Det positive avviket

Når det som ikke passer inn, åpner en vei

Ikke alt avvik er nederlag. Ikke alt som bryter med det vanlige, er en mangel. Ikke alt som først blir oppfattet som for mye, for sært, for intenst eller for annerledes, er bare et problem som skal korrigeres. Noen ganger er det nettopp det som ikke passer inn, som åpner en vei.

Det betyr ikke at annerledeshet alltid er en gave. Det ville være for enkelt. Det ville også være urettferdig mot alle som har kjent prisen på kroppen. Et barn som blir ledd av, opplever ikke sin annerledeshet som en gave. En ungdom som må ta på seg klovnemasken for å bli godtatt, opplever ikke nødvendigvis sin maske som frihet. En voksen som bærer arbeidsmasken, foreldremasken og den kompetente masken til kroppen sier stopp, opplever ikke sin sårbarhet som romantisk.

Likevel finnes det en annen side.

Det samme trekket som gjør livet vanskelig i ett rom, kan bli en styrke i et annet. Det samme mennesket som ikke finner rytmen i klasserommet, kan senere finne rytmen i teksten. Den som blir for intens i småprat, kan bli utholdende i forskning. Den som ikke alltid forstår de uskrevne reglene, kan få et skarpt blikk for selve regelverket. Den som har stått utenfor, kan utvikle en dypere følsomhet for hvordan utenforskap kjennes. Den som måtte lære normaliteten utenfra, kan bli særlig oppmerksom på dens usynlige makt.

Slik kan avviket bli positivt.

Ikke fordi lidelsen var god. Ikke fordi ydmykelsen var nødvendig. Ikke fordi skammen var nyttig. Men fordi mennesket, midt i alt dette, kan utvikle evner, innsikter og former for utholdenhet som senere får betydning. Det som var et sår, kan ikke bare kalles en gave. Men rundt såret kan det vokse frem en egen kunnskap.

Det finnes mennesker som ser det andre ikke ser, nettopp fordi de ikke uten videre ser som de andre. De kommer litt skjevt inn i rommet. De hører andre toner. De merker brudd, forskyvninger, detaljer, mønstre og usagte forventninger. De kan være langsomme i én form for sosial forståelse, men skarpe i en annen. De kan bli slitne av det raske og utydelige, men sterke i det langsomme og presise. De kan ha vansker med det spontane, men stor kraft i det gjennomtenkte.

For et menneske i autismespekteret kan dette være en avgjørende erfaring. Spørsmålet er ikke bare: Hva er vanskelig? Spørsmålet er også: Hvor kan det vanskelige finne en form? Hvor kan intensiteten brukes? Hvor kan behovet for orden bli metode? Hvor kan utholdenheten bli arbeid? Hvor kan den langsomme, møysommelige forståelsen bli innsikt?

Et menneske trenger et rom der dets særegenheter ikke straks blir oversatt til feil.

Dette rommet kan være en familie. Et vennskap. Et verksted. En skog. Et bibliotek. En forelesningssal. Et skrivebord. Et fagmiljø. Et sted der det som i ett rom ble for mye, i et annet rom blir akkurat det som trengs.

For meg ble akademia et slikt rom.

Det var ikke et fullkomment rom. Ingen rom er det. Også akademia har sine masker, sin konkurranse, sin uro, sine hierarkier, sine usagte regler. Men likevel var det noe der som passet bedre. Det var tillatt å lese mye. Det var tillatt å spørre lenge. Det var tillatt å tenke om igjen. Det var tillatt å fordype seg i språk, begreper, teorier, erfaringer og menneskeliv. Det var tillatt å arbeide med en tekst helt til den fant sin form.

Her kunne det som tidligere hadde vært sært, bli faglig alvor. Her kunne intensiteten få retning. Her kunne utholdenheten bli forskning. Her kunne skrivekraften bli arbeid. Her kunne det å ikke slippe en oppgave før den var ferdig, bli en akademisk styrke.

Jeg slutter ikke før oppgaven er ferdig.

Dette er ikke bare et personlighetstrekk. Det er en livsform. Det kan slite. Det kan koste. Det kan gjøre det vanskelig å hvile. Men det kan også bære et menneske langt. Uten denne utholdenheten hadde jeg ikke nådd så langt i akademia. Uten evnen til å bli værende i et spørsmål, lese videre, skrive om, begynne på nytt, se etter mønstre, lete etter presisjon og ikke gi meg før tanken holder, ville mye ikke blitt til.

Det positive avviket ligger ikke i at alt er lett. Det ligger i at noe kan brukes.

