En troens ridder

Julen 2011 døde min svigerfar, 89 år gammel. For mange av sine nærmeste var han på mange måter en helt, det man i gamle dager ville kalle en ridder. Dette har jeg i dagene etter hans død reflektet litt over.

"For at En skal kaldes en Helt, maa man ikke saa meget reflektere paa, hvad han gjør, som hvorledes han gjør det" sier Søren Kierkegaard i Enten-Eller. Det er i følge Kierkegaard ikke hva man gjør som er vesentlig, men hvorledes man gjør det. Dette "hvorledes" omfatter måten, metoden, alvoret, inderligheten, og eventuelt motstanden i individets eget sinn må overvinnes, samt avgjørelsen og beslutningen. Det å utrette noe handler om å gjøre sin gjerning, uansett om den er stor eller liten og uaktet. Alle kan gjøre sin gjerning, mer kan ingen. Dersom man fortjener heltenavnet, avhenger av hvorledes.

Tanker om hva det vil si å handle, krever at man stiller det nødvendige spørsmålet "hva er handling?". Vår tid preges av en forvirring over hva handling er. Samtiden har glemt hva det vil si å eksistere, og derfor har den forvirrede begreper om hva det vil si å handle. Vår tid dyrker det svigerfar ofte kalte "det utvendige, alt som er til utvortes bruk". Om man lever i en illusjon eller ikke spiller ingen rolle i vår tid. Å handle kan selvsagt betyr noe som gjøres utvortes. Det kalles gjerne estetikk. Å handle estetisk kan virkelig forandre verden vi lever i, men den handlende personen forblir uforandret. Individet som forandrer verden men forblir selv uberørt og uforandret, tilfredsstiller ikke kravet til handling i egentlig forstand, i følge Kierkegaard i Enten-Eller.

Tanker om døden, som jeg har etter min svigerfars bortgang, kan gjøres på mange måter og slike tanker er i sin alminnelighet ikke handling. Men ved å tenke seg sin egen død, som man naturligvis gjør når man står ansikt til ansikt med den, så kan tanken bli til handling. Her ligger subjektivitetes utvikling, å møte seg selv og sin eksistens ansikt til ansikt  med døden. En subjektiv tenkning av denne art er handling, dersom den er inderlig og alvorlig nok til å prege og omdanne tenkerens liv. Handlingen krever ingen utvortes og synlige tegn, men kan faktisk forbli invortes og usynlig for andre .

Dette betyr ikke at enhver tankevirksomhet er en handling. Det som kreves sier Kierkegaard i Enten-Eller, er at man med hele sin persons lidenskapelige avgjørelse " existerende i at ville, da ethvert Muligheds Forhold til denne Handling af ham maatte betragtes som Anfektelse: da havde han handlet." Handling i egentlig forstand er en indre handling. En handlings virkelighet ligger ikke så mye i dens ytre aspekt, men i "en Indvorteshed, i hvilken Individet ophever Muligheden og idenitifiserer sig med det Tænkte for at existere deri. Dette er Handling". Det å overveie ti muligheter er ikke handling, men først når jeg velger en av dem og eksisterer i denne muligheten. Den subjektive tenker er handlende, fordi hans tenkning omdanner han selv og hans tilværelse. Kierkegaard legger i Enten-Eller hovedvekt på hva som skjer i menneskets indre når han bestemmer hva en handling er.

Min svigerfar var et handlende og troende menneske, noe som både var vidunderlig og et paradoks samtidig. Hans tro preget hans handlinger. Troen krevde av han at han resignerte alle sine egne forventinger, med all den smerte det måtte innebære gjennom et levd liv, men samtidig hadde han en tro på at Gud ville oppfylle dem. Svigerfar forstod at det å forvente det umulige, som Abraham, er utenkelig uten angst. Plikt for svigerfar var et uttrykk for Guds vilje, og når et menneske gjør sin plikt, gjør hans Guds vilje. Som en troens ridder var svigerfar absolutt i sin forpliktelse til sin Gud, og forstod at denne forpliktelse er det viktigste for et menenske. Til slutt, på 1.juledag 2011, måtte han resignere alene. Hver troens ridder er alene om sin tro.

Nå sitter jeg igjen med minner, men med en mulighet. "Kun ved nøie at agte paa mig selv, kan jeg ledes til at sætte mig ind i, hvordedes en historisk Individualitet har baaret sig ad den Gang han var levende; og kun saaledes forstaar jeg ham, naar jeg i min Forstaaelse bevarer han levende" (Kierkegaard, Efterskrift).