Relasjonen som kan forandre et liv
Men likevel finnes det noe som ofte kommer før tiltaket, følger tiltaket og noen ganger avgjør om tiltaket i det hele tatt kan virke.
Det er relasjonen.
Relasjonen mellom klient og sosialarbeider er ikke pynt rundt det egentlige arbeidet. Den er ikke bare et middel for å få klienten til å samarbeide. Den er heller ikke et hyggelig tillegg til saksbehandlingen. Relasjonen er en del av selve arbeidsprosessen. Den er et sted hvor tillit kan oppstå, hvor skam kan tåles, hvor motstand kan forstås, hvor ansvar kan deles, og hvor mennesket kanskje kan få et nytt blikk på seg selv.
Dette betyr ikke at relasjonen løser alt. Sosialt arbeid må aldri bli relasjonalisme, som om varme, nærvær og anerkjennelse alene kan erstatte bolig, økonomi, beskyttelse, behandling, rettigheter og praktisk hjelp. Mennesker i nød trenger mer enn gode møter. De trenger ofte konkrete endringer i livsvilkår. Men de konkrete endringene blir sjelden gode dersom de ikke bæres av en relasjon hvor mennesket opplever seg sett, forstått og tatt på alvor.
Hjelp uten relasjon kan bli mekanisk.
Relasjon uten handling kan bli tom.
Sosialt arbeid må holde begge deler sammen.
Når et menneske kommer i kontakt med sosialt arbeid, er det ofte allerede noe i livet som har sviktet. Det kan være økonomien, familien, omsorgen, helsen, arbeidet, boligen, nettverket, tryggheten eller selvrespekten. Mennesket kommer ikke bare med et problem. Det kommer med en erfaring av å være rammet. Kanskje har det forsøkt lenge å klare seg selv. Kanskje har det skjult nøden. Kanskje har det opplevd nederlag på nederlag. Kanskje har det møtt andre systemer som ikke lyttet. Kanskje har det lært å ikke stole på hjelp.
Da er relasjonen ikke et enkelt utgangspunkt. Den må bygges.
Tillit kan ikke kreves. Den kan bare langsomt gjøres mulig.
Mange klienter har gode grunner til å være tilbakeholdne. Noen har opplevd svik fra mennesker som skulle hjelpe. Noen har møtt institusjoner som først lovet, men senere avviste. Noen har fortalt historien sin for mange ganger. Noen har erfart at det de sier, blir brukt mot dem. Noen har opplevd at hjelp raskt blir kontroll. Noen har lært at sårbarhet er farlig.
Derfor må sosialarbeideren forstå at motstand ikke alltid er uvillighet. Motstand kan være selvbeskyttelse. Taushet kan være erfaring. Sinne kan være frykt. Skepsis kan være klokskap. Den som ikke forstår dette, kan lett se klienten som vanskelig, lite samarbeidsvillig eller manipulerende. Men kanskje klienten bare forsøker å bevare litt kontroll i en situasjon der mye allerede er tatt fra ham.
Relasjonen begynner derfor med varsomhet.
Varsomhet betyr ikke svakhet. Det betyr at sosialarbeideren forstår hvilken posisjon klienten står i. Klienten kan oppleve underlegenhet, forlegenhet og maktesløshet. Han sitter kanskje overfor et menneske som kan vurdere, skrive, beslutte, melde videre, avslå, innvilge, kontrollere eller gripe inn. Selv når sosialarbeideren ønsker samarbeid, er relasjonen ikke uten makt.
Dette må ikke skjules. Makt som skjules bak vennlighet, blir lett farligere enn makt som er tydelig og ansvarlig. Den gode relasjonen i sosialt arbeid oppstår ikke fordi sosialarbeideren later som om de to partene er helt like. Den oppstår når sosialarbeideren bærer sin makt på en måte som gjør klienten tryggere, ikke mindre.
Det betyr at sosialarbeideren må være tydelig om rammen: Hva er mitt mandat? Hva kan jeg hjelpe med? Hva kan jeg ikke love? Hva må jeg dokumentere? Hva er taushetsbelagt? Når har jeg plikt til å handle? Hva kan du være med på å bestemme? Hvor har jeg et ansvar som ikke kan overlates til deg alene?
Slik tydelighet kan virke formell. Men den kan også være en dyp form for respekt.
