Et hestehode bak barnet
Om å lytte uten å ta fortellingen fra den som eier den
Det finnes voksne som går foran barnet.
De vet hva barnet burde føle. De vet hva som sannsynligvis har skjedd. De vet hvilke ord barnet forsøker å finne, og hva fortellingen egentlig betyr. Spørsmålene deres kan være vennlige, men retningen er allerede bestemt. Barnet inviteres ikke først og fremst til å fortelle. Det inviteres til å følge etter.
Så finnes det voksne som blir stående for langt bak.
De ser barnets uro, men nærmer seg ikke. De vil ikke trenge seg på. De er redde for å spørre feil, gjøre skade eller få vite mer enn de kan håndtere. Barnet får beholde fortellingen, men må også beholde den alene.
Mellom disse ytterpunktene finnes en annen posisjon.
Å være et hestehode bak barnet.
Uttrykket er enkelt, men rommer en hel etikk for samtaler med barn. Den voksne skal være nær nok til å følge, men ikke så langt fremme at barnet mister retningen. Barnet skal få eie bevegelsen. Den voksne lytter, støtter, avklarer og hjelper fortellingen videre, men overtar ikke tøylene.
Det krever mer enn gode spørreteknikker.
Det krever tålmodighet, selvbeherskelse og respekt for at barnets erfaring tilhører barnet før den blir en del av de voksnes vurderinger, rapporter og beslutninger.
Fortellingen tilhører den som har levd den
Når et barn begynner å fortelle om noe vanskelig, skjer det lett en forandring i rommet. Den voksne blir oppmerksom. Kanskje urolig. Kanskje fylt av et sterkt ønske om å beskytte.
Det er forståelig.
Men nettopp da kan den voksne begynne å bevege seg foran barnet.
Vi vil vite mer.
Hvem gjorde det?
Hvor skjedde det?
Når skjedde det?
Hvor mange ganger?
Var det slik eller slik?
Spørsmålene kan være nødvendige på et senere tidspunkt. Men i den første fortellingen kan de forandre barnets stilling. Barnet går fra å være den som forsøker å uttrykke sin erfaring, til å bli den som svarer på den voksnes behov for klarhet.
Fortellingen får en ny eier.
Det skjer ikke fordi den voksne ønsker å krenke barnet. Det skjer ofte fordi alvoret skaper hastverk. Vi vil forstå raskt nok til å handle riktig. Vi vil fylle tomrommene, få orden på rekkefølgen og finne en sammenheng.
Men barns fortellinger kommer ikke alltid som ferdige beretninger.
De kan begynne midt i en hendelse.
«Da han kom inn, lot jeg som jeg sov.»
Den voksne vet ikke hvem «han» er, hvilket rom barnet snakker om, eller når dette skjedde. Det kan være fristende å stanse barnet straks.
«Mener du faren din? Kom han inn på soverommet? Var dette hjemme hos moren din?»
Kanskje er spørsmålene riktige. Kanskje ikke.
Barnet hadde begynt et sted. Den voksne flyttet barnet til et annet sted.
Å være et hestehode bak betyr å holde seg nær barnets begynnelse:
«Fortell om da han kom inn.»
Barnets egne ord får vise veien.
Å lytte etter temaet barnet bringer inn
Voksne organiserer gjerne samtaler etter spørsmål. Barn organiserer dem ofte etter det som for dem oppleves viktig.
Den voksne kan være opptatt av hendelsen. Barnet kan være opptatt av hunden som lå utenfor døren.
Den voksne vil vite hvem som gjorde hva. Barnet forteller at lampen var tent.
Den voksne spør når det skjedde. Barnet husker at det regnet.
Slike detaljer kan virke tilfeldige. Men for barnet kan de være knyttet til hvordan erfaringen er lagret og huskes. Det kan være lettere å fortelle om lyset, lukten eller lyden før ordene kan nærme seg det mest smertefulle.
Hvis den voksne stadig fører barnet tilbake til det som anses som relevant, kan fortellingen miste sin egen vei.
