En konge begraves
Om død, makt og det norske kongedømmet
En konge skal begraves.
I våre dager skjer det med flagg på halv stang, kirkeklokker, prosesjoner og mennesker som samler seg for å ta avskjed. Kong Haralds død er et nasjonalt tap, men ingen politisk krise. I samme øyeblikk som han døde, ble hans etterfølger konge. Ingen rival måtte beseires. Ingen hær ble samlet.
Det kan virke selvfølgelig.
Det er det ikke.
Da jeg gjorde tjeneste i Hans Majestet Kongens Garde i 1977, var parolen vår: Alt for Kongen. Kong Olavs eget valgspråk var: Alt for Norge.
Jeg tenkte neppe særlig mye over forskjellen den gangen. I dag ser jeg at de to formuleringene rommer en hel politisk historie. Den ene uttrykker lojaliteten til kongen. Den andre sier at kongens egen lojalitet går videre, til landet.
Mellom disse to setningene ligger mye av historien om det norske kongedømmet.
For ser vi bakover i kongerekken, oppdager vi at kongens død gjennom store deler av historien kunne være et farlig øyeblikk. En kongebegravelse handlet ikke bare om sorg. Den kunne også handle om hvem som hadde makten, hvem som hadde rett til kronen, og om riket ville holde sammen.
Historien om hvordan norske konger har dødd og blitt begravet, er derfor også historien om hvordan selve kongedømmet har forandret seg.
Kongen som falt
Olav Haraldsson døde ikke fredelig omgitt av sin familie.
Han falt på Stiklestad 29. juli 1030.
Og det var nordmenn som sto på begge sider.
Olav hadde mistet kongemakten og vendt tilbake for å gjenerobre den. En trøndersk bondehær sto imot ham. Kongen falt.
Ifølge middelaldertradisjonen ble kroppen hans tatt bort fra slagmarken og senere gravlagt i hemmelighet i Nidaros. Det gir mening også politisk. Olav var en beseiret og omstridt konge. Hans tilhengere hadde grunn til å beskytte liket både mot vanhelligelse og mot at motstanderne skulle bruke det som et symbol på den endelige seieren over ham.
Det gir liten mening å snakke om «nasjonal sorg» slik vi bruker uttrykket i dag. Det fantes ennå ikke noe moderne norsk nasjonalt fellesskap som samlet seg om tapet av et statsoverhode. Det fantes kongsmenn og motstandere, stormenn, lokale maktgrupper og skiftende allianser.
Men etter Olavs død skjedde noe som skulle få enorm betydning.
Den beseirede kongen ble helgen.
Allerede året etter ble han erklært hellig. Etter hvert ble Olav betraktet som Rex perpetuus Norvegiae – Norges evige konge. Graven hans gjorde Nidaros til et religiøst sentrum, og forestillingen om Olav som hellig konge bidro samtidig til å gi det norske kongedømmet en sterkere religiøs legitimitet.
Kongen som tapte slaget, vant etter sin død en annen form for makt: minnets og religionens.
Når kongen døde, begynte kampen
Kongedøden kunne også åpne selve kampen om riket.
Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, begynte den perioden vi kaller borgerkrigstiden. Sønnen Magnus ble tatt til konge, men Harald Gille gjorde også krav på tronen. Dermed hadde landet to rivaliserende konger.
Så fulgte mer enn hundre år der kongsemner, stormannsgrupper og politiske allianser kjempet om makten.
Harald Gille ble drept. Magnus ble fanget, blindet og lemlestet og falt senere i slag. Sigurd Munn ble drept. Øystein Haraldsson ble drept. Inge Krokrygg falt i kamp.
Konfliktene fortsatte gjennom birkebeinernes og baglernes tid og tok først slutt da Skule Bårdsson ble drept i 1240 og Håkon Håkonsson sto igjen som ubestridt konge.
Det gamle uttrykket «Kongen er død. Leve kongen» gir inntrykk av kontinuitet.
I norsk middelalderhistorie kunne det ligge år med blod mellom de to setningene.
En av kongedømmets viktigste politiske oppgaver ble derfor å få orden på tronfølgen. Under Håkon Håkonsson ble prinsippet om én konge og en klarere arverekkefølge styrket. Hans regjeringstid markerer overgangen fra mer enn hundre års tronstrid til en langt mer stabil kongemakt.
