Det ydmyke jeg

Buber, Dalai Lama og kjærlighetens vei ut av egoet

Det finnes filosofiske og religiøse tradisjoner som ved første blikk synes å stå langt fra hverandre. Den jødiske dialogfilosofen Martin Buber og den tibetansk-buddhistiske Dalai Lama tilhører slike ulike verdener. Buber skriver innenfor en jødisk, europeisk og eksistensiell tradisjon. Dalai Lama taler ut fra tibetansk buddhisme, med røtter i indisk filosofi, meditasjon og læren om tomhet, medfølelse og ikke-selv.

Likevel finnes det et møtepunkt mellom dem. Det er kjærligheten.

Ikke kjærligheten som romantisk følelse. Ikke kjærligheten som privat stemning eller sentimental varme. Men kjærligheten som en grunnleggende måte å møte verden på. Kjærlighet som åpenhet. Kjærlighet som ansvar. Kjærlighet som medfølelse. Kjærlighet som det motsatte av å gjøre den andre til et objekt for min vilje, min nytte eller min frykt.

Dalai Lama har ofte understreket at ulike religiøse og filosofiske tradisjoner ikke nødvendigvis må oppheve hverandre. De kan utfylle hverandre, særlig når de setter kjærlighet, medfølelse og menneskelig verdighet i sentrum. Dette er en viktig tanke i en tid hvor forskjeller ofte brukes til å markere avstand. For Dalai Lama er ikke forskjell i seg selv en trussel. Spørsmålet er snarere hva tradisjonene gjør med mennesket. Gjør de oss mer åpne, mer medfølende, mer ansvarlige? Eller gjør de oss mer harde, mer selvopptatte og mer redde?

I dette lyset kan Buber og Dalai Lama leses sammen. De sier ikke det samme. Det ville være å glatte over de reelle forskjellene mellom jødisk dialogfilosofi og tibetansk buddhisme. Men de peker begge mot en frigjøring fra det lukkede egoet. Hos Buber skjer denne frigjøringen gjennom møtet med et Du. Hos Dalai Lama skjer den gjennom innsikten i at det jeget vi klamrer oss til, ikke er så fast, uavhengig og selvtilstrekkelig som vi tror.

Buber er kjent for skillet mellom Jeg–Det og Jeg–Du. I Jeg–Det-forholdet står jeg overfor verden som noe jeg kan betrakte, bruke, analysere, forklare eller kontrollere. Det er ikke galt i seg selv. Vi må kunne bruke ting. Vi må kunne analysere, planlegge og forstå. Problemet oppstår når hele livet blir et Jeg–Det-forhold. Da blir også mennesker gjort til ting. Den andre blir en funksjon, en rolle, en diagnose, et problem, en ressurs eller en hindring.

I Jeg–Du-forholdet skjer noe annet. Da står jeg ikke lenger overfor den andre som et objekt. Jeg møter den andre som et nærvær. Den andre er ikke bare noe jeg vet noe om. Den andre tiltaler meg. Den andre gjør krav på meg. Den andre kan ikke fullt ut reduseres til min forståelse.

Det er her kjærligheten kommer inn. Hos Buber er kjærlighet ikke først og fremst en følelse jeg har inne i meg. Kjærlighet er noe som skjer mellom mennesker. Den lever i relasjonen. Den åpner et rom hvor den andre får være mer enn min forestilling om ham eller henne. Å elske er ikke å eie. Å elske er å stå i et forhold der den andre får tre frem som et Du.

Dalai Lama nærmer seg dette fra en annen kant. I buddhismen er en av de grunnleggende innsiktene at mennesket lider fordi det klamrer seg til et fast jeg. Vi vil beskytte dette jeget, forsvare det, utvide det, bekrefte det. Vi blir såret når det ikke blir sett. Vi blir sinte når det blir truet. Vi blir redde når det mister kontroll. Mye menneskelig lidelse springer ut av denne klamringen til et selv som oppfatter seg selv som atskilt fra alt annet.

