Når humøret skifter på et øyeblikk

Om AST, stress og følelsesregulering

Andre kan oppleve det som en plutselig forandring. Det ene øyeblikket er samtalen rolig og vennlig. Det neste kommer en skarp kommentar, irritasjon eller en hissighet som virker helt ute av proporsjon med det som nettopp skjedde. Stemningen kan forandre seg på få sekunder.

«Du skifter humør så fort», kan noen si.

Det er forståelig at det ser slik ut utenfra. Jeg opplever dette selv forholdsvis ofte. Jeg kan være i godt humør, delta i en samtale og føle at alt går greit. Så kommer en motorsykkel forbi med en gjennomtrengende lyd. Et fly passerer lavt over huset. Noen avbryter samtalen eller sier noe uventet. Plutselig blir svaret mitt kortere, stemmen skarpere og kommentaren mer irritert enn situasjonen egentlig skulle tilsi.

For den andre kan forandringen virke uforklarlig. For meg kan den også være vanskelig å forstå før jeg senere ser tilbake på det som skjedde.

I dagligtalen blir dette gjerne kalt humørsvingninger. I faglitteraturen brukes ofte uttrykket følelsesregulering. Det handler om evnen til å registrere, forstå og regulere følelsene våre slik at reaksjonen passer noenlunde til situasjonen. Denne evnen har alle mennesker bruk for. Men for noen mennesker med autismespektertilstand, AST, kan reguleringen bli særlig vanskelig når flere belastninger opptrer samtidig.

Det betyr ikke at alle med AST reagerer på samme måte. Det betyr heller ikke at ethvert irritert svar eller dårlig humør kan forklares med autisme. Men hos meg ser det ut til å være en tydelig sammenheng mellom stress, sterke lyder, uforutsigbarhet og raske følelsesmessige reaksjoner.

Dette essayet er et forsøk på å forstå denne sammenhengen. Ikke som en unnskyldning, men som en forklaring.

Reaksjonen kommer brått, men belastningen har ofte bygget seg opp

Det viktigste å forstå er kanskje at reaksjonen kan komme plutselig, selv om belastningen ikke gjør det.

Utenfra ser man gjerne bare det siste som skjedde. Man hører den skarpe kommentaren. Man ser ansiktsuttrykket forandre seg. Man merker at den gode stemningen forsvinner. Derfor kan det se ut som om en liten hendelse skapte en stor reaksjon.

Men den siste hendelsen er ikke nødvendigvis hele forklaringen. Den kan være den siste dråpen i et beger som allerede var nesten fullt.

Før motorsykkelen passerte, kan det ha vært flere timer med konsentrasjon, sosial aktivitet eller støy. Før samtalen tok en uventet vending, kan jeg allerede ha brukt mye energi på å følge med, tolke ordene, høre riktig og forstå hva den andre mener. Før den hissige kommentaren kom, kan kroppen ha vært i en tilstand av anspenthet som jeg selv ennå ikke hadde registrert tydelig.

Da er det ikke motorsykkelen alene som skaper reaksjonen. Det er summen av belastninger.

Dette gjør reaksjonene vanskelige å forklare. Andre ser øyeblikket. Jeg må forsøke å forstå forhistorien.

En hjerne som bearbeider verden annerledes

Autisme, eller autismespektertilstand, er en medfødt nevroutviklingstilstand. Det betyr at hjernen fra tidlig i livet utvikler seg og bearbeider informasjon på en noe annen måte enn hos flertallet.

Det er ikke snakk om at hele hjernen fungerer dårligere. Mennesker med AST kan ha betydelige styrker innen blant annet hukommelse, konsentrasjon, mønstergjenkjenning, detaljforståelse og evne til fordypning. Samtidig kan hjernen bruke mer energi på å sortere sanseinntrykk, skifte oppmerksomhet, håndtere uforutsigbarhet og regulere følelsesmessig aktivering.

Begrepet «spekter» er viktig. Det finnes ikke én autistisk hjerne og heller ikke én reaksjonsmåte som gjelder for alle. Variasjonene mellom autistiske mennesker er store. Derfor kan jeg ikke si at det som skjer i meg, skjer på samme måte i alle andre med AST.