Den sier til klienten: Jeg vil ikke lure deg til å tro at dette er et privat vennskapsrom. Jeg vil ikke bruke varme for å skjule makt. Jeg vil møte deg som menneske, men jeg vil også være ærlig om at dette er et profesjonelt forhold.
Det profesjonelle forholdet er en egen relasjonsform. Det er ikke vennskap. Det er ikke familie. Det er ikke terapi i snever forstand, selv om det kan ha terapeutiske virkninger. Det er heller ikke bare forvaltning. Det er et tidsavgrenset, formålsrettet, etisk forpliktet møte mellom en profesjonell hjelper og et menneske som trenger hjelp, støtte, beskyttelse, avklaring eller rettigheter.
Nettopp fordi relasjonen ikke er privat, kan den være til hjelp.
En privat relasjon kan være full av gamle mønstre, forventninger, skam, lojalitet, maktspill og sårede følelser. Den profesjonelle relasjonen kan, når den fungerer, tilby et annet rom. Her kan klienten bli møtt uten at sosialarbeideren krever gjengjeldelse. Her kan klienten få prøve ut ord uten at hele livet står på spill. Her kan han bli lyttet til av noen som ikke er familie, ikke nabo, ikke venn, ikke dommer, men heller ikke likegyldig.
Det er en krevende posisjon.
Sosialarbeideren må være personlig nok til at klienten møter et menneske, men profesjonell nok til at klienten ikke må bære sosialarbeiderens behov. Hun må være nær nok til at klienten kan kjenne tillit, men avgrenset nok til at relasjonen ikke blir invaderende. Hun må være tydelig nok til at klienten vet hvor han står, men varsom nok til at tydeligheten ikke blir brutal.
Relasjonen i sosialt arbeid krever derfor det som kan kalles en profesjonell nærhet.
Denne nærheten er ikke sentimental. Den er heller ikke kald. Den består i evnen til å være til stede for et annet menneske på en måte som åpner for arbeid. Det kan være å tåle gråt uten å skynde seg å trøste. Det kan være å tåle sinne uten å svare med forsvar. Det kan være å tåle skam uten å gjøre den større. Det kan være å tåle taushet uten å fylle den med ord. Det kan være å tåle sin egen avmakt uten å late som om alt kan løses.
Slik nærhet krever selvinnsikt.
For sosialarbeideren går ikke inn i relasjonen som et nøytralt instrument. Hun kommer med egne erfaringer, sårbarheter, verdier, reaksjoner og fordommer. Noen klienter vekker omsorg. Andre vekker irritasjon. Noen vekker redningsbehov. Andre vekker avstand. Noen historier blir sittende i kroppen. Andre blir fort kategorisert. Noen mennesker minner oss om oss selv. Andre minner oss om mennesker vi har hatt vanskelige erfaringer med.
Alt dette kan påvirke relasjonen.
Derfor må sosialarbeideren arbeide med seg selv. Ikke for å bli perfekt, men for å bli mer ansvarlig. Hun må spørre: Hvorfor blir jeg så streng her? Hvorfor blir jeg så ettergivende? Hvorfor vil jeg så gjerne redde denne klienten? Hvorfor mister jeg tålmodigheten? Hvorfor tror jeg ikke på ham? Hvorfor blir jeg redd for henne? Hva i denne saken er faglig vurdering, og hva i den er min egen reaksjon?
Dette er ikke privat selvopptatthet. Det er faglig hygiene.
En sosialarbeider som ikke kjenner sine egne reaksjoner, risikerer å la dem styre i det skjulte. Da kan relasjonen bli utrygg. Klienten kan bli møtt med sosialarbeiderens ubevisste frykt, irritasjon eller behov for å lykkes. Den profesjonelle kan tro at hun handler faglig, mens hun egentlig forsvarer seg selv.
Relasjonen som kan forandre et liv, forutsetter at sosialarbeideren ikke gjør klienten til bærer av sine egne uløste temaer.
Dette er en av grunnene til at veiledning er så viktig i sosialt arbeid. Veiledning er ikke bare en teknisk gjennomgang av saker. Den er et sted hvor sosialarbeideren kan undersøke hva som skjer i relasjonen, hva som skjer i henne selv, og hva som skjer mellom henne og klienten. Uten slike rom kan relasjonen enten bli for privat eller for mekanisk.