Men et menneske lever ikke bare i akademia. Det lever også i kjærlighetens og familiens rom. Og her må jeg si noe som er minst like viktig. Uten mine særegenheter hadde jeg aldri nådd så langt i mitt liv. Ikke bare faglig, men menneskelig. Jeg har vært gift i over femti år. Jeg har barn som alle er voksne og har egne familier. Jeg har fire barnebarn. Jeg er stolt av min familie. Dypt stolt. Vi har holdt sammen i tykt og tynt, uten å vite at en medfødt nevrologisk tilstand var en del av bildet.

Det er ikke lite.

Når jeg ser tilbake, ser jeg ikke bare skammen. Jeg ser også kjærligheten. Jeg ser ikke bare maskene. Jeg ser også lojaliteten. Jeg ser ikke bare det vanskelige. Jeg ser også at vi ble værende. At vi fortsatte. At vi holdt sammen. At livet ikke bare ble en fortelling om utenforskap, men også en fortelling om tilhørighet.

Det er lett å tenke at autismespekteret først og fremst handler om mangel: manglende sosial forståelse, manglende fleksibilitet, manglende evne til kommunikasjon, manglende empati. Slik kan språket noen ganger lyde. Men det er et fattig språk dersom det får stå alene.

Jeg har kjent empati, på min måte.
Jeg har kjent nærhet og kjærlighet, på min måte.
Jeg kan uttrykke følelser, på min måte.
Jeg kan kommunisere, på min måte.

Disse ordene er viktige: på min måte.

De er ikke en unnskyldning. De er heller ikke et krav om at alt jeg gjør, skal forstås som riktig. De er en påminnelse om at menneskelig liv ikke bare finnes i én form. Empati kan uttrykkes forskjellig. Kjærlighet kan ha ulike språk. Nærhet kan ha ulike rytmer. Omsorg kan vise seg som praktisk ansvar, utholdenhet, bekymring, lojalitet, problemløsning, tilstedeværelse, arbeid, skriving, handling, eller som et stille ønske om at den andre skal ha det godt.

Noen uttrykker kjærlighet lett i ansiktet. Andre uttrykker den gjennom å gjøre det som må gjøres. Noen finner ordene raskt. Andre finner ordene sent, kanskje først i skriften. Noen viser empati gjennom spontan følelsesmessig resonans. Andre viser den gjennom å tenke seg grundig inn i den andres situasjon, lete etter rettferdighet, forsøke å forstå, og handle når forståelsen endelig kommer.

Dette betyr ikke at alle uttrykk er like gode i alle situasjoner. Kjærlighet som ikke merkes av den andre, kan bli ensom. Empati som ikke kommuniseres, kan misforstås. Følelser som blir værende inne, kan skape avstand. Derfor er det også et ansvar her. Å si «på min måte» fritar ikke fra å lære andres måter. Men det åpner et mildere og sannere språk. Det sier: Det fantes kjærlighet, selv når den ikke alltid fant riktig form.

Kanskje er dette noe av det viktigste i et liv på spekteret: å finne sammenhengen mellom egen måte og andres behov. Ikke å utslette sin egen måte. Ikke å kreve at andre bare skal forstå. Men heller ikke å akseptere at ens egen måte bare er feil. Det gode livet må finnes i møtet. Mellom min måte og din. Mellom behovet for ro og behovet for nærhet. Mellom direkte tale og varsomhet. Mellom utholdenhet og hvile. Mellom intensitet og mildhet.

Et ekteskap over femti år er ikke bare romantikk. Det er arbeid. Det er tilgivelse. Det er misforståelser og nye forsøk. Det er dager der man lykkes, og dager der man ikke gjør det. Det er ansvar, slit, glede, uro, latter, stillhet, sykdom, familie, hverdager, barn, økonomi, alderdom, minner. Det er å holde ut hverandre, men også å bli holdt oppe av hverandre.

Å holde sammen i tykt og tynt er ikke en liten prestasjon. Det er en livskunst.

Når jeg sier at jeg er stolt av min familie, handler det ikke bare om resultatet. Det handler om at vi har vært et fellesskap gjennom det ufullkomne. Vi har ikke visst alt. Vi har ikke hatt alle ordene. Vi har ikke alltid forstått hva som skjedde. Men vi har likevel vært bundet sammen. Det har vært kjærlighet der. Kanskje ikke alltid enkel kjærlighet. Kanskje ikke alltid lett kommunisert kjærlighet. Men kjærlighet likevel.

