Her vil jeg trekke frem samtaler
jeg hadde for 20 år siden (tidlig på 1990-tallet) med en ung kvinne på 26 år. Samtalene varte i over to år.
Av de hundrevis av kvinner og menn utsatt
for seksuelle overgrep som jeg har hatt samtaler med, tror jeg denne kvinnen har gjort
sterkest inntrykk på meg. Hvorfor? Jeg tror det har å gjøre med at samtalene konfronterte meg med skammens betydning. Ikke hennes skam, for hun gikk med
løftet hode, men min egen skam. Jeg følte skam over det å være mann etter å ha hørt hennes historie, og dette
fikk meg til å reflektere spesielt over mitt mannsbilde og generelt over makt,
kjønn og seksualitet i vårt samfunn. Overgrep og vold er i stor utstrekning et
mannsfenomen (Sætre m.fl., 1986 og Andersen, 1998), og hun fikk meg til å
reflektere over om ikke alle samtalene jeg hadde hatt med både overgripere og
utsatte, også dreide seg om dette. Min skam medførte at mitt selvbilde som mann
måtte revurderes. Samtalene med denne kvinnen var et avgrunnen til at jeg valgte å skrive min
PhD avhandling nettopp om skam og seksuelle overgrep.
Anthony Giddens (1997) sier at det er en
forskjell på skyld og skam. Mens skyld handler
om en angst som kommer når
samvittighetens grenser overskrides, dreier skammen seg om det å mislykkes i å
leve opp til egne idealforestillinger (s.81ff). Min idealforestilling om
det å være mann, er en del av det jeg forsøker å være. Skammen er direkte
knyttet til min idealforestilling (mitt selvbilde) og hvordan jeg ønsker å leve
mitt liv. På denne måten, sier Giddens, "...när det gäller problem kring
självidentiteten så är skam betydligt viktigare...enn skylden"
(s.81). Det motsatte av skam er stolthet, og det var nettopp min mannlige
stolthet jeg ble tvunget til å se i et annet lys under samtalene med henne.
Hennes holdning til skyld og tilgivelse gjorde også sterkt
inntrykk på meg at var. Det å snakke om
tilgivelse i forhold til overgrep er et minebelagt felt. Man kvier seg for å la
dette tema komme på banen. Det er på mange måter et ikke-tema. Mange vil hevde at overgriperne
skal og kan ikke tilgis. Det de har gjort er utilgivelig. De fortjener straff;
ikke hjelp, ikke terapi, ikke tilgivelse. Ofte har jeg opplevd at overgripere er blitt
avvist av hjelpeapparatet med den begrunnelse at de må prioritere samtaler med
ofrene fremfor overgriperne. Mange vil sikkert ha forståelse for et slikt
standpunkt. Men denne kvinnen snakker om tilgivelse på en måte som gjør meg
taus. Det er dette jeg vil forsøke å reflektere over her. Nedenfor
følger litt av hennes livshistorie.
Hun forteller at som spebarn hadde sykdommen cøliaki. Dette medførte at hun
hadde store vanskeligheter med å ta til seg næring. Sykdommen ble ikke
diagnostisert før hun holdt på å dø av avmagring i ett-årsalderen. Hun hadde
også på denne tiden cerebral parese (skader på sentralnerve-systemet med
vekslende symtomer og antatt oppstått før eller under fødselen), og hun sier at
hun har hatt store smerter i kroppen så lenge hun kan huske. Det var ikke før
hun var atten år at legene konstaterte at det virkelig var cerebral parese hun
hadde og adekvat behandling ble iverksatt. Dette medførte at hun på
barneskolen ble mobbet av medelever fordi hun stadig falt. Flere lærere var
stadig sint på henne fordi hun hadde koordinasjonsproblemer, noe som viste seg
ved at hun hadde problemer for eksempel med å holde en blyant. Hun hadde også
vanskeligheter med å uttrykke seg verbalt. Hun føler at hun ble behandlet som
et vanskelig barn helt frem til ungdomsskolen. På dette tidspunkt ble hun
feildiagnostisert som psykisk utviklingshemmet og plassert på en spesialskole
for barn med lærevanskeligheter. Her opplevde hun for første gang i sitt liv
anerkjennelse fra sine medelever og fra lærerne, for den hun egentlig var
eller ihvertfall syntes å være. Hun ser tilbake på denne feildiagnosen som en
redning fra en brutal hverdag i et sykt samfunn. Det hører med til historien at
hun i dag er utdannet førskolelærer med spesialkompetanse på vanskeligstilte
barn.
