Thursday, October 9, 2025

Da-sein, Nothingness, and the Perspectives of the Natural Sciences

 Da-sein, Nothingness, and the Perspectives of the Natural Sciences


The following is an interdisciplinary reflection that attempts to hold together three registers: the existential-philosophical experience of Nothingness, the mathematician’s and logician’s zero, and the descriptions offered by the natural sciences—particularly quantum physics and relativity theory—when we try to think “nothing.” The text moves between Heidegger and Kierkegaard, seeks contact with contemporary physics, and concludes with some philosophical consequences for understanding Da‑sein as “held out into Nothingness.”


Heidegger describes Da‑sein as a mode of existence that is in a certain sense “held into” or “held toward” Nothingness: Hineingehaltenheit in das Nichts. The relevance of Nothingness appears primarily within human existential experience—anxiety, wonder, mortality—where Nothingness is not a calculable magnitude but a structure that opens a space for questions about meaning and possibility. Kierkegaard, for his part, in The Concept of Anxiety, argues that anxiety’s object is Nothingness. Not a determinate object, but the indeterminate—the open. Anxiety reveals the possibility of freedom: it shows that there is a possibility that is not fixed by concrete objects, yet which nevertheless affects the subject as a real condition.


This philosophical experience of Nothingness differs clearly from the mathematical number zero. Zero is a formally defined value: a neutral element for addition, a boundary value, a symbol within a system. Zero plays an operational role and occupies a determinate position in a logical or arithmetic universe. Nothingness, as it appears in Kierkegaard and Heidegger, is not a value in a system but an existential horizon or a condition for the disclosure of the existent. Comparing zero and Nothingness can be a fruitful metaphorical move, but it becomes dangerous if it reduces existential experience to numerical absence.


Nevertheless, quantum physics offers an interesting bridge between these registers. In modern quantum theory the vacuum—that which in everyday speech might be called “empty space”—is not empty in the classical sense. Quantum field theory describes fundamental fields that pervade space; particles are understood as excitations of such fields. At the microscopic scale, persistent quantum fluctuations occur, and Heisenberg’s uncertainty relation for energy and time entails that “virtual” particle–antiparticle pairs can momentarily appear in the vacuum. An absolute nothingness therefore does not present itself as a stable physical state in the vocabulary of this theory; the vacuum is a potential field-scape of possibilities. To put it in Heideggerian terms: the “non‑be-ing” (Nothing) seems in the idiom of natural science to function as the potential or the enabling condition—the state that makes the manifestation of the existent possible.


General relativity provides a somewhat different image. It shows that spacetime geometry is dynamic and depends upon matter and energy. The notion of an empty space in the classical Newtonian sense collapses when spacetime itself is a dynamical actor capable of curvature, warping, and collapse. Classical ideas of a “neutral” nothing break down, yet relativity does admit solutions that contain comparatively little matter (for example, asymptotically empty regions or Schwarzschild solutions); these solutions are nevertheless still geometric structures, not metaphysical Nothingness.


Compared side by side, quantum theory and relativity offer two distinct scientific approaches to the question of “Nothing.” Quantum mechanics emphasizes fluctuation and potential—the vacuum as an active field—while relativity emphasizes geometrical structure—spacetime as an actor rather than a passive backdrop. Both undermines the intuitive notion of absolute nothingness, though by different routes: quantum physics by filling apparent emptiness with probabilistic events, and relativity by locating physical reality within a structured, dynamical spacetime.


Philosophically, these findings open several interpretive lines. For Heidegger, the role of Nothingness is primarily phenomenological: Nothing discloses itself within human experience as a limit that reveals Being. The quantum vacuum as potential resonates with this idea: what appears as non‑being is in fact a horizon of what may come to be. Relativity’s dynamic spacetime can be read as an alternative dimension of the same insight: the background of being is not passive but actively formative.


From this vantage, Da‑sein understood as “held out into Nothing” may be read in two parallel, mutually illuminating ways. First, as existential openness: the human being is confronted with a field of possibilities and indeterminacy that gives rise to anxiety, choice, and responsibility. Second, as presence within a physical universe where “emptiness” itself is charged with potential and structure. Both perspectives point to the conclusion that Nothing is not simply a state of absence but a kind of activity, potentiality, or threshold.


This conclusion has practical and pedagogical implications. When teaching, we can use the distinction between zero and Nothing to train conceptual precision: zero as a mathematical tool, Nothing as an existential phenomenon. Encounters with scientific descriptions of the vacuum and spacetime may make the idea of Nothing more accessible without diluting its existential gravity. A classroom exercise, for example, might ask students to compare popular-science accounts of the quantum vacuum with Kierkegaard’s descriptions of anxiety, thereby exploring what “possibility” means across these domains.


Finally, the question “Why is there something rather than Nothing?” remains a fundamental philosophical interrogation. Science can show that an absolute Nothing does not appear as a stable physical state and can provide models for how matter and structure might emerge from quantum states. Philosophy, however, preserves the depth of the question as an existential challenge and an interpretive task. Together they yield a richer understanding: Nothing, insofar as it is non‑being, functions in practice as a field of possibility, and Da‑sein’s experience of being “held out into Nothing” can be understood both as the opening created by anxiety and as a form of situatedness in a universe where the vacuum itself is meaning‑bearing.

Vincent van Gogh, 1881, Farmer sitting by the fireside and reading

    To linger on this distinction by the fireside is not to solve the mystery of “why anything exists,” but to practice patience in the face of existential indeterminacy; it is an exercise in learning to live with and within the openings that Nothing provides.


    References 


    • Carroll, S. (2019). Something deeply hidden: Quantum worlds and the emergence of spacetime. New York, NY: Dutton.

    • Dirac, P. A. M. (1981). The principles of quantum mechanics (4th ed.). Oxford, UK: Clarendon Press.

    • Einstein, A. (1916). Die Grundlage der allgemeinen Relativitätstheorie. Annalen der Physik, 49, 769–822.

    • Heisenberg, W. (1958). Physics and philosophy: The revolution in modern science. New York, NY: Harper.

    • Heidegger, M. (1953/1962). Was ist Metaphysik? In I. Aarnes & V. Wyller (Eds.), Utvalgte skrifter (Vol. 9). Oslo, Norway: [translator].

    • Kierkegaard, S. (1844/1985). Begrebet Angest [The concept of anxiety] (Vigilius Haufniensis). In S. Kierkegaard, Samlede verker (Vol. 6). Oslo, Norway: [translator].

    Da‑sein, Intet og naturvitenskapens perspektiver

     Da‑sein, Intet og naturvitenskapens perspektiver


    Det følgende er en tverrfaglig refleksjon som forsøker å holde sammen tre register: den eksistensfilosofiske erfaringen av Intet, matematikernes og logikkens null, og naturvitenskapens — særlig kvantefysikkens og relativitetsteoriens — beskrivelser av hva som skjer når vi forsøker å tenke «ingenting». Teksten beveger seg mellom Heidegger og Kierkegaard, søker kontakt med moderne fysikk, og avslutter med noen filosofiske konsekvenser for hvordan vi forstår Da‑sein som «holdt ut i Intet».


    Heidegger beskriver Da‑sein som en tilværelse som på en måte er «holdt» inn i eller mot Intet: Hineingehaltenheit in das Nichts. Intetets relevans viser seg først og fremst i menneskets eksistensielle opplevelser — angst, undring, dødelighet — der Intet ikke er en kalkulerbar størrelse, men en struktur som åpner rom for spørsmål om mening og mulighet. Kierkegaard, på sin side, peker i Begrepet Angest på at angsten rettet mot Intet avdekker frihetens mulighet: angsten viser at det finnes en mulighet som ikke er bestemt av konkrete objekter, men som likevel virker inn på subjektet som en realitet.


    Denne filosofiske Intet‑erfaringen skiller seg klart fra det matematiske tallet null. Null er en formelt definert verdi: et nøytralt element i addisjon, en grenseverdi, et symbol i et system. Null har en operativ rolle og en entydig plass i et logisk eller aritmetisk univers. Intet, slik det opptrer hos Kierkegaard og Heidegger, er ikke en verdi i et system, men en eksistensiell horisont eller en betingelse for at det værende kan vise seg. Å sammenligne null og Intet kan være fruktbart som metaforisk grep, men farlig hvis det fører til at vi reduserer eksistensiell erfaring til numerisk fravær.


    Kvantefysikkens beskrivelser gir likevel en interessant bro mellom disse registerne. I moderne kvanteteori er vakuumet — det som i dagligtalen kunne kalles «tomt rom» — ikke tomt i klassisk forstand. Feltkvanteteorien beskriver grunnleggende felt som pervaderer rommet; partikler oppfattes som eksitasjoner av slike felt. På mikroskopisk skala foregår vedvarende kvantefluktuasjoner, og Heisenbergs usikkerhetsrelasjon for energi og tid innebærer at «virtuelle» partikkel‑antipartikkelpar kortvarig kan opptre i vakuumet. Det «absolutte ingenting» opptrer derfor ikke som en stabil fysisk tilstand i denne teoriens språk; vakuum er et potensialt feltlandskap av muligheter. Sagt med Heideggers ord: det «ikke‑værende» (Intet) synes i naturvitenskapelig drakt å være det potensielle, det muliggjørende — en tilstand som ikke er «ingenting» men heller en bærer av muligheter.


    Relativitetsteorien gir et noe annet bilde. Generell relativitet viser at romtidens geometri er dynamisk og avhengig av materie og energi. Tomrom i den klassiske Newtonske meningen gir plass for et geometrisk fletverk som kan krumme, bøye eller kollabere. Tanken om et «tomt» rom som helt frakoblet fra fysisk påvirkning bryter sammen når romtidens struktur selv er en dynamisk aktør. Like fullt åpner relativitetsteorien for muligheten av spacetime‑løsninger med lav eller ingen materieinnhold (for eksempel asymptotisk tomme regioner eller Schwarzschild‑rom), men disse løsningene er fortsatt geometriske strukturer, ikke metafysisk Intet.