Likevel finnes det noen nevrologiske forklaringer som kan hjelpe oss til å forstå hvorfor stress, lyd og uforutsigbarhet noen ganger får så sterke følger.

Hjernen mottar hele tiden store mengder informasjon. Lyder, synsinntrykk, lukter, kroppslige fornemmelser, ord, ansiktsuttrykk og forventninger strømmer inn samtidig. Det meste må sorteres, dempes eller prioriteres. Ellers ville vi raskt blitt overveldet.

Hos mange mennesker skjer denne sorteringen nesten automatisk. En motorsykkel i det fjerne blir registrert, men hjernen avgjør raskt at lyden ikke er viktig. Den skyves i bakgrunnen, slik at samtalen kan fortsette i forgrunnen.

I min hjerne ser denne filtreringen ikke alltid ut til å foregå like effektivt. Lyden blir ikke bare liggende i bakgrunnen. Den trenger seg frem og krever oppmerksomhet. Det som for den andre er en kortvarig lyd, kan for meg oppleves som et angrep på konsentrasjonen og roen.

Dette betyr ikke nødvendigvis at ørene mine hører lyden sterkere i fysisk forstand. Forskjellen kan ligge i hvordan hjernen bearbeider, sorterer og reagerer på det som høres. En lyd kan få større betydning i nervesystemet enn situasjonen egentlig skulle tilsi.

Når lyden går rett inn i kroppen

For mange mennesker er en motorsykkel bare en motorsykkel. Lyden kommer, og den forsvinner. For meg kan lyden oppleves som noe mer enn et vanlig bakgrunnsinntrykk. Den kan være gjennomtrengende, invaderende og kroppslig ubehagelig.

Det samme gjelder flystøy, plutselige maskinlyder, banking, høye stemmer eller andre lyder som oppstår uten forvarsel. Det er ikke alltid lydstyrken alene som er problemet. Det handler også om lydens karakter og om at jeg ikke kan kontrollere når den kommer.

Hjernen har systemer som raskt vurderer om noe er viktig, truende eller uventet. Amygdala nevnes ofte i denne sammenhengen. Den er ikke et enkelt «fryktsenter», men inngår i større nettverk som bidrar til å oppdage hva som krever oppmerksomhet og beredskap.

Når en plutselig motorsykkel, et lavtflygende fly eller en annen kraftig lyd registreres som særlig betydningsfull, kan kroppens alarmsystem aktiveres. Pulsen kan øke. Musklene strammes. Oppmerksomheten snevres inn. Hjernen går fra åpen samtale til beredskap.

Denne reaksjonen skjer raskt, ofte før den bevisste tanken har rukket å tolke situasjonen.

En uventet lyd kan dermed avbryte tanken, bryte konsentrasjonen og skape en umiddelbar kroppslig alarmberedskap. Tålmodigheten blir mindre. Det som ble sagt i samtalen rett før eller rett etter lyden, kan bli møtt med en skarphet som egentlig er rettet mot hele belastningen, ikke mot personen.

Men den andre personen vet ikke nødvendigvis dette. Hun eller han hører bare kommentaren og opplever med rette at den er ubehagelig.

Det er derfor viktig å forklare sammenhengen, uten å late som om virkningen på andre ikke betyr noe.

Når den regulerende tanken kommer for sent

Samtidig som hjernen registrerer fare, betydning og ubehag, skal andre deler av hjernen hjelpe oss med å vurdere reaksjonen. Områder i den fremre delen av hjernen bidrar blant annet til planlegging, fleksibilitet, impulskontroll og regulering av følelser.

Disse systemene hjelper oss til å stanse opp og tenke:

«Dette er bare en motorsykkel.»

«Denne bemerkningen var kanskje ikke ment som kritikk.»

«Jeg trenger ikke svare med en gang.»

Men denne reguleringen krever kapasitet. Dersom jeg allerede er sliten, stresset eller opptatt med å forstå en krevende samtale, kan hjernen ha mindre overskudd til å dempe den første reaksjonen.

Det er derfor ikke nødvendigvis slik at jeg ikke vet hvordan jeg burde reagere. Problemet kan være at den regulerende tanken kommer noen sekunder for sent.

