Den andre er alltid mer
Om perspektiv, fremmedhet og grensene for vår forståelse
Vi sier ofte at vi forstår et annet menneske.
Vi sier det i hverdagen, i familien, i terapirommet, i sosialt arbeid, i undervisning og i vennskap. Vi sier: Jeg forstår deg. Jeg skjønner hvordan du har det. Nå ser jeg hva du mener. Nå begynner jeg å forstå hvorfor du gjorde som du gjorde.
Slike ord kan være gode.
De kan skape lettelse. De kan gi et menneske følelsen av ikke lenger å være alene. De kan åpne rommet mellom oss og gjøre det mulig å fortsette samtalen.
Men ordene kan også være farlige.
For når jeg sier at jeg forstår deg, kan jeg samtidig ha begynt å lukke deg inne i min forståelse.
Jeg kan mene at jeg har sett nok. At historien din nå er tydelig. At reaksjonene dine passer inn i en forklaring. At jeg vet hvor smerten kommer fra, hva du trenger, og hvilken vei du bør gå.
Da er forståelsen ikke lenger en bro.
Den er blitt et rom den andre ikke kommer ut av.
Hermeneutikken lærer oss at mennesket er et fortolkende vesen. Vi forstår alltid fra et sted, gjennom språk, tradisjon, erfaring og forforståelse. Vi kan ikke la være å fortolke. Uten fortolkning ville vi ikke kunne orientere oss i verden eller møte andre mennesker meningsfullt.
Men hermeneutikken lærer oss også noe annet:
Forståelsen har grenser.
Et annet menneske er aldri bare det jeg har forstått.
Den andre er alltid mer.
Perspektivet jeg ser fra
Jeg møter aldri den andre fra ingensteds.
Jeg ser fra mitt eget liv. Jeg bærer med meg min alder, kropp, historie, utdanning, språk, kultur, tro, tvil, sårbarhet og erfaring. Jeg ser gjennom det jeg har opplevd, men også gjennom det jeg ikke har opplevd.
Dette gjelder både i hverdagen og i profesjonelt arbeid.
Den som har arbeidet lenge med barn i utsatte livssituasjoner, ser tegn en uerfaren kanskje ikke ser. Den som har møtt mange mennesker i krise, kan gjenkjenne mønstre. Den som har forsket på skam, makt eller overgrep, har begreper som gjør visse erfaringer tydelige.
Dette er verdifullt.
Men perspektivet som åpner, begrenser også.
Når jeg ser fra ett sted, ser jeg ikke samtidig fra alle andre steder. Det som er nært min erfaring, blir lettere å gjenkjenne. Det som ligger langt fra mitt liv, kan bli fremmed, utydelig eller feilfortolket.
Jeg kan tro at jeg ser mennesket.
Men ofte ser jeg mennesket fra min kant.
Den hermeneutiske ydmykheten begynner her. Ikke med at jeg slutter å stole på alt jeg ser, men med at jeg husker at jeg ser fra et bestemt sted.
Min forståelse kan være sann.
Men den er ikke hele sannheten.
Den andre som fremmed
Det finnes alltid noe fremmed i den andre.
Selv i mennesker vi kjenner godt. Selv i dem vi elsker. Selv i barn vi har fulgt fra de var små. Selv i ektefellen vi har delt et langt liv med.
Den andre kan overraske oss. Si noe vi ikke ventet. Bære en sorg vi ikke kjente. Huske en hendelse annerledes. Reagere på en måte som viser at vi ikke har forstått alt.
Dette er ikke nødvendigvis et nederlag.
Det er et tegn på at den andre fortsatt er levende.
Fremmedheten betyr ikke at den andre er utilgjengelig. Den betyr ikke at forståelse er umulig. Den betyr bare at forståelsen aldri blir total.
Et menneske er ikke en tekst vi kan lese ferdig.
Selv teksten kan leses på nye måter. Hvor mye mer gjelder ikke da et menneske, som fortsatt lever, handler, husker, glemmer, håper, skammer seg, tier og forandrer seg?
Den andre er ikke et problem som skal løses.
Den andre er et liv som aldri helt kan innesluttes i min forklaring.
Når forståelse blir eierskap
Forståelse kan bli en form for eierskap.
Det skjer når jeg gjør min fortolkning av den andre sterkere enn den andres egen mulighet til å tale. Jeg sier kanskje: Egentlig handler dette om frykt. Egentlig er du sint på moren din. Egentlig vil du ikke bli frisk. Egentlig er dette traume, skam, motstand eller kontroll.