Kongedømmet måtte lære noe fundamentalt: makten måtte kunne overføres uten at riket gikk i stykker.
Kongen skal dø. Kongedømmet skal bestå.
Et sterkt bilde på dette finner vi hos Håkon V.
Han døde på Tunsberghus i 1319. Før han døde, kalte han sine nærmeste rådgivere til seg. Under ed måtte de love å følge bestemmelsene om tronfølgen, beskytte lovene, stå sammen for riket og sikre den rette arvingens stilling. Etter døden ble kongens kropp ført til Oslo og gravlagt i Mariakirken ved kongsgården.
Den døende kongen visste at han selv skulle forsvinne.
Det han forsøkte å sikre, var at ordenen ikke skulle forsvinne sammen med ham.
Her ligger en politisk tanke som rekker langt utover middelalderens kongedømme. Hannah Arendt var opptatt av at en politisk verden bare kan bestå dersom den varer lenger enn menneskene som til enhver tid bebor den. Institusjoner, lover og felles ordninger skaper en form for varighet i et menneskeliv som ellers er preget av forgjengelighet.
Håkon Vs bekymring kan leses i et slikt lys.
Kongen skal dø. Kongedømmet skal bestå.
En institusjon blir først virkelig stabil når dens eksistens ikke lenger avhenger av livet til den som for øyeblikket innehar embetet.
Kongen flyttet bort
Senere fikk kongedømmet en helt annen form.
Gjennom unionene med Danmark og Sverige hadde Norge fortsatt konger, men kongen bodde ikke nødvendigvis i Norge. Under det dansk-norske monarkiet ble kongene gravlagt i Roskilde. Under unionen med Sverige lå det kongelige tyngdepunktet i Stockholm.
Kongen kunne være Norges konge uten at hans liv – eller hans grav – befant seg i Norge.
Det var mer enn en geografisk avstand. Det skapte også en annen politisk og følelsesmessig relasjon mellom konge og folk. For mange nordmenn var kongen en fjern hersker de sjelden eller aldri så, mens den konkrete makten ble erfart gjennom embetsmenn, lokale myndigheter og lover. Kongedømmet var nærværende som orden, men kongen selv kunne være fjern.
Det forteller noe om monarkiets karakter på denne tiden.
Kongen var ikke først og fremst nasjonens symbolske representant i moderne forstand. Han var hersker over et dynastisk rike som kunne bestå av flere land.
Det moderne forholdet mellom «kongen» og «folket» var ennå ikke utviklet.
1814 og 1905
Så skjer to avgjørende forandringer.
Den første kommer i 1814.
Grunnloven gjør kongen til del av en konstitusjonell orden. Kongemakten begrenses og reguleres. Kongen står ikke lenger over staten. Han får sin plass i staten.
Den andre kommer i 1905.
Da unionen med Sverige oppløses og prins Carl av Danmark blir Haakon VII av Norge, får landet igjen et kongehus som bor i Norge.
Kongen kommer hjem.
Til slutt gjør også kongegraven det.
Etter dronning Mauds død i 1938 ble Det kongelige mausoleum ved Akershus slott etablert. Der ble Haakon VII stedt til hvile etter sin død i 1957. Senere kom Olav V.
Det moderne norske kongedømmet hadde dermed fått sitt eget sted for de døde.
Fra maktkamp til nasjonal sorg
Da Haakon VII døde i 1957, fulgte store menneskemengder gravferden gjennom Oslo.
Da Olav V døde 17. januar 1991, ble sorgen enda tydeligere synlig.
Mennesker strømmet til Slottsplassen. De tente lys og la ned blomster. Da båren senere ble ført gjennom byen, sto omkring 100 000 mennesker langs ruten.
Kontrasten til Stiklestad er slående.
Der sto nordmenn med våpen mot kongen.
I 1991 sto nordmenn med lys foran Slottet.
Det er selvsagt ikke de samme menneskene, den samme staten eller den samme forståelsen av nasjonen. Men nettopp derfor sier forskjellen noe vesentlig om hvordan kongedømmet har forandret seg.
Spørsmålet etter en konges død var en gang: Hvem skal vinne nå?
I det moderne Norge er spørsmålet snarere: Hvem har vi mistet?
Alt for Kongen – Alt for Norge
Det er her jeg vender tilbake til ordene fra Garden.
Alt for Kongen.
Og kongens egne ord:
Alt for Norge.