Det betyr ikke at alle detaljer har samme betydning, eller at barnet aldri skal hjelpes til å bli tydeligere. Men før vi organiserer fortellingen, må vi forsøke å høre hva barnet selv organiserer den rundt.
Aktiv lytting handler derfor ikke bare om å være stille. Det handler om å oppfatte temaene i barnets fortelling og følge dem.
Barnet sier:
«Jeg gjemte skoene mine.»
Den voksne kan spørre:
«Fortell meg om skoene.»
Det kan vise seg at barnet gjemte dem for å slippe å bli sendt et sted. Eller fordi barnet planla å rømme. Eller fordi skoene hadde en betydning ingen voksen kunne ha gjettet.
Den som lytter, må motstå fristelsen til å bestemme på forhånd hvilke detaljer som er viktige.
Barnet vet ikke alltid hvor fortellingen skal ende. Men det vet ofte hvor den må begynne.
Pausen som arbeidssted
Mange voksne blir urolige av stillhet.
Et spørsmål er stilt. Barnet ser ned. Sekundene går. Den voksne kjenner behov for å hjelpe.
«Var det vanskelig å huske?»
Ingen svar.
«Du kan bare si ja eller nei.»
Fortsatt stille.
«Var du redd?»
Nå har den voksne fylt pausen med mulige svar.
Det kan oppleves omsorgsfullt. Men pausen var kanskje stedet der barnet arbeidet. Det lette etter et minne, et ord eller en måte å si noe på som ikke ble for farlig. Da den voksne begynte å snakke, måtte barnet i stedet forholde seg til den voksnes forslag.
Å lytte til barn krever derfor en annen forståelse av stillhet.
Stillhet er ikke nødvendigvis fravær av kommunikasjon. Den kan være tenkning, frykt, hukommelse eller vurdering. Barnet kan undersøke om den voksne virkelig vil vente. Om spørsmålet fortsatt gjelder dersom svaret tar tid.
Pausen kan også være en måte å regulere nærheten på. Et barn som nærmer seg en vanskelig erfaring, kan trenge å trekke seg litt tilbake før det fortsetter.
Den voksne som tåler pausen, sier uten ord:
Du behøver ikke skynde deg for min skyld.
Jeg går ikke fordi du blir stille.
Jeg skal ikke fylle munnen din med mine ord.
Dette er en krevende form for nærvær. Den voksne må være aktivt til stede uten å handle. Vi er ofte opplært til å vise kompetanse gjennom det vi gjør. Her kan kompetansen bestå i det vi lar være å gjøre.
Vi avbryter ikke tankeprosessen.
Vi redder ikke barnet fra hver stillhet.
Vi lar fortellingen komme i det tempoet den kan komme.
Ett spørsmål om gangen
Voksne kan stille mange spørsmål i én setning.
«Hva gjorde han da, og hvor var moren din, og ble du redd?»
Barnet må nå velge hvilket spørsmål det skal svare på. Kanskje svarer det bare på det siste:
«Ja.»
Den voksne vet ikke lenger hva ja betyr.
I vanskelige samtaler kan hastverket gjøre språket vårt tettere. Vi vil få med alt før øyeblikket forsvinner. Men jo flere spørsmål vi legger sammen, desto mindre plass får barnets fortelling.
Ett spørsmål om gangen er ikke bare en metodisk regel. Det er en måte å vise respekt på.
«Hva skjedde da?»
Vent.
«Fortell mer om det.»
Vent.
«Du sa at du ble redd. Hvordan merket du det?»
Barnet får tid til å forstå spørsmålet og finne sitt svar.
Når voksne spør for mye, kan samtalen begynne å ligne et skjema. Barnet blir ført fra punkt til punkt. Det kan gi oss informasjon, men ikke nødvendigvis forståelse.
Den gode samtalen har en retning, men også pust.
Barnet må få oppleve at det ikke er en informasjonskilde som skal tømmes, men et menneske som forsøker å fortelle noe vanskelig til et annet menneske.