Først kommer lyden eller overraskelsen. Deretter kommer kroppens beredskap. Så kommer den skarpe kommentaren. Først etterpå kommer refleksjonen:

«Det var ikke slik jeg ønsket å svare.»

Når dette skjer, kan det se ut som om følelsen oppstod fra ingenting. Men nevrologisk kan det forstås som at hjernens registrering av belastningen skjedde raskere enn den bevisste reguleringen.

Når hjernen må håndtere for mye samtidig

Følelsesregulering foregår ikke i én bestemt del av hjernen. Den er et resultat av samarbeid mellom flere nettverk. Noen registrerer sanseinntrykk. Noen vurderer betydning og fare. Noen registrerer kroppens tilstand. Andre hjelper oss med å tenke, omstille oss og holde tilbake en umiddelbar reaksjon.

Når disse systemene samarbeider godt, kan jeg både merke irritasjonen og velge hva jeg gjør med den.

Når belastningen blir for stor, kan samarbeidet bli mindre effektivt. Hjernen må kanskje håndtere den sterke lyden, forstå ordene som blir sagt, tolke den andres hensikt, finne et passende svar og samtidig regulere kroppens uro. Alt dette skjer i løpet av sekunder.

Da kan det oppstå en form for nevrologisk kø.

Flere oppgaver krever oppmerksomhet samtidig, men kapasiteten er begrenset. Hjernen prioriterer det som oppleves mest påtrengende. Den høye lyden og den kroppslige alarmen kan da få forrang fremfor ettertanke, nyansering og høflighet.

Det er ikke en bevisst beslutning om å være hissig. Men det er heller ikke en handling uten konsekvenser.

Det autonome nervesystemet

Det autonome nervesystemet regulerer mange av kroppens reaksjoner uten at vi bestemmer over dem direkte. Det påvirker blant annet puls, pust, muskelspenning og kroppens beredskap.

Når en situasjon oppfattes som krevende, aktiveres kroppens mobiliserende system. Vi blir klare til å handle, beskytte oss eller komme oss vekk. Når situasjonen igjen oppleves trygg, skal kroppen gradvis vende tilbake til ro.

Hos noen mennesker med AST kan overgangen fra ro til høy beredskap skje raskt, mens veien tilbake kan ta lengre tid. En lyd som bare varer i noen sekunder, kan derfor påvirke kroppen lenge etter at den har forsvunnet.

Dette kan forklare hvorfor jeg ikke nødvendigvis blir rolig straks motorsykkelen har kjørt forbi. Kroppen står fortsatt i beredskap. Dersom samtalen fortsetter som om ingenting har skjedd, kan jeg møte det neste spørsmålet med en irritasjon som egentlig ble utløst av det foregående sanseinntrykket.

For den andre virker kommentaren ulogisk. Spørsmålet var jo vennlig.

Men kroppen min svarer ikke bare på spørsmålet. Den svarer også på lyden, overraskelsen og aktiveringen som fortsatt finnes i nervesystemet.

Det uforutsigbare krever mer enn andre ser

Uforutsigbarhet kan spille en like stor rolle som lyd. En samtale følger ikke alltid den retningen man forventer. Den andre kan skifte tema, komme med en bemerkning jeg ikke forstår, stille et uventet spørsmål eller tolke noe jeg har sagt på en annen måte enn jeg hadde tenkt.

De fleste mennesker kan naturligvis bli overrasket eller usikre i slike situasjoner. Men for et menneske med AST kan raske forandringer kreve ekstra mental omstilling.

Hjernen forsøker hele tiden å forutsi hva som kommer til å skje. Den bruker tidligere erfaringer til å skape forventninger om den neste lyden, den neste setningen og den neste hendelsen. Slik blir verden mer håndterbar.

Når det som skjer, stemmer noenlunde med forventningen, kreves det lite omstilling. Når noe uventet skjer, må hjernen oppdatere forståelsen sin.

For mennesker med AST kan denne oppdateringen kreve mer arbeid. En plutselig endring i samtalen er derfor ikke bare et nytt tema. Det kan innebære at hele den indre forståelsen av situasjonen må organiseres på nytt.

Hva snakker vi om nå? Hvorfor skiftet samtalen retning? Har jeg misforstått noe? Forventes det et annet svar enn det jeg var forberedt på? Er den andre irritert, spøkefull eller alvorlig?