Noen ganger kan slike fortolkninger treffe noe sant.
Det finnes erfaringer mennesker ikke selv har språk for. Det finnes forsvar, fortrengninger og mønstre som andre kan se før personen selv ser dem.
Men ordet «egentlig» er farlig.
Det kan gi hjelperen rett til å vite mer om den andre enn den andre vet om seg selv.
Da risikerer forståelsen å bli overtakelse.
Den andre får ikke lenger være den fremste vitne til sitt eget liv. Alt vedkommende sier, kan tolkes gjennom hjelperens forklaring. Dersom personen bekrefter fortolkningen, er det innsikt. Dersom personen avviser den, er det motstand.
Slik blir mennesket fanget.
Det finnes ingen vei ut av den andres forståelse.
Derfor må all dyp fortolkning ledsages av varsomhet. Vi kan tilby språk, foreslå sammenhenger og dele faglig innsikt. Men vi må gjøre det på en måte som lar den andre svare.
En forståelse som ikke kan korrigeres av den andre, er ikke lenger dialogisk.
Den er blitt makt.
Den profesjonelle fristelsen
Profesjonelle er særlig utsatt for fristelsen til å forstå for mye.
Ikke fordi de er dårlige mennesker. Ofte tvert imot. De ønsker å hjelpe. De har kunnskap, erfaring og ansvar. De møter mennesker som lider, og de vet at passivitet kan få store konsekvenser.
Derfor må de fortolke.
En sosialarbeider må vurdere om et barn er trygt. En terapeut må forsøke å forstå smerte og mønstre. En lege må stille diagnose. En lærer må tolke elevens vansker. En dommer må vurdere troverdighet og ansvar.
Profesjonelt arbeid krever dømmekraft.
Men nettopp derfor krever det også ydmykhet.
Den profesjonelle kan begynne å se mennesket gjennom saken, diagnosen, risikovurderingen eller tiltaket. Personen blir et eksempel på noe man kjenner fra før.
Saken om vold.
Den depressive pasienten.
Den umotiverte ungdommen.
Den vanskelige forelderen.
Det tause barnet.
Slike betegnelser kan være praktiske. De kan gi oversikt. Men de kan også skjule at mennesket alltid er mer enn kategorien.
Kategorien kan aldri få siste ord om personen.
Å forstå uten å redusere
Målet kan ikke være å slutte å forstå.
Det ville være likegyldighet.
Hvis et barn tier, må vi forsøke å forstå tausheten. Hvis et menneske skader seg selv, må vi forsøke å forstå hva handlingen uttrykker. Hvis en forelder svikter, må vi undersøke hva svikten består i og hvilke konsekvenser den får.
Å avstå fra forståelse kan også være en form for svik.
Men vi må forstå uten å redusere.
Det betyr at vi hele tiden må skille mellom mennesket og vår forklaring av mennesket.
En forklaring kan være nødvendig. Den kan være faglig begrunnet. Den kan til og med være riktig nok til at det må handles.
Men den er fortsatt en forklaring.
Den er ikke mennesket selv.
Et menneske kan være traumatisert og samtidig modig, humoristisk, krevende, kjærlig, selvmotsigende og håpefullt. En forelder kan ha sviktet og samtidig elske barnet. En ungdom kan være i alvorlig rus og samtidig bære en dyp lengsel etter verdighet. En gammel person kan trenge hjelp og samtidig kjempe for den siste rest av selvbestemmelse.
Å forstå uten å redusere er å la flere sannheter stå ved siden av hverandre uten å tvinge mennesket inn i én av dem.
Fremmedheten som vern
Den andres fremmedhet kan oppleves som en hindring.
Vi vil gjerne komme nærmere. Vi ønsker å vite, hjelpe, forklare og kanskje også trøste. Det vi ikke forstår, kan gjøre oss urolige.
Men fremmedheten har også en etisk betydning.
Den verner den andre mot å bli fullstendig overtatt av vårt blikk.
Så lenge jeg vet at jeg ikke forstår alt, må jeg forbli lyttende. Jeg må spørre på nytt. Jeg må vente. Jeg må gi plass til at den andre kan komme frem på måter jeg ikke hadde forutsett.
Fremmedheten gjør at mennesket ikke blir en gjenstand.