Åpne spørsmål og åpne voksne
Det er vanlig å skille mellom åpne og lukkede spørsmål.
Et lukket spørsmål kan besvares kort:
«Var det faren din?»
Et åpent spørsmål inviterer til fortelling:
«Fortell hvem som var der.»
Forskjellen er viktig. Men et spørsmål blir ikke virkelig åpent bare fordi det begynner med «fortell».
Den voksne kan si:
«Fortell hva faren din gjorde mot deg.»
Dersom barnet ennå ikke har sagt at faren gjorde noe, er spørsmålet ledende selv om formen virker åpen.
Åpenhet ligger derfor ikke bare i grammatikken. Den ligger i den voksnes holdning til svaret.
Er det plass til at det jeg tror, ikke stemmer?
Kan barnet korrigere meg?
Kan fortellingen ta en annen retning enn jeg forventet?
En åpen voksen er villig til å bli overrasket.
Dette er særlig viktig når bekymringen er sterk. Jo mer vi frykter at noe alvorlig har skjedd, desto lettere kan vi tolke barnets ord i lys av mistanken.
Barnet sier:
«Han la seg ved siden av meg.»
Den voksne kan høre overgrep.
Men barnet kan mene at en forelder trøstet det etter et mareritt.
Den voksne må følge videre uten å bestemme betydningen:
«Fortell hva som skjedde da han la seg ved siden av deg.»
Åpenheten beskytter ikke bare den som kan være mistenkt. Den beskytter også barnet mot å bli ført inn i en fortelling som ikke er dets egen.
Å lytte er derfor en forpliktelse både overfor barnet og overfor sannheten.
Barnets språk
Barn bruker ikke alltid de ordene voksne forventer.
De kan si «tissen», «rumpa», «inni», «ekkel», «rar» eller «det vonde stedet». De kan bruke familienavn på kroppsdeler eller uttrykk som bare gir mening i barnets nærmeste miljø.
Den voksne kan bli fristet til å oversette.
«Mener du at han tok på kjønnsorganet ditt?»
Kanskje er det dette barnet mener. Men oversettelsen kan også gå lenger enn barnets eget utsagn.
Det er ofte bedre å holde seg til barnets ord:
«Du sa at han tok på det vonde stedet. Fortell hvor det er.»
Eller:
«Hva mener du når du sier ekkelt?»
Barnets språk er ikke mindre verdifullt fordi det er uferdig eller upresist. Det er det språket erfaringen foreløpig har fått.
Når vi erstatter det for raskt med faglige begreper, kan vi gjøre fortellingen tydeligere for oss, men fjernere for barnet.
Det samme gjelder følelser.
Et barn sier kanskje:
«Jeg ble rar i magen.»
Den voksne kan tenke angst.
Men i stedet for å navngi følelsen, kan vi spørre:
«Hvordan var det å være rar i magen?»
Barnet får beskrive opplevelsen før den blir kategorisert.
Dette er en form for fenomenologisk respekt: å forsøke å møte erfaringen slik den viser seg for barnet, før vi forklarer den gjennom våre begreper.
Bekreftelse er ikke det samme som enighet
Barn trenger tegn på at vi lytter.
Et nikk. Et «ja». En rolig gjentakelse. En oppsummering.
«Du gikk inn på rommet og lukket døren.»
Slik bekreftelse sier:
Jeg følger deg.
Den sier ikke nødvendigvis:
Alt du forteller, er allerede fastslått som faktum.
Dette skillet er viktig. Noen voksne blir så redde for å påvirke barnet at de fremstår kalde og uttrykksløse. Barnet kan da oppleve at fortellingen ikke blir mottatt.
Andre blir så sterkt bekreftende at reaksjonen kan signalisere hvilket svar som ønskes.
«Å, så forferdelig! Var det virkelig onkelen din som gjorde det?»
Her blandes omsorg, vurdering og spørsmål sammen.
En roligere bekreftelse kan være:
«Jeg hører hva du sier.»
