Når lyden skjærer i hodet

Å høre for lite og likevel høre for mye

Jeg er sterkt hørselshemmet. Likevel er jeg ømfintlig for lyd.

Det kan høres ut som en selvmotsigelse. Hvordan kan et menneske som hører dårlig, samtidig oppleve lyd som smertefull, påtrengende og overveldende? Men for meg er dette en del av hverdagen. Jeg hører ikke alltid det andre sier. Muntlige beskjeder kan forsvinne raskt. Stemmer kan bli utydelige. Samtaler kan kreve stor anstrengelse. Samtidig kan bestemte lyder skjære seg inn i hodet som små eksplosjoner.

Et kjøkkenskap som lukkes. Skritt på et tregulv. Fuglesang en stresset morgen. Vanndråper som pipler fra kjøkkenvasken. En stol som skraper mot gulvet. Flere mennesker som snakker samtidig. Lyder som for andre er små og forbigående, kan i meg bli store, skarpe og invaderende.

Det finnes et navn på dette: hyperakusis. Lydømfintlighet.

Hos meg henger dette sammen med en lang historie. For omtrent førti år siden fikk jeg Menieres sykdom, med svekket hørsel, tinnitus og hyperakusis. Sykdommen kom i en periode med mye stress. På den tiden visste jeg ikke at jeg hadde AST. Jeg visste bare at jeg reagerte sterkt på stress. Jeg holdt på med mine interesser, mitt arbeid og mine sosiale aktiviteter, helt til jeg møtte veggen. Og den veggen møtte jeg ofte.

En lege fortalte meg en gang et gammelt kinesisk ordtak:

Hvorfor slå hodet i murveggen bare for å komme inn i cellen ved siden av?

Jeg forstod nok noe av det den gangen. Men jeg forstod ikke hele sammenhengen. Først da jeg fikk AST-diagnosen sent i livet, begynte brikkene å falle på plass. Da kunne jeg se at stress, lyd, utmattelse, rutinebrudd, sanseoverbelastning og meltdown ikke var enkeltstående svakheter. Det var deler av et mønster.

Lyd var en av nøklene.

Jeg har alltid reagert på lyd. Kanskje begynte det svært tidlig. Som spebarn hadde jeg akutt mellomørebetennelse. Det førte til en øreoperasjon der betent benvev måtte fjernes. Senere har fagfolk med kunnskap om AST sagt til meg at hjernen allerede da kan ha valgt bort lyd fordi lyd og smerte ble koblet sammen så tidlig i livet.

Om det er hele forklaringen, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har hatt en svært dårlig auditiv hukommelse. Muntlige beskjeder forsvinner fort. Som barn kunne en lærer be meg komme frem til tavlen for å skrive noe. Før jeg kom frem, hadde jeg glemt hva oppgaven var. Beskjeden måtte gjentas. Læreren kunne bli irritert og tro at jeg gjorde det med vilje.

Det gjorde jeg ikke.

Jeg hadde bare mistet ordene på veien.

Dette er en gammel erfaring. Å høre, men ikke fastholde. Å lytte, men likevel miste det som ble sagt. Å ville gjøre det riktig, men ikke lenger huske hva oppgaven var. Når slikt skjer mange nok ganger, kan et barn begynne å tro at det er noe galt med viljen, oppmerksomheten eller intelligensen. Men kanskje var det ikke viljen det handlet om. Kanskje handlet det om en hjerne og en kropp som allerede tidlig hadde fått et vanskelig forhold til lyd.

Det er dette som gjør lyd så sammensatt for meg. På den ene siden hører jeg for lite. På den andre siden kan jeg høre for mye. Ikke for mye i vanlig forstand, men for sterkt, for skarpt, for nært. Lyden blir ikke bare et signal. Den blir en kroppslig hendelse. Den går ikke bare inn gjennom øret. Den går inn i nervesystemet.

Særlig under stress blir dette tydelig. Da kan små lyder bli store. Et kjøkkenskap kan smelle som et slag. Skritt over gulvet kan gjøre kroppen anspent. Fuglesang, som andre kanskje forbinder med ro, kan bli for mye. Vanndråper fra vasken kan bli umulige å ignorere. Det er som om hjernen ikke klarer å legge lydene i bakgrunnen. Alt kommer frem. Alt krever oppmerksomhet. Alt skjer samtidig.

Da blir verden for nær.

