Det kritiske valget

Det kritiske valget 

Å foreta et valg viser et engasjement. Når valget er kritisk for oss, innebærer valget ikke bare en avgjørelse, men også en binding. Uten engasjement får vi ikke nye handlingsgrunner, plikter og verdier i livet. Så selv om det kritiske valg betyr en avgjørelse, hjelper det ikke den enkelte å bli seg selv uten lidenskap og engasjement. Søren Kierkegaard mente at engasjement var et avgjørende trekk ved handlinger: 

"Handlingen uden en Idees Interesse er som Dialectik uden Videns Interesse – Sophistik. Derfor er det ret interessant, at samtidigt med de største Sophister (paa Erkjendelsens   Gebeet) levede ogsaa de største Sophister paa Handlingens Gebeet nemlig de, som øvede dem selv i Afholdenhed, ved Selvpiinsler" (Journaler IA 206, 16. juli 1836, Kierkegaard 1967). 

Handlinger uten engasjement er som en samtale uten kunnskap; resultatet er tomhet og likegyldighet. I kritiske livssituasjoner ser vi tydeligst hvordan valg tas med overbevisning i forhold til hva som velges. Det som velges må ha en selvstendig verdi, en verdi i seg selv. Først da blir det bæredyktig. 

Hva betyr så egentlig det at noe er kritisk? Ordet kommer av det greske ordet krinein og brukes på to ulike måter: om å felle en dom eller å skjelne. Platon bruker ordet i betydning å dømme i dialogen Ion. Her snakker han om at man skal undersøke og dømme (gr: skopein kai krinein, Platon 1997, s. 539 d2–3). 

Martin Heidegger, derimot, bruker ordet i betydning å skille og sier: 

"Bare ved å foreta dette skille – krinein på gresk – ikke mellom en Værende og en annen Værende men mellom Væren og det Værende, kommer vi inn i området for det filosofiske problem" (Heidegger 1975, s. 23, min oversettelse). 

Hos Søren Kierkegaard faller disse ulike betydningene sammen og gir mening i det å leve etisk. Han sier: 

"Du har Din store Glæde af at «trøste» Folk, naar de henvendte sig til dig i kritiske Tilfælde; Du hører paa deres Udvikling og nu siger Du: ja jeg indseer det nu fuldelig, der er to Tilfælde mulige, man kan enten gjøre det eller det; min oprigtige Mening og mit venskabelige Raad er som følger: gjør det eller gjør det ikke, Du vil fortryde begge Dele" (Enten – Eller, Bind 2, 1962 s. 150). 

Hva skal man da gjøre dersom man vil komme til å angre (dansk: fortryde) det man gjør, uansett hva man velger? Situasjonen virker håpløs. Men svaret finner Kierkegaard i sjelens dannelse (gresk: paideia). Den personlige dannelsen som Kierkegaard her taler om, er avgjørende for at et menneske skal kunne utvikle sitt liv til å kunne leve etisk. John Lundstøl skriver i etterordet til denne boken («Om det å gjør andre gode») at det har å gjøre med å ta sine egne erfaringer på alvor og ta innover seg de forutsetninger man får med seg ved å vokse opp et bestemt sted, i et bestemt miljø. Det er et livslangt prosjekt, sier han, som krever en blanding av kontinuitet og brudd. Han skriver: 

"Selve beredskapen til å lære, å danne seg stadig på nytt, innebærer også viljen til å stå i smertefulle og motsigelsesfulle situasjoner uten å flykte fra dem. Men der må man utvikle praktisk klokskap, som gjør at man ikke setter seg i situasjoner som overgår det man kan bære. Man må også ha tillit til at det å stå i sin egen kultur, i sin egen tradisjon, hører med til dannelsens forutsetninger" (I dannelsens tegn) 

Det handler om å ha evnen til å skille rett fra galt, det meningsfylte fra det meningsløse. Valget står etisk sett egentlig mellom å velge det rette eller å la være, hvor det å la være er det samme som likegyldighet. Å leve etisk er å felle en dom over seg selv, å være selvreflekterende, selvkritisk, bedømme egne ressurser, evner, livssituasjon, forholde seg til sin fortid med ansvar og føle anger, ta ansvar for sin fremtid og føle frihet. Frihet blir i en slik sammenheng veldig konkret. Man dømmer seg selv til frihet, helt konkret. Vi er dømt til å være frie. Vi er dømt til å ha ansvar for oss selv og våre liv. Det ligger alltid allerede (som Heidegger uttrykker det) i det å være et selv. 

Kilder:

Heidegger, M. (1977) [1927]. Sein und Zeit. Gesamtausgabe, Bind 2. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann. 

Heidegger, M. (1975). Die Grundprobleme der Phänomenologie. Marburger forelesning fra sommeren 1927. Gesamtausgabe, Bind 24. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann. 

Heidegger, M. (2000) [1931/1932, 1940]. Platons sannhetslære. Sandefjord: forlaget epos. Oversatt til norsk av Kåre T. Pettersen. 

Husted, J. (1999). Wilhelms brev. Det etiske ifølge Kierkegaard. København: Gyldendal. 

Kierkegaard, S. (1962) [1843]. Enten– Eller. Bind 2. Samlede Verker bind 3. København: Gyldendal. (Verket er utgitt under pseudonymet Victor Eremita). 

Kierkegaard, S. (1962) [1848]. Synspunkter for min Forfatter-Virksomhed. København: Gyldendal 

Kierkegaard, S. (1967). Journals and papers. Bind 1. Hong, H.V. og Hong, E.H. (red.), Bloomington: Indiana University Press. 

Pettersen, K.T. (2001). Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid. HiO-hovedfagsrapport nr. 4. Oslo: Høgskolen i Oslo. 

Platon (1997). Ion. I: Cooper, J.M. (red.), Plato. Complete works. Indianapolis: Hackett. 

Sartre, J.-P. (1973) [1948]. Existentialism and humanism. London: Methuen. 

Tidlgere utgitt: Kaare T. Pettersen, kap 2 Å leve etisk, i Lundstøl, John (red) I dannelsens tegn (2001). Oslo: Gyldendal akademisk.

Kaare T. Pettersen