«Det er viktig at du forteller.»
«Ta den tiden du trenger.»
Bekreftelsen retter seg mot barnets handling og opplevelse av å fortelle, ikke mot en konklusjon den voksne ennå ikke har grunnlag for å trekke.
Når barnet forteller om noe klart krenkende, kan vi også være tydelige:
«Det er ikke lov for voksne å gjøre slik mot barn.»
«Det var ikke din skyld.»
Slike utsagn legger ikke en hendelse i barnets munn. De hjelper barnet med å plassere ansvaret der det hører hjemme.
Oppsummeringen som speil
Å oppsummere er en viktig del av lyttingen.
Den voksne kan si:
«Du har fortalt at du ikke liker å være alene med ham. Du sa at han blir annerledes når de andre går, og at du da blir redd. Har jeg forstått deg riktig?»
Oppsummeringen viser barnet hva den voksne har hørt. Den gir også barnet mulighet til å korrigere.
«Nei, jeg blir ikke redd. Jeg blir sint.»
Denne korrigeringen er verdifull.
Barnet oppdager at den voksnes forståelse ikke er endelig. Det har fortsatt myndighet over sin egen fortelling.
En dårlig oppsummering lukker:
«Så du er redd fordi han gjør noe seksuelt mot deg.»
En god oppsummering holder seg til det barnet faktisk har sagt og åpner for rettelse.
«Dette er det jeg tror jeg har hørt. Si fra dersom noe ikke stemmer.»
Slik blir oppsummeringen et speil, ikke en form.
Et speil viser tilbake. En form presser noe inn i en bestemt fasong.
Barnets fortelling trenger det første.
Den voksne som vil hjelpe for fort
Når et barn forteller om smerte, kan den voksne kjenne en sterk trang til å trøste.
«Nå er alt bra.»
«Du trenger ikke være redd mer.»
«Dette skal ordne seg.»
Ordene er velmente. Men kanskje vet vi ennå ikke om alt blir bra. Kanskje barnet fortsatt må møte mennesker det frykter. Kanskje saken blir lang og krevende. Kanskje barnet ikke føler seg trygt selv om de voksne mener at faren er over.
Trøst som går foran barnets erfaring, kan skape avstand.
Barnet sier:
«Jeg er redd for at han skal finne meg.»
Den voksne svarer:
«Det gjør han ikke. Du er helt trygg.»
Kanskje er det sant. Men barnet fikk ikke fortelle mer om frykten.
Et hestehode bak kan bety:
«Fortell hva du er redd for at han skal gjøre.»
Først må frykten få bli forstått. Deretter kan den voksne forklare hvilke tiltak som er satt inn, og hva som skal skje.
Vi hjelper ikke alltid barnet ved å fjerne følelsen raskest mulig. Noen ganger hjelper vi ved å gjøre følelsen mulig å bære sammen med noen.
Det er forskjell på å roe ned situasjonen og å lukke den.
Den voksnes sterke følelser
Fortellinger om vold og overgrep kan vekke sterke reaksjoner.
Sinne. Sorg. Avsky. Maktløshet. Et ønske om å finne den ansvarlige og kreve rettferdighet.
Disse følelsene er menneskelige. De kan også være uttrykk for moralsk alvor. Men i samtalen må den voksne passe på at følelsene ikke overtar rommet.
Hvis vi blir synlig sjokkert, kan barnet tolke reaksjonen på flere måter.
Det jeg fortalte, var for farlig.
Jeg har ødelagt noe.
Den voksne tåler meg ikke.
Jeg må slutte å fortelle.
Barnet kan også begynne å beskytte oss.
«Det var kanskje ikke så ille.»
«Jeg husket feil.»
«Han er egentlig snill.»
Dermed blir barnet igjen den som må regulere den voksnes følelser.
Å lytte et hestehode bak innebærer at den voksne bærer sine egne reaksjoner. Ikke ved å bli følelsesløs, men ved å være tilstrekkelig rolig til at barnet slipper å ta ansvar for dem.
