Fra bruker til borger

Om medborgerskap, verdighet og retten til å delta

Det finnes ord som beskriver mennesker, og det finnes ord som plasserer dem.

«Bruker» er et slikt ord.

I utgangspunktet virker det nøytralt. En person bruker en tjeneste, slik andre bruker en buss, et bibliotek eller en offentlig ordning. Men når verbet blir til et substantiv, skjer det noe. Mennesket blir ikke lenger en som bruker noe. Det blir en bruker.

Da er ikke ordet bare en beskrivelse av en handling. Det blir en identitet.

I helse- og sosialtjenestene er «bruker» blitt en samlebetegnelse på mennesker som mottar hjelp, omsorg eller oppfølging fra det offentlige. Ordet ble blant annet tatt i bruk for å erstatte eldre og mer paternalistiske betegnelser som klient, pleietrengende og pasient. Det skulle signalisere aktivitet, rettigheter og innflytelse. Mennesket skulle ikke bare være en passiv mottaker av hjelp, men en som brukte en tjeneste.

Likevel oppstod et nytt problem. Mennesket ble fortsatt definert ut fra sitt forhold til tjenesteapparatet.

En kvinne med utviklingshemming er ikke først og fremst bruker av kommunale tjenester. Hun kan være datter, søster, nabo, venn, kollega, kirkegjenger, fotballsupporter eller deltaker i et lokalt kor. Hun kan være et menneske som liker å gå tur på bestemte steder, som gleder seg til lørdager, som savner et menneske som ikke lenger lever, eller som blir urolig når fremmede kommer inn i hjemmet hennes.

Alt dette forsvinner ikke fordi hun mottar tjenester.

Likevel kan tjenestesystemet komme til å møte henne som om det viktigste ved henne er at hun er mottaker av kommunal hjelp. Hennes liv blir fortolket gjennom vedtak, turnusplaner, journaler, tiltaksplaner og budsjetter. Andre menneskers arbeid blir organisert rundt henne, men hennes eget liv kan paradoksalt nok bli stående i bakgrunnen.

Overgangen fra bruker til borger handler derfor om mer enn å bytte ut ett ord med et annet. Den handler om å endre perspektiv.

Brukeren blir sett fra systemet.

Borgeren blir sett som medlem av samfunnet.

Hvem ser vi når vi ser en bruker?

Språket er aldri helt uskyldig. Ordene vi bruker, gir form til det vi legger merke til. De åpner enkelte sider av virkeligheten og skjuler andre.

Når en person omtales som bruker, blir det nærliggende å spørre hvilke tjenester personen mottar, om vedtaket følges, om ressursene brukes riktig, og om tjenesten er effektiv. Dette er nødvendige spørsmål. Men de er ikke tilstrekkelige.

Når en person omtales som borger, kommer andre spørsmål til syne. Har denne personen innflytelse over sitt eget liv? Har hun tilgang til lokalsamfunnet? Blir hennes stemme hørt? Har hun mulighet til å inngå i relasjoner, utvikle interesser og påvirke de omgivelsene hun lever i?

Brukerperspektivet kan lett gjøre mennesket til gjenstand for administrasjon.

Borgerperspektivet gjør mennesket til deltaker i et felles liv.

Det betyr ikke at ordet borger automatisk skaper rettferdighet. Et menneske kan kalles borger og fortsatt bli behandlet som et objekt. Men begrepet peker i en annen retning. Det minner oss om at et menneske ikke bare mottar noe fra samfunnet. Det tilhører samfunnet.

Denne tilhørigheten er ikke avhengig av arbeidsevne, utdanning, språk eller kognitiv kapasitet. Den oppstår ikke først når et menneske kan ta ordet på et møte, stemme ved et valg eller argumentere for sine interesser.

Medborgerskap må begynne i anerkjennelsen av at mennesket allerede hører til.

Det er ikke noe som skal fortjenes.

Fra institusjon til lokalsamfunn

Historien om mennesker med utviklingshemming viser hvor avgjørende dette skillet er.

I store deler av det tjuende århundret ble mange mennesker med utviklingshemming plassert i institusjoner, ofte langt fra familien og lokalsamfunnet. Institusjonene skulle gi omsorg, opplæring og beskyttelse. Men de skapte også avstand. De gjorde det mulig for storsamfunnet å leve uten å møte menneskene som bodde der.

Institusjonaliseringen var ikke bare en måte å organisere tjenester på. Den var også en måte å organisere synlighet på.