Når dette skjer samtidig med støy eller stress, kan hjernen få for mange oppdateringer på én gang. Da blir fleksibiliteten mindre, og reaksjonen kan bli mer kategorisk eller skarp enn jeg ønsker.

Det betyr ikke at jeg mangler interesse for den andre. Det betyr heller ikke at jeg ikke ønsker dialog. Tvert imot kan jeg være sterkt opptatt av å forstå riktig. Men nettopp ønsket om å forstå kan gjøre situasjonen krevende når samtalen plutselig beveger seg i en annen retning.

Det som egentlig er forvirring, overbelastning eller behov for tid, kan da bli uttrykt som irritasjon.

Når kroppen vet det før jeg vet det

Følelsesregulering begynner med at man oppdager hva man føler. Det høres enkelt ut, men er ikke alltid det.

Jeg kan registrere lyden av motorsykkelen og samtidig overse hva lyden gjør med kroppen min. Jeg kan merke at en samtale blir mer krevende, uten å forstå at stressnivået er i ferd med å bli for høyt. Jeg kan tro at jeg fortsatt har god kontroll, helt frem til den skarpe kommentaren allerede er sagt.

For å kunne regulere en følelse må jeg registrere og tolke signalene fra kroppen: økt puls, stram kjeve, uro i magen, raskere pust eller spenning i skuldrene. Denne sansningen av kroppens indre tilstand kalles gjerne interosepsjon.

Hos mennesker med AST kan evnen til å registrere og tolke slike kroppslige signaler være annerledes. Noen merker dem svært sterkt. Andre merker dem sent eller har vansker med å forstå hva signalene betyr. Man kan kjenne at noe skjer i kroppen uten å vite om det er sinne, frykt, overbelastning, sult eller utmattelse.

Jeg kan derfor være på vei inn i en sterk reaksjon uten å forstå hvor nær grensen jeg er.

Kroppen vet det før jeg vet det.

Når jeg omsider oppdager følelsen, kan den allerede ha blitt til en kommentar, en hevet stemme eller et ønske om å avslutte samtalen umiddelbart.

Det er kanskje dette som gjør reaksjonen så plutselig, også for meg selv. Overgangen skjer ikke nødvendigvis i det øyeblikket kommentaren kommer. Den har foregått i kroppen en stund, men uten at den har vært tydelig tilgjengelig for bevisstheten.

I ettertid kan jeg ofte forstå mer. Da ser jeg at jeg var sliten. Jeg ser at lyden traff meg hardere enn jeg først forstod. Jeg ser at samtalen ble uforutsigbar på et tidspunkt da jeg allerede hadde lite overskudd.

Men denne forståelsen kommer for sent til å forhindre reaksjonen.

En forklaring er ikke en unnskyldning

Det er viktig for meg å understreke at dette essayet ikke er et forsøk på å unnskylde sårende eller urimelige kommentarer.

En diagnose fritar ingen fra ansvar for hvordan man behandler andre mennesker. Den som blir møtt med en hissig kommentar, kan bli såret, forvirret eller utrygg, uansett hva som lå bak reaksjonen. Det må tas på alvor.

Men ansvar blir ikke større av at vi lar være å forstå årsakene. Tvert imot. Skal jeg kunne ta ansvar, må jeg også forsøke å forstå hva som skjer med meg.

En forklaring sier ikke:

«Slik er jeg, derfor må dere tåle det.»

En forklaring sier:

«Dette er noe som skjer med meg under bestemte belastninger. Jeg må lære å kjenne det igjen, og de som står meg nær, kan lettere forstå situasjonen når de vet hva som foregår.»

Det er en vesentlig forskjell.

Å forklare reaksjonen kan gjøre det mulig å forebygge den. Det kan åpne for samtaler om pauser, lyd, stress, forventninger og behovet for litt mer tid. Det kan også gjøre det lettere å reparere situasjonen når noe har gått galt.

Jeg kan si:

«Det jeg sa, var unødvendig skarpt. Jeg var overbelastet, men det var ikke din skyld.»

I en slik setning finnes både forklaring og ansvar.