På et supermarked kan lydene komme fra alle kanter. Handlevogner. Stemmer. Kjøledisker. Barn. Høyttalere. Fottrinn. Kasser. Plastposer. Dører som åpner og lukker seg. Ingen enkelt lyd behøver å være dramatisk, men sammen kan de skape kaos i hodet. Jeg mister retning. Jeg mister oversikt. Kroppen går i beredskap.

Mange ganger har jeg måttet forlate butikken, jernbanestasjonen eller bygaten. Ikke fordi jeg ikke ville være der. Ikke fordi jeg var uhøflig. Ikke fordi jeg var svak. Men fordi jeg måtte beskytte meg mot det lydene gjorde med meg.

Det som utenfra kan se ut som overreaksjon, kan innenfra være selvbeskyttelse.

Dette er noe av det vanskeligste ved sanseoverbelastning. Andre ser ikke alltid hva som skjer. De hører kanskje de samme lydene, men de rammes ikke på samme måte. De kan tenke at det bare er litt støy. De kan synes at man må tåle det. Men for meg er det ikke bare støy. Det kan være et angrep på oversikten, på konsentrasjonen, på balansen og på kroppens evne til å holde seg samlet.

Når lyden skjærer i hodet, rekker ikke fornuften alltid å forklare. Kroppen reagerer først.

Først senere kan jeg sette ord på det.

Da kan jeg si: Det var for mange lyder. Det kom fra alle kanter. Jeg klarte ikke å skille det viktige fra det uviktige. Jeg klarte ikke å holde fast i én ting. Jeg ble sliten. Jeg ble irritert. Jeg ble redd. Jeg måtte ut.

Men mens det står på, finnes det ikke alltid slike ord. Det finnes bare trykket. Lydene. Kroppen. Behovet for å komme bort.

Dette kan også føre til meltdown. En meltdown er ikke noe jeg vil. Det er ikke et valg, ikke en strategi, ikke en bevisst reaksjon. Det bare skjer. Ofte kommer det etter stress over tid, men det kan også utløses av et brudd i rutinen, en kraftig lyd, eller mange lyder og stemmer på én gang. Da mister jeg oversikten. Det er som om verden kommer for nær, for sterkt og for raskt.

Etterpå kan jeg forstå mer. Mens det skjer, forstår jeg lite.

Derfor er stillhet ikke luksus for meg. Stillhet er reparasjon.

Stillhet er heller ikke bare fravær av lyd. For meg er stillhet en konkret praksis. Den beste stillheten finnes ofte i et mørkt rom der jeg kan lukke døren. Jeg skrur av høreapparatene mine. Jeg tar på øreklokker som hørselsvern. Verden dempes. Lydene får ikke lenger like lett adgang. Kroppen får en mulighet til å slutte å forsvare seg.

Er jeg heldig, kan jeg sovne. Søvnen er ofte den dypeste formen for reparasjon. Da slipper jeg å holde oversikt. Jeg slipper å regulere. Jeg slipper å forstå. Kroppen får gjøre sitt stille arbeid.

Men jeg sovner ikke alltid. Da kan stimming hjelpe.

For meg handler ikke stimming om å skade meg selv. Jeg slår ikke hodet mot gulvet. Jeg rister ikke på hendene. Jeg gynger ikke frem og tilbake. Men jeg vet at alt dette kan være former for stimming som andre mennesker med AST bruker for å mestre kaoset rundt seg. Utenfra kan slike bevegelser se merkelige ut. Innenfra kan de være forsøk på å skape rytme, retning og kontroll når verden er blitt for sterk.

Min egen stimming er stillere.

Jeg har en gresk-ortodoks bønnekrans, knyttet i lammeull. Den har trettitre knuter og er håndlaget av munker på Athos. I mange år har jeg brukt den til å telle knuter.

Én knute.

Så den neste.

Så den neste igjen.

Fingrene følger rytmen. Kroppen får noe konkret å holde i. Oppmerksomheten samler seg om berøring, repetisjon og langsom bevegelse. Det er ikke sikkert jeg alltid bruker bønnekransen for å be i formell forstand. Noen ganger gjør jeg kanskje det også. Men like mye er den et redskap for ro.

Ullens mykhet, knutenes rytme og fingrenes gjentakelse skaper en liten orden inne i kaoset. Det er en stillhet jeg kan holde i hånden.