Emmanuel Levinas formulerer dette radikalt: Den andre møter meg som en som ikke kan reduseres til min kunnskap. Ansiktet til den andre stiller et krav til meg før jeg har forstått alt. Jeg må svare på den andres sårbarhet uten først å gjøre den andre fullstendig forståelig.
Dette er avgjørende i alt hjelpearbeid.
Barnet trenger beskyttelse før vi forstår alt.
Den utsatte trenger trygghet før fortellingen er fullstendig.
Den fremmede trenger anerkjennelse før vi har oversatt hele livet inn i våre begreper.
Etikken begynner ikke etter at forståelsen er fullført.
Den begynner i møtet med den andre som allerede angår oss.
Grensen som gjør dialog mulig
Det kan høres paradoksalt ut, men grensen for forståelsen gjør dialogen mulig.
Hvis jeg tror at jeg allerede forstår deg helt, trenger jeg ikke lenger lytte. Jeg kan forklare deg, behandle deg, undervise deg eller korrigere deg. Men dialogen er over.
Dialog forutsetter at noe fortsatt kan komme frem.
Noe jeg ikke vet.
Noe du ennå ikke har sagt.
Noe vi kanskje først kan oppdage sammen.
Derfor er ydmykhet ikke et tillegg til dialogen. Den er en betingelse for den.
Den gode samtalen lever av at ingen har full kontroll over hva den kan åpne. Vi kan begynne med et spørsmål og ende på et annet sted. Den andre kan si noe som gjør at min forståelse må endres. Jeg kan oppdage at saken var annerledes enn jeg trodde.
Dette betyr ikke at alt er usikkert.
Det betyr at sannheten i menneskelige forhold ofte trenger tid, tillit og gjensidig korrigering.
Den kommer ikke alltid som en konklusjon.
Noen ganger kommer den som en større varsomhet.
Perspektiv er ikke relativisme
Når vi sier at all forståelse skjer fra et perspektiv, kan noen frykte relativisme.
Hvis alle ser fra sitt sted, finnes det da ingen sannhet? Er alt bare fortolkning? Kan vi da aldri si at noe er rett, galt, sant eller usant?
Dette er en viktig bekymring.
Men perspektiv betyr ikke at alle fortolkninger er like gode.
Noen fortolkninger er bedre begrunnet enn andre. Noen tar hensyn til flere sider av saken. Noen tåler motstand. Noen skiller tydelig mellom observasjon, antakelse og dom. Andre er for raske, for snevre eller styrt av makt.
At jeg ser fra et sted, betyr ikke at jeg ikke kan se noe sant.
Det betyr at sannheten må søkes ansvarlig.
Den må prøves mot saken, mot den andres stemme, mot erfaring, mot andre perspektiver og mot konsekvensene av vår fortolkning.
Hermeneutisk ydmykhet er derfor ikke sannhetens fiende.
Den er en del av sannhetssøkingen.
Den minner oss om at sannhet ikke blir sterkere av at vi gjør oss selv blinde for våre egne begrensninger.
Når den andre blir et speil
Noen ganger tror vi at vi forstår den andre, men vi ser egentlig oss selv.
Vi kjenner igjen en smerte, en frykt eller en erfaring og antar at den betyr det samme for den andre som den gjorde for oss. Vi bruker vår egen historie som nøkkel til den andres.
Gjenkjennelse kan være en gave.
Den kan skape varme og nærhet. Den kan gjøre oss mindre dømmende.
Men gjenkjennelse kan også bli en felle.
Den andre blir et speil for mitt eget liv i stedet for et menneske med sin egen historie.
Jeg kan si: Slik var det for meg, derfor må det være slik for deg.
Men den andres erfaring kan ligne og likevel være annerledes.
To mennesker kan miste en forelder, men sorgen kan ha ulik form. To mennesker kan leve med sykdom, men sykdommen kan treffe selvbildet, familien og framtiden på ulike måter. To mennesker kan oppleve utenforskap, men utenforskapet kan bety noe forskjellig i hver livshistorie.
Empati krever derfor mer enn gjenkjennelse.
Den krever at jeg lar det kjente bli fremmed igjen.
Det usagte i den andre
Mye av et menneskes liv er usagt.
Noe fordi det ikke finnes ord. Noe fordi ordene ennå ikke er funnet. Noe fordi det er for smertefullt. Noe fordi det er for privat. Noe fordi ingen tidligere har spurt på en måte som gjorde det mulig å svare.
Det usagte betyr ikke alltid at noe skjules.