    Sammenlignet viser kvanteteori og relativitet to måter naturvitenskapen nærmer seg spørsmålet om «Intet» på: kvantenes perspektiv legger vekt på fluktuasjon og potensial — vakuum som levende felt; relativitetens perspektiv legger vekt på geometrisk struktur — romtid som ikke er et nøytralt bakteppe, men et dynamisk felt. Begge perspektiver undergraver en intuitiv forestilling om absolutt ingenting, men de gjør det på forskjellige måter: kvantefysikken ved å fylle tomheten med probabilistiske hendelser, relativiteten ved å fylle tomheten med geometrisk struktur.


    Filosofisk sett åpner dette interessante tolkningslinjer. For Heidegger er Intetets rolle ikke først og fremst ontologisk «hva‑er», men fenomenologisk: Intet viser seg i menneskelig erfaring som en grense som avdekker væren. Kvantefysikkens vakuum som potensial resonnerer med denne tanken: det som tilsynelatende ikke er, er likevel en horisont av mulig‑å‑skje. Relativitetens dynamiske romtid kan sees som en annen dimensjon av samme innsikt: at «bakgrunnen» for det værende ikke er passiv, men aktivt formgivende.


    Det følger av dette at Da‑sein, tenkt som «holdt ut i Intet», kan forstås metaforisk på to parallelle måter. For det første som eksistensiell åpenhet: mennesket konfronteres med et rom av muligheter og grenseløshet som gir opphav til angst, valg og ansvar. For det andre som en slags tilstedeværelse i et fysisk univers hvor «tomhet» selv er ladet med potensial og struktur. Begge perspektiver peker mot at Intet ikke er enkel fraværstilstand, men en form for aktivitet, potensial eller terskel.


    Dette har praktiske og pedagogiske implikasjoner. I møte med elever og studenter kan vi bruke forskjellen mellom null og Intet til å trene presisjon: Null som matematisk verktøy, Intet som eksistensiell erfaring. Videre kan møter med naturvitenskapens idéer om vakuum og romtid brukes til å gjøre Intet mer tilgjengelig som begrep uten å miste dens eksistensielle tyngde. En refleksjonsøvelse kan for eksempel la studentene sammenligne beskrivelser av vakuum fra populær kvantefysikk med Kierkegaards beskrivelser av angst, for å utforske hva «mulighet» betyr i begge domener.


    Til slutt: spørsmålet «Hvorfor er det noe og ikke Intet?» forblir et grunnleggende filosofisk spørsmål. Naturvitenskap kan vise hvordan et absolutt ingenting ikke synes å være en stabil fysisk tilstand, og den kan tilby modeller som forklarer hvordan materie og felt kan oppstå fra kvantale tilstander. Filosofien kan derimot holde fast ved spørsmålets dybde som eksistensiell utfordring og tolkningsprosjekt. Sammen gir de en rikere forståelse: Intet som ikke‑værende er i praksis et felt av muligheter, og Da‑seinets erfaring av å være «holdt ut i Intet» kan forstås både som angstens åpning og som en tilstedeværelse i et univers hvor «tomrommet» selv er meningsskapende.

    Vincent van Gogh, 1881, Farmer sitting by the fireside and reading

    Du som leser dette ved peisen akkurat nå: å dvele ved denne differansen kan være en måte å trene tålmodighet i møte med eksistensens ubestemthet — ikke for å løse mysteriet «hvorfor er det noe», men for å lære å leve i og med dets åpninger.


    Referanser 

    • Heidegger, M. (1953/1962). Was ist Metaphysik? I I. Aarnes & V. Wyller (Red.), Utvalgte skrifter (bind 9). Oslo: [oversettelse].

    • Kierkegaard, S. (1844/1985). Begrebet Angest (Vigilius Haufniensis). I S. Kierkegaard, Samlede verker (bind 6). Oslo: [oversettelse].

    • Heisenberg, W. (1958). Physics and Philosophy: The Revolution in Modern Science. New York: Harper.

    • Dirac, P. A. M. (1981). The Principles of Quantum Mechanics (4. utg.). Oxford: Clarendon Press.

    • Einstein, A. (1916). Die Grundlage der allgemeinen Relativitätstheorie. Annalen der Physik, 49, 769–822.

    • Carroll, S. (2019). Something Deeply Hidden: Quantum Worlds and the Emergence of Spacetime. New York: Dutton.


    Tuesday, October 7, 2025

    Joy: An Interdisciplinary Exploration

    Joy: An Interdisciplinary Exploration

    Introduction

    What is joy? At first glance, the question appears simple, yet it quickly reveals itself as profoundly complex. Joy can be understood as an emotion, an existential attunement, a neurobiological process, and even a life orientation. This essay explores joy from three perspectives—existential-philosophical, psychological, and neurological—demonstrating how these approaches not only complement one another but also converge toward a holistic understanding of joy as embodied, relational, and meaning-bearing.

    Pencildrawing from the author

    Existential-Philosophical Perspectives

    Existential philosophy begins with the conditions of human existence: freedom, anxiety, mortality, and the search for meaning. Within this framework, joy is not merely a fleeting feeling but a way of being-in-the-world.

    • Kierkegaard argued that true joy arises when the individual dares to become itself in relation to God and freedom (Kierkegaard, 1849/1980). Joy is thus linked to authenticity and to choosing oneself despite despair and anxiety.

    • Nietzsche described joy as a radical affirmation of life, a resounding “yes” to existence in its entirety, including suffering (Nietzsche, 1882/1974). His concept of amor fati—the love of fate—captures a deep form of joy that transcends circumstance.

    • Heidegger understood joy as a Stimmung (attunement) that discloses the world in a particular way (Heidegger, 1927/1962). Joy is not confined within the subject but is a mode in which the world itself appears as meaningful.

    • Sartre emphasized that joy is not given but created through our choices. It is an expression of human freedom and responsibility to shape life’s direction (Sartre, 1943/1993).

    From an existential standpoint, joy is a life orientation: affirming existence, choosing oneself, and finding meaning in the midst of contingency.


    Psychological Perspectives

    In psychology, joy is understood both as a basic emotion and as a dimension of well-being.

    • Emotion theory: Joy is one of the universal emotions (Ekman, 1992). It signals that something is beneficial for us and motivates actions that promote survival and social bonds.

    • Positive psychology: Seligman (2011) distinguishes between transient happiness and enduring well-being. His PERMA model (Positive emotions, Engagement, Relationships, Meaning, Accomplishment) shows that joy can be cultivated through engagement, relationships, meaning, and achievement.

    • Flow theory: Csikszentmihalyi (1990) argued that joy emerges when individuals are fully absorbed in an activity that balances challenge and skill. This is a form of deep satisfaction rather than superficial pleasure.

    • Mindfulness traditions: Joy can also be seen as the capacity to be present in the moment without judgment. Kabat-Zinn (1994) demonstrated how mindful awareness opens the possibility of joy that is not dependent on the absence of suffering but on the ability to embrace life as it is.

    Psychologically, joy is both an emotion and a skill that can be cultivated through practice, relationships, and intentional life choices.


    Neurological Perspectives

    Neuroscience provides insight into the biological mechanisms underlying joy.

    • Reward system: Dopamine plays a central role in anticipation and experience of reward (Schultz, 2015). It drives learning and motivates action.

    • Social joy: Oxytocin is associated with experiences of closeness, trust, and bonding (Carter, 1998). Serotonin contributes to stability and well-being.

    • Brain regions: The prefrontal cortex (planning and meaning), amygdala (emotion), and nucleus accumbens (reward) interact in the experience of joy (Berridge & Kringelbach, 2011).

    • Short-term vs. long-term joy: Research shows that quick stimuli (shopping, drugs, social media) produce short-lived dopamine surges, while deeper joy is linked to long-term patterns of meaning, relationships, and mastery (Huta & Ryan, 2010).

    Neurologically, joy is both a bodily process and a pattern of neural activity shaped by habits, choices, and contexts.


    Synthesis

    Taken together, these perspectives reveal joy as a multifaceted phenomenon:

    • Existentially: a life orientation and affirmation of existence.

    • Psychologically: an emotion and a skill that can be cultivated.

    • Neurologically: a biological process that motivates and sustains well-being.

    Joy is thus simultaneously attunement, feeling, and neurobiological process. More importantly, it is a relational phenomenon: the resonance between human beings and the world when life, despite its gravity, is affirmed as worthwhile.


    Conclusion

    The question “What is joy?” resists a single, definitive answer. Joy is at once a subjective experience, a bodily process, and an existential stance. It can arise spontaneously, but it can also be cultivated through choices, relationships, and practices. To understand joy requires an interdisciplinary approach that unites philosophy, psychology, and neuroscience. Perhaps we may say that joy is the resonance of existence itself—when human beings experience life, with all its suffering and uncertainty, as still worthy of affirmation.


    References 

    Berridge, K. C., & Kringelbach, M. L. (2011). Building a neuroscience of pleasure and well-being. Psychology of Well-Being: Theory, Research and Practice, 1(1), 1–26. https://doi.org/10.1186/2211-1522-1-3

    Carter, C. S. (1998). Neuroendocrine perspectives on social attachment and love. Psychoneuroendocrinology, 23(8), 779–818. https://doi.org/10.1016/S0306-4530(98)00055-9

    Csikszentmihalyi, M. (1990). Flow: The psychology of optimal experience. Harper & Row.

    Ekman, P. (1992). An argument for basic emotions. Cognition & Emotion, 6(3–4), 169–200. https://doi.org/10.1080/02699939208411068

    Heidegger, M. (1962). Being and time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Harper & Row. (Original work published 1927)

    Huta, V., & Ryan, R. M. (2010). Pursuing pleasure or virtue: The differential and overlapping well-being benefits of hedonic and eudaimonic motives. Journal of Happiness Studies, 11(6), 735–762. https://doi.org/10.1007/s10902-009-9171-4

    Kabat-Zinn, J. (1994). Wherever you go, there you are: Mindfulness meditation in everyday life. Hyperion.