Noen mennesker befant seg innenfor samfunnets alminnelige rom. Andre ble plassert utenfor.

Da HVPU-reformen ble gjennomført i Norge, var målet at mennesker med utviklingshemming skulle flytte ut av institusjonene og inn i kommunene. De skulle bo i vanlige lokalsamfunn, få mer individuelle tjenester og leve liv som i større grad lignet andre borgeres liv.

Dette var en viktig rettferdighetsreform. Den innebar en anerkjennelse av at mennesker med utviklingshemming ikke skulle leve i egne verdener, avsondret fra resten av samfunnet.

Men fysisk flytting er ikke det samme som sosial inkludering.

Et menneske kan bo i en leilighet midt i en by og likevel stå utenfor samfunnslivet. Det kan ha adresse i lokalsamfunnet uten å ha tilhørighet der. Det kan møte mange ansatte, men ha få venner. Det kan være omgitt av mennesker hele dagen og likevel være ensomt.

Institusjonen kan forsvinne som bygning, men bestå som organisasjonsform.

Når hverdagen styres av vaktskifter, personalmøter, budsjettrammer og standardiserte rutiner, kan menneskets eget liv fortsatt bli underordnet tjenestens behov. Når flere leiligheter samles rundt et personalrom, kan boligen langsomt få karakter av arbeidsplass. Når det avgjørende spørsmålet blir hva personalet har kapasitet til, kan hjemmet miste noe av sin betydning som personens eget sted.

Det er derfor ikke nok å spørre hvor et menneske bor.

Vi må også spørre hvem som bestemmer der.

Medborgerskap som tilhørighet

Medborgerskap blir ofte forstått juridisk og politisk. En borger har bestemte rettigheter og plikter. Borgeren kan stemme ved valg, uttrykke seg fritt og delta i samfunnets institusjoner.

Dette er viktige sider ved medborgerskapet, men de favner ikke hele erfaringen av å høre til.

Medborgerskap har også en sosial og eksistensiell side. Det handler om å bli regnet med. Om å ha en plass i andre menneskers oppmerksomhet. Om å bli savnet når man ikke kommer, og ønsket velkommen når man vender tilbake.

Et menneske kan ha alle formelle rettigheter og likevel mangle denne tilhørigheten.

Det finnes mennesker som lever hele livet i velferdsstatens omsorg, men som sjelden får erfare seg selv som deltakere i et felles prosjekt. De blir fulgt, aktivisert, transportert og ivaretatt. Men de får ikke alltid mulighet til å utvikle de relasjonene som gjør et sted til et hjem og en gruppe til et fellesskap.

Tilhørighet kan ikke vedtas administrativt.

Den må vokse frem mellom mennesker.

Det betyr ikke at offentlige tjenester er uten betydning. Tvert imot kan tjenestene enten åpne eller lukke rommet for tilhørighet. De kan hjelpe et menneske inn i fellesskap eller gjøre det enda mer avhengig av profesjonelle relasjoner.

En ansatt som følger et menneske til en aktivitet, kan gjøre mer enn å sørge for transport og sikkerhet. Hun kan støtte personen i å bli kjent med andre, finne sin plass og etter hvert delta uten at hjelperen står i sentrum.

Men tjenesten kan også bli så omfattende at den skygger for mennesket. Den profesjonelle hjelperen kan komme til å være den som snakker, forklarer og svarer på vegne av personen. Da blir hjelperen synlig, mens borgeren selv blir stående i bakgrunnen.

God støtte skal ikke bare beskytte.

Den skal også gjøre deltakelse mulig.

Nussbaum og de reelle mulighetene

Martha Nussbaums teori om rettferdighet hjelper oss til å forstå hvorfor formell likhet ikke er nok.

Hun spør ikke bare hvilke rettigheter et menneske har på papiret. Hun spør hva mennesket faktisk har mulighet til å gjøre og være.

Dette skillet er avgjørende.

Et menneske kan ha rett til å delta i samfunnet, men mangle transport. Det kan ha rett til å uttrykke sin mening, men ikke få informasjon på en forståelig måte. Det kan ha rett til selvbestemmelse, men være omgitt av mennesker som tar beslutningene raskere enn personen rekker å forstå dem.

Rettigheten finnes.

Muligheten mangler.