Det kan også være at erfaringen ennå ikke har fått form.
I møte med det usagte blir hjelperen ofte urolig. Hun vil åpne, avklare og sette ord på. Dette kan være nødvendig, men det kan også bli for raskt.
Det finnes en etisk forskjell mellom å skape rom for ord og å presse ordene frem.
Den andre har rett til språk.
Men også rett til rom.
Ikke alt må sies nå. Ikke alt må sies til meg. Ikke alt som er sant, skal nødvendigvis gjøres offentlig, journalføres eller analyseres.
Forståelsens grenser handler derfor også om respekt for det private.
Den andre er mer enn det som kan deles.
Fortellingen er aldri helt ferdig
Mennesker forteller om livet sitt.
Vi skaper sammenheng mellom hendelser, valg, tap, håp og vendepunkter. Vi sier: Dette var grunnen. Det var da alt forandret seg. Dette gjorde meg til den jeg er.
Slike fortellinger er nødvendige.
Uten dem ville livet være fragmentert.
Men fortellinger forandrer seg.
En hendelse som i ungdommen ble forstått som nederlag, kan senere fremstå som begynnelsen på noe nytt. En relasjon som ble idealisert, kan senere sees med større klarhet. En smerte som virket meningsløs, kan i ettertid få plass i en større forståelse uten at den dermed blir god.
Den andre er derfor ikke bare mer enn min fortelling om ham.
Han er også mer enn sin nåværende fortelling om seg selv.
Dette må sies varsomt. Det gir ikke hjelperen rett til å overta selvforståelsen. Men det minner oss om at mennesket er underveis.
Ingen skal dømmes helt ut fra én fortelling, heller ikke den fortellingen vedkommende selv for øyeblikket klarer å fortelle.
Håpet ligger i at livet fortsatt kan fortolkes på nytt.
Å bli misforstått
Å bli misforstått kan gjøre vondt.
Særlig når misforståelsen kommer fra noen som har makt over oss. En lærer, lege, terapeut, sosialarbeider, leder eller dommer.
Da er det ikke bare et privat ubehag.
Misforståelsen kan få konsekvenser.
Et barn kan bli forstått som vanskelig når det er redd. En pasient kan bli forstått som lite samarbeidsvillig når hun egentlig forsøker å bevare verdighet. En klient kan bli forstått som uansvarlig når han er overveldet. En forelder kan bli forstått enten for mildt eller for hardt, med store følger for barnet.
Derfor er ydmykhet ikke bare en personlig dyd.
Den er et profesjonelt krav.
Den som har makt til å beskrive andre, må vite at beskrivelsen aldri er uskyldig. Ordene blir liggende. De kan følge et menneske gjennom systemer. De kan åpne dører eller stenge dem.
Å skrive om et menneske er også å handle overfor det.
Derfor må den profesjonelle spørre:
Ville den andre kunne kjenne seg igjen i noe av dette?
Har jeg skilt mellom fakta, fortolkning og vurdering?
Har jeg skrevet på en måte som fortsatt lar mennesket være mer enn problemet?
Å forstå det onde?
Spørsmålet om forståelsens grenser blir særlig vanskelig når vi møter handlinger som er onde, voldelige eller krenkende.
Skal vi forstå overgriperen? Skal vi forstå volden? Skal vi forsøke å se verden fra perspektivet til den som har skadet andre?
Dette er krevende spørsmål.
Å forstå er ikke å unnskylde.
Å forklare er ikke å frikjenne.
Dersom vi ikke forsøker å forstå voldens mønstre, maktens mekanismer og overgriperens strategier, kan vi heller ikke beskytte godt nok. Kunnskap er nødvendig.
Men også her finnes en grense.
Forståelsen må ikke gjøre offeret usynlig. Den må ikke forvandle krenkelsen til bare et uttrykk for overgriperens smerte. Den må ikke bli så opptatt av årsaker at ansvaret forsvinner.
Noen handlinger må møtes med klar moralsk dom.
Hermeneutisk ydmykhet betyr ikke at alt skal forstås mildt.
Det betyr at også dommen må være sannferdig, ansvarlig og bevisst sin begrunnelse.
Vi kan forsøke å forstå hvordan noe ble mulig.
Samtidig må vi kunne si: Dette skulle ikke ha skjedd.
Den andre som subjekt
Å møte den andre som subjekt betyr å møte en som selv ser, fortolker, håper, frykter og svarer.