I den gode relasjonen skjer det noe med klientens selvbilde. Det betyr ikke at sosialarbeideren gir klienten en ny identitet. Det betyr at klienten kan få møte seg selv gjennom et annet blikk enn det han kanskje er vant til. Mange mennesker som kommer i kontakt med sosialt arbeid, har blitt sett gjennom mangelens blikk. De har blitt sett som problem, risiko, svikt, byrde, avvik eller sak. De har kanskje også begynt å se seg selv slik.
Da kan en anerkjennende relasjon få stor betydning.
Anerkjennelse betyr ikke ros. Det betyr ikke å si at alt er bra. Det betyr ikke å gjøre klienten til offer uten ansvar. Anerkjennelse betyr å se mennesket som menneske, også når livet er vanskelig og handlingene kan være problematiske. Det betyr å se både verdighet og realitet. Både smerte og ansvar. Både sårbarhet og mulighet.
Et menneske kan være skyldig i noe og likevel ha verdighet. Et menneske kan ha sviktet og likevel være mer enn sin svikt. En forelder kan ha gjort skade og likevel elske barnet sitt. En ungdom kan opptre avvisende og likevel lengte etter å bli funnet. En rusavhengig kan lyve og likevel være redd. En fattig klient kan fremstå passiv og likevel være utslitt av å kjempe.
Anerkjennelsen ligger i å holde fast ved mennesket uten å benekte alvoret.
Dette er vanskelig. Det er enklere å velge ett blikk. Enten ser vi offeret og mister ansvaret, eller vi ser ansvaret og mister sårbarheten. Enten ser vi systemets krav, eller vi ser klientens smerte. Enten blir vi harde, eller vi blir grenseløse. Sosialt arbeid krever en tredje mulighet: et blikk som kan romme mer enn én sannhet.
Relasjonen kan bli stedet hvor dette blikket formidles.
Noen ganger er det ikke det sosialarbeideren sier, som først og fremst virker. Det er hvordan hun blir værende. At hun ikke trekker seg når klienten forteller noe skamfullt. At hun ikke blir fordømmende når klienten forteller om feil. At hun ikke blir hevngjerrig når klienten er sint. At hun ikke blir sentimental når klienten gråter. At hun ikke gjør seg overlegen når klienten ikke forstår. At hun ikke later som alt er greit når det ikke er det.
Denne måten å bli værende på kan gi klienten en ny erfaring.
Kanskje er det første gang han sier noe uten å bli avvist. Kanskje er det første gang hun opplever at noen tåler hele situasjonen. Kanskje er det første gang en forelder får høre både at barnet må beskyttes og at forelderen fortsatt er et menneske med verdi. Kanskje er det første gang en ungdom møter en voksen som ikke lar seg skremme bort av avvisning.
Slike erfaringer kan være små i øyeblikket. Men de kan virke lenge.
I sosialt arbeid snakker vi noen ganger om endring som om den først og fremst skjer gjennom tiltak. Det gjør den ofte. Men mennesker forandres også gjennom erfaringer av relasjon. Vi lærer hvem vi er gjennom hvordan andre møter oss. Vi lærer om vi er verdt å lytte til. Om våre følelser er tålelige. Om våre feil gjør oss uverdige. Om vår stemme teller. Om hjelp er farlig eller mulig. Om voksne blir. Om systemet bare kontrollerer, eller også kan beskytte.
Relasjonen kan derfor bli et speil.
Men det må være et godt speil. Ikke et speil som forskjønner. Ikke et speil som knuser. Et godt speil viser mennesket tydeligere enn det kanskje klarer å se seg selv. Det kan vise ressurser som klienten har mistet av syne. Det kan vise ansvar som klienten unngår. Det kan vise mønstre som gjentar seg. Det kan vise smerte som trenger språk. Det kan vise håp som fortsatt finnes.
En slik relasjon kan bidra til selverkjennelse.
Selverkjennelse i sosialt arbeid er ikke et abstrakt filosofisk prosjekt. Det kan være svært konkret. En far kan oppdage at sinnet hans skremmer barnet, selv om han selv opplever sinnet som fortvilelse. En mor kan oppdage at hun ikke bare er utslitt, men deprimert. En ungdom kan oppdage at likegyldigheten egentlig beskytter mot nederlag. En eldre mann kan oppdage at det ikke er verdiløst å ta imot hjelp. En klient med gjeld kan oppdage at skammen har hindret ham i å åpne posten.