Nussbaums Capabilities Approach retter oppmerksomheten mot slike faktiske muligheter. Hun beskriver ti sentrale områder som et rettferdig samfunn må sikre hvert menneske tilgang til. Blant disse er liv, kroppslig helse, kroppslig integritet, sansning og tenkning, følelser, praktisk fornuft, tilknytning, lek og innflytelse over eget politiske og materielle miljø.

Listen er ikke en oppskrift på ett bestemt liv. Den sier ikke at alle skal leve på samme måte. Den sier at alle skal ha reell tilgang til grunnleggende muligheter som gjør et verdig menneskeliv mulig.

Dette innebærer også retten til å la være.

Et menneske skal kunne ha mulighet til å delta, uten å bli tvunget til aktivitet. Det skal kunne søke fellesskap, men også trekke seg tilbake. Det skal kunne bruke sine evner, men også leve godt uten å måtte bevise sin nytte.

Nussbaums tenkning beskytter derfor både deltakelsen og egenarten.

Borgeren er ikke et prosjekt som skal normaliseres. Borgeren er et menneske som skal få reelle muligheter til å leve sitt eget liv.

Retten til å ha en stemme

Medborgerskap er nært knyttet til stemme. Den som har en stemme, kan fortelle hvordan verden ser ut fra sitt eget ståsted. Personen kan uttrykke ønsker, motstand, glede og uenighet.

Men ikke alle bruker talespråk. Ikke alle kan formulere et sammenhengende argument. Ikke alle forstår de kompliserte dokumentene som offentlige myndigheter legger frem.

Betyr det at de har mindre å si?

Et demokratisk samfunn må kunne lytte til flere uttrykksformer enn den velformulerte stemmen.

Noen mennesker uttrykker seg gjennom enkle ord, bilder, kroppsspråk, vaner eller reaksjoner. En person som trekker seg unna bestemte situasjoner, kan uttrykke noe viktig. En som blir urolig når nye ansatte kommer, kan fortelle at stabilitet og gjenkjennelse er avgjørende. En som stadig søker mot et bestemt menneske, kan uttrykke tilknytning.

Å lytte krever derfor mer enn å stille et spørsmål og notere svaret.

Det krever tid, oppmerksomhet og kjennskap.

Dette skaper et særlig ansvar for profesjonsutøvere og pårørende. Når et menneske trenger støtte for å uttrykke seg, må andre hjelpe stemmen frem uten å overta den.

Det er en vanskelig balanse.

Den som kjenner personen godt, kan forstå tegn som andre overser. Samtidig kan den samme hjelperen være så sikker på sin fortolkning at personens uttrykk ikke lenger blir undersøkt.

«Jeg vet hva hun vil», kan være uttrykk for dyp kjennskap.

Men det kan også være begynnelsen på at hennes egen stemme forsvinner.

Medborgerskap krever derfor en lyttende ydmykhet. Vi må være villige til å fortolke, men også til å ta feil.

Selvbestemmelsens langsomme tid

I moderne tjenester er tid ofte en knapp ressurs. Oppgaver skal utføres, vakten skal avsluttes, og flere mennesker trenger hjelp. Effektivitet blir derfor en nødvendig del av hverdagen.

Men selvbestemmelse krever tid.

Det tar tid å forklare alternativer. Det tar tid å vente på et svar. Det tar tid å la et menneske ombestemme seg. Det tar tid å finne ut om et ja virkelig er et ja, eller bare et svar gitt for å tilfredsstille den som spør.

Den profesjonelle kan ofte gjøre oppgaven raskere alene.

Det går raskere å velge klær, lage maten, rydde rommet og planlegge dagen uten å involvere personen. Men det som vinnes i effektivitet, kan tapes i myndighet.

Når andre stadig handler på våre vegne, kan vi miste muligheten til å erfare oss selv som handlende mennesker.

Dette gjelder også små valg. Hvilken kopp skal brukes? Når skal turen gås? Hvem skal komme inn i hjemmet? Skal døren til rommet være åpen eller lukket?

Sett utenfra kan slike valg virke ubetydelige. Men et liv består for en stor del av slike små beslutninger. Dersom andre overtar dem, kan personen gradvis miste eierskapet til sin egen hverdag.

Retten til å delta begynner derfor ikke nødvendigvis på rådhuset eller i valglokalet.

Den begynner ved frokostbordet.

Når omsorg blir styring

Omsorg og kontroll står ikke alltid som tydelige motsetninger. De kan være vevd inn i hverandre.