    Kierkegaard, S. (1980). The sickness unto death (H. V. Hong & E. H. Hong, Trans.). Princeton University Press. (Original work published 1849)

    Nietzsche, F. (1974). The gay science (W. Kaufmann, Trans.). Vintage. (Original work published 1882)

    Sartre, J.-P. (1993). Being and nothingness (H. E. Barnes, Trans.). Washington Square Press. (Original work published 1943)

    Schultz, W. (2015). Neuronal reward and decision signals: From theories to data. Physiological Reviews, 95(3), 853–951. https://doi.org/10.1152/physrev.00023.2014

    Seligman, M. E. P. (2011). Flourish: A visionary new understanding of happiness and well-being. Free Press.


    Glede – en tverrfaglig utforskning

    Glede – en tverrfaglig utforskning

    Innledning

    Hva er glede? Spørsmålet kan virke enkelt, men viser seg raskt å være dyptgående. Glede kan forstås som en følelse, en eksistensiell stemning, en nevrobiologisk prosess og en livsholdning. I dette essayet vil jeg utforske fenomenet fra tre perspektiver: eksistensfilosofisk, psykologisk og nevrologisk. Målet er å vise hvordan disse perspektivene ikke bare utfyller hverandre, men også peker mot en helhetlig forståelse av glede som både kroppslig, relasjonell og meningsbærende.

    Blyanttegning av forfatteren

    Eksistensfilosofiske perspektiver

    Eksistensfilosofien tar utgangspunkt i menneskets grunnvilkår: frihet, angst, dødelighet og meningssøkende natur. Glede forstås her ikke primært som en flyktig følelse, men som en måte å være-i-verden på.

    • Kierkegaard hevdet at sann glede oppstår når mennesket våger å være seg selv i forhold til Gud og til sin egen frihet (Kierkegaard, 1849/1980). Glede er dermed knyttet til autentisitet og til å velge seg selv på tross av angst og fortvilelse.

    • Nietzsche beskrev glede som en livsbekreftelse, et «ja» til tilværelsen i sin helhet, inkludert lidelsen (Nietzsche, 1882/1974). Hans begrep amor fati – kjærlighet til skjebnen – uttrykker en dyp form for glede som ikke er avhengig av ytre omstendigheter.

    • Heidegger så glede som en stemning (Stimmung) som åpner verden på en bestemt måte (Heidegger, 1927/1962). Glede er ikke bare «inne i oss», men en måte verden fremtrer på når vi er stemt i retning av mening.

    • Sartre understreket at glede ikke er gitt, men skapes gjennom våre valg. Den er et uttrykk for vår frihet og vårt ansvar for å gi livet retning (Sartre, 1943/1993).

    Eksistensielt sett er glede altså en livsholdning: å bekrefte livet, å velge seg selv og å finne mening i tilværelsen.


    Psykologiske perspektiver

    Innen psykologien forstås glede både som en grunnleggende emosjon og som en dimensjon av livskvalitet.

    • Emosjonsteori: Glede er en av de universelle følelsene (Ekman, 1992). Den signaliserer at noe er godt for oss, og motiverer til handlinger som fremmer liv og fellesskap.

    • Positiv psykologi: Seligman (2011) skiller mellom kortvarig lykke og mer varig velvære. Hans PERMA-modell (Positive emotions, Engagement, Relationships, Meaning, Accomplishment) viser at glede kan kultiveres gjennom engasjement, relasjoner, mening og prestasjon.

    • Flow-teorien (Csikszentmihalyi, 1990): Glede oppstår når vi er fullstendig oppslukt i en aktivitet som balanserer utfordring og ferdigheter. Dette er en form for dyp tilfredshet snarere enn overfladisk moro.

    • Mindfulness og aksept: Glede kan også forstås som evnen til å være til stede i øyeblikket, uten å dømme. Kabat-Zinn (1994) viser hvordan oppmerksomt nærvær kan åpne for en glede som ikke er avhengig av fravær av smerte, men av evnen til å romme livet slik det er.

    Psykologisk sett er glede både en følelse og en ferdighet som kan utvikles gjennom praksis, relasjoner og livsvalg.


    Nevrologiske perspektiver

    Nevrovitenskapen gir innsikt i de biologiske mekanismene bak glede.

    • Belønningssystemet: Dopamin spiller en sentral rolle i forventning og opplevelse av belønning (Schultz, 2015). Dette driver oss til handling og læring.

    • Sosial glede: Oksytocin er knyttet til opplevelser av nærhet, tillit og fellesskap (Carter, 1998). Serotonin bidrar til stabilitet og velvære.

    • Hjerneområder: Prefrontal cortex (planlegging og mening), amygdala (emosjoner) og nucleus accumbens (belønning) samarbeider i opplevelsen av glede (Berridge & Kringelbach, 2011).

    • Kortvarig vs. varig glede: Nevrologisk forskning viser at raske stimuli (shopping, rus, sosiale medier) gir kortvarige dopamin-kick, mens dypere glede er knyttet til langsiktige mønstre av mening, relasjoner og mestring (Huta & Ryan, 2010).

    Nevrologisk sett er glede altså både en kroppslig prosess og et mønster av aktivitet som kan formes gjennom våre valg og vaner.


    Syntese

    Når vi sammenholder disse perspektivene, ser vi at glede er et flerfasettert fenomen:

    • Eksistensielt: en livsholdning og en bekreftelse av livet.

    • Psykologisk: en følelse og en ferdighet som kan kultiveres.

    • Nevrologisk: en biologisk prosess som gir oss motivasjon og velvære.

    Glede er dermed både stemning, følelse og nevrobiologisk prosess – men først og fremst en relasjon mellom mennesket og verden, der vi sier «ja» til livet.


    Avslutning

    Spørsmålet «Hva er glede?» kan ikke besvares entydig. Glede er både en subjektiv erfaring, en kroppslig prosess og en eksistensiell holdning. Den kan oppstå spontant, men også kultiveres gjennom livsvalg, relasjoner og praksiser. Å forstå glede krever derfor en tverrfaglig tilnærming som forener filosofi, psykologi og nevrovitenskap. Kanskje kan vi si at glede er selve resonansen mellom mennesket og verden – når vi opplever at livet, med alt sitt alvor, likevel er verdt å bekrefte.


    Referanser

    Berridge, K. C., & Kringelbach, M. L. (2011). Building a neuroscience of pleasure and well-being. Psychology of Well-Being: Theory, Research and Practice, 1(1), 1–26. https://doi.org/10.1186/2211-1522-1-3

    Carter, C. S. (1998). Neuroendocrine perspectives on social attachment and love. Psychoneuroendocrinology, 23(8), 779–818. https://doi.org/10.1016/S0306-4530(98)00055-9

    Csikszentmihalyi, M. (1990). Flow: The psychology of optimal experience. Harper & Row.

    Ekman, P. (1992). An argument for basic emotions. Cognition & Emotion, 6(3–4), 169–200. https://doi.org/10.1080/02699939208411068

    Heidegger, M. (1962). Being and time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Harper & Row. (Original work published 1927)

    Huta, V., & Ryan, R. M. (2010). Pursuing pleasure or virtue: The differential and overlapping well-being benefits of hedonic and eudaimonic motives. Journal of Happiness Studies, 11(6), 735–762. https://doi.org/10.1007/s10902-009-9171-4

    Kabat-Zinn, J. (1994). Wherever you go, there you are: Mindfulness meditation in everyday life. Hyperion.

    Kierkegaard, S. (1980). The sickness unto death (H. V. Hong & E. H. Hong, Trans.). Princeton University Press. (Original work published 1849)

    Nietzsche, F. (1974). The gay science (W. Kaufmann, Trans.). Vintage. (Original work published 1882)

    Sartre, J.-P. (1993). Being and nothingness (H. E. Barnes, Trans.). Washington Square Press. (Original work published 1943)

    Schultz, W. (2015). Neuronal reward and decision signals: From theories to data. Physiological Reviews, 95(3), 853–951. https://doi.org/10.1152/physrev.00023.2014

    Seligman, M. E. P. (2011). Flourish: A visionary new understanding of happiness and well-being. Free Press.

    Friday, October 3, 2025

    Kan "kjærlighetshormonet" Oxytocin hjelper personer med Autismespekterforstyrrelser?

    Kan "kjærlighetshormonet" Oxytocin hjelper personer med Autismespekterforstyrrelser (ASF)?  I dette blogginnlegget ønsker jeg å reflektere litt over dette spørsmålet. Autisme kan ikke behandles bort, men kan noen av kroppens naturlige hormoner, som oxytocin, brukes som et supplement til pedagogiske og psykologiske tiltak? Dette forskes det på i dag.


    Litt om Oxytocin

    Oxytocin er et hormon og nevrotransmitter med en rekke viktige funksjoner i kroppen, både fysiologisk og psykologisk. Oxytocin er et peptidhormon bestående av 9 aminosyrer. Det produseres i hypothalamus og lagres i hypofysens baklapp (nevrohypofysen), hvor det frigjøres etter behov.

    Oxytocin er viktig for fødende da hormonet stimulerer sammentrekninger i livmoren under fødsel og fremmer melkeutskillelse ved amming ved å få melkekjertlene til å trekke seg sammen. Det brukes medisinsk for å indusere fødsel eller redusere blødning etter fødsel.

    Oxydicin kalles ofte "kjærlighetshormonet" eller "velvære-hormonet" fordi det er knyttet til følelser av ro, trygghet og tilfredshet. I kroppen fungerer det som et hormon, mens i hjernen fungerer det som en nevrotransmitter, og påvirker blant annet angstnivå og sosial atferd. Hos begge kjønn frigjøres dette hormonet også ved orgasme hos både menn og kvinner, og bidrar til sammentrekning av glatt muskulatur.

    Oksytocin er ikke bare et biologisk stoff – det har også blitt et symbol på menneskelig nærhet og fellesskap. Det minner oss om at kropp og sinn er tett sammenvevd: et molekyl kan både styre fysiologiske prosesser og samtidig forme våre opplevelser av kjærlighet, trygghet og samhørighet.

    Oxytocin som terapeutisk hjelpemiddel

    Innen psykisk helse og nevropsykiatri er det forsøk på å bruke oxytocin i forhold til autismespekterforstyrrelser (ASF). Studier så langt har vist at oxytocin kan redusere repetitiv atferd og
    øke evnen til å tolke andres følelser og ansiktsuttrykk.