Slik selverkjennelse kan gjøre handling mulig.
Men selverkjennelse kan ikke presses fram. Den må modnes i et rom som er trygt nok til at klienten våger å se. Hvis sosialarbeideren konfronterer for tidlig, kan klienten forsvare seg. Hvis hun aldri konfronterer, kan klienten bli værende i gamle mønstre. Relasjonen må derfor bære både støtte og utfordring.
Det er en kunst.
Å støtte uten å bli ettergivende. Å utfordre uten å ydmyke. Å anerkjenne uten å romantisere. Å sette grenser uten å avvise. Å være tålmodig uten å miste retning. Å være tydelig uten å bli hard. Å se ressursene uten å fornekte risiko. Å se risikoen uten å gjøre mennesket til risiko.
Dette er relasjonelt sosialt arbeid på sitt mest krevende.
I mine forelesningsnotater skjelnes det mellom samarbeidsforhold og kontaktforhold. Et samarbeidsforhold forutsetter at man oppnår en felles forståelse av problemet, har gjensidig respekt for hverandres kompetanseområde, er enige om mål eller ønsket resultat, og har tillit til hverandres vilje til å iverksette tiltak. Dette er en viktig beskrivelse. Den viser at relasjonen ikke bare er følelse. Den er også strukturert samarbeid.
Klienten har kompetanse på sitt liv. Sosialarbeideren har faglig, juridisk og systemisk kompetanse. Begge deler trengs. Når disse kunnskapsformene møtes med respekt, kan samarbeidet få kraft. Men dersom sosialarbeideren overtar definisjonsmakten helt, blir klienten passiv. Hvis klientens forståelse alene styrer alt, kan faglig ansvar forsvinne. Relasjonen må derfor bli et sted hvor ulike former for kunnskap kan møtes.
Dette gjelder særlig når målene skal formuleres. Mål som bare tilhører systemet, kan bli fremmede for klienten. Mål som bare uttrykker klientens umiddelbare ønske, kan være utilstrekkelige eller urealistiske. Gode mål må ofte utvikles i fellesskap. Hva ønsker du skal bli annerledes? Hva mener jeg som sosialarbeider at vi må ta ansvar for? Hva er mulig nå? Hva er nødvendig? Hva haster? Hva kan vente? Hva vil være et lite tegn på bevegelse?
Slik blir relasjonen et arbeidsrom for felles orientering.
Men relasjonen kan også være et kontaktforhold i dypere forstand. Den kan være et sted hvor klienten bruker sosialarbeideren som speil og samtalepartner for å utvikle bevissthet om seg selv og sin situasjon. Her handler det ikke bare om å nå et ytre mål. Det handler om å få øye på seg selv, sitt liv og sine muligheter på en ny måte.
Dette kan bli livsomformende.
Ikke alltid. Ikke for alle. Sosialt arbeid skal være varsom med store ord. Men noen ganger kan en profesjonell relasjon bidra til at et menneske begynner å forstå sitt eget liv annerledes. Det kan skje når klienten får språk for skam. Når han ser at problemet ikke bare er personlig svikt, men også sosial sammenheng. Når hun forstår at hjelp ikke nødvendigvis betyr nederlag. Når en ungdom opplever at en voksen ikke gir opp. Når en forelder ser både kjærligheten og skaden. Når en klient begynner å skille mellom det han har ansvar for, og det han ikke kan bære alene.
Da handler sosialt arbeid ikke bare om tilpasning. Det handler om livsomforming.
Tilpasning er noen ganger nødvendig. Mennesker må lære å leve med begrensninger, regler, sykdom, økonomi, konsekvenser og virkelighet. Sosialt arbeid kan ikke alltid forandre samfunn, familie eller livsvilkår grunnleggende. Noen ganger er den viktigste hjelpen å gjøre livet mer levelig innenfor det som faktisk er mulig.
Men sosialt arbeid må ikke nøye seg med tilpasning som ideal. Hvis faget bare hjelper mennesker til å tilpasse seg uverdige forhold, mister det sin frigjørende impuls. Relasjonen må derfor også kunne åpne spørsmålet: Hva kan forandres? Hva kan du få mer makt over? Hvilke forbindelser kan gjenopprettes? Hvilke fortellinger om deg selv kan utfordres? Hvilke livsmuligheter finnes fortsatt?