Den voksne kan vise medfølelse:
«Det gjør inntrykk på meg å høre dette.»
Men tyngden må ikke legges tilbake på barnet.
Etter samtalen kan den voksne trenge veiledning, støtte eller hjelp til å bearbeide det som ble fortalt. Det er en del av profesjonelt ansvar. Den som arbeider alene med sterke inntrykk, kan lettere komme til å handle ut fra egen uro.
Å tåle den usammenhengende fortellingen
Voksne forbinder ofte sannhet med sammenheng.
En troverdig fortelling har en begynnelse, en midte og en slutt. Datoer og steder passer sammen. Detaljene er stabile.
Men barns fortellinger om traumatiske hendelser kan være fragmenterte.
Barnet kan hoppe i tid. Det kan huske enkelte detaljer klart og andre ikke. Fortellingen kan endre seg fordi barnet gradvis finner nye ord, eller fordi det første gangen ikke våget å si alt.
Dette betyr ikke at enhver usammenhengende fortelling er sann. Men usammenheng er heller ikke i seg selv bevis på usannhet.
Den voksnes oppgave i den første samtalen er ikke å presse fortellingen inn i full orden.
Vi kan hjelpe barnet med klargjøring:
«Snakker du om samme gang nå, eller om en annen gang?»
«Du sa først at det var mørkt, og nå sier du at solen skinte. Hjelp meg å forstå.»
Dette kan gjøres uten anklage.
Barnet får merke at det er lov å være usikker.
«Jeg vet ikke.»
«Jeg husker ikke.»
«Kanskje.»
Slike svar må få eksistere.
Hvis barnet opplever at bare sikre svar godtas, kan det begynne å gjette. Da får den voksne tilsynelatende klarhet, men samtalen blir mindre pålitelig.
Å respektere «jeg vet ikke» er en viktig del av å respektere barnets fortelling.
Barnet som ekspert – og barnet som barn
Det sies ofte at barnet er ekspert på sitt eget liv.
Det er en viktig påminnelse. Ingen voksen kjenner barnets erfaring innenfra slik barnet gjør.
Men uttrykket må brukes varsomt.
Barnet er ekspert på det det har opplevd, men det er fortsatt et barn. Det kan mangle språk, oversikt og forståelse av det som skjedde. Det kan ikke forventes å analysere familien, vurdere risikoen eller bestemme hvilke tiltak som er nødvendige.
Å gi barnet status som ekspert betyr derfor ikke å overlate ansvaret til barnet.
Det betyr å anerkjenne barnet som den viktigste kilden til sin egen opplevelse.
Den voksne har en annen kompetanse. Vi kjenner lovverk, hjelpeapparat, barns utvikling og mulige konsekvenser. Vi har ansvar for å beskytte og handle.
En god samtale forener disse to formene for kunnskap.
Barnet vet hvordan det var å være barnet i situasjonen.
Den voksne må vite hvordan denne kunnskapen skal mottas og føres videre på en forsvarlig måte.
Likeverd betyr ikke at barnet og den voksne har samme ansvar.
Det betyr at barnets erfaring ikke blir underordnet den voksnes makt.
Ikke alle samtaler skal fortsette
Noen ganger kommer det frem nok informasjon til at den voksne bør stanse den utforskende samtalen.
Barnet har fortalt om en mulig straffbar handling. Da kan flere detaljspørsmål påvirke senere avhør og gjøre barnet unødig belastet. Den voksne trenger ikke få vite alt.
Dette kan være vanskelig.
Barnet er endelig begynt å fortelle. Skal vi da stanse?
Vi kan si:
«Det du har fortalt, er viktig. Jeg tror ikke jeg skal spørre deg om alle detaljene nå. Det finnes andre voksne som er spesielt opplært til å snakke med barn om slike ting. Jeg skal hjelpe deg slik at du får snakke med dem.»
Dette er ikke å avvise barnet.
Det er å beskytte både barnet og fortellingen.