Men Dalai Lama sier ikke at mennesket ikke finnes, eller at personlig ansvar er en illusjon. Det ville være en grov misforståelse. Det finnes et praktisk jeg. Jeg handler. Jeg lider. Jeg kan skade andre. Jeg kan hjelpe andre. Jeg kan ta ansvar. Men dette jeget er ikke en isolert substans. Det er vevd inn i relasjoner, språk, kropp, historie, natur, samfunn og andre levende vesener.

Når jeg ser dette, kan egoets hardhet mykne. Jeg trenger ikke lenger forsvare meg selv som om hele tilværelsen var en kamp om min betydning. Jeg kan se at min lykke og andres lykke ikke er helt atskilt. Jeg kan se at min sårbarhet ikke er unik, men del av det å være levende. Jeg kan se at andre, slik som jeg selv, ønsker å unngå lidelse og søker trygghet, glede og mening.

Denne innsikten er ikke bare metafysikk. Den blir etikk. Den blir medfølelse.

Hos Dalai Lama er kjærlighet og medfølelse nært forbundet. Kjærlighet kan forstås som ønsket om at andre skal være lykkelige. Medfølelse er ønsket om at andre skal bli fri fra lidelse. Begge forutsetter at jeg ikke lukker meg inne i meg selv. Begge forutsetter at jeg ser den andre som virkelig. Ikke som et hinder. Ikke som en konkurrent. Ikke som en fremmed størrelse uten betydning. Men som et levende vesen med et indre liv.

Her møtes Dalai Lama og Buber på en bemerkelsesverdig måte. Buber sier at jeg blir til i møtet med Du. Dalai Lama sier at jeg frigjøres når jeg gjennomskuer egoets illusjon og åpner meg for medfølelse. Begge bryter med forestillingen om det isolerte mennesket. Begge hevder, på hver sin måte, at jeget ikke finner sin sannhet i selvopptatthet.

Likevel er forskjellen viktig. Buber vil ikke oppløse jeget. Han vil redde det fra å bli stengt inne i Jeg–Det. Jeget blir virkelig når det står i en levende relasjon. Hos Buber er det ikke nok å si at alt henger sammen. Det avgjørende er tiltalen, møtet, ansvaret. Den andre kommer meg i møte som et Du.

Dalai Lama går dypere inn i jegets tomhet. Han undersøker selve forestillingen om et uavhengig selv. Det vi kaller «jeg», finnes ikke som en egen, uforanderlig kjerne. Det er sammensatt, avhengig, foranderlig. Men nettopp derfor kan det også forvandles. Hat kan svekkes. Frykt kan mildnes. Medfølelse kan øves opp. Kjærlighet er ikke bare en gave. Den er også en praksis.

Dette er et sterkt punkt hos Dalai Lama. Kjærlighet er ikke bare noe vi venter på. Den kan kultiveres. Vi kan trene opp sinnet til å se andre med større vennlighet. Vi kan øve oss i tålmodighet. Vi kan legge merke til hvordan sinne oppstår. Vi kan spørre hvor mye av vår lidelse som skyldes den faktiske situasjonen, og hvor mye som skyldes vår egen klamring, stolthet eller frykt.

Hos Buber er kjærligheten mer hendelse enn øvelse. Den skjer i møtet. Jeg kan ikke produsere et Jeg–Du-forhold ved vilje alene. Jeg kan gjøre meg tilgjengelig for det. Jeg kan være åpen. Jeg kan la være å redusere den andre til et Det. Men det levende møtet har alltid noe nådefullt over seg. Det kan ikke eies.

Her kan man si at Dalai Lama gir oss en vei, mens Buber gir oss et rom. Dalai Lama viser hvordan mennesket kan øve seg i å mykne egoet og utvikle medfølelse. Buber viser hvordan kjærligheten trer frem i det levende mellomrommet mellom Jeg og Du. Den ene taler mer om indre transformasjon. Den andre taler mer om relasjonens mirakel.

