hva personen mener, men lar svaret få konsekvenser.

Det er forskjell på å bli hørt og å få innflytelse.

Rettferdighet krever begge deler.

En terskel, ikke et maksimum

Nussbaum ser de sentrale mulighetene som en terskel. Samfunnet skal sikre at alle kommer over et visst minimumsnivå.

Dette er ikke det samme som å skape full likhet i alle livets forhold.

Mennesker vil ha ulike interesser, evner, relasjoner og livsprosjekter. Nussbaum ønsker ikke at staten skal utligne enhver forskjell. Men ingen bør overlates til et liv hvor grunnleggende menneskelige muligheter mangler.

Terskelen gjør teorien både ambisiøs og begrenset.

Den er ambisiøs fordi den stiller krav om mer enn formell frihet. Samfunnet må aktivt legge til rette for at mennesker kan leve verdige liv.

Den er begrenset fordi den ikke foreskriver hvordan det gode livet skal se ut over terskelen. Mennesker kan velge ulikt og prioritere forskjellig.

Men terskelen reiser vanskelige spørsmål.

Hvor høyt skal den settes? Hvem skal bestemme hva som er tilstrekkelig? Hvordan skal ulike muligheter veies mot hverandre når ressursene er begrensede?

Nussbaums liste løser ikke alle politiske konflikter.

Men den gjør konfliktene tydeligere.

Den tvinger oss til å spørre hvilke deler av menneskelivet vi er villige til å la noen mennesker mangle.

Kan det gode livet defineres?

En vanlig innvending mot Nussbaum er at hun beskriver det gode liv for konkret.

Hvem gir filosofen rett til å bestemme hvilke muligheter alle mennesker skal verdsette? Kan listen bli paternalistisk? Kan den påtvinge andre kulturer en bestemt vestlig forestilling om menneskelig utvikling?

Dette er alvorlige spørsmål.

Amartya Sen, som også har utviklet mulighetstilnærmingen, har vært mer tilbakeholden med å formulere én fast liste. Han mener at hvilke muligheter som skal prioriteres, bør avgjøres gjennom offentlig diskusjon og demokratiske prosesser.

Nussbaum svarer at hennes liste er åpen for revisjon, og at punktene er formulert på et så generelt nivå at de kan virkeliggjøres på ulike måter i forskjellige kulturer og liv.

Lek kan ha mange former. Tilknytning kan leves i ulike familier og fellesskap. Praktisk fornuft kan uttrykkes gjennom ulike livssyn. Politisk deltakelse kan organiseres forskjellig.

Likevel står spenningen igjen.

En rettferdighetsteori må på den ene siden respektere pluralisme. På den andre siden må den kunne kritisere samfunn hvor mennesker nektes grunnleggende frihet, helse, integritet og deltakelse.

Hvis vi sier at alle livsformer er like gyldige, kan vi miste språket for å kritisere undertrykkelse.

Hvis vi definerer det gode livet for detaljert, kan vi selv bli undertrykkende.

Nussbaums liste er et forsøk på å gå mellom disse ytterpunktene.

Friheten til å velge annerledes

Mulighetstilnærmingen skiller mellom å ha en mulighet og å bruke den.

Dette verner om menneskets rett til å velge annerledes enn andre forventer.

Et menneske kan ha tilgang til utdanning uten å ønske en lang akademisk utdannelse. Det kan ha mulighet til sosial deltakelse, men foretrekke et roligere liv. Det kan ha adgang til arbeid, men velge andre former for virksomhet.

Det rettferdige samfunnet gjør mulighetene tilgjengelige uten å gjøre dem til krav om prestasjon.

Dette er særlig viktig for mennesker med funksjonsnedsettelser. Inkludering kan ellers gli over i et press om å leve mest mulig likt flertallet.

Mennesket skal inkluderes, men må ikke bevise sin verdi ved å bli normalt.

Rettferdighetens mål er ikke normalitet.

Det er verdighet og reell frihet.

Dette innebærer også retten til et liv hvor man trenger andre. Selvstendighet bør ikke forstås som fravær av hjelp, men som muligheten til å ha innflytelse over hvordan hjelpen gis.

Et menneske kan være omfattende avhengig og samtidig ha selvbestemmelse.

Friheten kan være relasjonell.

Omsorg som en del av rettferdigheten

Tradisjonelt har omsorg ofte vært plassert utenfor rettferdighetsteorien. Rettferdighet har handlet om offentlige institusjoner, lover og fordeling, mens omsorg har vært betraktet som privat, familiær og følelsesmessig.