    Innen schizofreni og psykoselidelser kan hormonet være en mulig form for behandling for sosiale kognitive vansker, som emosjonell tilbaketrekning og redusert evne til å gjenkjenne følelser. Hos personer med angst og sosial fobi kan Oxytocin kan fremme følelser av trygghet og ro, og har vært brukt eksperimentelt for å redusere sosial angst. Det forskes i dag endel på andre eksperimentelle bruksområder
    som innen tillitsbygging og relasjonsterapi. 

    I adferdsforsøk har oxytocin-nesespray økt generøsitet og tillit i sosiale spill. 

    Innen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) forskes det på om oxytocin kan dempe hyperaktivering i amygdala og fremme sosial tilknytning.

    Hvordan kan Oxytocin brukes hos personer med ASF? 

    Intranasal administrasjon (nesespray): Flere studier har undersøkt om oxytocin gitt som nesespray kan forbedre sosial informasjonsprosessering hos personer med ASF. Norske forskere (NevSom/UiO) har vist at lavdose intranasal oxytocin kan gjøre at personer med autisme oppfatter ansiktsuttrykk som mer emosjonelt ladet, slik at de vurderer ansikter som «lykkeligere». Andre studier har sett på effekter på sosial oppmerksomhet, emosjonsgjenkjenning og reduksjon av repetitiv atferd.

    Forskning virker lovende, men ikke entydig: Enkelte studier viser forbedringer i sosial fungering, mens andre ikke finner klare effekter. Effekten ser ut til å variere med dosering og individuelle forskjeller (genetiske faktorer, undergrupper innen ASF).

    Det finnes per i dag ingen godkjent farmakologisk behandling av kjernesymptomene ved ASF. Oxytocin regnes som eksperimentell behandling. Oxytocin kan i beste fall være et supplement til pedagogiske og psykologiske tiltak, ikke en erstatning.

    Behov for mer forskning: Store, kontrollerte studier trengs for å fastslå hvem som kan ha nytte, hvilken dose som er optimal, og om effekten er varig.
    Korttidsbruk ser ut til å være trygt, men langtidsvirkninger er lite kjent.

    Oxytocin er et spennende forskningsfelt som peker mot muligheten for å styrke sosial fungering hos personer med ASF, men det er foreløpig ikke etablert som en standard behandling.

    Litteraturliste:

    Ooi, Y. P., Weng, S. J., Magiati, I., Ang, R. P., Goh, T. J., Fung, D. S. S., & Sung, M. (2017). Oxytocin and autism spectrum disorders: A systematic review and meta-analysis. Psychiatry Research, 247, 10–20.

    Emirates Scholar. (2023). The role of oxytocin in autism spectrum disorder: Current evidence and future directions. Emirates Scholar Journal.

    Zhang, Y., Li, J., Wang, X., & Chen, H. (2024). Intranasal oxytocin for patients with autism spectrum disorder: A systematic review and meta-analysis. Journal of Autism and Developmental Disorders.

    Yamasue, H., & Domes, G. (2018). Oxytocin and autism spectrum disorders. Current Topics in Behavioral Neurosciences, 35, 449–465.

    Parker, K. J., Oztan, O., & Libove, R. A. (2019). Intranasal oxytocin treatment for social deficits and biomarkers of response in children with autism. Proceedings of the National Academy of Sciences, 116(20), 10189–10194.


    Wednesday, October 1, 2025

    Autisme i USA: Debatten om årsaker, økende forekomst og forskningsbehov

    Autisme i USA: Debatten om årsaker, økende forekomst og forskningsbehov

    Helse- og omsorgsminister i USA, Robert F. Kennedy Jr, holdt en pressekonferanse 16.april 2025 om den store økningen i antall autisme diagnoser i USA. Han kalte autisme en epidemi forårsaket av miljøgifter. Debatten har økt i intensitet i tiden etter dette. President Trump har også engasjert seg i debatten og advart gravide mot å ta den smertestillende medisinen Tylenol (Paracet i Norge) , da medisinen kan påvirke fosteret og føre til autisme. Her skriver jeg noen refleksjoner fra debatten og kommer med en fyldig litteraturliste for den som ønsker å lese videre om dette. Jeg har selv en autismespekterforstyrrelse. 

    Dette essayet drøfter hva som kan forklare økningen i registrerte tilfeller, hvor utbredt autisme er, hvordan forståelsen av autisme har endret seg de siste tiårene, mulige årsaker, og hvilket forskningsbehov som peker seg ut fremover.


    Innledning

    Autismespekterforstyrrelser (ASD) er i dag en av de mest omtalte utviklingsforstyrrelsene globalt. I USA har prevalensen økt dramatisk de siste tiårene, fra rundt 1 av 150 barn på begynnelsen av 2000-tallet til 1 av 31 i 2025 (Centers for Disease Control and Prevention [CDC], 2025). Denne utviklingen har ført til omfattende debatt om årsaker og forklaringsmodeller. Den 16. april 2025 uttalte helseminister Robert F. Kennedy Jr. at økningen ikke kan forklares utelukkende med bedre diagnostikk, og han etterlyste mer forskning på miljøfaktorer (Kennedy, 2025).

    CDC (2025) rapporterer at 3,2 % av amerikanske åtteåringer nå har en autismediagnose. Flere studier viser at deler av økningen skyldes endringer i diagnostiske kriterier og økt bevissthet (Hansen, Schendel, & Parner, 2015; Lord et al., 2020). Samtidig peker forskere på at disse faktorene ikke alene kan forklare hele økningen (Hertz-Picciotto & Delwiche, 2009).

    Det er derfor sannsynlig at vi ser en kombinasjon av diagnostisk inflasjon og en reell økning i forekomst. Kennedy (2025) har fremhevet miljøfaktorer som en mulig forklaring, men understreket behovet for mer forskning før man trekker bastante konklusjoner.


    Utbredelse av autisme

    Autisme er i dag en global diagnose, men prevalensen varierer. I USA er forekomsten høyere enn i mange andre land, noe som delvis kan forklares med bedre overvåkingssystemer (Elsabbagh et al., 2012). Studier viser også at forekomsten varierer mellom etniske grupper og sosioøkonomiske lag (Maenner et al., 2023).

    Økningen har store samfunnsmessige konsekvenser. Buescher, Cidav, Knapp og Mandell (2014) anslår at de årlige kostnadene knyttet til autisme i USA overstiger 120 milliarder dollar, inkludert helsetjenester, spesialundervisning og tapt produktivitet.


    Endringer i forståelsen av autisme

    Forståelsen av autisme har endret seg betydelig de siste tiårene. Tidligere ble autisme sett på som en sjelden, alvorlig barndomsforstyrrelse. I dag forstås autisme som et spekter, med stor variasjon i funksjonsnivå (Happé & Frith, 2020).

    Viktige endringer inkluderer:

    • Fra sjelden til vanlig: Autisme er nå en av de mest diagnostiserte utviklingsforstyrrelsene.

    • Fra barndom til livsløp: Autisme forstås som en livslang tilstand.

    • Fra medisinsk modell til nevrodiversitet: Bevegelsen for nevrodiversitet har bidratt til å se autisme som en del av menneskelig variasjon, ikke bare som en «defekt» (Kapp, 2020).

    Denne utviklingen har både styrket inkludering og skapt debatt om hvorvidt prevalensøkningen reflekterer reelle endringer eller en bredere forståelse.


    Mulige årsaker til autisme

    Genetiske faktorer:

    Tvillingstudier viser at genetiske faktorer forklarer en stor del av risikoen (Sandin et al., 2017). Flere hundre gener er assosiert med autisme, men ingen enkeltgen er avgjørende.

    Miljøfaktorer:

    Miljømessige påvirkninger under svangerskapet er også viktige:

    • Høy foreldrealder (Durkin et al., 2008).

    • Svangerskapskomplikasjoner og infeksjoner (Atladóttir et al., 2010).

    • Eksponering for luftforurensning og miljøgifter (Volk, Lurmann, Penfold, Hertz-Picciotto, & McConnell, 2013).


    Avviste hypoteser

    Hypotesen om en sammenheng mellom vaksiner og autisme er grundig tilbakevist (Taylor, Swerdfeger, & Eslick, 2014). Likevel har vaksinedebatten bidratt til å politisere feltet, noe som Kennedy (2025) måtte ta avstand fra i sine uttalelser.


    Forskningsbehov

    Det er bred enighet om at vi trenger mer forskning, men uenighet om hva som bør prioriteres. Viktige områder inkluderer:

    1. Genetikk og epigenetikk: Hvordan genetiske risikofaktorer samspiller med miljø (Geschwind & State, 2015).

    2. Miljøfaktorer: Store kohortstudier som kombinerer genetiske og miljømessige data.

    3. Livsløpsperspektiv: Mer forskning på voksne og eldre autister.

    4. Nevrodiversitet: Forskning på livskvalitet, inkludering og samfunnsdeltakelse (Kapp, 2020).

    5. Internasjonalt samarbeid: For å forstå variasjoner på tvers av kulturer og helsesystemer (Elsabbagh et al., 2012).


    Arvelighet og genetiske faktorer

    Arvelighet spiller en svært sentral rolle i forståelsen av autisme, men bildet er komplekst.

    • Tvillingstudier har vist at autisme har en høy grad av arvelighet. Store metaanalyser antyder at mellom 70–80 % av variasjonen i risiko kan forklares av genetiske faktorer (Sandin et al., 2017).

    • Familie- og søskenstudier viser at søsken til barn med autisme har en betydelig høyere risiko enn befolkningen ellers.

    • Det er identifisert flere hundre gener som kan bidra til økt risiko, men ingen enkeltgen forklarer tilstanden alene (Geschwind & State, 2015). Mange av disse genene er involvert i hjernens utvikling, synaptisk funksjon og kommunikasjon mellom nerveceller.


    Gen–miljø-samspill

    Selv om arveligheten er høy, betyr ikke det at autisme er «genetisk bestemt» i et deterministisk perspektiv.

    • Genetiske disposisjoner kan gjøre enkelte mer sårbare for miljøpåvirkninger under svangerskap, som infeksjoner, høy foreldrealder eller eksponering for luftforurensning (Atladóttir et al., 2010; Volk et al., 2013).