Barnet kan fortsatt få fortelle om hvordan det har det, hva det er redd for, og hva det trenger akkurat nå. Men den voksne må skille mellom å være en trygg omsorgsperson og å gjennomføre en detaljert undersøkelse.
Å være et hestehode bak betyr også å kjenne grensen for hvor langt man selv skal følge.
Noen ganger må andre overta neste etappe.
Når barnet endrer fortellingen
Barn kan trekke tilbake det de har fortalt.
Det kan skje fordi den første fortellingen ikke var riktig. Det kan også skje fordi konsekvensene ble for store.
Familien reagerer. Barnet ser voksne gråte. En forelder blir sint. Søsken vender seg bort. Politiet kommer. Barnet flyttes.
Da kan barnet si:
«Jeg løy.»
Den voksne må ikke automatisk bestemme hva tilbaketrekkingen betyr.
Den kan være sann. Den kan være et forsøk på å få verden tilbake slik den var. Den kan være påvirket av press eller lojalitet.
Igjen må vi stå i uvissheten.
«Fortell hva som gjør at du sier noe annet nå.»
Ikke:
«Du trekker det bare tilbake fordi du er redd.»
Heller ikke:
«Da vet vi at det første du sa, var løgn.»
Barnet må få beskrive forandringen med egne ord.
Dette er krevende fordi både hjelpere og familie kan ha sterke interesser i hvilken versjon som blir stående. Men barnets fortelling må ikke bli slagmark for voksnes behov.
Å lytte innebærer også å tåle at fortellingen beveger seg.
Den dialogiske ydmykheten
Dialog blir noen ganger forstått som en hyggelig samtale mellom likeverdige mennesker.
Men i profesjonelle samtaler med barn finnes det en tydelig maktforskjell. Den voksne bestemmer tid, sted, spørsmål og ofte hva som skjer med opplysningene. Barnet kan ikke oppheve denne forskjellen.
Derfor krever dialogen ydmykhet.
Den voksne må bruke makten slik at barnet får størst mulig rom til å uttrykke sin virkelighet.
Det handler ikke om å late som om vi ikke har autoritet. Det handler om å gjøre autoriteten synlig, forståelig og ansvarlig.
«Jeg kommer til å stille noen spørsmål fordi jeg vil forstå hvordan du har det.»
«Du kan si fra dersom du ikke forstår.»
«Du kan rette på meg dersom jeg sier noe feil.»
«Noen ting må jeg fortelle videre, men jeg skal forklare deg hva jeg gjør.»
Slik blir barnet ikke maktesløst i en situasjon det ikke selv kontrollerer fullt ut.
Den dialogiske voksne er villig til å bli korrigert.
Det er kanskje et av de tydeligste tegnene på at fortellingen fortsatt tilhører barnet.
Å gå ved siden av
Bildet av å være et hestehode bak kan høres ut som en plassering i en konkurranse. Men i samtalen handler det ikke om å komme først eller sist.
Det handler om tempo og retning.
Den voksne skal ikke dra barnet fremover. Men heller ikke forsvinne.
Kanskje er det enda riktigere å si at den voksne forsøker å gå ved siden av, men med en liten tilbakeholdenhet. Barnet skal kunne ta det neste skrittet uten å bli dyttet.
Denne tilbakeholdenheten er ikke avstand.
Den kan være en dyp form for nærhet.
Jeg følger med.
Jeg husker ordene dine.
Jeg merker når du stanser.
Jeg skal hjelpe deg dersom du mister tråden.
Men jeg skal ikke gjøre fortellingen til min.
Det finnes en kjærlighet i denne måten å lytte på. Ikke en kjærlighet som overtar, men en som lar den andre få være et eget menneske.
Barnet er mer enn det vi kan forstå. Fortellingen er mer enn det som får plass i rapporten. Sannheten er ikke bare informasjonen vi trenger for å fatte en beslutning.
Noe tilhører fortsatt barnet.
Når lyttingen blir beskyttelse
Vi tenker ofte på beskyttelse som handling.