Den som hjelper, har ofte et ansvar for å beskytte. En person kan ha vansker med å overskue konsekvensene av egne valg. Det kan finnes risiko knyttet til helse, økonomi, relasjoner eller sikkerhet. Profesjonsutøvere kan ikke alltid trekke seg tilbake og si at enhver beslutning er personens eget ansvar.

Nussbaum aksepterer at det noen ganger kan være behov for en svak form for paternalisme. Samfunnet beskytter også mennesker uten funksjonsnedsettelser gjennom lover, sikkerhetskrav og begrensninger. Ingen av oss lever med fullstendig frihet.

Men beskyttelse kan lett vokse.

Et tiltak som ble innført for å hindre en konkret fare, kan bli til en varig regel. En praktisk rutine kan gradvis bli presentert som nødvendig. Det som egentlig beskytter organisasjonen mot usikkerhet, kan fremstilles som omsorg for personen.

Da må vi spørre: Hvem er denne ordningen best for?

Er den utformet rundt borgerens behov, eller rundt tjenestens behov for forutsigbarhet?

Profesjonell omsorg må alltid inneholde en kritisk refleksjon over egen makt. Den gode intensjonen fritar ingen fra dette ansvaret. Tvert imot kan den gode intensjonen gjøre makten vanskeligere å oppdage.

«Vi gjør dette for ditt eget beste» er en av omsorgens mest forståelige setninger.

Det er også en av dens farligste.

Hjemmet og retten til privatliv

Et tydelig eksempel finner vi i tjenester som gis i menneskers hjem.

For den som mottar omfattende bistand, kan hjemmet også være arbeidsplass for mange ansatte. De har nøkler, rutiner, dokumentasjonskrav og ansvar for sikkerheten. Noen ganger er personalet til stede gjennom hele døgnet.

Men hjemmet tilhører fortsatt den som bor der.

Dette kan være lett å glemme.

Når ansatte omtaler boligen som «avdelingen», når fellesarealet organiseres ut fra personalets arbeidsbehov, eller når beboerne må tilpasse seg vaktskiftene, oppstår en forskyvning. Tjenestens rom trenger inn i privatlivets rom.

Retten til kroppslig integritet og innflytelse over eget materielle miljø står sentralt hos Nussbaum. Det handler ikke bare om å eie ting eller ha en adresse. Det handler om å kunne erfare et sted som sitt eget.

I eget hjem skal et menneske i utgangspunktet bestemme hvem som får komme inn. Der skal man kunne trekke seg tilbake, være i fred og forme omgivelsene etter egne ønsker.

Men hvordan ser dette ut når personen ikke selv kan låse opp døren, uttrykke hvem hun ønsker besøk av, eller forstå hvorfor nye ansatte stadig kommer?

Da blir rettferdig praksis avhengig av at hjelperne ikke bare spør hva de har rett til å gjøre som ansatte, men hva det betyr å være gjest i et annet menneskes hjem.

Den profesjonelle kan ha arbeidssted der.

Men det er ikke hennes hjem.

Deltakelse er mer enn aktivitet

I velferdstjenestene brukes ordet aktivitet ofte som mål på et godt liv. Mennesker skal ha dagsplaner, fritidstilbud og meningsfulle gjøremål. Dette er viktig. Passivitet, isolasjon og mangel på stimulering kan gjøre livet fattigere.

Men aktivitet er ikke det samme som deltakelse.

En person kan være med på mange aktiviteter uten å ha innflytelse over dem. Hun kan transporteres fra sted til sted, følge et program og likevel være mer tilskuer enn deltaker.

Deltakelse innebærer at mennesket har en plass som betyr noe.

Det kan være en liten plass. Man trenger ikke holde tale, lede et møte eller ha lønnet arbeid for å delta. Å dekke bordet i et fellesskap, hilse på naboen, være kjent i butikken eller ha en fast oppgave i en forening kan gi erfaring av å bidra.

Det avgjørende er ikke prestasjonens størrelse.

Det avgjørende er at handlingen blir mottatt som personens handling.

Medborgerskap oppstår i slike gjensidige forbindelser. Jeg gjør noe som andre legger merke til. Andre forventer noe av meg, men de gjør også plass for meg. Jeg er ikke bare en som får hjelp. Jeg er en som inngår i andres verden.

Dette skiller deltakelse fra aktivisering.

Den som aktiviseres, blir satt i gang av andre.

Den som deltar, er med i noe.