Ansvar må begynne før reaksjonen

Jeg har et ansvar for å forsøke å oppdage belastningen tidligere. Jeg kan trekke meg tilbake før begeret er fullt. Jeg kan bruke hørselsvern eller lukke et vindu når støyen blir for sterk. Jeg kan be om noen sekunders pause i en samtale. Jeg kan si at jeg ikke helt forstår hva som nettopp skjedde, i stedet for å svare irritert.

Jeg kan også forsøke å si fra før situasjonen blir vanskelig:

«Nå ble det mye lyd.»

«Jeg trenger litt tid til å tenke.»

«Dette kom uventet på meg.»

«Kan vi ta en kort pause?»

Slike setninger kan virke enkle, men de krever at jeg oppdager reaksjonen tidsnok.

Kunnskapen om hjernen fritar meg ikke fra ansvar. Den viser meg snarere hvor ansvaret må begynne: ikke først etter at den hissige kommentaren er sagt, men tidligere, når kroppen strammes, lydene blir påtrengende og evnen til omstilling begynner å svekkes.

Samtidig har menneskene rundt meg en mulighet til å bidra. Ikke ved å gå på tå hev eller akseptere alt, men ved å forstå at plutselige lyder, stress og uforutsigbare vendinger kan påvirke meg mer enn det som er synlig utenfra.

Forståelse betyr ikke at den andre alltid skal tilpasse seg. Men det kan bety at begge parter blir litt mindre opptatt av skyld og litt mer opptatt av hva som faktisk skjedde.

Det er ikke nødvendigvis humøret som skifter

Når jeg tenker nærmere over det, er jeg ikke sikker på om «humørsvingning» alltid er det mest presise ordet.

Humøret kan naturligvis skifte. Men ofte er det kanskje ikke en overgang fra glede til sinne i vanlig forstand. Det kan være en rask overgang fra mestring til overbelastning.

Så lenge jeg klarer å håndtere lydene, samtalen, forventningene og mine egne kroppslige reaksjoner, virker jeg rolig. Når denne kapasiteten brått overskrides, blir reaksjonen synlig.

Den andre opplever et humørskifte. Jeg opplever at noe ble for mye.

Begge opplevelsene kan være sanne.

Problemet oppstår når bare den ene forståelsen får plass. Dersom reaksjonen bare beskrives som dårlig humør, kan den fremstå som vilkårlig, urimelig eller personlig rettet. Dersom den bare forklares som overbelastning, kan man overse hvordan den faktisk rammer andre.

Vi trenger derfor begge perspektivene: hvordan reaksjonen oppleves av den andre, og hvordan den oppstår i meg.

Ikke en ødelagt hjerne, men en annerledes belastet hjerne

Det er lett å beskrive alt dette som mangler. Dårlig filtrering. Svak regulering. Manglende fleksibilitet. Men et slikt språk blir for enkelt.

Den samme hjernen som kan bli overbelastet av lyd, kan også registrere detaljer andre overser. Den samme hjernen som bruker tid på å omstille seg, kan holde fast ved et problem og arbeide grundig med det. Den samme følsomheten som gjør noen sanseinntrykk smertefulle, kan også gjøre erfaringer intense, rike og betydningsfulle.

Det nevrologiske perspektivet skal derfor ikke redusere mennesket til en samling avvik i hjernen.

Det skal hjelpe oss til å forstå at reaksjonen har en kroppslig og nevrologisk side. Når jeg blir skarp etter en plutselig lyd eller en uventet vending, er det ikke bare et spørsmål om holdning eller vilje. Hjernen og nervesystemet har allerede begynt å reagere.

Likevel er reaksjonen min. Jeg må forsøke å ta ansvar for den.

Det er kanskje nettopp dette som er den vanskelige balansen: å forstå at reaksjonen ikke alltid er villet, uten å late som om den derfor er uten betydning.

Å lære sitt eget reaksjonsmønster å kjenne

Jeg tror ikke målet kan være å fjerne alle sterke reaksjoner. Mennesker er ikke maskiner. Vi blir slitne, frustrerte, redde og sinte. Men det må være mulig å lære sitt eget mønster bedre å kjenne.