Men de to perspektivene kan utfylle hverandre. For uten Dalai Lamas innsikt kan Bubers Jeg–Du bli vanskelig å leve i praksis. Egoet kommer fort tilbake. Jeg vil bli sett. Jeg vil bli forstått. Jeg vil ha rett. Jeg vil at den andre skal være slik jeg trenger at den andre er. Da glir Du lett over i Det. Den andre blir igjen et objekt for mine behov.

Og uten Buber kan Dalai Lamas medfølelse bli for allmenn, nesten for vid. Jeg kan elske alle levende vesener i tanken, men likevel overse det konkrete mennesket foran meg. Buber minner oss om at kjærligheten ikke bare gjelder menneskeheten, men dette mennesket. Ikke bare alle lidende vesener, men dette Du som møter meg nå.

Slik kan de korrigere hverandre. Dalai Lama hjelper Buber med å vise hvordan egoets grep kan løsnes. Buber hjelper Dalai Lama med å fastholde det konkrete møtets betydning. Kjærlighet er både medfølelse med alle levende vesener og ansvar overfor den konkrete andre.

Dette har også politisk og kulturell betydning. Vi lever i en tid hvor mennesker ofte reduseres til grupper, identiteter, diagnoser, meninger, nasjoner, religioner eller posisjoner. Den andre blir lett et Det. Et problem. En trussel. En representant for noe vi liker eller misliker. Buber minner oss om at ethvert menneske er mer enn kategorien. Dalai Lama minner oss om at fienden også søker lykke og frykter lidelse.

Dette betyr ikke at kjærlighet gjør dømmekraft overflødig. Verken Buber eller Dalai Lama ber oss bli naive. Ondskap, vold og urett må kunne møtes. Men spørsmålet er hva slags menneske jeg selv blir i møte med urett. Blir jeg selv hard, lukket og hatende? Eller kan jeg handle bestemt uten å miste medfølelsen?

Kjærlighet er derfor ikke svakhet. Den er en krevende form for klarhet. Den ser den andre uten å redusere. Den ser lidelsen uten å bli kynisk. Den ser forskjellen uten å gjøre forskjellen til fiendskap. Den ser jeget uten å gjøre jeget til verdens sentrum.

For lesere i både Vesten og Østen kan dette være et viktig poeng. Buber og Dalai Lama viser at kjærlighet ikke tilhører én tradisjon alene. Den kan uttrykkes forskjellig, begrunnes forskjellig og praktiseres forskjellig. Men den peker mot noe fellesmenneskelig. Mennesket blir ikke helt seg selv i isolasjon. Mennesket blir heller ikke fritt gjennom egoets seier. Vi blir menneskelige når jeget åpner seg.

Hos Buber åpner jeget seg mot Du.

Hos Dalai Lama åpner jeget seg mot alle levende veseners lidelse og håp.

Begge steder brytes egoets ensomhet. Begge steder blir kjærlighet en vei ut av selvets fangenskap. Ikke ved at mennesket forsvinner, men ved at mennesket blir mer gjennomsiktig for den andre. Mindre opptatt av å beskytte seg selv. Mer i stand til å se, lytte og svare.

Kanskje er dette den dypeste forbindelsen mellom dem: Kjærlighet begynner der jeget ikke lenger er alene med seg selv.

Buber ville kanskje si at det skjer når Jeg møter Du.

Dalai Lama ville kanskje si at det skjer når jeg ser at mitt eget ønske om lykke ikke kan skilles fullstendig fra andres ønske om lykke.

Begge peker mot en ydmykere form for menneskelighet. En menneskelighet hvor innsikt og kjærlighet hører sammen. For uten innsikt kan kjærligheten bli blind. Og uten kjærlighet kan innsikten bli kald.

Det modne mennesket trenger begge deler: klarhet og varme. Det trenger Bubers levende møte og Dalai Lamas medfølende sinn. Det trenger et jeg som våger å si Du, og et jeg som våger å slippe taket i seg selv.

Da blir kjærlighet ikke bare et tema i religion og filosofi. Den blir en livsform.