Her nærmer vi oss Paulo Freires tanke om frigjøring som en dialogisk praksis. Frigjøring skjer ikke ved at den ene overfører sannhet til den andre. Den skjer gjennom en prosess hvor mennesker handler og reflekterer over sin verden for å kunne forandre den. Sosialt arbeid kan i beste fall ha noe av denne dialogiske kvaliteten. Ikke som politisk slagord, men som praktisk menneskearbeid.
Relasjonen blir da ikke et sted hvor sosialarbeideren gjør klienten fri. Det ville være en selvmotsigelse. Den blir et sted hvor klienten kan gjenvinne noe av sin egen handlekraft sammen med en annen.
Dette er viktig. Sosialarbeideren skal ikke være helt. Hun skal ikke frelse. Hun skal ikke gjøre klienten avhengig av sin egen godhet. Den relasjonen som forandrer et liv, gjør ikke klienten mindre fri. Den gjør klienten mer deltakende i sitt eget liv.
Det kan skje gjennom små bevegelser. Klienten tør å møte opp neste gang. Klienten åpner brevet. Klienten sier sannheten litt tydeligere. Klienten ber om hjelp uten å forakte seg selv. Klienten ringer den personen han har unngått. Klienten sier nei. Klienten sier ja. Klienten forstår at det finnes et neste skritt.
I sosialt arbeid må vi ta slike små bevegelser på alvor. De kan se ubetydelige ut i en rapport. Men i et liv kan de være store.
Relasjonen kan også bidra til at klienten får øye på sitt nettverk. Mange sosiale problemer blir tyngre når mennesket står alene. Relasjonen til sosialarbeideren skal ikke erstatte klientens nettverk, men den kan bli et midlertidig holdepunkt mens andre forbindelser undersøkes, styrkes eller gjenopprettes. Hvem finnes rundt deg? Hvem kan du stole på? Hvem belaster deg? Hvem vet ikke hvordan du har det? Hvem kunne vært en ressurs? Hvem trenger beskyttelse? Hvilke fellesskap har du mistet? Hvor kan nye fellesskap finnes?
Mennesket blir til i relasjoner. Derfor må sosialt arbeid også arbeide relasjonelt utover relasjonen mellom klient og sosialarbeider.
Men nettopp derfor må den profesjonelle relasjonen ikke bli for stor. Den må ikke bli det eneste stedet klienten føler seg sett. Den må peke utover seg selv. En god sosialarbeider binder ikke klienten til seg. Hun hjelper klienten til å finne flere bærende forbindelser. Hun bruker relasjonen til å åpne verden, ikke til å gjøre seg selv uunnværlig.
Dette er en viktig etisk grense.
Relasjonen i sosialt arbeid er alltid midlertidig. Den kan vare lenge, men den er ikke ment å vare som et privat bånd. Den skal avsluttes, endres eller bli mindre viktig når klienten får mer fotfeste. Derfor må sosialarbeideren allerede fra begynnelsen vite at relasjonen har en retning utover seg selv.
Dette gjør ikke relasjonen mindre verdifull. Tvert imot. Noen av de viktigste relasjonene i livet er ikke varige i ytre forstand. En lærer kan bety mye i en kort periode. En lege kan være avgjørende i en krise. En veileder kan endre en students retning. En sosialarbeider kan være til stede i en overgang hvor livet kunne gått flere veier. Slike relasjoner blir ikke mindre virkelige fordi de er profesjonelle eller tidsavgrensede.
Men avslutningen må tas på alvor.
Når en relasjon har betydd noe, kan avslutningen vekke sorg, lettelse, sinne, usikkerhet eller frykt. Klienten kan oppleve det som et nytt tap. Sosialarbeideren kan undervurdere betydningen fordi saken formelt er ferdig. Men for klienten kan relasjonen ha vært et viktig holdepunkt. Derfor må avslutningen snakkes om. Hva har skjedd i arbeidet? Hva er endret? Hva gjenstår? Hvem finnes nå rundt klienten? Hva gjør klienten hvis situasjonen blir vanskelig igjen? Hva betyr det at vi avslutter?
En god avslutning kan gjøre relasjonen hel. En dårlig avslutning kan svekke det som er bygget opp.