Hun ble, forteller hun, sett på som
"pappas jente" under hele oppveksten. Han var den tålmodige som
knyttet hennes skolisser, hjalp henne med klærne, trøstet henne når hun hadde
falt og slått seg, leste for henne og lot henne få sitte på fanget. Det var derfor
ikke unaturlig for familien å la datteren som ni-åring sove i samme seng som
sin far når familien overnattet hos venner. Det var da de seksuelle overgrepene
begynte og de varte i flere år. Faren hadde på en måte eiendomsrett over henne
og ingen stilte spørsmål. Alle var bare glad for at faren brydde seg om henne
og hun gjorde hva som helst for å blidgjøre sin far og forsøke å få
anerkjennelse fra ham, forteller hun.
Det har gått femten år siden faren
begikk seksuelle overgrep mot henne første gang og hun sitter foran meg og
trenger noen å snakke med. Hun har de siste femten årene "glemt"
overgrepene, men husker nå plustelig hva som skjedde og trenger nå hjelp til å
klare følelsene og minnene som veltet frem. Noe av det første hun sier til meg,
er:
Jeg synes så
innmari synd på pappa og prøver å liksom jobbe med dette han har gjort med meg, det var grusomt og forferdelig, men han har tatt all skylda og prøver å
gjøre det godt igjen.
Hun hadde konfrontert sin far en
måned tidligere med sine minner fra overgrepene. Hun nektet å anmelde faren til
politiet, fordi:
Han har tatt
hele skyldbyrden, og det er ingen lett byrde å ta og det respekterer jeg ham
for. Så jeg har jo respekt for det han har gjort nå, og jeg vet at hvis jeg
skal gå med alt dette inne i meg, så vil dette ødelegge meg ihvert-fall, og
hindre meg opp gjennom åra. Det har jeg overhodet ingen ønsker om. Så jeg tar
den vanskelige veien og prøver å tilgi ham, og ikke glemme det han har
gjort…Når han har tatt straffen, så har han tatt straffen, sånn at den er
ferdig.
Jeg spør hva slags straff det er
han har fått og hun svarer:
…ikke sånn
fengselsstraff og sånn men…den skyldfølelsen han har tatt på seg når han sier
at han skal gå og sånn, det må være den verste straffa som finnes. Den
skyldfølelsen.
Her sitter jeg overfor en ung
kvinne som forteller om en vanskelig oppvekst, om en far som har misbrukt henne
seksuelt over flere år, og som sier at hun prøver å tilgi ham. Dette har jeg
problemer med både å forstå og godta, og jeg spør derfor om det er viktig for
henne å tilgi sin far. Hun svarer:
Jeg tror det er
viktig å ha det målet for øyet at jeg skal klare det…Det er masse vi ikke
forstår og det er masse vi kan få hjelp til. Men vi må gjøre det vi klarer og
det vi ikke klarer, må vi overlate til Gud. Jeg kan ikke forvente at Gud kommer
og rer opp senga mi, for det fikser jeg selv…Men det jeg ikke fikser, det kan
jeg få hjelp til. Når jeg har gjort det jeg kan selv.
Hva mener hun med tilgivelse, spør
jeg:
Jeg har
forbundet det å tilgi...med...det å fortsette å være glad i pappa og ønsker at
han skal ha det bra med seg selv, at vi skal få så godt forhold som mulig,
liksom. På tross av det som har hendt. Håper at jeg kan komme så langt at jeg
kan ønske han alt godt. At han skal få det helt bra med seg selv.
Hun er også opptatt av en annen
form for tilgivelse, nemlig den at faren må tilgi seg selv, samtidig som han
fortjener den skyldfølelsen han har:
Han fortjener
den en stund. Og så må han lære å tilgi seg selv han også… Ikke sant. Han har
hatt det tøft en stund og det tror jeg han har hatt. Hvis han skal klare å leve
med seg selv så må han leve i fred med seg selv.
