 |
| Søren Kierkegaard |
 |
| Freidrich Nietzsche |
Kierkegaard og Nietzsche deler samme filosofiske
metode som har sitt grunnlag i den sokratiske ironien. Dette går ut på at begge
evner å trekke seg bort fra deres lesere, og dermed fratar de seg selv all
autoritet som forfattere. Leserne sitter igjen med et spørsmål om noe av det de
leser egentlig er sant for leseren selv må tolke alt de leser. De får ingenting gratis
av disse to filosofene.
Jordmorkunsten, slik den er forstått innen
filosofien, stammer fra Sokrates. På gresk heter denne jordmorkunsten for maieustai
eller maieutic. Og fødselshjelp heter maieutikos. Platon kombinerer dette
begrepet i dialogen Laches med det greske ordet andreia, som betyr mot,
mandighet, mannlig mot. Platon beskriver hvilken mot som trenges for å bruke
jordmorkunsten som en pedagogisk aktivitet. På samme måte som sin mor, sier
Sokrates at han er en jordmor, men som verken kan bli gravid selv eller føde egne
barn. Han kan kun assistere andre med å føde barn. En jordmor kan altså ifølge
Sokrates ikke føde selv, dvs at filosofens pedagogiske oppdrag går ut på å
hjelpe andre frem til en erkjennelse som ikke stammer fra filosofen men fra den
filosofen møter.
Kierkegaard sier at dette kun er mulig dersom den
pedagogiske aktiviteten fylles med den sokratiske ironien. Etter at Sokrates
har åpnet øynene til de han møter, det vil si at han setter dem i en situasjone preget av tomhet og uvitenhet, tar han et skritt
tilbake. Den avstanden som Sokrates tar vekk fra de han møter på sin vandring,
kaller Kierkegaard for ironi, og det er denne ironien som ivaretas i den
sokratiske fødselshjelpen. En motsatt pedagogisk aktivitet er representert med
sofistene, som føder selv sine sannheter og gir dem direkte til sine studenter.
De sofistene møter trenger ikke anstrenge seg med annet enn å ta imot
sannheter. Sokrates mente derimot at de han møter må føde sine sannheter selv.
Både Kierkegaard og Nietzsche skiller mellom deres
forfatterskap og deres autoritet som forfattere. Hvorfor? Jo, fordi Sokrates
mente at ironi ikke kunne formidles skriftlig, kun muntlig. Sokrates skrev
aldri et ord, i hvert fall ikke som vi kjenner til. Det vi vet om Sokrates er
overlevert oss av andre, blant annet av hans elev Platon. Det at Kierkegaard og
Nietzsche begge likevel skriver ironisk krever derfor en nærmere forklaring. Hvordan
får de til dette?
Kierkegaard og Nietzsche skriver ironisk på ulike
måter. Mens Kierkegaard skriver gjennom mange forskjellige pseudonymer, skriver
Nietzsche aforistisk og ved bruk av narrative fortellinger. Begge tar også
avstand fra det de skriver. De er på en måte begge «anti-forfattere». De
skriver men tar avstand fra det de skriver. Dette høres unektelig merkelig ut.
Nietzsche skriver fra ulike perspektiver. Han tar
avstand fra en absolutt sannhet eller en absolutt sann verden, en verden hvor
fakta finnes i an absolutt betydning. Men samtidig sier han at ingenting kan
være absolutt falskt heller. Falskhet for Nietzsche handler først og fremst om
å være falsk mot seg selv. Nietzsches pedagogiske oppdrag som jordmor, krever
at leseren inntar en avstand til teksten og på den måten holder en avstand til
forfatteren. Nietzsche er av den grunn krevende å lese. Farlig vanskelig. Da
jeg leste Also sprach Zarathustra for
30 år siden, måtte jeg legge den fra meg. Den skremte meg. I løpet av de siste
20 årene har jeg lest Kierkegaard, og dette har vært en nødvendig omvei for meg
å gå før jeg nå har tatt fatt på Nietzsche igjen. Hvorfor ble jeg skremt av
Nietzsche? Hvorfor er han så vanskelig å lese? Jo, fordi han gir oss Intet.
Å
si noe konkret om hva Intet er, er ingen lett oppgave. Skulle jeg likevel våge,
måtte det være med ordene til Martin Heidegger:
Dermed er
svaret på spørsmålet efter Intet innvunnet. Intet er hverken en gjenstand eller
overhodet et værende. Intet forekommer hverken for seg, eller ved siden av det
værende, som det liksom henger seg på. Intet er muliggjørelsen av det værendes
åpenhet som sådant for den menneskelige tilværelse. Intet gir ikke først
motbegrepet til det værende, men hører opprinnelig til vesenet (væren) selv. I
det værendes væren skjer Intets intetgjørelse (I Aarnes og Wyller (red.), 1962, Hva er Metafysikk, s.113. Oversettelse
av Guttorm Fløistad. Orginalteksten er å finne i Heidegger, 1929/1976, Was
ist Metaphysik?).
