Tillit er ikke bare noe vi har

Om Kristine Lauve Steensens fagartikkel som praktisk pedagogisk innsikt

Noen fagartikler forklarer et fenomen utenfra. De definerer, avgrenser, analyserer og konkluderer. Andre fagartikler gjør noe mer krevende. De lar forfatteren selv tre inn i det feltet som skal undersøkes. Ikke for å gjøre teksten privat, men for å gjøre kunnskapen mer sann.

Kristine Lauve Steensens fagfellevurderte artikkel i Norsk Gestalttidsskrift, «Tillit er for de privilegerte» – en autoetnografisk studie av tillit i møte med mennesker med rusmiddelproblem, hører til den siste typen. Hun undersøker tillit gjennom egne erfaringer som prosjektleder for et sorggruppetilbud ved Huset Oslo, og hun gjør det med autoetnografisk metode. Artikkelen er tydelig plassert i et faglig landskap: gestaltterapi, dialogfilosofi, traumeforståelse, stigma og relasjonell etikk. Men det som gjør teksten særlig sterk, er at hun ikke lar teorien stå på trygg avstand fra livet. Hun lar teorien møte kroppen, skammen, uroen og mennesket foran henne.

Det er her artikkelen får sin praktisk pedagogiske betydning.

For hva betyr det egentlig å skape tillit?

I mange profesjonelle sammenhenger snakker vi om tillit som om det var en metode. Vi må «bygge tillit». Vi må «skape trygghet». Vi må «møte brukeren der han er». Alt dette er riktig nok. Men slike formuleringer kan også bli for lette. De kan gi inntrykk av at tillit er noe den profesjonelle kan tilby den andre, omtrent som et rom, en samtale eller et tiltak.

Kristines artikkel viser noe mer ubehagelig og mer sant: Tillit er ikke bare noe vi gir. Tillit er også noe vi selv må tåle å bli undersøkt av.

Hun beskriver hvordan hun på vei inn i Huset Oslo merker kroppen reagere: uro, stramming i brystet, kulde langs ryggraden, usikkerhet, ønske om å snu. Det er en sterk åpning fordi den ikke pynter på hjelperrollen. Hun kommer ikke inn som den ferdige, trygge og fordomsfrie profesjonelle. Hun kommer inn som et menneske, formet av samfunn, kjønn, klasse, språk, erfaring og forestillinger. Hun vil møte andre likeverdig, men oppdager samtidig en impuls til å holde avstand.

Det er nettopp denne oppdagelsen som gjør artikkelen pedagogisk viktig. Den lærer oss at profesjonell utvikling ikke først og fremst handler om å få riktige holdninger formulert i hodet. Det handler om å våge å oppdage hvordan holdninger, frykt og samfunnets maktstrukturer allerede sitter i kroppen.

Dette kjenner jeg igjen fra sosialt arbeid, barnevern, terapi, veiledning og undervisning. De avgjørende øyeblikkene kommer ofte før metoden. De kommer i det lille rykket i kroppen, i behovet for å trekke seg unna, i den raske vurderingen av den andre, i den nesten usynlige bevegelsen der et menneske blir et «tilfelle», en «bruker», en «rusavhengig», en «vanskelig klient» eller en «som ikke passer inn».

Kristine setter nettopp spørsmålstegn ved betegnelsen «mennesker med rusmiddelproblem». Selv om uttrykket er mer verdig enn eldre og mer stigmatiserende betegnelser, viser hun hvordan også slike kategorier kan samle mennesker under ett kjennetegn og gjøre livshistorien mindre enn problemet. Da blir språket ikke bare beskrivende. Det blir formende. Det kan bidra til å skape avstand mellom «oss» og «dem».

Dette er et kjernepunkt i praktisk pedagogikk: Språket vårt underviser oss. Ordene vi bruker om andre mennesker, former hvordan vi ser dem. Og hvordan vi ser dem, former hvordan vi møter dem.

Her ligger også artikkelens etiske tyngde. Den sier ikke bare at mennesker med rusmiddelproblem blir stigmatisert. Den spør: Hvordan lever denne stigmatiseringen i meg? Hvordan blir jeg selv en del av feltet jeg ønsker å forandre? Hvordan kan jeg arbeide for tillit når min egen kropp allerede er preget av avstand?

Det er et modig spørsmål. Ikke fordi det er bekjennende, men fordi det er faglig ansvarlig.