Den andre er ikke bare gjenstand for min kunnskap.
Hun er også en som har en verden.
Dette virker selvfølgelig, men i praksis glemmes det lett. Særlig når mennesker trenger hjelp, kan de bli gjort til objekter for vurdering. De blir saker, symptomer, diagnoser, behov eller risiko.
Subjektet forsvinner bak det vi må håndtere.
Å huske at den andre er subjekt, betyr å spørre hvordan verden ser ut fra hennes sted. Men det betyr også å vite at jeg aldri fullt ut kan overta dette stedet.
Jeg kan lytte.
Jeg kan spørre.
Jeg kan forsøke å forstå.
Men jeg kan ikke bli henne.
Dette er en grense som beskytter både henne og meg.
Den hindrer meg i å gjøre hennes liv til mitt prosjekt. Den hindrer henne i å bli redusert til min empati, min teori eller min hjelp.
Den andre og det ukrenkelige
Menneskeverdet hviler ikke på at vi forstår hverandre fullt ut.
Det hviler på at den andre har krav på respekt også før forståelsen er fullstendig.
Et barn skal ikke måtte forklare sin smerte perfekt for å bli beskyttet. En person med demens skal ikke måtte uttrykke sin identitet tydelig for å behandles med verdighet. En flyktning skal ikke måtte gjøre hele sin historie begripelig for å møtes som menneske. En som er taus, forvirret eller annerledes, mister ikke sin verdighet fordi vår forståelse kommer til kort.
Dette er viktig.
For dersom verdighet avhenger av forståelighet, blir de mest sårbare også de mest utsatte.
Det mennesket vi ikke forstår, kan lett bli skjøvet bort, diagnostisert for raskt, gjort latterlig, kontrollert eller oversett.
Derfor må etikken komme før full forståelse.
Vi skal forsøke å forstå.
Men vi skal ikke vente med respekt til vi har lykkes.
Å leve med åpen forståelse
Hvordan lever man med at den andre alltid er mer?
Man lever med en åpen forståelse.
Det betyr ikke at man aldri konkluderer. Livet krever beslutninger. Profesjoner krever vurderinger. Barn må beskyttes. Behandling må gis. Urett må stanses.
Men konklusjonen må bære i seg minnet om at den er truffet under begrenset innsikt.
Åpen forståelse sier:
Dette er det beste jeg forstår nå.
Jeg må handle på det.
Men jeg må fortsatt kunne lære.
En slik holdning er krevende, men den er også frigjørende.
Den gjør det mulig å være tydelig uten å være lukket. Den gjør det mulig å være ansvarlig uten å late som om man er allvitende. Den gjør det mulig å møte mennesker med kunnskap uten å gjøre kunnskapen til et bur.
En ydmyk slutt på hermeneutikken
Denne serien har handlet om forståelse.
Om forforståelse, fordommer, tradisjon, horisont, dialog, tekst og fortolkning. Om hvordan vi aldri begynner fra null, hvordan vi blir til i samtale, og hvordan ordene får liv etter at de er skrevet.
Men en hermeneutikk som bare feirer forståelsen, blir for enkel.
Den må også lære oss å stoppe.
Ikke stoppe i betydningen gi opp, men stoppe i betydningen bøye seg for grensen.
Her er et menneske.
Jeg kan forstå noe.
Jeg kan kanskje forstå mye.
Jeg kan lytte, lese, tolke, spørre, vente og lære.
Men jeg kan ikke eie dette mennesket gjennom min forståelse.
Den andre er alltid mer.
Mer enn diagnosen.
Mer enn historien.
Mer enn skammen.
Mer enn traumet.
Mer enn funksjonsnedsettelsen.
Mer enn rollen.
Mer enn saken.
Mer enn det jeg frykter.
Mer enn det jeg håper.
Mer enn det hun selv akkurat nå klarer å si.
Denne merheten er ikke en mangel i vår kunnskap som bare venter på å bli fylt.
Den er en del av menneskets verdighet.
Den åpne hånden
Kanskje kan forståelse sammenlignes med en hånd.
Vi kan gripe hardt. Da holder vi fast, men vi kan også klemme i stykker det vi ønsket å ta vare på.
Eller vi kan åpne hånden.
Den åpne hånden slipper ikke alt. Den er fortsatt der. Den kan støtte, bære, beskytte og ta imot. Men den eier ikke.
Slik er den hermeneutiske holdningen på sitt beste.