Hva dette værendes Væren egentlig er, er det ingen som kan si med sikkerhet (ikke engang Heidegger), fordi vi alle er berørt av Værens historisk betingede tildekkethet, det Heidegger kaller "Seinvergessenheit" i sitt to-bindsverk om Nietzsche. Her skriver han at dette betyr: "...selvtildekkethet av Værens opprinnelige skille mellom Hva-Væren (Was-sein) og Det-Væren (Das-sein), til fordel for Væren som opplyser det Værende som Værende og forblir ubestridt som Væren" (1961/ 1997, s.366, min oversettelse). Heidegger beskriver i Platons sannhetslære (Pettersen 2000, s.39) at Det-Væren (Das-sein) er væren i sin eksistensielle og egentlige form utenfor hulen, mens Hva-Væren (Was-sein) er værens predikative form innenfor hulen. Ifølge Heidegger ligger sannheten i det som er tildekket mellom disse, "det som leder hele mennesket til vendepunktet for sitt vesen" (2000, s.45).
Min
assosiasjon til disse dypsindige og nesten utilgjengelige ordene til Heidegger
går til en av Platons dialoger, kalt Parmenides. I denne dialogen
fremsettes det i alt ni hypoteser. Egil A. Wyller (1995, bind 2) betegner Parmenides
som Platons Kunst der Fuge, der de to første hypotesene handler om
tankens forvandling fra mangfold til enhet (oppstigning, gresk: anabasis), og
de syv siste om tankens forvandling fra enhet til annethet (nedstigning, gresk:
katabasis). I den tredje hypotesen, mellom oppstigningen og nedstigningen,
finner vi imidlertid en transcendental dreining (overgang, gresk: metabolé).
Akkurat som i hulelignelsen må mennesket vende seg helt om for å kunne oppdage
seg selv. Søren Kierkegaard kalte dette merkelige stedløse fenomenet, for
"Øieblikket" (gresk: exaifnés). Det er dette punktet jeg forbinder
med Intet. Et dreiningspunkt som befinner seg i en "Synthese af
Uendelighed og Endelighed, af det Timelige og det Evige, af Frihed og
Nødvendighed" (SV, bind 15, s.73). Egil A. Wyller har oversatt den tredje
hypotesens midtre del slik:
Det er dette
underlig stedløse som det må være i når det slår om: Øyeblikket. For øyeblikket
(eller 'det plutselige': to exaifnes) synes å betegne noe slikt som
'utgangspunkt (ex) for omslag i to retninger'. Omslaget foregår ikke fra hvile
sålenge hvilen pågår, eller fra bevegelsen sålenge bevegelsen ennu pågår, - men
øyeblikket, denne underlige ting, er plassert mellom bevegelsen og hvilen,
utenfor enhver tid; og til og fra dette foregår omslaget fra bevegelse til
hvile og fra hvile til bevegelse. (1995, bind 2, s.144).
Å
lese Nietzsche krever at man leser tekstene for seg selv. Ansvaret for å forstå
teksten er dermed overlatt til leseren. Nietzsche tar intet ansvar for
forståelsen. Den friheten er gitt leseren. Nietzsche gir leseren Intet. Det handler om å
våge å møte denne Intetheten dersom man ønsker å lese Nietzsche. Denne Intetheten ligger i sentrum for alt Nietzsche skriver. Dersom en leser synes å
forstå noe i hva Nietzsche egentlig skriver i en tekst, sier Nietzsche at dette
er en «akustisk illusjon», for hans tekster er full av Intethet. Hvorfor er det
slik? For Nietzsche åpner med dette en dør for leseren, en mulighet for at
leseren kan gi fødsel til en ny erkjennelse gjennom lesekunsten. Det er dette
den sokratiske jordmoren skal gjøre.
Kierkegaard
på sin side rister fra seg folkemengden og vil forholde seg kun til den enkelte. Han
skiller mellom direkte kommunikasjon og indirekte kommunikasjon. Direkte
kommunikasjon sier Kierkegaard er nyttig når man skal «fylle et glass som er
tomt». Da handler det bare om å fylle på med direkte kommunikasjon. Men som
oftest er mennesker ikke "tomme glass". De fleste er fylte med blant annet illusjoner. For å
møte mennesker som preges av et liv i illusjoner, må man bruke indirekte
kommunikasjon, sier Kierkegaard. Alt Kierkegaard skriver, enten det er skrevet
i eget navn eller gjennom pseudonyme forfattere, er skrevet ved bruk av
indirekte kommunikasjon. Dermed stiller han hele tiden spørsmål ved hva som er
den direkte hensikten med sitt forfatterskap.
Den
ironiske forfatteren, som Kierkegaard og Nietzsche, kan ikke kommunisere
direkte. De har ingen sannhet å gi, utenom intetheten. Denne erfaringen av å
stå overfor intetheten er en meget ubehagelig opplevelse. Men dette ubehaget er
også kjennetegnet på at fødselen er i gang. En fødsel trenger fødselsrier, og
barn fødes gjennom smerte. Denne smerten er for en maieutisk forfatter tegn på
de første tegn på visdom. En visdom som er fremkommet gjennom selvforståelse og ikke en forståelse
som er gitt en fra andre.
Kaare Torgny Pettersen
Litteratur:
Westfall, Joseph (2009). Ironic midwives. Socratic maieutics in Nietzsche and Kierkegaard. Philosophy and Social Critism, 35: 627-648.
No comments:
Post a Comment