I artikkelen henter Kristine hjelp fra Martin Bubers dialogfilosofi. Buber skiller mellom Jeg-Du og Jeg-Det. I Jeg-Det-forholdet betrakter jeg den andre på avstand. Jeg analyserer, vurderer, plasserer. I Jeg-Du-forholdet trer jeg inn i et møte hvor den andre ikke først og fremst er objekt for min forståelse, men et menneske som også kan forandre meg. Kristine bruker dette til å forstå tillit som noe kroppslig og mellommenneskelig, ikke bare som system eller sosial kontrakt.

Det er vakkert, men også krevende. For i profesjonelt arbeid trenger vi Jeg-Det. Vi trenger begreper, vurderinger, systemer, rapporter og tiltak. Men dersom Jeg-Det blir enerådende, mister vi mennesket. Da kan hjelperen bli ekspert på avstand. Da kan den andre bli definert før han eller hun er møtt.

Kristines tekst minner oss om at all virkelig pedagogikk, all virkelig hjelp og all virkelig terapi må bevare muligheten for Jeg-Du. Ikke som sentimentalitet. Ikke som varme ord. Men som en kroppslig, etisk og praktisk åpenhet for at den andre alltid er mer enn min kategori.

Det sterkeste øyeblikket i artikkelen er møtet med mannen som forteller henne om livet sitt. Hun takker ham for tilliten. Han svarer: «Tillit er for de privilegerte.» Denne setningen bærer hele artikkelen. Den river tillit ut av den profesjonelle selvfølgeligheten. Den viser at tillit ikke er likt fordelt. Noen har levd liv der det har vært rimelig å ha tillit. Andre har levd liv der tillit kan være farlig, kostbart eller urealistisk.

For en praktiker er dette en nødvendig lærdom. Vi kan ikke kreve tillit av mennesker som har gode grunner til ikke å ha den. Vi kan ikke gjøre mistillit til et individuelt problem hos den andre. Noen ganger er mistillit en form for livserfaring. Noen ganger er den klokskap. Noen ganger er den kroppens hukommelse.

Da blir hjelperens oppgave ikke å overtale den andre til tillit, men å bli en som kanskje, langsomt og uten krav, kan vise seg tilliten verdig.

Mot slutten av fortellingen faller mannens hode tungt mot hennes skulder. Hun flytter seg forsiktig slik at hun kan gi ham støtte. Hun drikker kald kaffe og er lettet over at hun ikke lenger trenger å si noe. Hun kan bare være. Dette lille øyeblikket er kanskje artikkelens dypeste pedagogiske punkt. For her oppstår ikke tillit gjennom forklaring, metode eller intervensjon. Den oppstår i en stille kroppslig situasjon der den ene lar seg støtte, og den andre tåler å være støtte.

Det er ikke spektakulært. Det er ikke målbart på enkel måte. Men det er nettopp slike øyeblikk mye profesjonelt arbeid lever av.

Kristines artikkel viser at tillit ikke kan reduseres til teknikk. Tillit er en praksis. Den krever selvinnsikt, varhet, teori, etisk ansvar og evne til å bli forstyrret i sitt eget selvbilde. Den krever at hjelperen ikke bare spør: Hvem er den andre? Men også: Hvem blir jeg i møte med den andre?

Det er derfor denne artikkelen ikke bare handler om rusfeltet. Den handler om alle profesjoner der mennesker møter mennesker under asymmetriske vilkår. Den handler om sosialt arbeid, barnevern, terapi, skole, helsevesen og omsorg. Den handler om den vanskelige kunsten å møte den andre uten å gjøre ham mindre enn sitt liv.

Som far leser jeg teksten med stolthet. Som fagperson leser jeg den med respekt. Som praktisk pedagogisk menneske leser jeg den som en påminnelse: Den gode hjelperen er ikke den som er fri for fordommer, uro eller avstand. Den gode hjelperen er den som våger å oppdage dette i seg selv, undersøke det faglig og etisk, og likevel bli værende i møtet.

Det er kanskje der tillit begynner.

Ikke i at vi sier de riktige ordene.

Men i at den andre, et lite øyeblikk, kan merke: Her er et menneske som ikke flykter.

Referanse

Steensen, K. L. (2026). «Tillit er for de privilegerte» – en autoetnografisk studie av tillit i møte med mennesker med rusmiddelproblem. Norsk Gestalttidsskrift, 23(1), 12–25.