    • Dette kalles ofte epigenetiske mekanismer, der miljøfaktorer kan påvirke hvordan gener uttrykkes uten å endre selve DNA-sekvensen.


    Viktig å merke seg

    • Arvelighet betyr ikke at autisme «går i arv» på en enkel måte. De fleste tilfeller skyldes en kombinasjon av mange små genetiske varianter, og i noen tilfeller sjeldne mutasjoner.

    • Høy arvelighet utelukker heller ikke at forekomsten kan øke over tid. Hvis miljøfaktorer endrer seg i samfunnet, kan de samvirke med genetiske disposisjoner og bidra til økt prevalens.


    Oppsummert

    Arvelighet er den sterkeste enkeltfaktoren vi kjenner til når det gjelder årsak til autisme. Men det er ikke hele forklaringen. Autisme oppstår i et komplekst samspill mellom gener og miljø, og forskningen beveger seg stadig mer i retning av å forstå hvordan genetiske risikofaktorer og miljøpåvirkninger virker sammen.


    Konklusjon

    Autisme er i dag en av de mest utbredte utviklingsforstyrrelsene i USA, med en prevalens på 1 av 31 barn. Økningen i diagnostiserte tilfeller kan delvis forklares med endrede kriterier og økt bevissthet, men sannsynligvis også med reelle endringer. Forståelsen av autisme har utviklet seg fra en snever medisinsk modell til et bredt spekterperspektiv som inkluderer nevrodiversitet.

    Årsakene til autisme er komplekse og involverer både genetiske og miljømessige faktorer. Fremtidig forskning bør kombinere genetiske og miljømessige data, inkludere livsløpsperspektiv og prioritere livskvalitet. Debatten i USA, aktualisert av Kennedy (2025), viser hvor viktig det er at forskningen holder fast ved vitenskapelig integritet og bredt samarbeid.


    Litteraturliste

    Atladóttir, H. Ó., Thorsen, P., Østergaard, L., Schendel, D. E., Lemcke, S., Abdallah, M., & Parner, E. T. (2010). Maternal infection requiring hospitalization during pregnancy and autism spectrum disorders. Journal of Autism and Developmental Disorders, 40(12), 1423–1430. https://doi.org/10.1007/s10803-010-1006-y

    Buescher, A. V. S., Cidav, Z., Knapp, M., & Mandell, D. S. (2014). Costs of autism spectrum disorders in the United Kingdom and the United States. JAMA Pediatrics, 168(8), 721–728. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2014.210

    Centers for Disease Control and Prevention. (2025). Autism and Developmental Disabilities Monitoring Network: 2025 report. Atlanta, GA: U.S. Department of Health and Human Services.

    Durkin, M. S., Maenner, M. J., Newschaffer, C. J., Lee, L. C., Cunniff, C. M., Daniels, J. L., … Schieve, L. A. (2008). Advanced parental age and the risk of autism spectrum disorder. American Journal of Epidemiology, 168(11), 1268–1276. https://doi.org/10.1093/aje/kwn250

    Elsabbagh, M., Divan, G., Koh, Y. J., Kim, Y. S., Kauchali, S., Marcín, C., … Fombonne, E. (2012). Global prevalence of autism and other pervasive developmental disorders. Autism Research, 5(3), 160–179. https://doi.org/10.1002/aur.239

    Geschwind, D. H., & State, M. W. (2015). Gene hunting in autism spectrum disorder: On the path to precision medicine. The Lancet Neurology, 14(11), 1109–1120. https://doi.org/10.1016/S1474-4422(15)00044-7

    Hansen, S. N., Schendel, D. E., & Parner, E. T. (2015). Explaining the increase in the prevalence of autism spectrum disorders: The proportion attributable to changes in reporting practices. JAMA Pediatrics, 169(1), 56–62. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2014.1893

    Happé, F., & Frith, U. (2020). Annual research review: Looking back to look forward—Changes in the concept of autism and implications for future research. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 61(3), 218–232. https://doi.org/10.1111/jcpp.13176

    Hertz-Picciotto, I., & Delwiche, L. (2009). The rise in autism and the role of age at diagnosis. Epidemiology, 20(1), 84–90. https://doi.org/10.1097/EDE.0b013e3181902d15

    Kapp, S. K. (Ed.). (2020). Autistic community and the neurodiversity movement: Stories from the frontline. Palgrave Macmillan. https://doi.org/10.1007/978-981-13-8437-0

    Lord, C., Brugha, T. S., Charman, T., Cusack, J., Dumas, G., Frazier, T., … Veenstra-VanderWeele, J. (2020). Autism spectrum disorder. Nature Reviews Disease Primers, 6(1), 5. https://doi.org/10.1038/s41572-019-0138-4

    Maenner, M. J., Shaw, K. A., Bakian, A. V., Bilder, D. A., Durkin, M. S., Esler, A., … Cogswell, M. E. (2023). Prevalence and characteristics of autism spectrum disorder among children aged 8 years—Autism and Developmental Disabilities Monitoring Network, 11 sites, United States, 2020. MMWR Surveillance Summaries, 72(2), 1–14. https://doi.org/10.15585/mmwr.ss7202a1

    Sandin, S., Lichtenstein, P., Kuja-Halkola, R., Hultman, C., Larsson, H., & Reichenberg, A. (2017). The heritability of autism spectrum disorder. JAMA, 318(12), 1182–1184. https://doi.org/10.1001/jama.2017.12141

    Taylor, L. E., Swerdfeger, A. L., & Eslick, G. D. (2014). Vaccines are not associated with autism: An evidence-based meta-analysis of case-control and cohort studies. Vaccine, 32(29), 3623–3629. https://doi.org/10.1016/j.vaccine.2014.04.085

    Volk, H. E., Lurmann, F., Penfold, B., Hertz-Picciotto, I., & McConnell, R. (2013). Traffic-related air pollution, particulate matter, and autism. JAMA Psychiatry, 70(1), 71–77. https://doi.org/10.1001/jamapsychiatry.2013.266


    Monday, September 29, 2025

    Galileo’s Error av Philip Goff

    Philip Goffs bok Galileo’s Error: Foundations for a New Science of Consciousness (2019). 

    Her er noen refleksjoner fra denne spennende boken, som anbefales.


    Innledning: Bevissthetens gåte

    Philip Goffs bok Galileo’s Error tar utgangspunkt i det som ofte kalles «the hard problem of consciousness» – spørsmålet om hvordan subjektiv erfaring kan oppstå fra fysisk materie. Han kaller seg for en «panpsykisk» filosof og er i denne boken opptatt av at vi kan forklare hjernens funksjoner, nevronenes elektriske signaler og de kjemiske prosessene som følger, men vi står fortsatt uten en tilfredsstillende forklaring på hvorfor disse prosessene ledsages av opplevelser: farger, lyder, følelser, smak, smerte, glede.

    Goff hevder at denne gåten ikke bare er et moderne filosofisk problem, men har røtter tilbake til vitenskapens fødsel på 1600-tallet. Det er her «Galileos feil» kommer inn.

    Filosof og professor Philip Goff. Durham Universitet, England 

    Galileo og den vitenskapelige revolusjon

    Galileo Galilei var en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i den vitenskapelige revolusjon. Hans store bidrag var å insistere på at naturen kunne beskrives matematisk. Han mente at verden i sitt innerste vesen er skrevet i «matematikkens språk».

    Men for å gjøre dette mulig, måtte Galileo trekke et skille: Han skilte mellom kvantitative egenskaper (størrelse, form, bevegelse, masse) og kvalitative egenskaper (farger, lukter, smaker, følelser). De kvantitative egenskapene kunne måles og beskrives matematisk, mens de kvalitative ble henvist til subjektets indre opplevelse.

    Dette var en metodologisk genistrek som åpnet for den enorme suksessen til naturvitenskapen. Men ifølge Goff var det også en filosofisk feil: Ved å ekskludere subjektiv erfaring fra vitenskapens domene, ble bevisstheten gjort til et «utenforliggende problem» som vitenskapen aldri kunne forklare. Dette er «Galileos feil».


    Dualisme og materialisme: To utilstrekkelige svar

    Etter Galileo har to hovedretninger dominert tenkningen om bevissthet:

    1. Dualismen (Descartes’ arv): Bevissthet er noe helt annet enn materie, en immateriell substans eller sjel. Problemet er at vi ikke finner noen empiriske spor av en slik «ikke-fysisk» substans som påvirker hjernen. Nevrovitenskapen viser snarere at mentale prosesser følger hjernens aktivitet tett.

    2. Materialismen: Bevissthet er ingenting annet enn hjernens fysiske prosesser. Men her oppstår det Goff kaller «forklaringsgapet»: Selv om vi kartlegger alle nevroner og synapser, får vi aldri svar på hvorfor dette følges av subjektiv opplevelse. Vi kan forklare funksjon, men ikke fenomenal erfaring.

    Goff argumenterer for at begge posisjonene mislykkes. Dualismen gjør bevissthet til noe mystisk og uobserverbart, mens materialismen reduserer den til noe den åpenbart ikke er – nemlig bare fysisk struktur og funksjon.


    Panpsykisme: Et tredje alternativ

    Som løsning fremmer Goff panpsykismen – ideen om at bevissthet er en grunnleggende og allestedsnærværende egenskap ved virkeligheten.

    Dette betyr ikke at alt er «bevisst» i menneskelig forstand. En stein har ikke tanker eller følelser. Men de mest grunnleggende byggesteinene i naturen – elementærpartikler, felter, energiformer – har ifølge panpsykismen en form for proto-bevissthet. Når disse kombineres i komplekse systemer som hjernen, oppstår rikere former for erfaring.

    Panpsykismen gir dermed en måte å «bygge opp» bevissthet fra grunnelementer som allerede inneholder et snev av erfaring, i stedet for å forsøke å forklare hvordan bevissthet plutselig springer ut av noe helt ikke-bevisst.