For meg handler det om å forstå kombinasjonene. Stress alene kan være håndterbart. En motorsykkel alene kan være ubehagelig, men kortvarig. En uventet bemerkning alene kan jeg ofte møte med nysgjerrighet.

Men når stress, lyd og uforutsigbarhet opptrer samtidig, blir reaksjonsrommet mindre. Da kan den skarpe kommentaren komme før refleksjonen.

Denne kunnskapen gir meg ikke full kontroll. Men den gir meg flere muligheter. Jeg kan planlegge mer restitusjon. Jeg kan være oppmerksom på dager hvor belastningen allerede er høy. Jeg kan forsøke å unngå krevende samtaler når jeg er på grensen. Jeg kan forklare mine nærmeste at det noen ganger er bedre å gi meg et øyeblikk enn å fortsette diskusjonen mens kroppen fortsatt er i alarmberedskap.

Jeg kan også lære å gjenkjenne de tidlige tegnene. Kanskje strammer jeg kjeven. Kanskje øker pulsen. Kanskje blir jeg mer ordknapp. Kanskje begynner jeg å oppfatte helt vanlige spørsmål som krav. Kanskje får jeg et sterkt ønske om at samtalen skal ta slutt.

Slike tegn er ikke uvesentlige. De er kroppens måte å fortelle at reguleringsevnen er i ferd med å bli svekket.

Og når jeg likevel reagerer for sterkt, kan jeg komme tilbake og forsøke å gjøre det godt igjen.

Når kroppen trenger en omstart

Etter en slik episode er det ikke alltid nok å bestemme seg for å roe seg ned. Kroppen må få tid til å gjøre det.

For meg handler det ofte om hvile. Jeg tenker på det som en «restart», for å bruke et uttrykk fra dataspråket. Når en datamaskin har fått for mange oppgaver på én gang og ikke lenger fungerer slik den skal, kan den måtte stanses og startes på nytt. Noe lignende kan skje med meg når stress, lyd og uforutsigbarhet har blitt for mye.

Jeg trenger å trekke meg tilbake fra inntrykkene. Et stille og mørkt rom kan hjelpe. Det samme kan meditasjon. Jeg trenger ikke nødvendigvis å tenke gjennom det som skjedde med en gang. Først må kroppen få beskjed om at faren er over, at ingen nye krav kommer, og at jeg ikke lenger trenger å være i beredskap.

Noen ganger er fem minutter nok. Andre ganger tar det flere timer. Etter sterkere episoder kan det gå ett eller to døgn før jeg kjenner meg helt tilbake.

Utmattelsen kan være voldsom. Kroppen kan kjennes som om den har løpt en maraton, selv om jeg kanskje bare har sittet i et rom og deltatt i en samtale. Det kan være vanskelig for andre å forstå hvor fysisk en slik overbelastning oppleves. Det er ikke bare tankene som er slitne. Hele kroppen kan føles tung, tom og tappet for energi.

Ofte hjelper søvn. Jeg kan sove i flere timer og våkne med en opplevelse av at systemet er startet på nytt. Spenningen er borte. Kroppen er roligere. Det som virket overveldende noen timer tidligere, kan ha mistet mye av sin kraft.

Noen ganger opplever jeg også at selve episoden er blitt uklar. Jeg husker kanskje at noe skjedde, men ikke nødvendigvis hva som ble sagt, eller hva som førte til bruddet. Jeg kan forstå at jeg har såret noen og si unnskyld, men likevel ikke huske situasjonen slik den andre gjør.

Da trenger jeg at hendelsen blir forklart for meg på en rolig måte.

Ikke som en anklage og ikke som en ny konfrontasjon, men som hjelp til å forstå:

«Dette var det som skjedde.»

«Dette var det du sa.»

«Det var slik jeg opplevde det.»

En slik forklaring gjør det mulig for meg å ta ansvar også når min egen hukommelse av episoden er mangelfull. Jeg trenger å få vite hvordan reaksjonen virket på den andre. Samtidig hjelper det når hendelsen blir satt inn i en sammenheng:

«Det ble for mye for deg.»

«Det var fint at du trakk deg tilbake og fant stillheten og roen.»

Slike ord bortforklarer ikke det som skjedde. De sier ikke at den andre ikke ble såret. Men de anerkjenner at tilbaketrekningen var et forsøk på å hindre at situasjonen ble enda vanskeligere.