Det positive avviket handler derfor ikke bare om akademisk prestasjon. Det handler også om at et menneske kan leve, elske, arbeide, være far, ektefelle, bestefar, lærer, forsker, skriver og medmenneske — på sin måte. Ikke feilfritt. Ikke uten sår. Ikke uten ansvar. Men virkelig.

Det er viktig å si dette etter å ha skrevet om skam. For skam har en tendens til å gjøre livet ensidig. Den peker på det som gikk galt. Den peker på sårene. Den peker på sviktene. Den sier: Se, dette er sannheten. Men skammen lyver når den sier at den er hele sannheten.

Det finnes mer.

Det finnes barn som vokste opp. Det finnes voksne barn med egne familier. Det finnes barnebarn. Det finnes et ekteskap som har vart i over femti år. Det finnes arbeid som ble gjort. Studenter som ble undervist. Tekster som ble skrevet. Mennesker som ble møtt. Liv som ble berørt. Tanker som ble formet. Samtaler som fortsatt pågår.

Dette må også inn i selvforståelsen.

Ikke som selvros. Ikke som forsvar mot skyld. Ikke som en måte å slippe unna ansvar. Men som rettferdighet. Et menneske skal ikke bare dømmes etter sine svakeste øyeblikk. Det skal heller ikke bare forstås gjennom diagnoser, skam eller feil. Et menneskeliv må leses bredere.

Kanskje er dette også en form for praktisk filosofi: å lære å se sitt liv sant nok til at både feilene og fruktene får plass.

I kristen tradisjon finnes uttrykket «på fruktene skal treet kjennes». Det kan misbrukes hardt, som om et menneske bare skal vurderes etter suksess. Men det kan også forstås mildere. Hva har livet båret frem, til tross for alt? Hvilke relasjoner finnes? Hvilke arbeider ble gjort? Hvilke mennesker ble elsket? Hvilke forsøk ble gjort på å ta ansvar? Hvilke spor ble satt?

Da blir bildet mer sammensatt.

Den lille gutten med dumrianhatten er der fortsatt. Ungdommen med klovnemasken er der. Den voksne med stress og Ménières sykdom er der. Pasienten som ble forklart av andre, er der. Den eldre mannen med AST-diagnosen er der. Men også ektefellen er der. Barna er der. Barnebarna er der. Studentene er der. Bøkene er der. Forelesningene er der. Skrivingen er der. Filosofien er der. Den lange viljen til å forstå er der.

Det positive avviket er ikke et glansbilde. Det er et livsbilde.

Det sier ikke: Alt var godt.

Det sier: Noe ble likevel godt.

Det sier ikke: Annerledesheten var enkel.

Det sier: Annerledesheten bar også frukt.

Det sier ikke: Sårbarheten forsvant.

Det sier: Sårbarheten kunne bli varsomhet, innsikt og utholdenhet.

Det sier ikke: Maskene var unødvendige.

Det sier: Bak maskene fantes et menneske som fortsatt søkte kontakt.

Det sier ikke: Diagnosen forklarer alt.

Det sier: Diagnosen hjelper meg å se at det jeg trodde bare var feil, også var en annen måte å være i verden på.

Dette er viktig fordi mange mennesker i spekteret blir fortalt historien om seg selv som en mangelhistorie. De får vite hva de strever med. Hva de ikke mestrer. Hva andre må ta hensyn til. Hva som er vanskelig. Det er nødvendig å vite noe om dette. Men dersom historien stopper der, blir den urettferdig.

Mennesket trenger også en styrkehistorie.

Ikke en amerikansk suksessfortelling der alt vondt blir til seier. Ikke en naiv fortelling om at autisme bare er en superkraft. Men en sannere fortelling om at det som gjør livet krevende, også kan romme krefter. Utholdenhet. Ærlighet. Fordypelse. Presisjon. Lojalitet. Evne til å bli værende i oppgaver. Evne til å se mønstre. Evne til å arbeide alene. Evne til å begynne på nytt. Evne til å ta et spørsmål på alvor og ikke slippe det før det har åpnet seg.

For meg har dette vært avgjørende. Jeg har ikke kommet langt fordi alt var lett. Jeg har kommet langt fordi jeg ikke slapp taket. Når en oppgave først grep meg, ble jeg værende i den. Når en tekst ikke var ferdig, visste jeg det. Når et spørsmål ikke var forstått, måtte jeg lese mer. Når en erfaring ikke var tolket riktig, måtte jeg begynne på nytt. Dette kunne være slitsomt for meg selv og sikkert også for andre. Men det var også en kraft.