    Filosofiske og vitenskapelige forbilder

    Goff viser at panpsykismen ikke er en ny idé. Allerede filosofer som Spinoza, Leibniz og senere William James og Alfred North Whitehead har antydet lignende tanker. På 1900-tallet fremmet fysikere som Bertrand Russell og Arthur Eddington ideen om at fysikken beskriver strukturer og relasjoner, men ikke «hva materie er i seg selv». Kanskje er materiens indre natur nettopp bevissthet.

    Dette kalles ofte Russelliansk monisme: Fysikken gir oss den ytre beskrivelsen av materiens oppførsel, mens bevissthet er dens indre natur. Dermed kan vi forene fysikkens objektive beskrivelser med subjektiv erfaring.


    Kritikk av reduksjonisme

    Et sentralt poeng i boken er at dagens vitenskapelige paradigme er reduksjonistisk: Alt skal forklares ut fra fysiske prosesser alene. Men Goff hevder at dette er en metodologisk begrensning, ikke en metafysisk sannhet.

    Han minner oss om at vitenskapen ble designet til å ekskludere subjektiv erfaring. Derfor er det ikke overraskende at den ikke kan forklare bevissthet. For å forstå bevissthet må vi utvide vitenskapens rammer, ikke bare forfine de eksisterende metodene.


    Panpsykismens styrker

    Goff fremhever flere fordeler ved panpsykismen:

    • Unngår dualismens mysterium: Bevissthet er ikke noe «utenfor» naturen, men en del av dens grunnleggende struktur.

    • Unngår materialismens reduksjonisme: Vi slipper å late som om subjektiv erfaring kan reduseres til ren fysikk.

    • Forener indre og ytre perspektiv: Fysikken beskriver hvordan materie oppfører seg, mens panpsykismen gir et bilde av hva materie er i seg selv.

    • Åpner for en ny vitenskap: En vitenskap som tar bevissthet på alvor som et empirisk fenomen, ikke bare som en illusjon eller et biprodukt.


    Innvendinger og utfordringer

    Selv om panpsykismen er elegant, møter den også kritikk. Den største utfordringen er det såkalte kombinasjonsproblemet: Hvordan kan mange små «proto-bevisstheter» kombineres til én samlet opplevelse, slik vi opplever i vår egen bevissthet?

    Goff erkjenner at dette er et vanskelig problem, men han mener det ikke er mer uløselig enn de problemene dualismen og materialismen står overfor. Han ser panpsykismen som det mest lovende forskningsprogrammet for fremtiden.


    Mot en ny vitenskap om bevissthet

    Bokens undertittel – Foundations for a New Science of Consciousness – peker mot Goffs visjon: En vitenskap som ikke bare kartlegger hjernens funksjoner, men som også integrerer subjektiv erfaring som en grunnleggende del av virkeligheten.

    Dette krever samarbeid mellom filosofi, fysikk, nevrovitenskap og psykologi. Goff ser for seg en fremtid der vi kan utvikle teorier som ikke bare beskriver hjernens aktivitet, men også forklarer hvorfor og hvordan den ledsages av opplevelse.


    Konklusjon: En ny kosmologi

    Galileo’s Error er både en kritikk av vitenskapens reduksjonistiske selvforståelse og et manifest for en ny kosmologi. Goff inviterer oss til å se bevissthet ikke som et uhell i universet, men som en grunnleggende dimensjon av virkeligheten.

    Han avslutter med å antyde at dette ikke bare er et teoretisk spørsmål, men også et eksistensielt og etisk: Hvis bevissthet er allestedsnærværende, kan det forandre hvordan vi forholder oss til naturen, til dyr, og til universet som helhet.


    Omfang og betydning

    Boken er skrevet i en tilgjengelig stil, med tanke på både fagfilosofer og allment interesserte lesere. Den kombinerer historiske analyser, filosofiske argumenter og populærvitenskapelige forklaringer. Goff lykkes i å gjøre et komplekst tema levende og relevant, og han posisjonerer panpsykismen som et seriøst alternativ i dagens bevissthetsforskning.


    Avsluttende refleksjon

    Galileo’s Error er ikke bare en bok om bevissthet, men også en bok om vitenskapens grenser og muligheter. Den minner oss om at vitenskapen er et menneskelig prosjekt med bestemte metodologiske valg – og at disse valgene kan revideres

    Sunday, September 28, 2025

    Hjernesynkronisering som nøkkel til menneskelig samspill

    På bølgelengde: Hjernesynkronisering som nøkkel til menneskelig samspill

    Uttrykket «å være på bølgelengde med andre» har lenge vært brukt som en metafor for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. I løpet av de siste to tiårene har nevrovitenskapen gitt dette bildet et mer konkret innhold. Fenomenet kalles gjerne hjernesynkronisering eller inter-brain synchrony, og viser til hvordan hjerneaktivitet hos to eller flere personer kan synkroniseres når de samhandler. Denne forskningen åpner for en dypere forståelse av hvordan kommunikasjon, empati og sosial tilhørighet faktisk er forankret i nevrobiologiske prosesser. 


    Illustrasjon fra Forskning.no

    Nevrovitenskapelige funn

    Studier har vist at når mennesker samtaler, spiller musikk sammen eller deler opplevelser, kan mønstre i hjerneaktiviteten deres bli bemerkelsesverdig like. En klassisk studie fra Princeton University viste at hjerneaktiviteten hos en forteller og en lytter synkroniserte seg på ordnivå: bestemte mønstre oppstod i fortellerens hjerne rett før ordene ble uttalt, og de samme mønstrene dukket opp i lytterens hjerne kort tid etterpå (Zada et al., referert i Forskning.no, 2023). Dette tyder på at kommunikasjon ikke bare er en overføring av informasjon, men en dynamisk prosess der to hjerner «kobler seg på» hverandre.


    Empati og sosial resonans

    Andre studier har vist at graden av hjernesynkronisering kan predikere hvor godt mennesker forstår hverandre, og hvor mye empati de opplever i samhandlingen (Ardizzi, 2024). Jo mer synkronisering, desto sterkere opplevelse av å være på bølgelengde. Dette gjelder ikke bare muntlig kommunikasjon, men også når mennesker leser samme tekst, ser den samme filmen eller deltar i felles aktiviteter. Hjernesynkronisering kan dermed forstås som en nevrobiologisk markør for sosial resonans.


    Teoretiske implikasjoner

    Fenomenet utfordrer tradisjonelle forestillinger om kommunikasjon som en lineær overføring av informasjon fra avsender til mottaker. I stedet peker forskningen mot en modell der kommunikasjon er en form for koordinert prediksjon og felles meningsdannelse (Friston, 2010; Tidsskriftet, 2025). Hjernen fungerer ikke som en passiv mottaker, men som en aktiv generator av hypoteser som kontinuerlig justeres i møte med andres signaler. Når to hjerner synkroniserer, kan man si at de deler en felles rytme av forventninger og fortolkninger.


    Filosofiske perspektiver

    Fra et filosofisk ståsted kan hjernesynkronisering tolkes som en biologisk forankring av hermeneutikkens grunnidé: forståelse oppstår i møtet mellom horisonter. Når våre hjerner bokstavelig talt synkroniserer, blir det tydelig at mening ikke bare er et individuelt anliggende, men et fenomen som oppstår i fellesskap. Dette gir også en ny dimensjon til begreper som empati og intersubjektivitet, og antyder at vår evne til å «være på bølgelengde» er dypt innskrevet i vår nevrobiologi.


    Hjernesynkronisering i dyreriket: Fra flaggermus til stærenes himmeldans

    Fenomenet hjernesynkronisering er ikke begrenset til mennesker. Nyere forskning viser at også dyr som lever i grupper opplever former for nevral resonans når de samhandler. Dette gir oss et bredere perspektiv på hvordan sosial koordinasjon og kommunikasjon er forankret i biologiske mekanismer.


    Flaggermus og sosiale bånd

    Studier av egyptiske fruktflaggermus har vist at disse dyrene ikke bare lever tett sammen i grotter, men også danner små vennegrupper innenfor de store koloniene. Når forskere målte hjerneaktiviteten til flaggermus som kommuniserte med sine «bestevenner», fant de at hjernene deres kom i takt med hverandre. Denne synkroniseringen oppstod ikke i samme grad når de interagerte med fremmede individer i kolonien (Ung.forskning.no, 2021). Funnene antyder at hjernesynkronisering kan være en mekanisme som styrker sosiale bånd og gjør kommunikasjon mer effektiv. Det peker også på at sosial resonans ikke er et særtrekk ved mennesker, men en dypere biologisk strategi for å opprettholde fellesskap.


    Stærenes kollektive koreografi

    Et annet spektakulært eksempel finner vi hos stæren (Sturnus vulgaris). Når tusenvis av stæreflokker samles i luften og danner de berømte «murmurationene», beveger de seg som én organisme. Selv om vi ikke har direkte målinger av hjernesynkronisering i slike flokker, viser atferdsforskning at hver fugl kontinuerlig justerer sin posisjon i forhold til de nærmeste naboene. Resultatet er en kollektiv intelligens som skaper mønstre av forbløffende presisjon og skjønnhet (NDLA, 2023). Dette kan forstås som en form for «atferdssynkronisering» som parallelt med hjernesynkronisering hos mennesker og flaggermus, muliggjør en felles rytme og koordinasjon.


    Ung.forskning.no Foto: Albert Beukhof - Shutterstock - NTB

    Evolusjonære implikasjoner

    Disse eksemplene antyder at synkronisering – enten på nevral eller atferdsmessig nivå – er en grunnleggende mekanisme i sosialt liv. Hos flaggermus styrker den intime bånd, hos stærene muliggjør den kollektiv beskyttelse mot rovdyr, og hos mennesker danner den grunnlaget for språk, empati og kultur. Evolusjonært sett kan synkronisering dermed sees som en nøkkelstrategi for overlevelse i grupper.


    Filosofisk refleksjon

    Når vi ser på slike fenomener i dyreriket, blir det tydelig at «å være på bølgelengde» ikke bare er en metafor, men en biologisk realitet som går på tvers av arter. Hos mennesker får dette en særlig dimensjon fordi hjernesynkronisering ikke bare handler om koordinasjon, men også om meningsdannelse og intersubjektiv forståelse. Likevel minner flaggermusenes vennskap og stærenes himmeldans oss om at vår evne til å resonere sammen er forankret i et bredere mønster av livets rytmer.