Tilgivelse er noe som er mellom
henne og faren. Noe faren må gi seg selv, samtidig som det er noe datteren
forsøker å gi ham. Det er ikke tilstrekkelig at hun tilgir ham hvis ikke han
tilgir seg selv eller ber om tilgivelse. Paul Leer-Salvesen (1998) sier, tydelig
inspirert av Martin Buber (1923/ 1990) at dette er et viktig poeng, at det er:
"... naturlig å tale om selvtilgivelse samtidig som tilgivelse er et
fenomen mellom et 'jeg' og et 'du' " (Leer-Salvesen, 1998, s.159).
Den tredje form for tilgivelse hun
forteller meg om, er den tilgivelsen som Gud gir. Det hun ikke klarer å tilgi,
overlater hun til Gud. Noen ganger er det umulig for mennesker å tilgi, men hun
sier at Gud er den Allmektige og kan tilgi der hun ikke strekker til. Paul
Leer-Salvesen sier at tilgivelse er
...et navn på
hele Guds aktive, talende og skapende henvendelse til menneskene: Når Gud
til-gir, betyr det at han i sin suverene kjærlighet gjenoppretter det som
skylden har ødelagt (1998, s.170).
Jeg spør henne om alle fortjener en
mulighet til å få tilgivelse, også drapsmenn og voldtektsmenn. Hun svarer:
Ja, hvis han er
villig til å gripe den, så. Du må huske at Moses drepte. Han som hang ved siden
av Jesus på korset, jeg hadde inntrykk av at de to som hang ved siden av Jesus
på korset hadde gjort omtrent det samme, de kjente tydeligvis hverandre, i
følge det som står om dem, sånn at han som angrer sa at de hadde gjort noe
galt, og det var bare den ene som Jesus tilga. Fordi det var han som var lei
seg. Han sa ikke til begge to at idag skal dere to bli med meg til paradis, han
sa det bare til den ene. Han ene vendte seg bort, og den andre vendte seg til.
De fortjener en sjanse dersom de snur seg om.
Min klient viser meg at tilgivelse
finnes som fenomen. Hun snakker om den i språket sitt, tenker på den, snakker
om dens begrensninger og gir den. Men å definere hva tilgivelse er, det er et
stort problem. Er det overhodet mulig å definere tilgivelsen? Kanskje ikke. Men
hvordan tilgivelse omtales i hverdagsspråket
kan undersøkes, som jeg gjør her, og det gir i hvertfall er grunnlag for
refleksjon over fenomenet.
Tilgivelsen er noe som skjer mellom
to mennesker. Det er et relasjonsbegrep. Det er et fenomen som eksisterer i
forhold til andre og i forhold til seg selv. Jeg har vanskelig for å se hvordan
en overgriper eller en annen gjerningsmann for den saks skyld, kan tilgi seg
selv og kalle dette for en selvtilgivelse, men jeg kan ikke utelukke at et
menneske kan finne en slags fred med seg selv.
Det synes også klart at anger er en
forutsetning for tilgivelse. Å tilgi en person som ikke angrer det som er
gjort, er nok heller uvanlig. Det kan være at faren til min samtalepartner viste anger
av frykt for konsekvensene; at han ville miste familien sin eller bli
politianmeldt. Men min samtalepartner mente at angeren var oppriktig og at han viste at
han ville gjøre opp for seg.
Han viste både sorg og smerte i
forhold til det han hadde gjort. Han møtte sin datter ansikt til ansikt og ba
om tilgivelse. Han var nedslått og hun var oppreist. Så på en måte har
tilgivelse med en holdning å gjøre. Min klient var i stand til å møte sin far
med en ny holdning, en annen holdning enn da hun var et offer. For nå var hun
ikke et offer lenger, men en datter som har vært utsatt for overgrep av sin
far. Gjerningsmannen var ikke lenger en overgriper, men en far som har begått
overgrep overfor sin datter. Det har skjedd en holdningsendring mellom dem.