Nussbaum bryter ned dette skillet.

Hvis mennesker trenger omsorg for å kunne utvikle og bruke grunnleggende muligheter, blir omsorg en del av rettferdigheten.

Et barn trenger omsorg for å utvikle språk, følelser og praktisk fornuft. En syk person trenger omsorg for å bevare helse og integritet. Et menneske med omfattende funksjonsnedsettelser kan trenge støtte for å uttrykke ønsker, inngå i relasjoner og påvirke sitt miljø.

Omsorg er dermed ikke bare godhet.

Den er en samfunnsbetingelse.

Men dette betyr også at omsorgsarbeidet må organiseres rettferdig. De som gir omsorg, trenger selv muligheter til helse, hvile, arbeid og deltakelse. Dersom samfunnet skyver omsorgsansvaret over på familier, ofte kvinner, uten tilstrekkelig støtte, skapes ny urettferdighet.

Rettferdighet må omfatte både den som trenger omsorg og den som yter den.

Den profesjonelle som mulighetsskaper

Nussbaums teori har en særlig betydning for helse- og sosialfaglig praksis.

Profesjonsutøveren kan forstås som en som bidrar til å utvide eller begrense et annet menneskes mulighetsrom.

Dette er et stort ansvar.

En sosialarbeider, vernepleier, sykepleier eller personlig assistent gir ikke bare en konkret tjeneste. Gjennom måten tjenesten gis på, påvirker den profesjonelle menneskets tilgang til integritet, tilknytning, selvbestemmelse og deltakelse.

Den samme hjelpen kan gis på ulike måter.

Et menneske kan transporteres til en aktivitet uten å bli deltaker. Det kan få mat uten å ha innflytelse over måltidet. Det kan være fysisk trygt uten å oppleve trygghet. Det kan få mange tjenester og likevel ha få livsmuligheter.

Profesjonelt arbeid må derfor spørre mer enn om oppgaven er utført.

Hvilken mulighet ble styrket?

Hvilken ble kanskje svekket?

Bidro handlingen til at mennesket fikk større eierskap til sitt liv, eller gjorde den personen mer passiv og avhengig?

Dette er praktisk filosofi i ordets mest konkrete betydning.

Når mulighetene står i konflikt

De sentrale mulighetene kan komme i konflikt med hverandre.

Kroppslig helse kan stå mot frihet. En person ønsker kanskje å leve på en måte som innebærer helserisiko. Integritet kan stå mot behovet for beskyttelse. Tilknytning kan stå mot privatliv. Økonomiske rammer kan begrense muligheten til kontinuitet og individuell tilrettelegging.

Nussbaums liste gir ikke alltid et enkelt svar.

Det betyr ikke at den er ubrukelig. Tvert imot kan den gjøre det mulig å se hva som faktisk står på spill.

Når en tjeneste begrenser en persons frihet av hensyn til helse, må begge verdiene synliggjøres. Når en bolig organiseres effektivt, men beboernes privatliv svekkes, må tapet av integritet omtales som et reelt tap.

Uten et slikt språk kan administrative hensyn fremstå som nøytrale og nødvendige.

Rettferdighet krever at også det som tapes, får et navn.

Det konkrete ansiktet

Hva skal et menneske kunne gjøre og være?

Det kan være fristende å svare med store ord: leve fritt, utvikle seg, delta og bli respektert.

Nussbaums bidrag er å gjøre ordene mer konkrete.

Å leve fritt kan bety å kunne bestemme hvem som kommer inn i hjemmet.

Å delta kan bety å få informasjon på et språk man forstår.

Å ha kroppslig integritet kan bety at noen banker på døren før de går inn.

Å ha tilknytning kan bety å få beholde en hjelper man har lært å stole på.

Å ha praktisk fornuft kan bety at et nei får tid til å bli hørt.

Å ha mulighet til lek kan bety at ikke alle aktiviteter må ha et behandlingsmål.

Rettferdighet viser seg i slike detaljer.

Den lever ikke bare i grunnlover og konvensjoner, men i rom, rutiner, samtaler og måter å berøre et annet menneske på.

Det konkrete ansiktet til rettferdigheten er ansiktet til den personen som spør om å få bestemme over sitt eget liv.

Et samfunn vurdert nedenfra

Nussbaums teori inviterer oss til å vurdere samfunnet nedenfra.

Ikke først fra perspektivet til den sterke, effektive og velformulerte borgeren, men fra perspektivet til den som møter flest hindringer.

Kan dette mennesket komme inn?

Kan hun forstå?