    Avslutning

    Hjernesynkronisering gir oss et kraftfullt bilde på hvordan menneskelig samspill fungerer. Det viser at uttrykket «å være på bølgelengde» ikke bare er en metafor, men en empirisk realitet. Forskningen peker mot at vår evne til å forstå og bli forstått er nært knyttet til hvordan hjernene våre bokstavelig talt resonnerer sammen. Dette åpner for nye innsikter i alt fra pedagogikk og terapi til kunst og kultur – alle arenaer der menneskelig samspill står i sentrum.


    Referanser

    • Ardizzi, M. (2024). Skal vi synkronisere hjernene våre? Tendens. Hentet fra https://tendens.no/skal-vi-synkronisere-hjernene-vare/

    • Forskning.no. (2023). Aktiviteten i hjernen speiles når to personer snakker sammen. Hentet fra https://www.forskning.no/hjernen-kunstig-intelligens-sosiale-relasjoner/aktiviteten-i-hjernen-speiles-nar-to-personer-snakker-sammen/2393834

    • Friston, K. (2010). The free-energy principle: a unified brain theory? Nature Reviews Neuroscience, 11(2), 127–138. https://doi.org/10.1038/nrn2787

    • Tidsskriftet. (2025). Kommunikasjon mellom mennesker er koordinerte gjetninger. Tidsskrift for Den norske legeforening. Hentet fra https://tidsskriftet.no/2025/09/kronikk/kommunikasjon-mellom-mennesker-er-koordinerte-gjetninger

    • Ung.forskning.no. (2021). Flaggermus har også bestevenner. Hentet fra https://ung.forskning.no/dyreverden/flaggermus-har-ogsa-bestevenner/1983196

    • NDLA. (2023). Atferd hos dyr. Hentet fra https://ndla.no/r/biologi-1/atferd-hos-dyr/8cfe1b154a

    Tuesday, September 23, 2025

    Praktisk dømmekraft i en digital tid: Fra Aristoteles til algoritmene

    Praktisk dømmekraft i en digital tid: En refleksjon fra Aristoteles til algoritmene

    (Skrevet med KI plattformen CoPilot som samtalepartner)

    I en tid der kunstig intelligens skriver hjemmeeksamener, simulerer terapeutiske samtaler og gir råd om livsvalg, er det på høy tid å stille et klassisk filosofisk spørsmål: Hva er dømmekraft – og hvordan lærer vi den?

    Som lærer på høgskole og universitet, har jeg i flere tiår vært opptatt av hvordan mennesker utvikler evnen til å vurdere, handle og ta ansvar i komplekse situasjoner. I møte med dagens digitale virkelighet ser jeg et behov for å gjenopplive et gammelt begrep med ny aktualitet: praktisk dømmekraft, eller phronesis, som Aristoteles kalte det.


    Aristoteles, maleri av Francesco Hayez.

    Tre former for kunnskap

    Aristoteles skiller mellom tre grunnleggende former for kunnskap:

    • Episteme – vitenskapelig innsikt, det som kan bevises og systematiseres.

    • Techne – ferdigheter og teknikk, det som kan læres og gjentas.

    • Phronesis – praktisk visdom, det som krever erfaring, etisk refleksjon og kontekstforståelse.

    Mens episteme og techne dominerer i moderne utdanning, er phronesis ofte underkommunisert. Den handler ikke om å vite hva som er rett, men om å forstå når og hvordan det er rett å handle. Det er en form for dømmekraft som ikke kan reduseres til regler eller algoritmer.

    Digital dømmekraft – en ny form for visdom?

    I dag står vi overfor en ny utfordring: Hvordan utvikler vi dømmekraft i møte med digitale verktøy som tenker for oss? Studenter bruker AI-plattformer som Copilot, ChatGPT og Replika til å skrive tekster, søke etter kilder og simulere samtaler. Noen bruker dem som kreative partnere, andre som terapeutiske følgesvenner. Men når teknologien tilbyr svar, må mennesket stille spørsmål. Det er her digital dømmekraft kommer inn.

    Digital dømmekraft handler om mer enn teknisk kompetanse. Det handler om å vurdere:

    • Når er det etisk forsvarlig å bruke AI?

    • Hva er konsekvensene av å bruke «tenkning» fra kunstig intelligens?

    • Hvem har ansvar for beslutninger som tas med teknologisk støtte?

    Dette krever en form for phronesis – en praktisk visdom som kombinerer innsikt, erfaring og moralsk skjønn.


    Illustrasjon fra Kunstiginteligens.org

    Etiske fallgruver

    Vi har allerede sett eksempler på AI-plattformer som gir skadelige råd til sårbare brukere. Enkelte terapeutiske chatboter har anbefalt suicidale handlinger som «praktiske løsninger» – uten å forstå de etiske implikasjonene. Dette er ikke bare teknologisk svikt, men et sammenbrudd i dømmekraft.

    Når maskiner simulerer omsorg uten ansvar, blir menneskelig skjønn livsviktig. Vi må lære studenter – og oss selv – å stille spørsmål som ikke kan besvares med kode: Hva er rett? Hva er klokt? Hva er menneskelig?

    Utdanningens ansvar

    Utdanningsinstitusjoner må ta et aktivt ansvar for å utvikle digital dømmekraft som en form for praktisk filosofi. Det innebærer:

    • Å undervise i etiske dilemmaer knyttet til teknologi.

    • Å fremme refleksjon over digitale valg.

    • Å gjeninnføre phronesis som et pedagogisk ideal.

    For i møte med algoritmene er det ikke bare kunnskapen som teller. Det er visdommen.


    Litteraturliste 

    Aristoteles. (2009). Den nikomakiske etikk (Ø. Rabbås, Overs.). Pax Forlag. (Originalverk ca. 350 f.Kr.)

    Flyvbjerg, B. (2001). Making social science matter: Why social inquiry fails and how it can succeed again. Cambridge University Press.

    Ramirez, H. M., Gubrium, J. F., & Holstein, J. A. (2003). Practical wisdom and the narrative quality of professional knowledge. Qualitative Sociology, 26(4), 451–472. https://doi.org/10.1023/B:QUAS.0000005254.23510.69

    Schön, D. A. (1983). The reflective practitioner: How professionals think in action. Basic Books.

    Sæverot, H. (2021). Pedagogisk filosofi: En innføring. Fagbokforlaget.


    Kilder til videre lesing:

    Se også i bloggen Praktisk Filosofi: 

    https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/05/praktisk-dmmekraft.html

    https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/02/praktisk-kunnskap.html

    https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/02/kunnskap.html

    Husk at Dømmekraften ligger i Dialogen. Mer om dette finner du her:

    https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/03/anvendelsen-av-martin-bubers-dialogiske.html

    Sunday, September 14, 2025

    Et minneord: Filosof og Professor John Lundstøl

    John Lundstøl gikk bort 06.juni 2025. Født 25.august 1939, oppvokst på Eydehavn og med slekten fra Vegårshei, Agder, fikk han et langt og rikt liv. Som en av hans mange studenter ønsker jeg å bruke et «Øyeblikk» på å hedre hans minne. Lundstøl var min mentor både under min hovedfagsutdanning i Sosialt arbeid og bi-veileder under min PhD i Sosialt arbeid. I mine øyne var Lundstøl verdens beste mentor. Takk  for alt du har lært meg og alle studenter du har inspirert, men først og fremst takk for hva du har lært oss alle om «Øyeblikket».

    I Øyeblikket

    John Lundstøl
    “I Øyeblikket” er en samling filosofiske artikler skrevet av filosofen John Lundstøl (1999). Mange vil hevde at Lundstøl er omstridt og opprørsk, både i og utenfor fagfilosofien. Det er et godt tegn, det viser at hans tenkning engasjerer. Eiliv Skard sa engang at “Vitenskap er aldri ferdig, den er alltid underveis; og den skal være en opprører og en kjetter, aldri en pålitelig alliert for noen makthaver”[1]. I så måte er Lundstøl en opprører når han hevder at “filosofisk tenkning skal tjene den menneskelige frihet”[2]. Han fastholder retten til å søke mot sannhet i dialog, diskusjon og gjensidig kritikk.

    Filosofien skal engasjere seg i dagens politiske og sosiale kamp. Den skal ikke bare ta del, men også ta parti. I dette ligger det en politisering av filosofien. Teoretisk tenkning, hevder Lundstøl, fungerer i en samfunnsinteressert sammenheng. En slik erkjennelse skal brukes under forutsetning av ansvarlighet for konsekvensene. Ansvar er kjernen i all kamp for menneskelighet, frihet og demokratisering.

    “I Øyeblikket” er inndelt i tre hoveddeler. Første del tar for seg det å være i øyeblikket, andre del tar opp menneskesynet som ligger i Lundstøls tese om “Det myndige menneske” og tredje del plasserer “Det myndige menneske” i øyeblikket.

    I første del tegnes konturene til øyeblikksfilosofien som Søren Kierkegaard utviklet med fotfeste i den greske filosofi og som har eksistensen som sitt utgangspunkt. Kierkegaards pseudonyme forfatter Vigilius Haufniensis skriver i boken Begrebet Angest, at Aristoteles brukte betegnelsen “den første filosofi”[3] på sin tids filosofi. I samme bok innfører han selv “den annen filosofi” “…hvis Væsen er Transcendentsen eller Gjentagelsen” i motsetning til den platonske filosofien “…hvis Væsen er Immanentsen, eller græsk talt, Erindringen”[4]

    Haufniensis skriver videre at øyeblikket finner man i gjentagelsen og ikke i erindringen. En annen av de pseudonyme forfatterne til Kierkegaard, Johannes Climacus, skriver at “I Øieblikket bliver Mennesket sig bevidst… i Øieblikket bliver han sig Gjenfødelsen bevidst; thi hans foregaaende Tilstand var jo, ikke at være… See dette er mit Projekt!”[5].  Dette betyr at Platon og Kierkegaard bruker begrepet øyeblikket forskjellig. Platon oppfatter øyeblikket i retning av tidsfenomenet “nuet”, som midtpunktet mellom fortid og fremtid. Kierkegaard lar øyeblikket sveve mellom det timelige og det evige, og sier at vi ikke finner det evige i det fjerne, men i det nære. Lundstøl kan berolige de som synes dette er vanskelig med å understreke at øyeblikket er noe av det mest krevende hos Kierkegaard. 