Aristoteles er i Den Nikomakiske
etikk opptatt av å beskrive dyder som en holdning, en holdning det er
mulig å strekke seg etter og nå frem til. Dyd er en mulighet som kan bli
virkelighet. Men tilgivelse er mer enn en holdning, noe mer enn en dyd. Selv om
det er beundringsverdig at min klient forsøker å tilgi sin far, så er
til-givelsen ikke en beundringsverdig holdning som hun kan strekke seg etter og
nå frem til. Det gir likevel mening å ha en kjærlig eller tilgivelsesfull holdning,
og at man skal etterstrebe den. Tilgivelse er imidlertid ikke bare en mulighet,
men også en umulighet på samme tid. Ingen kan be et menneske å ubetinget gi
tilgivelse av ren nåde.
Paul Leer-Salvesen (1998) sier til dette,
inspirert av Knud Løgstrup:
Tilgivelse
beskrives bedre som et grunnfenomen eller en livsytring, og som sådan forutsetter
den alltid tolkning. Den er ikke entydig…forhold mellom mennesker må alltid tolkes,
slik tekster må tolkes. Tilgivelsens sted er nett-opp forholdet. Tilgivelse
er…et relasjonsbegrep (s.174).
Til dette kan knyttes Knud
Løgstrups (1956/1991) egne ord:
At vi på den
måde er henvist til at leve i tillid og tolkning skænker vi ikke nogen tanke
til daglig. Kun når et personligt forhold mellem to mennesker undergår en
krise, træder det frem for deres bevidsthed, at de nu engang ikke kan komme
udenfor eller bag ved tilliden og tolkingen i de af deres indbyrdes forhold,
der er af personlig og afgørende karakter (s. 242).
Min samtalepartner tolkning av hennes fars
bønn om tilgivelse skjedde i rammen av tillit. Og hennes forsøk på å gi tilgivelse
gjenspeiler et ønsker om tillit. Forholdet mellom de to kan aldri gjenreises
som om overgrepene aldri har funnet sted. Hans handlinger var moralsk
forkastelige, et overgrep, et brudd på våre moralnormer, og han har erklært sin
skyld. Det å be om unnskyldning innebærer ikke en erklæring om skyld, men det
gjør bønnen om tilgivelse. Paul Leer-Salvesen (1998) understreker denne viktige
forskjell mellom unnskyldning og tilgivelse (s.142). Det som har skjedd
kan ingen viske bort som om det var ugjort. Hun vil forsøke å tilgi det som er
mulig for henne, det som er umulig for henne å tilgi, overlater hun til Gud.
Dette skaper en mulighet for forsoning mellom far og datter, mulighet for å
leve et bedre liv hver for seg og sammen. Dette understreker at tilgivelsen
ligger i relasjonen og at relasjonen bygger på tillit, men tilgivelsen
gjenoppbygger ikke nødvendigvis tilliten som ble brutt.
Dette med tilgivelse finner jeg
bemerkelsesverdig. Jeg klarer ikke å definere det, men ser jo at den finnes.
Det er som å stå overfor et mysterium som fyller meg med stillhet, et under som
gjør meg taus. Som Paul Leer-Salvesen (ibid.) uttrykker det:
…det finnes en
mulig tilgivelse, midt i det som er vår menneskelige tid: Den finnes som 'litt
tilgivelse' og den finnes som 'mye tilgivelse'. Den finnes som noe som kommer
etter et langt sorgarbeid med bot, soning og konflikt-bearbeiding, for mange
også som et stort og nytt og skapende under. Men underne gjør oss tause (s.179).
Kaare T. Pettersen
Referanser:
Andersen, Torbjørn H., 1998. Under
en lukket himmel. Unge gutter utsatt for seksuelle overgrep i
en kristen
sjelesorgsammenheng. Vilkår for virkelighetsskaping og mestring. Hovedoppgave
i sosialt arbeid. Oslo: Høyskolen i Oslo, avdeling ØKS.
Aristoteles, 1996. Dewn Nikomakiske
etikk. Oslo: Gyldendal.
Buber, Martin, [1923], 1990. Jag og Du. Ludvika: Dualis Forlag
Giddens,
Anthony, 1997. Modernitet och
självidentitet. Göteborg: Daidalos.
Leer-Salvesen,
Paul, 1998. Tilgivelse. Oslo:
Universitetsforlaget.
Løgstrup, Knud Ejler, 1956. Den
Etiske Fordring. København: Gyldendal.
Sætre,
Marianne, Harriet Holter og Ellen Jebsen, 1986. Tvang til seksualitet. Oslo: Cappelen.
