Fortellingen om Anne og Alet – en slektshistorisk beretning
Fortellingen er skrevet i samarbeid med KI-Copilot
Prolog: Skygger over bygda
På 1700-tallet levde folk tett sammen i sørlandsbygda Øyestad. Gårdene lå langs Nidelven, og fellesskapet var sterkt. Men i 1769 begynte en uro å bre seg. Noen ble syke på merkelige måter. Noen døde uten at årsaken var helt klar. Snart hvisket man om gift – og om to søstre som kunne stå bak.
Søstrene fra Helle
Anne og Alet vokste opp på Helle, i et samfunn der livsvilkårene var strenge og fellesskapet avgjørende. Som kvinner hadde de begrensede muligheter til å forme sine egne liv. Men i bygdas fortellinger ble de snart fremstilt som noe mer – som de som brøt med tilliten, som blandet døden inn i husholdets mat og drikke.
Gunhild Karlsdatter
Blant dem som ble rammet, var Gunhild Karlsdatter. Hun tilhørte slekten som senere skulle føre frem til min egen tippoldemor, Ingeborg Gurine Karlsdatter, gift Torgrimsen (04.12.1835-05.07.1912). Gunhilds liv ble brått avsluttet, og hennes navn ble skrevet inn i rettsprotokoller og bygdesagn. For meg som slektsgransker blir hun ikke bare et offer i en kriminalsak, men et menneske som levde, elsket og arbeidet – og som ble en del av en fortelling som fortsatt lever.
Rettens vei
Saken ble først behandlet på Sandstø i 1769. Vitner ble avhørt, og bygdas stemmer ble lagt frem. Noen fortalte om merkelige symptomer, andre om mistanker som hadde vokst frem. Men dommen var ikke endelig. Søstrene anket, og i 1770 ble saken tatt opp i Overhoffretten. Til slutt, i 1771, stadfestet Høyesterett dødsstraffen.
At saken gikk helt til landets øverste domstol viser hvor alvorlig den ble vurdert. Den ble omtalt i håndskrevne aviser fra Arendal, og til og med i Bergen ble folk kjent med historien.
Henrettelsen på Solli
Den 6. februar 1771 ble folket samlet på Solli rettersted. Henrettelser var offentlige begivenheter, og de hadde en pedagogisk funksjon: de skulle vise lovens strenghet og statens makt. Solli Gård hvor retterstedet befant seg i 1771, var senere gården som min farmor, Borghild Otelia Solli, gift Pettersen, (15.06.1899-24.12.1981) vokste opp på. Min farmor Borghild var altså barnebarn til Ingeborg Gurine Karlsdatter.
Anne og Alet ble ført frem. De sto foran bygda, foran loven, og foran døden. Øyestads jord ble vitne til en av de mest dramatiske hendelsene i lokalhistorien.
Gabriel Scotts stemme (Aftenposten, 1916)
Over hundre år senere, i 1916, skrev Gabriel Scott i Aftenposten om Anne og Alet. Han åpnet med en skildring av landskapet rundt Helle:
Når man seiler opp Nidelven fra Arendal, møter man snart den første fossen – en hvit, skummende kaskade som minner den reisende om at han befinner seg i fossenes land. På høyre side av fossen ligger Helle, en slags landsby med noen hundre innbyggere, bare et par tusen skritt fra Øyestad kirke og prestegård. Stedet har en vennlig beliggenhet og en viss ynde som naturen utstråler. Man kan lett forestille seg at det må være godt å leve omgitt av slike omgivelser.
Med denne lyriske innledningen knyttet Scott fortellingen om Anne og Alet til landskapet som formet dem. Han fremhevet hvordan prost Ivar H. Bentzen hadde gravd frem historien under lag av sagn og tradisjon, og hvordan hans lille skrift fra 1874 sto som et «menneskelig dokument» – nøkternt, men samtidig poetisk, og brakte sannheten nærmere.
Scott understreket at Bentzen hadde snakket med øyenvitner til selve henrettelsen og lagt ned stor flid i å komme bak det romantiske skjæret som bygdesagnene hadde kastet over søstrenes minne.
Etterklang og minne
Saken levde videre. Prester skrev om den, bygdesagn ble fortalt, og i 1874 utga Bentzen sitt hefte som samlet kildene og ga en detaljert fremstilling. Senere brukte Gabriel Scott saken som inspirasjon i romanen Jernbyrden (1915), der han skildret skyld, straff og menneskelig ondskap.
Selv på 2000-tallet ble saken markert. I 2008 ble det arrangert fortellinger i Øyestad kirke og bussturer til retterstedet. Historien hadde ikke mistet sin kraft.
Slekten og fortellingen
For meg er dette mer enn en kriminalhistorie. Det er en del av min egen slektshistorie. Gunhild Karlsdatter, som ble offer i saken, knytter meg til en fortelling som har levd i over 250 år. Gunhild var min tipp-tipp-tipp-tippoldermor.
Slektsgranskning handler ofte om å finne navn og datoer, men her får du noe mer: en fortelling som viser hvordan liv, død og rettferdighet ble oppfattet i 1700-tallets Norge.
Filosofisk refleksjon
Anne og Alet-saken reiser spørsmål som går langt utover selve forbrytelsen:
Hva er rettferdighet, når straffen er døden?
Hvordan formes moral i et samfunn der tillit er livsnødvendig?
Hvordan lever minnene videre, når de blir til fortellinger, sagn og romaner?
Saken minner oss om at historien ikke bare er tall og fakta, men også fortellinger som gir innsikt i menneskelig natur, samfunnets moral og slektens skjebne.
Epilog: Fortellingens kraft
Anne og Alet ble henrettet, men fortellingen om dem lever videre. Den har blitt skrevet ned, gjenfortalt, og brukt som litterær inspirasjon. Den har blitt en del av lokalhistorien, og en del av din slektshistorie.
Når du nå skriver din oppgave, kan du se saken som et vindu inn i 1700-tallets samfunn – og som en fortelling som binder sammen fortid og nåtid.
Kilde:
Rettsprotokoller fra Sandstø (1769), Overhoffretten (1770), Høyesterett (1771)
Ivar H. Bentzen, Anne og Alet (1874)
Gabriel Scott, Aftenposten, 7. mai 1916 (tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket)
Gabriel Scott, Jernbyrden (1915)
Andreas Faye, Norske Sagn (1861)
Ludvig Daae, Norske Bygdesagn (1870)