Å melde. Å flytte. Å kontakte politiet. Å sette inn tiltak.
Alt dette kan være nødvendig.
Men lytting kan også være en form for beskyttelse.
Når den voksne ikke presser, beskyttes barnet mot å miste kontrollen over ordene.
Når den voksne ikke leder, beskyttes fortellingen mot å bli formet av forventninger.
Når den voksne tåler pausen, beskyttes barnets tankeprosess.
Når den voksne bruker barnets språk, beskyttes erfaringen mot å forsvinne i faglige begreper.
Når den voksne forklarer hva som skal skje videre, beskyttes barnet mot ny uforutsigbarhet.
Denne beskyttelsen er stille, men avgjørende.
Et barn som har vært utsatt for overgrep, har ofte erfart at en annen tok seg til rette med kroppen, grensene eller virkeligheten. Dersom hjelperen også tar seg til rette med fortellingen, kan samtalen gjenta noe av den samme maktesløsheten i en annen form.
Den profesjonelle samtalen må derfor være annerledes.
Her skal barnets nei ha betydning.
Her skal barnets ord få være barnets ord.
Her skal den voksne bruke sin makt til å gi rom, ikke til å fylle det.
Fortellingen som skal bæres videre
Når barnet har fortalt, må fortellingen ofte bringes videre.
Til barnevernet. Politiet. helsepersonell. Fosterforeldre. Andre ansvarlige voksne.
Da oppstår en ny fare: Barnets ord kan løsne fra barnet.
De blir skrevet ned, oppsummert og gjengitt. Ulike fagpersoner tolker dem. Fortellingen kan reduseres til formuleringer som «barnet opplyser», «påståtte hendelser» eller «bekymring for mulig overgrep».
Slik språkbruk kan være nødvendig i saksarbeidet. Men vi må ikke glemme at bak setningene finnes et barn som brukte mot til å si dem.
Å bære fortellingen videre på en verdig måte betyr å gjengi den nøyaktig, skille mellom barnets ord og våre tolkninger, og ikke utlevere mer enn det som er nødvendig.
Det betyr også å holde barnet orientert så langt alder og situasjon tillater det.
«Nå har jeg fortalt dette til den personen vi snakket om.»
«Hun kommer til å ta kontakt.»
«Du skal ikke forklare alt til mange forskjellige voksne.»
Barnet må få vite hvor fortellingen går.
Ellers kan ordene oppleves som noe den voksne tok med seg og gjorde til sitt.
Et hestehode bak
Det er en enkel leveregel:
Hold deg et hestehode bak barnet.
Ikke løp foran med dine forklaringer.
Ikke dra barnet mot den konklusjonen du frykter eller håper på.
Ikke fyll pausene fordi stillheten gjør deg urolig.
Ikke oversett barnets språk før du har forsøkt å forstå det.
Ikke krev en sammenhengende fortelling når erfaringen foreløpig finnes i bruddstykker.
Ikke gjør barnets smerte til arena for dine egne sterke følelser.
Men heller ikke trekk deg så langt tilbake at barnet blir alene.
Vær nær.
Spør åpent.
Bekreft at du lytter.
Oppsummer varsomt.
La barnet korrigere deg.
Forklar hva du må gjøre videre.
Og ta over det ansvaret som aldri skulle ha ligget på barnet.
Den gode lytteren er ikke den som sier minst. Det er heller ikke den som får frem flest opplysninger.
Den gode lytteren er den som hjelper et annet menneske til å komme til orde uten å ta ordene fra det.
For et barn som lenge har levd i taushet, kan dette være en ny erfaring:
At en voksen kan være nær uten å trenge seg inn.
At en voksen kan vite mer uten å vite best.
At en voksen kan ha makt uten å overta.
Og at fortellingen, selv når den deles, fortsatt kan få tilhøre den som levde den.
Den gode lytteren er den som hjelper et annet menneske
til å komme til orde uten å ta ordene fra det.
No comments:
Post a Comment