I dag ser jeg dem ikke som to slagord, men som to bevegelser av lojalitet.
Den ene går fra borgeren mot kongen.
Den andre går fra kongen mot landet.
Det er nettopp denne gjensidigheten som skiller det moderne konstitusjonelle monarkiet fra eldre former for kongemakt. Middelalderens konge kunne kreve troskap fordi han hadde makt og fordi mennesker var bundet til ham gjennom personlige lojalitetsbånd. Den moderne kongen mottar troskap innenfor en orden der hans egen oppgave er definert som tjeneste.
Landet tilhører ikke kongen.
Kongen skal tjene landet.
Dermed blir også kongedøden annerledes. Når kongen ikke lenger er selve maktens sentrum, trenger ikke hans død å bli et politisk tomrom. Institusjonene fortsetter. Grunnloven fortsetter. Regjeringen fortsetter. Stortinget fortsetter. Den nye kongen overtar.
Det som blir igjen, er tapet av mennesket.
Et minne fra Slottet
Jeg har også et annet minne fra Garden.
Jeg var på Slottet 21. februar 1977. Den dagen fylte daværende kronprins Harald 40 år.
Jeg hadde ingen plass ved festbordet. Min oppgave var langt mer beskjeden: å bære mat og drikke opp fra kjøkkenet i kjelleren til anretningsrommet utenfor den store festsalen, og senere bære oppvask ned igjen.
Jeg så lite av selve feiringen.
Jeg husker trapper, fat, dører som åpnet og lukket seg, og mennesker fra hoffet som beveget seg gjennom korridorene. Et stort arrangement sett fra baksiden.
Likevel har kvelden blitt værende hos meg.
Jeg var tjueto år, gift, far til min førstefødte datter og gardist. Harald fylte førti og var ennå kronprins. Ingen av oss kunne vite hvor mange år som lå foran ham, eller at han en dag skulle bli den kongen landet nå tar avskjed med.
Min rolle var ubetydelig, men likevel viktig. Som en del av folket var jeg praktisk involvert i et stort selskap for Kong Olav Vs sønn, kronprins Harald. Jeg var nær nok til å kjenne atmosfæren, den stille lykken som lå i luften og svevde gjennom hele Slottet denne natten.
Jeg var med på dette.
Det er merkelig hvordan historien senere kan legge seg over et ganske alminnelig minne.
Jeg bar fat opp en trapp og tomme tallerkener ned igjen.
Nesten femti år senere husker jeg fortsatt kvelden.
Og jeg er glad for at jeg var der.
En konge begraves
Nå skal mannen som fylte førti den kvelden, begraves.
Når en norsk konge begraves i vår tid, ser vi mer enn en høytidelig seremoni. Bak prosesjonen ligger tusen års historie: Stiklestad, helgenkongen, borgerkrigene, tronfølgelovene, kirke og krone, unionene, 1814 og 1905.
Men historien består også av langt mindre ting.
En ung gardist i en trapp.
Et fat med mat.
En dør inn til en festsal.
En kronprins som fyller førti år.
Ingen vet i øyeblikket hva som en dag skal bli historie.
Det mest bemerkelsesverdige ved kongedømmet i dag er kanskje likevel ikke hvor mye av det gamle som fortsatt finnes. Kronen finnes. Garden finnes. Kirkeklokkene ringer.
Det bemerkelsesverdige er alt som ikke skjer.
Ingen griper etter sverdet. Ingen utfordrer arveretten. Ingen må samle en hær. Ingen døende konge behøver å kreve eder fra sine rådgivere for å hindre at riket bryter sammen etter hans død.
Kongen kan dø uten at staten vakler.
Og ordene jeg lærte som ung gardist får derfor en annen betydning nå enn de hadde den gangen:
Alt for Kongen.
Alt for Norge.
De peker i hver sin retning, men møtes i forestillingen om tjeneste.
Vi beskytter kongen.
Kongen tjener landet.
Det norske kongedømmets lange historie kan leses som veien frem mot at dette forholdet ikke lenger først og fremst bæres av makt, men av institusjoner, plikt og tillit.
Og nå, nesten femti år etter den kvelden på Slottet, skal kronprinsen jeg bare ante i rommene innenfor, følges den siste veien som konge.
Denne gangen står jeg ikke i en trapp med et fat i hendene.
Jeg står sammen med resten av landet.
Og sørger, sammen.
No comments:
Post a Comment