    “I Øyeblikket” kan leses nettopp som en påminnelse om å ta vare på det enkle, det hverdagslige. Boken tar opp helt konkret de mange erfaringer vi alle gjør, enten det er i forhold til språk, natur, historie, samfunnsliv, mennesker eller kunst, og sier at det er når vi er “nærværende det nærværende” at vi stadig gjentar muligheten for den dype opplevelsen som gjentagelsens øyeblikk er. Å bevege seg mot angstens bunnløse dyp og ha en åpenhet til mysteriet, krever oppmerksomhet overfor mulighetene vi møter underveis. Bevegelsen er et fremmadrettet prosjekt hvor vi skal finne tilbake til oss selv i gjentagelsens øyeblikk, et prosjekt som varer livet ut. 

    Egil A. Wyller
    Et sentralt utgangspunkt for Lundstøl er Platons tredje hypotese i Parmenides[6]. Egil A. Wyller skriver i sin analyse av det tredje hypoteses øyeblikksfilosofi at “kun Platon har - før Kierkegaard selv - tatt overgangsfenomenet opp til metafysisk klargjøring. Og herunder fant Platon - atter i likhet med Kierkegaard - overgangens vesen uttrykt i begrepet “Øieblikket” (exaifnés).”[7]Wyller mener at Kierkegaard har berørt et sentralt spørsmål når han knytter øyeblikket til et evighetsperspektiv og ikke til “et matematisk grensepunkt på tidslinjen mellom fortid og fremtid.” 


    Lundstøl sier i kap.1 at det finnes bare en tid, nemlig å være nærværende i det nærværende og øyeblikket er når man er der. Væren er ifølge Lundstøl knyttet til det nærværende.  Han sier videre at man må stå i sitt eget øyeblikk og fylle det med besluttsomhet og handling. Dette er også et sentralt poeng hos Martin Heidegger, som skriver blant annet følgende om øyeblikket: “For the temporality of resoluteness has…the character of a moment of vision(Charakter des Augenblicks)…One’s existence in the moment of vision (Die augenblickliche Existenz)…is fatefully whole in the sence of the authentic historical constancy of the Self”[8].  Heidegger er tydeligvis her på bølgelengde med Kierkegaard og Lundstøl er knyttet til dem begge.

    Bokens andre del tar opp menneskesynet som ligger i “Det myndige menneske”. Bak studentopprøret ved filosofiske institutt i 1969, hvor Lundstøl var opprørsleder, lå det et klart definert menneskesyn. Han oppfordret studentene den gang og gjør det fortsatt i dag, til å bevege seg fra intensjonsplanet (den gode viljen) til konsekvensplanet (politisk ansvarlighet). Han skriver at “Bevisstgjøring av vår egen situasjon og frigjøring av en handlingsmotivert forståelse er et faktum. I virkeliggjørelsen av denne erkjennelse kan studentene i dag på en selvstendig måte frigjøres til sine dypeste interesser som myndige mennesker i dagens samfunn”.

    At et slikt menneskesyn vil kunne få store konsekvenser er åpenbart. Johan Fr. Bjelke sier i bokens andre del: “Dette er vesentlig og inneholder en ganske stor sprengkraft. Konklusjonen på dette må være at selvforståelsens frihet har et primat, er det første og grunnleggende”. Lundstøl utdyper dette ytterligere: “De praktiske konsekvenser henger da nøye sammen med det trosmessige syn på mennesket. Da har vi en klarere forståelse av betingelsene for at mennesket kan nå integritet. Den kristne frihet blir til både å mestre sin livssituasjon og å delta aktivt på ulike livsområder…til å endre samfunnet og virkeliggjøre historisk forandring”.

    Tredje del forener de to første delene, ved å plassere det myndige menneske i øyeblikket. Han fremsetter her gjentagelsen, som er hovedkategorien i Kierkegaards eksistensfilosofi. Først slår han fast at “En sann antropologi vil under enhver omstendighet være en antropologi som tenker ut fra at mennesket som eksisterende alltid er grunnleggende bestemt av sin transcendens”. Mennesket har alltid oppfattet seg selv som mer enn et sosialt vesen. Konsekvensene av dette tar han opp slik: “Det er behov for en fordypet gjennomtenkning både av etisk og politisk handling … Jeg tror en etisk besinnelse og tilnærming kan ha en fornyende virkning i en sammensatt overgangstid.” 

    Hva er så gjentagelsen? Lundstøl avslutter boken med fortsatt fotfeste i den greske filosofi når han beskriver hva gjentagelsen er og sier: “I sin (Platons) berømte hulelignelse tematiserer han erkjennelsens mulighet som en personlig vandring fra hulens mørke til tingenes virkelighet i solens klare lys, og dernest veien ned igjen i hulen til de andre for å gi også dem del i erkjennelsen”[9]. Denne vandringen ned i hulen igjen, er filosofiens dypeste interesse og Kierkegaards hovedkategori, nemlig – gjentagelsen. Lundstøl betegner denne bevegelsen som ”en hengivenhetens bøyning”. Spørsmålet man kan stille seg til slutt er om gjentagelsen lar seg gjennomføre i praksis og så fall i hvilket paradigme? Dette er tema som Lundstøl tar opp i de to neste bøkene i “artikler og mindre skrifter” og som denne boken er første bind av. Tilsammen vil trebinds verket, bestående av “I Øyeblikket”, “I hvilket paradigme” og “I praksis”, danne en helhet for den som vil sette seg nærmere inn i Lundstøls filosofi. 

    John Lundstøls måte å skrive på ligner mye på skrivestilen til Søren Kierkegaard. Begge skriver på en måte med “usynlig blekk”. Mange vil synes det er vanskelig å lese slike tekster. Men det dreier seg egentlig om å lære å se - og å se riktig - og det innebærer en god del mer enn å bruke øynene. Forsøk å lese boken ikke bare som en samling vitenskapelige artikler, men også  som om det var et kunstverk. Den russiske vitenskapsmannen Leonid Ponomarev skrev en gang at “Sann vitenskap er i slekt med kunst, og virkelig kunst inneholder alltid elementer av vitenskap. De uttrykker ulike, utfyllende sider ved menneskenes erfaring og gir oss bare et helt og fullstendig bilde av verden når de virker sammen”[10].

    Å se på et kunstverk innebærer å tømme sinnet for alle tanker og fylle tomrommet med en ånd større enn en selv. Det å tømme sitt sinn for tanker innebærer umiddelbart en konflikt mellom tenkeren og tanken. Når dette oppfattes som et faktum, blir man rolig til sinns. Denne tilstanden av ro som man kommer i, mener Kierkegaard er kjennetegnet av tre forhold, nemlig: taushet, lydighet og glede. Han skriver at øyeblikket finnes kun i tausheten og at det er her man skal begynne. Videre at det kun er i ubetinget lydighet at vi kan handle i øyeblikket og være uforstyrret av neste øyeblikk. Om glede skrive han at dette er noe man opplever når man er seg selv nærværende i den nærværende tid. Han skriver: “Og derfor er Lilien og Fuglen Glæden, fordi de ved Taushed og ubetinget Lydighed ganske ere sig selv nærværende i at være idag”[11].

    Slike tekster hos Kierkegaard kan leses som de er, men åpner også for å se det som er bak teksten. Lundstøls tekster kan leses på samme måte. Tekstene preges av det Kierkegaard betegnet som “indirekte meddelelser”. Den indirekte meddelelsens hemmelighet er å sette leseren fri. Leseren skal forstå seg selv i det han/hun leser[12] og teksten gir derfor mange ulike tolkningsmuligheter. Det å trenge inn i det usynlige medfører som lyrikeren John Keats en gang skrev: “en opplevelse av å sveve i det uvisse og man kan fylles av mysterier og tvil uten å bli distrahert av en tvang til å finne fram til kjennsgjerninger og fornuftsløsninger”[13]Lawrence J. Young har på en treffende måte oppsummert hvordan det er å møte Lundstøl slik: “Looking for John, we find Plato, Buber, Victor Eremita, Kierkegaard, and a whole host of others… but they all lead us back, finally,… to ourselves.”[14]


    Litteratur: Lundstøl, John, 1999. I Øyeblikket. Antropologiske refleksjoner. Artikler og mindre skrifter 1. Rapportserie Høgskolen i Oslo.
     
    Kåre Torgny Pettersen


    [1] Skard, Eiliv, 1989. Verdier på marsj. Artikler og foredrag. Oslo: Dreyers Forlag. (s. 144)
    [2] Lundstøl, John, 1969. Det myndige menneske. Oslo: Gyldendal. (s.7)
    [3] Aristoteles.  Metafysikk, Bok V.
    [4] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Begrebet Angest. Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.119)
    [5] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Philosophiske Smuler. Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.24f)
    [6] Platon. Parmenides. 155E4-157B5.
    [7] Wyller, Egil A., 1995. Platon II. Det Gode og det Ene. Henologisk Skriftserie, bind 5. Oslo: Spartacus Forlag A/S. (s.141)
    [8] Heidegger, Martin (1926) 1997. Being and Time. Oxford: Blackwell. (s.463) (Sein und Zeit s.410)
    [9] Jfr. Platon, Staten. Bok VII. 514a-521b
    [10] Ponomarev, Leonid, 1973. In Quest of the Quantum. Moskva: Mir. Sitatet er hentet fra Edwards, Betty (1987) s.51
    [11] Kierkegaard, Søren, (1849), 1962. Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. Samlede Værker, bind 14. (s.129).
    [12] Grøn, Arne, 1997. Kierkegaard. Subjektivitet og Negativitet. København: Gyldendal. (s.249 ff).
    [13] Edwards, Betty, 1987. Å tegne er å se. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S. (s. 114).
    [14] Young, Lawrence J., 1998. Looking for John. Upublisert notat. Høgskolen i Oslo, avdeling ØKS.