Det som kan være rigiditet i ett rom, kan være troskap i et annet.
Det som kan være intensitet i ett rom, kan være fordypelse i et annet.
Det som kan være særhet i ett rom, kan være originalitet i et annet.
Det som kan være stahet i ett rom, kan være utholdenhet i et annet.

Igjen er rommet avgjørende.

Derfor er det positive avviket ikke bare en egenskap i individet. Det oppstår i møtet mellom mennesket og rommet. Det krever et sted der særegenheten kan få form. Det krever mennesker som ikke bare spør hva som er vanskelig, men også hva som kan bære. Det krever fellesskap som tåler at styrker og svakheter ofte er vevd sammen.

For det er de. De samme trekkene kan være begge deler. Det som gjør en person sårbar, kan også gjøre ham oppmerksom. Det som gjør ham utmattet, kan også gjøre ham grundig. Det som gjør sosialt liv krevende, kan også gi ham dyp respekt for menneskelig samhandling. Det som gjør overganger vanskelige, kan også gjøre ham trofast mot det han først har valgt. Det som gjør utydelighet smertefull, kan også gjøre ham søkende etter klarhet.

Dette betyr ikke at man skal fornekte vanskene. Det betyr at man skal forstå dem i en større sammenheng.

Det positive avviket blir derfor ikke en fornektelse av skam, smerte eller ansvar. Det er heller en motvekt. Etter at skammen har talt, må også verdigheten få tale. Etter at diagnosen har beskrevet vanskene, må livet få vise hva som likevel ble mulig. Etter at maskene har vist sin pris, må vi også se mennesket som bar dem og fortsatt elsket, arbeidet, lærte og skapte.

Et menneske kan være sårbart og sterkt samtidig.

Det høres enkelt ut, men det er vanskelig å virkelig tro. Særlig når skammen har vært sterk. Skammen vil at vi skal velge én fortelling: enten er du mislykket, eller så må du bevise at alt gikk bra. Men livet er ikke slik. Livet er blandet. Det er mørke og lys. Det er skyld og kjærlighet. Det er sår og frukter. Det er feil og utholdenhet. Det er tap og gaver. Det er dumrianhatt og doktorgrad. Det er klovnemaske og ekteskap. Det er pasientrolle og akademisk hjem. Det er diagnose og verdighet.

Det positive avviket lærer oss å holde dette sammen uten å gjøre det enkelt.

Kanskje er det også slik en eldre mann kan se mildere på sitt liv. Ikke ved å late som alt var godt. Ikke ved å glemme dem han har såret. Ikke ved å gjøre diagnosen til en unnskyldning. Men ved å se at livet også bar frukt. At kjærlighet fantes, selv om den ikke alltid fant riktig språk. At empati fantes, selv om den ikke alltid lignet andres. At kommunikasjon fantes, selv om den ofte gikk omveier. At følelsene fantes, selv om de noen ganger måtte uttrykkes på en annen måte.

På min måte.

Det uttrykket kan misforstås som lukking. Slik er jeg, ta meg som jeg er. Men det kan også være en åpning. Det kan bety: Hjelp meg å forstå din måte, men se også at jeg har en måte. Ikke gjør min måte til ingen måte. Ikke gjør mitt uttrykk til fravær av uttrykk. Ikke gjør min empati til mangel på empati bare fordi den kommer langsommere, stillere eller mer praktisk. Ikke gjør min kjærlighet usynlig fordi den ikke alltid finner de vanlige ordene.

Det gode fellesskapet begynner kanskje der. Ikke med at alle uttrykker alt likt, men med at vi lærer å oversette kjærlighetens ulike språk. Den ene sier det. Den andre gjør det. Den tredje skriver det. Den fjerde holder ut. Den femte kommer tilbake. Den sjette spør på nytt. Ingen av disse formene er nok alene. Men sammen kan de bli et liv.

I et slikt lys blir familien ikke bare en arena for nederlag og skam, men også et sted for det positive avviket. For en familie som holder sammen gjennom tykt og tynt, har allerede gjort noe stort. Den har tålt ufullkommenhet. Den har levd med forskjeller før de hadde navn. Den har båret sykdom, arbeid, barn, alderdom, uro og glede. Den har ikke alltid forstått alt. Men den har fortsatt.

Kanskje er det også en form for kjærlighet: å fortsette.

Ikke blindt. Ikke uten grenser. Ikke uten ansvar. Men med en grunnleggende vilje til at dette vi har sammen, ikke skal mistes for lett.