Arbeid, produksjon og menneskelig verdi

I moderne samfunn er arbeid en av de viktigste inngangene til medborgerskap. Gjennom arbeidet får mennesker inntekt, sosial status, kolleger og en struktur i hverdagen. Spørsmålet «Hva arbeider du med?» er ofte blant de første vi stiller når vi møter noen.

Men dette kan gjøre det vanskelig å se verdien i liv som ikke er knyttet til ordinært arbeid.

Mennesker med utviklingshemming møter ofte lave forventninger. Noen får tilrettelagt arbeid eller aktivitetstilbud, men uten den lønnen, statusen og utviklingen som andre forbinder med arbeid. Andre faller helt utenfor arbeidslivet.

Nussbaums teori utfordrer forestillingen om at menneskeverd må bevises gjennom økonomisk produksjon.

Retten til å delta betyr ikke at alle må presses inn i arbeidslivets former. Men det betyr at mennesker skal få reelle muligheter til å bruke sine interesser og ressurser, bli anerkjent for det de gjør, og inngå i fellesskap hvor deres tilstedeværelse har betydning.

Et menneske kan bidra uten at bidraget kan måles i produktivitet.

Det kan skape glede. Det kan holde relasjoner levende. Det kan minne andre om langsomhet, nærvær og omsorg. Det kan være den som alltid hilser, den som kjenner alle sangene, eller den som får andre til å le.

Dette er ikke romantisering av funksjonshemming. Det er heller ikke en påstand om at mennesker eksisterer for å gjøre andre bedre.

Det er en påminnelse om at menneskelig bidrag er bredere enn økonomisk ytelse.

Et samfunn som bare ser produktivitet, ser for lite av mennesket.

Medvirkning og makt

Medvirkning er blitt et sentralt ideal i helse- og sosialtjenestene. Den som mottar tjenester, skal kunne påvirke hvordan hjelpen utformes.

Men medvirkning kan bli et tomt ord dersom maktforholdene ikke undersøkes.

Den som mottar tjenesten, er ett menneske. På den andre siden står en organisasjon med ansatte, ledelse, regler, faglige vurderinger og økonomiske rammer. Relasjonen er derfor aldri helt symmetrisk.

Personen kan si hva hun ønsker, men det er ofte andre som avgjør om ønsket er realistisk, faglig forsvarlig eller økonomisk mulig.

Dette betyr ikke at medvirkning er meningsløs. Men det betyr at den ikke oppstår bare fordi et spørsmål blir stilt.

Reell medvirkning krever at den som har mest makt, er villig til å gi fra seg noe av den.

Det kan innebære at tjenesten må endre rutiner. At en plan må skrives om. At de ansattes foretrukne løsning ikke blir valgt. At en person får prøve noe som innebærer en viss risiko.

Medvirkning uten mulighet til å påvirke er bare konsultasjon.

Borgeren blir spurt, men systemet bestemmer.

Det sosiale grunnlaget for selvrespekt, som Nussbaum legger vekt på, utvikles når mennesket erfarer at dets ønsker har virkning. Jeg sier noe, og verden forandrer seg litt. Mitt perspektiv teller.

Når svarene aldri får konsekvenser, kan mennesket lære det motsatte.

Min stemme betyr ingenting.

Støttet medborgerskap

Noen mennesker trenger omfattende hjelp for å kunne utøve sitt medborgerskap. De kan trenge støtte til å forstå informasjon, uttrykke preferanser, delta på møter eller ivareta sine rettigheter.

Dette gjør dem ikke til mindreverdige borgere.

Det viser bare at medborgerskap, som så mye annet i menneskelivet, kan være støttet.

Vi liker å forestille oss borgeren som et selvstendig individ som står alene overfor staten. Men i virkeligheten utøver de fleste av oss vårt medborgerskap gjennom relasjoner. Vi rådfører oss med familie, leser andres vurderinger, lar noen hjelpe oss med digitale løsninger og søker støtte når vi skal forstå kompliserte regler.

Forskjellen ligger ikke mellom dem som trenger støtte, og dem som ikke gjør det.

Forskjellen ligger i hvor synlig støtten er.

Støttet medborgerskap innebærer at en annen person kan hjelpe en borger til å komme til orde, uten å erstatte henne. Hjelperen kan forklare, forberede, oversette og være til stede. I enkelte situasjoner kan hjelperen også måtte tale på personens vegne.