Kan han bli hørt?

Kan personen knytte seg til andre, beskytte kroppen sin, bruke sansene, leke og påvirke sin egen hverdag?

Et samfunn kan fremstå fritt og rettferdig for dem som passer godt inn i dets institusjoner. Den virkelige prøven oppstår hos dem som trenger at institusjonene forandres.

Den som har størst behov for tilrettelegging, avslører samfunnets skjulte forutsetninger.

Trappen viser hvem bygningen var planlagt for.

Det vanskelige språket viser hvem informasjonen var skrevet for.

Den raske beslutningen viser hvem man forventet skulle kunne følge med.

Ved å se fra utkanten oppdager vi sentrum på nytt.

Mennesket som mål

Nussbaums teori hviler på en enkel, men krevende overbevisning:

Hvert menneske skal behandles som et mål, ikke bare som et middel for andres interesser eller samfunnets produksjon.

Et menneske er ikke verdifullt fordi det bidrar til økonomisk vekst. Det er ikke verdifullt fordi det kan forsvare sine rettigheter eller gjengjelde omsorg.

Det har krav på rettferdighet fordi det er et menneskelig liv med mulighet for erfaring, relasjon, glede og lidelse.

Dette betyr ikke at ethvert menneske kan realisere alle muligheter på samme måte. Kropp, helse og kognitive forutsetninger setter reelle grenser.

Men begrensningene fritar ikke samfunnet fra å spørre hva som kan gjøres mulig.

Rettferdighet er ikke å love at alle kan bli hva som helst.

Det er å nekte å gjøre samfunnsskapte hindringer om til individuelle skjebner.

Hva skylder vi hverandre?

Spørsmålet om hva et menneske skal kunne gjøre og være, leder til et annet spørsmål:

Hva skylder vi hverandre?

Nussbaums svar er mer omfattende enn en rett til å bli latt i fred. Vi skylder hverandre samfunnsbetingelser som gjør grunnleggende menneskelige muligheter reelle.

Dette innebærer skoler som kan romme forskjeller, boliger som er tilgjengelige, tjenester som støtter selvbestemmelse, og lokalsamfunn hvor mennesker kan høre til.

Det innebærer også et språk som ikke reduserer mennesker til byrder, diagnoser eller kostnader.

Vi skylder hverandre å bygge en verden hvor sårbarhet ikke fører til utstøtelse.

Denne forpliktelsen er ikke grenseløs. Samfunnet må prioritere, og ikke alle ønsker kan oppfylles. Men prioriteringene må foretas innenfor en forståelse av hva et menneskelig verdig liv krever.

Økonomien må tjene menneskelivet.

Menneskelivet kan ikke bare tilpasses økonomien.

Rettferdighetens konkrete ansikt

Nussbaums filosofi gir ikke en enkel oppskrift på det rettferdige samfunnet. Den gir oss noe annet: et sett med spørsmål som kan bringe de store prinsippene nærmere menneskelivet.

Ikke bare: Har personen en rettighet?

Men: Kan retten brukes?

Ikke bare: Har personen fått en tjeneste?

Men: Hvilken livsmulighet skaper tjenesten?

Ikke bare: Er alle behandlet likt?

Men: Har de reelt likeverdige muligheter?

Ikke bare: Er mennesket trygt?

Men: Har det også frihet, tilknytning, glede og innflytelse?

Dette er rettferdighetens konkrete ansikt.

Det er ikke et abstrakt ideal som svever over hverdagen. Det møter oss i det enkelte menneskets kropp, hjem, relasjoner og håp.

Og kanskje er dette den viktigste lærdommen hos Nussbaum:

Et samfunn er ikke rettferdig fordi det har formulert vakre prinsipper.

Det er rettferdig i den grad hvert menneske faktisk får mulighet til å leve.

Til å føle og tenke.

Til å knytte seg til andre.

Til å delta og trekke seg tilbake.

Til å leke, velge og påvirke.

Til å være sårbart uten å miste sin verdighet.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva et menneske kan gjøre ved egen kraft.

Spørsmålet er hva vi, gjennom samfunnet og våre handlinger, gjør mulig for hverandre.

Spørsmålet er derfor ikke bare hva et menneske kan gjøre ved egen kraft.

Spørsmålet er hva vi, gjennom samfunnet og våre handlinger, gjør mulig for hverandre.

Dette essayet er basert på mine notater og forelesninger om dette tema for studenter i sosialt arbeid. Teksten er utviklet i en samtale med OpenAI/ChetGPT, som også har laget illustrasjonen.