Sosialarbeideren må også tåle at klienten ikke alltid er takknemlig. Relasjoner i sosialt arbeid kan være fulle av ambivalens. Klienten kan både trenge og mislike hjelpen. Både stole på og tvile. Både kjenne lettelse og skam. Både være sint på sosialarbeideren og avhengig av henne. Dette er ikke nødvendigvis et tegn på at relasjonen er dårlig. Det kan være et tegn på at relasjonen rommer virkeligheten.
Profesjonell modenhet består i å tåle denne ambivalensen.
Sosialarbeideren skal ikke kreve å bli likt. Hun skal ikke gjøre klientens takknemlighet til mål på om arbeidet er godt. Hun skal ikke bli såret på en privat måte når klienten er sint. Hun skal heller ikke bli likegyldig. Hun må kunne ta klientens reaksjoner på alvor, men tolke dem faglig. Hva uttrykker dette sinnet? Hva handler denne mistilliten om? Hva i vår relasjon må jeg ta ansvar for? Hva handler om klientens tidligere erfaringer? Hva handler om min makt? Hva handler om sakens realitet?
Slik blir relasjonen også et sted for læring for sosialarbeideren.
For sosialarbeideren forandres også. Ikke på samme måte som klienten, og ikke som mål for arbeidet. Men ingen kan arbeide lenge med menneskelig sårbarhet uten å bli formet av det. Gode sosialarbeidere blir ikke bare flinkere med årene. De blir ofte mer ydmyke. De vet mer om hvor vanskelig livet kan være. De vet mer om hvor lite som skal til før et liv rakner. De vet mer om hvor mye mennesker kan bære. De vet mer om hvor farlig skråsikkerhet er.
Relasjonen med klienter kan lære sosialarbeideren noe ingen teori alene kan gi.
Den kan lære henne at mennesker er mer sammensatte enn sakene sine. Den kan lære henne at hjelp kan krenke hvis den gis feil. Den kan lære henne at motstand kan være klok. Den kan lære henne at skam ofte ligger under sinne. Den kan lære henne at det finnes ressurser i mennesker som på papiret ser uten ressurser. Den kan lære henne at noen liv ikke lar seg reparere raskt, men likevel kan bæres bedre.
Dette er en del av sosialt arbeid som praktisk filosofi.
For spørsmålet er ikke bare: Hvilket tiltak virker? Spørsmålet er også: Hva slags møte gjør menneskelig forandring mulig? Hva slags relasjon bevarer verdighet? Hva slags maktbruk åpner for tillit? Hva slags anerkjennelse gjør ansvar mulig? Hva slags profesjonell nærhet kan bidra til at et menneske igjen får øye på sitt eget liv?
I relasjonen står disse spørsmålene ikke som teori. De står som levende praksis.
Det er derfor relasjonen kan forandre et liv.
Ikke fordi sosialarbeideren har magisk kraft. Ikke fordi alle klienter trenger den samme relasjonen. Ikke fordi relasjonen er viktigere enn bolig, penger, behandling eller beskyttelse. Men fordi mennesker ofte forandres i møte med andre mennesker. Vi trenger noen som ser oss uten å gjøre oss små. Noen som tåler oss uten å gi opp. Noen som kan være tydelige uten å knuse oss. Noen som kan hjelpe oss å skille mellom skyld og ansvar, skam og realitet, håpløshet og neste skritt.
Relasjonen i sosialt arbeid kan være en slik mulighet.
Den kan gi et menneske en erfaring av at hjelp ikke bare er kontroll. At systemet ikke bare er kulde. At en profesjonell ikke bare ser saken, men også personen. At det går an å bli møtt i det vanskelige uten å miste all verdighet. At ens egen stemme fortsatt teller. At det finnes et rom hvor livet kan sorteres, forstås og kanskje beveges videre.
Da blir relasjonen mer enn en metode.
Den blir et sted hvor mennesket kan komme til syne igjen.
Og noen ganger er det nettopp det som skal til for at et liv kan begynne å forandre retning.
At det finnes et rom hvor livet kan sorteres, forstås og kanskje beveges videre.
Da blir relasjonen mer enn en metode.
Den blir et sted hvor mennesket kan komme til syne igjen.
Dette essayet bygger særlig på mine forelesningsnotater om relasjonen mellom klient og sosialarbeider, klientens sårbare posisjon, samarbeidsforhold og kontaktforhold, anerkjennelse, varsomhet, selverkjennelse og forholdet mellom tilpasning og livsomforming. Illustrasjonen er laget av OpenAI/ChatGPT
No comments:
Post a Comment