Men representasjonen må stadig vende tilbake til spørsmålet: Hvem sitt perspektiv er det som uttrykkes?

Det profesjonelle ansvaret består ikke bare i å vite hva som er faglig riktig.

Det består også i å beskytte den andres mulighet til å være opphav til sitt eget liv.

Den alminnelige retten til et særegent liv

Normalisering har vært et viktig ideal i utviklingen av tjenester til mennesker med funksjonsnedsettelser. Mennesker skal ha tilgang til livsbetingelser som ligner dem andre har: egen bolig, arbeid eller aktivitet, fritid, privatliv og deltakelse i lokalsamfunnet.

Men normalisering kan misforstås.

Den kan bli en forestilling om at mennesker må leve mest mulig likt flertallet for å bli inkludert. Da risikerer vi å erstatte institusjonens regler med normalitetens regler.

Et menneske kan ønske et annerledes liv.

Det kan trenge mer ro, mer forutsigbarhet eller andre former for fellesskap. Det kan finne glede i gjentakelser som andre synes er ensformige. Det kan foretrekke få, nære relasjoner fremfor mange aktiviteter.

Rettferdighet innebærer ikke at alle skal leve det samme livet.

Den innebærer at alle skal ha mulighet til å leve et liv som både er verdig og deres eget.

Det er derfor en spenning mellom det alminnelige og det særegne. Borgeren skal ha tilgang til samfunnets felles goder, men skal ikke presses til å bli lik alle andre.

Inkludering betyr ikke oppløsning av forskjeller.

Det betyr at forskjellene får plass i den felles verden.

Fra tjeneste til samfunn

Velferdstjenestene kan ikke alene skape medborgerskap.

De kan støtte, tilrettelegge og åpne dører. Men et samfunn hvor mennesker med funksjonsnedsettelser bare har kontakt med familie og ansatte, er ikke fullt inkluderende.

Medborgerskap krever at også lokalsamfunnet tar ansvar.

Naboer, foreninger, arbeidsplasser, kulturinstitusjoner og politiske miljøer må være villige til å gjøre plass. Ikke bare fysisk plass, men sosial plass. Det må være mulig å delta uten å mestre alle de uskrevne kodene som fellesskap ofte bygger på.

Dette krever også noe av oss som ikke arbeider i tjenestene.

Hvordan møter vi mennesket som bruker lengre tid i butikkøen? Hvem inviterer vi inn i foreningene våre? Hvem snakker vi med, og hvem snakker vi bare om? Er fellesskapene våre åpne bare for dem som raskt forstår hvordan de skal oppføre seg?

Et inkluderende samfunn kjennetegnes ikke først og fremst av sine erklæringer.

Det kjennetegnes av hvem som faktisk er til stede.

Fra bruker til borger

Overgangen fra bruker til borger er ikke fullført fordi et offentlig dokument har formulert den.

Den må virkeliggjøres på nytt i hver tjeneste, i hvert lokalsamfunn og i hvert møte.

Den skjer når mennesket ikke bare blir spurt om hjelpen fungerer, men om livet er blitt slik det selv ønsker. Den skjer når boligen behandles som et hjem. Når støtte gis uten at stemmen overtas. Når deltakelse forstås som tilhørighet, ikke bare aktivitet.

Den skjer når vi slutter å spørre bare hva som feiler et menneske, og begynner å spørre hva som hindrer det i å leve.

Nussbaums bidrag er å vise at rettferdighet ikke kan måles bare i ressurser, lover eller gode intensjoner. Den må vurderes ut fra de reelle mulighetene mennesker har til å gjøre og være det som gir livet verdi.

Har personen mulighet til å knytte seg til andre?

Til å bruke sine sanser og sin forestillingsevne?

Til å leke, sørge, elske og tenke?

Til å påvirke sitt eget hjem og sin egen hverdag?

Til å bli møtt med respekt?

Dette er ikke luksusgoder som kan tilbys dersom økonomien tillater det. De er deler av et menneskelig liv.

Borgeren er ikke først og fremst en som krever tjenester.

Borgeren er en som allerede tilhører fellesskapet, og som derfor har krav på at samfunnet gjør denne tilhørigheten virkelig.

Det er kanskje den dypeste forskjellen mellom bruker og borger.

Brukeren blir administrert av samfunnet.

Borgeren er med på å skape det.

Og et rettferdig samfunn begynner den dagen også mennesket som trenger omfattende hjelp, blir møtt som en deltaker i den verden vi deler.