Det å trekke seg tilbake kan utenfra se ut som avvisning. For meg kan det være det mest ansvarlige jeg klarer å gjøre i øyeblikket. Jeg går ikke nødvendigvis bort fordi jeg ikke bryr meg om den andre. Jeg går bort fordi jeg ikke lenger har kapasitet til å være til stede på en god måte.

Stillheten er da ikke en straff. Den er behandling.

Mørket er ikke en flukt fra virkeligheten. Det er en midlertidig beskyttelse mot flere sanseinntrykk.

Søvnen er ikke likegyldighet. Den er kroppens måte å hente seg inn på.

Meditasjonen hjelper meg til gradvis å vende tilbake til pusten, kroppen og øyeblikket. Den krever ikke at jeg straks skal forklare eller analysere alt. Den hjelper meg først til å finne tilbake til en indre ro. Etterpå kan samtalen kanskje fortsette.

Det er viktig at hvilen ikke blir den endelige avslutningen på hendelsen. Når kroppen igjen er rolig, må jeg kunne vende tilbake til den jeg har såret. Jeg må lytte til hvordan situasjonen ble opplevd, selv om jeg ikke husker alt. Jeg må kunne si unnskyld uten å forsvare meg.

Men denne samtalen bør komme når nervesystemet igjen har kapasitet til den.

Forsøker man å løse alt mens kroppen fortsatt står i alarmberedskap, kan ordene bare øke belastningen. Det som var ment som oppklaring, kan bli en ny konflikt. Pausen er derfor ikke nødvendigvis et brudd i samtalen. Den kan være en forutsetning for at samtalen senere skal kunne fortsette på en bedre måte.

En god omstart består derfor av to bevegelser.

Den første går bort fra støyen, kravene og samtalen. Inn i mørket, stillheten, meditasjonen eller søvnen.

Den andre går tilbake til den andre personen.

Først må kroppen få ro. Deretter må relasjonen få oppmerksomhet.

Begge deler er nødvendig.

Å bli forstått som et helt menneske

Det kan være vanskelig å leve med reaksjoner man ikke alltid rekker å kontrollere. Det kan også være vanskelig å stå nær et menneske som plutselig blir skarp eller irritert.

Derfor trenger vi et språk som verken fordømmer eller bortforklarer.

«Humørsvingninger» beskriver hvordan reaksjonen ser ut.

«Vansker med følelsesregulering» sier noe om hva som kan foregå.

«Sensorisk overbelastning» peker mot lydene og sanseinntrykkene.

«Nevrologisk aktivering» sier noe om kroppens og hjernens beredskap.

«Uforutsigbarhet» peker mot behovet for omstilling.

Ingen av ordene rommer hele erfaringen. Men sammen kan de hjelpe oss til å forstå at en plutselig reaksjon sjelden er hele historien.

Jeg ønsker ikke at AST skal bli en forklaring på alt jeg gjør. Jeg ønsker heller ikke å bli forstått som et menneske uten ansvar. Men jeg ønsker at det som skjer, skal kunne sees i sin sammenheng.

Når stemmen blir skarp, betyr det ikke nødvendigvis at forholdet til den andre plutselig har forandret seg. Det betyr ikke at den gode samtalen var falsk. Det kan bety at summen av stress, lyd og uforutsigbarhet ble større enn reguleringsevnen akkurat da.

Det gjør ikke den hissige kommentaren riktig. Men det gjør den mulig å forstå.

Og det vi forstår, får vi også en bedre mulighet til å ta ansvar for.

Vi trenger et språk som verken fordømmer eller bortforklarer.

Forfatterens merknad: Dette essayet bygger på mine egne erfaringer med autismespektertilstand, stress, sanseoverbelastning og følelsesregulering. Hensikten er ikke å unnskylde sårende reaksjoner, men å forklare hvordan de kan oppstå, hva som kan hjelpe etterpå, og hvorfor forståelse og ansvar må gå hånd i hånd. Faglige perspektiver på hjernens bearbeiding av sanseinntrykk og følelser er formidlet i et enkelt språk. OpenAI/ChatGPT er benyttet som samtale- og skrivepartner i utviklingen av teksten.