Den søker forståelse, men uten å gjøre forståelsen til besittelse.
Den tar ansvar, men uten å gjøre ansvar til kontroll.
Den møter den andre med kunnskap, men lar kunnskapen være ydmyk.
Den vet at et menneske trenger å bli sett.
Men også å få forbli mer enn det som blir sett.
Det siste ordet i hermeneutikken er derfor kanskje ikke forståelse.
Det er ærbødighet.
Ærbødighet for at den andre aldri helt kan gjøres til min.
Ærbødighet for at verden alltid rommer mer enn min horisont.
Ærbødighet for at enhver fortolkning av et menneske må bæres med varsomhet.
Vi forstår aldri alt.
Men vi kan forstå nok til å handle mer ansvarlig, lytte mer ydmykt og møte den andre med større varhet.
Det er kanskje nok.
Ikke fordi forståelsen er fullført.
Men fordi mennesket foran oss fortsatt er levende.
Og fordi den andre, alltid, er mer.
Anbefalt litteratur for videre lesning
Den som ønsker å fordype seg i perspektiv, fremmedhet, menneskeverd og grensene for vår forståelse, kan begynne med følgende arbeider.
Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Pax Forlag.
Gadamers hovedverk gir seriens sentrale bakgrunn for forståelse, forforståelse, dialog og horisont. Boken er særlig viktig for å forstå hvorfor all forståelse både åpner og begrenser.
Gadamer, H.-G. (2003). Forståelsens filosofi: Utvalgte hermeneutiske skrifter. Cappelen Akademisk Forlag.
Et tilgjengelig norsk utvalg av Gadamers tekster om språk, samtale og forståelse. Særlig nyttig for lesere som ønsker kortere innganger til den filosofiske hermeneutikken.
Levinas, E. (1996). Basic Philosophical Writings. Indiana University Press.
Levinas utfordrer enhver forståelse som gjør den andre til et objekt for vår kunnskap. Hans etikk er avgjørende for tanken om at den andre alltid overskrider det vi kan gripe.
Buber, M. (2003). Jeg og du. De norske Bokklubbene.
Bubers tenkning om Jeg–Du-forholdet viser hvordan den andre må møtes som subjekt, ikke som ting, funksjon eller sak. Boken gir en eksistensiell og dialogisk utdypning av essayets hovedtema.
Ricoeur, P. (1992). Oneself as Another. University of Chicago Press.
Ricoeur undersøker identitet, fortelling, handling og ansvar. Boken er sentral for å forstå mennesket som både fortellende og mer enn enhver fortelling.
Ricoeur, P. (1981). Hermeneutics and the Human Sciences: Essays on Language, Action and Interpretation. Cambridge University Press.
En viktig samling tekster om fortolkning, handling og samfunnsvitenskap. Ricoeur gir et nødvendig supplement til Gadamer, særlig i spørsmålet om kritikk, tekst og ansvar.
Løgstrup, K. E. (1997). The Ethical Demand. University of Notre Dame Press.
Løgstrup viser hvordan mennesker alltid holder noe av hverandres liv i sine hender. Boken er særlig relevant for forståelsen av tillit, sårbarhet og ansvar i menneskelige møter.
Vetlesen, A. J. (2007). Hva er etikk. Universitetsforlaget.
En tilgjengelig norsk innføring i etikkens grunnspørsmål. Boken er nyttig for å tenke videre om ansvar, sårbarhet, verdighet og moralsk dømmekraft.
Taylor, C. (1985). Interpretation and the sciences of man. I Philosophy and the Human Sciences: Philosophical Papers 2 (s. 15–57). Cambridge University Press.
Taylor viser hvorfor menneskelige handlinger må forstås innenfor meningssammenhenger, samtidig som forståelsen aldri er helt løsrevet fra den som fortolker.
van Manen, M. (2016). Researching Lived Experience: Human Science for an Action Sensitive Pedagogy (2. utg.). Routledge.
van Manen gir en varsom fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming til levd erfaring. Boken er særlig nyttig for profesjonsutøvere som vil forstå menneskers erfaring uten å redusere dem.
Vi forstår aldri alt. Men vi kan forstå nok til å handle mer ansvarlig, l
ytte mer ydmykt og møte den andre med større varhet.
Det er kanskje nok.Ikke fordi forståelsen er fullført.
Men fordi mennesket foran oss fortsatt er levende.
Og fordi den andre, alltid, er mer.
No comments:
Post a Comment