Når jeg ser på barn og barnebarn, ser jeg derfor ikke bare ettertid. Jeg ser frukt. Jeg ser at livet gikk videre. Jeg ser at kjærligheten fikk nye former. Jeg ser at det som var vanskelig, ikke fikk ødelegge alt. Jeg ser at familien ikke bare er en bakgrunn for min historie, men en levende virkelighet som langt overgår meg.

Det er godt å kunne være stolt av sin familie.

Stolthet er ikke det samme som selvtilfredshet. Det kan være takknemlighetens form. En måte å si: Se hva livet likevel gav. Se hva som vokste frem. Se hva som ble båret gjennom. Se hva som finnes her, til tross for alt vi ikke forstod.

Denne stoltheten trenger ikke fortrenge skammen. Den kan stå ved siden av den. Kanskje er det nettopp det som er modent. Ikke å rydde bort alt mørkt før man får lov til å glede seg. Ikke å vente med takknemlighet til livet er feilfritt. Men å kunne si: Ja, det finnes skam. Ja, det finnes anger. Ja, det finnes sår. Men det finnes også kjærlighet, utholdenhet, arbeid, familie, mening og glede.

Det positive avviket er ikke en konklusjon om at alt hadde en mening. Det vet vi ikke. Noe skulle aldri ha skjedd. Noe var unødvendig vondt. Noe kunne vært annerledes dersom noen hadde forstått tidligere. Men når livet først ble som det ble, kan mennesket likevel spørre: Hva ble mulig? Hva vokste frem? Hvilke krefter bar meg? Hvilke gaver lå skjult i det jeg lenge bare skammet meg over?

Det er ikke sikkert svarene kommer raskt. Kanskje kommer de stykkevis. Som biter i et puslespill. Et ekteskap. Et barn. Et barnebarn. En forelesning. En bok. En student som forstod noe. En tekst som endelig fant form. En samtale som åpnet et rom. En diagnose som kom sent, men ikke for sent til å kaste lys.

Slik kan livet langsomt leses på nytt.

Ikke som en seier over annerledesheten.

Men som et liv der annerledesheten også var med og bar.

Da blir det mulig å si noe som verken er selvros eller selvfordømmelse:

Jeg var ikke bare avviket.
Jeg var også kraften i avviket.
Jeg var ikke bare såret.
Jeg var også det som vokste rundt såret.
Jeg var ikke bare maskene.
Jeg var også mennesket som søkte kjærlighet bak dem.
Jeg var ikke bare diagnosen.
Jeg var også livet som fortsatte å skape mening.

Det positive avviket er kanskje dette: at mennesket ikke bare skal forstås ut fra hvor det ikke passet inn, men også ut fra hva det kunne bli når det fant et rom, en oppgave, en familie, et språk og en vei.

Ikke alle finner dette. Derfor må vi være forsiktige. Vi må ikke gjøre det til en plikt å lykkes med sin annerledeshet. Det ville være en ny urett. Noen får aldri rommet de trenger. Noen blir for hardt skadet. Noen bruker hele livet på å overleve. Derfor må det positive avviket ikke bli et krav. Det må være en mulighet.

Men der muligheten finnes, bør den nevnes.

For et menneske trenger ikke bare å høre hva som er vanskelig. Det trenger også å høre hva som kan bære. Det trenger ikke bare en diagnose. Det trenger en fortelling. Ikke bare om begrensning, men også om evne. Ikke bare om det som gikk galt, men om det som ble godt. Ikke bare om utenforskap, men om rommet der det endelig kunne tre frem.

Når jeg ser tilbake, ser jeg nå mer enn før. Jeg ser barnet som ikke ble forstått. Jeg ser ungdommen som brukte klovnemasken. Jeg ser den voksne som bar for mye. Jeg ser pasienten som måtte skifte kurs. Jeg ser den eldre mannen som fikk et nytt språk. Men jeg ser også familien. Jeg ser ekteskapet. Jeg ser barna. Jeg ser barnebarna. Jeg ser studentene. Jeg ser tekstene. Jeg ser arbeidet. Jeg ser utholdenheten. Jeg ser kjærligheten, på min måte.

Det er ikke et perfekt liv.

Men det er et liv.

Og kanskje er det nok for denne teksten: å si at det som en gang ble kalt avvik, ikke bare skapte skam. Det skapte også en vei. En vanskelig vei. En kostbar vei. Men også en vei som førte til kjærlighet, arbeid, språk, familie, filosofi og mening.

Det er ikke lite.

Det er, kanskje, det positive avviket.