Slik blir stimming ikke noe primitivt eller meningsløst. Det er en kroppslig intelligens. En måte kroppen forsøker å hjelpe seg selv på. Der lydene har kommet for sterkt inn, kan fingrenes rytme langsomt føre meg tilbake. Ikke ved å forklare uroen, men ved å gi den en annen bevegelse.

Stillhet er derfor ikke passivitet.

Stillhet er arbeid.

Mørket arbeider. Søvnen arbeider. Fingrene arbeider. Kroppen arbeider seg langsomt tilbake til verden.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan tegning kan hjelpe meg når kroppen husker før ordene kommer. Det gjelder også lyd. Etter en dag med for mye lyd kan jeg noen ganger tegne det som har skjedd. Ikke lyden selv, men sporene etter den. Linjene kan bli brudd, trykk, virvler og uro. Fargene kan vise det jeg ikke klarte å forklare mens det stod på.

Da kan det som skar i hodet, etterpå ligge på papiret.

Det er ikke lenger bare inne i kroppen.

Det betyr ikke at tegningen løser alt. Den gjør meg ikke frisk fra Menieres sykdom. Den fjerner ikke tinnitus. Den tar ikke bort hyperakusis. Den gjør ikke AST enklere i seg selv. Men den gir en form til noe som ellers kan bli formløst. Den hjelper meg å forstå hva som skjedde. Den hjelper meg å se at reaksjonen ikke var villet, men kroppslig.

Det er viktig.

For mye av livet med AST handler om å bli misforstått. Som barn kunne jeg bli oppfattet som uoppmerksom, sta eller vanskelig når jeg ikke husket muntlige beskjeder. Som voksen kan jeg bli oppfattet som irritabel eller avvisende når jeg må trekke meg unna lyd. Men innenfra er bildet et annet. Jeg forsøker ikke å gjøre livet vanskelig for andre. Jeg forsøker å finne en måte å leve i verden på uten å gå i stykker av den.

Først da jeg fikk AST-diagnosen, begynte jeg å forstå dette på en ny måte. Diagnosen forklarte ikke alt, men den gav meg et språk. Den gjorde det mulig å se sammenhenger jeg tidligere bare hadde kjent som nederlag. Jeg kunne slutte å stå med hodet i murveggen. Jeg kunne begynne å lete etter døren.

Den døren heter blant annet stillhet.

Den heter rutiner.

Den heter hvile.

Den heter tegning.

Den heter bønnekransens trettitre knuter.

Den heter å skru av høreapparatene.

Den heter å ta på hørselsvern.

Den heter å forlate butikken før det blir for mye.

Den heter å forstå at kroppen sier fra før ordene kommer.

Når lyden skjærer i hodet, trenger jeg ikke først og fremst moralske forklaringer. Jeg trenger ikke å bli fortalt at lyden ikke er farlig. Jeg vet ofte det allerede. Jeg trenger heller ikke å bli presset til å tåle mer enn kroppen tåler. Jeg trenger ro. Jeg trenger tid. Jeg trenger respekt for at mitt nervesystem ikke filtrerer verden på samme måte som andres.

Det handler ikke om svakhet.

Det handler om en annen sansemessig virkelighet.

Å høre for lite og likevel høre for mye er en merkelig erfaring. Den er vanskelig å forklare. Men den er virkelig. Den har fulgt meg gjennom livet, fra tidlig øresykdom og dårlig auditiv hukommelse, via Menieres sykdom, tinnitus og hyperakusis, til den sene forståelsen av AST.

I dag vet jeg mer enn jeg gjorde før.

Jeg vet at lyden kan skjære.

Jeg vet at stillheten kan hele.

Jeg vet at fingrene kan finne rytme når hodet ikke finner ordene.

Og jeg vet at det noen ganger er klokere å gå ut av rommet enn å slå hodet mot veggen.

Jeg vet at stillheten kan hele.

Jeg vet at fingrene kan finne rytme når hodet ikke finner ordene.

Og jeg vet at det noen ganger er klokere å gå ut av rommet enn å slå hodet mot veggen.

Forfatterens merknad

Dette essayet bygger på egen erfaring med AST, hørselshemming, tinnitus, hyperakusis, Menieres sykdom, sanseoverbelastning, meltdown og behovet for stillhet. Det er ikke skrevet som en klinisk forklaring, men som en personlig og praktisk-filosofisk refleksjon over hvordan lyd, stress, kropp og stillhet kan forme et liv på spekteret. Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT.