Nes Jernverk og Pettersen slekta

En lokalhistorisk fortelling om Pettersen slektens relasjon til Nes Jernverk gjennom 200 år.

 

Kaare Torgny Pettersen

 

Kapittel 1: 1700tallet – Kull, husmannsplasser og jernverkets storhet

Når vi følger slekten tilbake til Henrich Erichsen (f. 1716) og Maria Larsdatter (f. 1720), trer vi inn i en tid da Næs Jernverk var i sin tidlige storhet. Verket, grunnlagt i 1665, hadde på 1700tallet vokst til å bli et av landets mest betydningsfulle industrisentre. Det var ikke bare en arbeidsplass, men et helt samfunn som formet livene til folk i Holt og de omkringliggende bygdene.

 

Jernverkets behov og bygdas byrde

For å holde masovnen i gang trengtes enorme mengder trekull. Skogene i Holt, Vegårshei og Åmli ble systematisk hogd, og husmenn og bønder ble pålagt å levere kull som en del av sine plikter. Dette var en tung og tidkrevende oppgave: trær måtte felles, veden stables og brennes i mile, og kull fraktes til verket. Hele bygdesamfunnet ble bundet til jernverket gjennom denne leveringsplikten.

Henrich og Maria levde midt i dette systemet. Selv om vi ikke har detaljer om deres konkrete arbeid, er det sannsynlig at de var del av denne kretsen av husmenn og bønder som leverte kull og utførte pliktarbeid. Deres liv var vevd inn i jernverkets rytme – årstidene ble styrt av hogst, kullbrenning og transport.

Husmannsplasser og livsvilkår

Husmannsplassene rundt Holt var små jordbruk, ofte med magre kår. Familiene hadde rett til å bo og dyrke jorda, men til gjengjeld måtte de utføre arbeid for verket. Dette skapte en livsform der arbeid og bolig var uløselig knyttet sammen. Husmannsfamiliene levde enkelt, men de var en uunnværlig del av jernverkets økonomi.

For Henrich og Maria betydde dette at hverdagen var preget av slit, men også av fellesskap. Husmannsplassene lå tett, og naboene delte både arbeid og liv. Barna vokste opp i en kultur der pliktarbeid for verket var en selvfølge, og hvor generasjoner ble bundet til den samme livsformen.

 

Jernverkets storhetstid

På 1700tallet var Næs Jernverk kjent for sine produkter – ovner, gryter og kunstneriske støpegjenstander. Mesteren Ole Nilsen Weierholt skapte rokokkoovner som ble berømte langt utover Agder. Verket var en teknologisk og kunstnerisk motor, og Holt var et sentrum for industriell utvikling i Norge.

For slekten din betydde dette at de levde i skyggen av en stor industri. Selv om de kanskje ikke sto ved masovnen eller smien, var deres arbeid med kull og jordbruk en forutsetning for at verket kunne blomstre. De var del av den usynlige ryggraden som bar jernverket frem.

 

Perspektiv

Henrich Erichsen og Maria Larsdatter representerer en generasjon som levde i en tid da jernverket var både byrde og stolthet. De var bundet til verket gjennom pliktarbeid, men samtidig del av et lokalsamfunn som var med på å bygge Norges industrielle grunnlag. Deres liv gir oss et bilde av hvordan slekten din var forankret i husmannsliv, arbeid og fellesskap – og hvordan Nes Verk formet både hverdagen og historien.

 

 

 

Kapittel 2: Tidlig 1800tall – Jacob Aalls tid og sosial kontroll

Når vi trer inn i 1800tallet, møter vi Erik Eriksen (f. 1799) og hans kone Helje Svenningsdatter (f. 1801). De levde i Holt på en tid da Næs Jernverk ble styrt av den mektige Jacob Aall, som kjøpte verket i 1799. Aall var både industrimann og nasjonsbygger, og hans ledelse satte dype spor i lokalsamfunnet.

 

Jernverket under Jacob Aall

Jacob Aall moderniserte driften og gjorde Næs Jernverk til et av landets best organiserte industrisamfunn. Han innførte ordninger som var uvanlige i samtiden:

• Skole: Barna til arbeiderne fikk undervisning, noe som styrket både kunnskap og kontroll.

• Sparekasse: Arbeiderne kunne sette inn penger, men ordningen bandt dem også tettere til verket.

• Sykelønn og pensjon: Tidlige former for trygdeordninger ga en viss sikkerhet, men var samtidig et middel til å holde arbeidskraften stabil og lojal.

Disse tiltakene gjorde jernverket til et samfunn i seg selv – en blanding av omsorg og kontroll, der arbeidernes liv ble regulert av verket.

Arbeid og livsvilkår

Erik Eriksen står oppført som sagbrukarbeider med jord i 1865. Dette var typisk for arbeidere ved jernverket: de kombinerte industriarbeid med små jordbruk for å brødfø familien.

• Arbeidets rytme: Sagbruket leverte materialer til verket og til kullproduksjon. Arbeidet var sesongpreget, men krevde lange dager.

• Familieliv: Helje og barna levde på en husmannsplass, der jordbruk og pliktarbeid gikk hånd i hånd. Kvinner og barn deltok i vedhogst, kullbrenning og husdyrhold.

•  

Sosial kontroll og fellesskap

Jacob Aalls ordninger ga trygghet, men også avhengighet. Arbeiderne var bundet til verket gjennom kontrakter og plikter.

• Kontroll: Skolen og kirken ble brukt til å forme moral og lydighet.

• Fellesskap: Samtidig skapte verket et sterkt sosialt fellesskap. Arbeiderne delte både slit og stolthet, og jernverket ble en identitet for hele bygda.

•  

Perspektiv

For Erik og Helje betydde dette at de levde i et samfunn der jernverket var både livsgrunnlag og rammeverk. De var del av en generasjon som opplevde tidlige former for velferd – sykelønn, pensjon, skole – men også en sterk sosial kontroll. Deres liv viser hvordan slekten din var vevd inn i jernverkets struktur, og hvordan Nes Verk formet både arbeid, familie og fellesskap.

 

Kapittel 3: Midten av 1800tallet – Husmannsliv og arbeidets rytme

I denne epoken møter vi Erik Svenning Eriksen (f. 1827) og hans kone Kristen Helene Pettersdatter Bunæs (f. 1829). De levde i Holt på en tid da jernverket fortsatt var en økonomisk motor, men der hverdagen for de fleste var preget av husmannsliv og pliktarbeid. Husmannsplasser som Bunæs og Grønli var typiske for jernverkets struktur, og slekten din var en del av dette mønsteret.

 

Husmannsplassen som livsform

En husmannsplass var mer enn et bosted – det var en kontrakt. Familien fikk rett til å bo og dyrke jorda, men til gjengjeld måtte de levere arbeid og trekull til jernverket.

• Arbeidets rytme: Masovnen måtte holdes i gang kontinuerlig, og kull måtte leveres jevnlig. Dette skapte en rytme der arbeidstidene var lange og uregelmessige.

• Familieliv: Hele familien deltok. Menn arbeidet i smie, sagbruk eller transport. Kvinner og barn hjalp til med vedhogst, kullbrenning og husdyrhold. Livet var hardt, men fellesskapet sterkt.

 

Sosiale ordninger og kontroll

På midten av 1800tallet var jernverket fortsatt preget av Jacob Aalls ordninger: skole, sparekasse, sykelønn og pensjon.

• Trygghet: Arbeiderne hadde en viss sikkerhet i sykdom og alderdom – uvanlig i samtiden.

• Kontroll: Samtidig var de bundet til verket gjennom kontrakter og moralregulering. Skolen og kirken formet både kunnskap og lydighet.

 

Stolthet og slit

For Erik og Kristen Helene var livet en blanding av slit og stolthet. De var del av et fellesskap som bar jernverket frem, men også bundet til en livsform som ga lite rom for frihet.

• Stolthet: Jernverket var kjent for sine produkter – ovner, støpegods og kunstneriske gjenstander. Arbeiderne visste at deres slit bidro til noe stort.

• Slit: Samtidig var hverdagen tung. Husmannsplassen ga mat og husly, men krevde konstant arbeid.

 

Perspektiv

Denne generasjonen viser hvordan slekten din levde midt i jernverkets rytme. Husmannsplassen var både hjem og arbeidsplass, og familien var en del av det store fellesskapet som holdt verket i gang. Deres liv gir oss et bilde av hvordan jernverket formet både arbeid, familie og samfunn i Holt på midten av 1800tallet.

 

Kapittel 4: Slutten av 1800tallet – Nedgang og nye yrker

I denne epoken møter vi Petter Eriksen (f. 1864) og hans kone Marie Aslaksdatter Ekra (f. 1864). De levde i Holt på en tid da jernverket begynte å miste sin kraft. Trekullteknologien, som hadde vært grunnlaget for verket i over to hundre år, ble utdatert i møte med moderne industri og nye energiformer. Samtidig var verket fortsatt et sosialt og kulturelt sentrum, og slekten din var en del av denne overgangstiden.

 

Jernverket i nedgang

På slutten av 1800tallet ble det tydelig at jernverket ikke kunne konkurrere med moderne kull- og koksbaserte ovner.

• Masovnsdriften: Den gamle trekullbaserte masovnen ble stadig mindre lønnsom.

• Spesialprodukter: Verket satset på kunstneriske ovner og støpegods, men markedet var begrenset.

• Samfunn: Holt og bygdene rundt var fortsatt bundet til verket, men fremtiden var usikker.

 

Arbeid og livsvilkår

For Petter og Marie betydde dette at de levde i et samfunn i endring.

• Arbeid: Mange arbeidere måtte kombinere jernverksarbeid med andre yrker – sagbruk, jordbruk eller håndverk.

• Familieliv: De fikk fire barn, blant dem Ole Martin Pettersen (f. 1899). Familien levde på husmannsplasser og småbruk, men var fortsatt knyttet til verket gjennom arbeid og fellesskap.

• Sosiale ordninger: Sykelønn og pensjon eksisterte fortsatt, men verket hadde mindre ressurser enn før. Arbeiderne måtte i større grad klare seg selv.

•  

Overgang til nye tider

Denne generasjonen sto midt i overgangen fra tradisjonell jernverksøkonomi til moderne industri.

• Nye yrker: Elektrisitet og maskiner begynte å gjøre sitt inntog. Mange unge søkte arbeid utenfor verket.

• Identitet: Samtidig var jernverket fortsatt en del av bygdas identitet. Arbeiderne bar med seg stoltheten over verket, selv om det ikke lenger var like mektig.

 

Perspektiv

Petter og Marie representerer en generasjon som levde i skyggen av jernverkets nedgang. De var fortsatt bundet til verket gjennom arbeid og fellesskap, men måtte også tilpasse seg en ny tid. Deres liv viser hvordan slekten din gradvis beveget seg bort fra den gamle jernverksøkonomien og inn i en moderne industriell virkelighet.

 

 

Kapittel 5: 1900tallet – Fra jernverk til moderne industri

Når vi kommer til 1900tallet, møter vi Ole Martin Pettersen (f. 1899 på Nes Verk). Han ble født inn i jernverkssamfunnet, men hans liv og yrke viser tydelig hvordan slekten din beveget seg fra tradisjonell jernverksøkonomi til moderne industri og elektrifisering.

 

Jernverket i forandring

• Masovnsdriften avsluttes (1909): Den gamle trekullbaserte masovnen ble stengt. Dette markerte slutten på en epoke som hadde vart i over 200 år.

• Nye satsinger: Verket fortsatte med stålproduksjon og støpegods, og ble kjent for spesialprodukter som ovner, broer og kunstneriske gjenstander.

• Avvikling: Til tross for disse forsøkene på modernisering, ble driften gradvis mindre lønnsom. I 1959 ble jernverket endelig nedlagt.

 

Ole Martins liv og yrke

Ole Martin ble født på Nes Verk i 1899, midt i denne overgangstiden.

• Yrke: Etter 1920 arbeidet han som elektromaskinist. Dette viser hvordan slekten beveget seg inn i den nye industrielle virkeligheten, der elektrisitet og maskiner erstattet trekull og håndkraft.

• Familieliv: Han giftet seg med Borghild Otellia Solli i 1922, og sammen fikk de fem barn. Familien levde i Rykene, et sted som også var preget av industri og modernisering.

• Generasjonsskifte: Ole Martin representerer en generasjon som ikke lenger var bundet til husmannsplasser og pliktarbeid, men som fant sin plass i den moderne industrien.

 

Sosiale ordninger og trygghet

Selv om jernverket gikk mot nedgang, levde arven fra Jacob Aalls ordninger videre.

• Sykelønn og pensjon: Arbeiderne hadde fortsatt en viss trygghet, og mange av de sosiale ordningene ble videreført i moderne industri.

• Samfunn: Nes Verk var fortsatt et sosialt og kulturelt sentrum, men nå mer som et minne og en identitet enn som en økonomisk motor.

 

Perspektiv

Ole Martin Pettersens liv viser hvordan slekten din gikk fra å være bundet til jernverkets rytme til å bli del av den moderne industrien. Han ble født på Nes Verk, men hans yrke som elektromaskinist markerer en ny tid – en tid der elektrisitet, maskiner og modernisering tok over for trekull, husmannsplasser og pliktarbeid.

Hans generasjon var den siste som hadde direkte tilknytning til jernverket som arbeidsplass. Etter nedleggelsen i 1959 ble Nes Verk et kulturminne, og slekten min bar med seg både minnet om slit og stolthet, og arven fra et samfunn som hadde formet Holt i flere hundre år.