Slektsgranskning som identitetskultur

Å ha en slektning som var nazist under andre verdenskrig er tema for et interessant essay trykket i den tyske dagsavisen Süddeutsche Zeitung, 29.mai 2025. Tyskerne er blitt svært interessert i å granske sin slekt for å finne "brune"spor i slekten. De spør seg: Hva mine besteforeldre eller andre slektninger nazister under andre verdenskrig? Hva gjorde de?

Det er i disse dager 80 år siden andre verdenskrig tok slutt. I disse årene har landssviksaker vært underlagt taushetsplikt og ikke offentlig tilgjengelig. Det foreligger en 80 års grense for slike opplysninger. Nå er de hemmeligstemplede registrene blitt offentlig tilgjengelige, også i Norge. Landssvikarkivet blir i disse dager digitalisert slik om noen få år vil alle sakene være tilgjengelige med et tastetrykk for alle interesserte. 

Landssvikarkivet i Norge inneholder mer enn 90 000 landssviksaker og rundt 350 krigsforbrytersaker. Litt over halvparten av sakene endte med dom eller vedtatt forelegg, mens 43 000 av sakene ble henlagt. Dette arkivet er et av de største som oppbevares i Arkivverket og dekker etterforskningsdokumenter og rettsdokumenter fra de fleste norske landssvik- og krigsforbrytersakene etter andre verdenskrig. Mange slektsforskere i Norge har allerede begynte å fordype seg i dette materiale for å avdekke historier i sin slekt. Historier som ofte har vært tildekket med taushet og skam. 

Hele 3 600 nordmenn tjenestegjorde som frontkjempere på tysk side under andre verdenskrig. Over 700 av disse falt i kamp. Etter krigen ble de straffet som landssvikere og mange fikk lange fengselsstraffer. 

Norske frontkjempere. Foto: Store norske leksikon

I Tyskland har det i følge Süddeutsche Zeitung blitt en enorm interesse for å søke informasjon etter hvem i sin slekt har gjort hva under krigen. Hva slags forbrytelser er blitt gjort av ens familiemedlemmer? Også i Tyskland har generasjoner levd i ettertid med skam og skyld over hva slektninger har vært med på. Nå er det et økende behov for å sette navn på handlingene. Slektsgranskning om krigsforbrytelser og landssvik er blitt en identitetskultur.

Mange er blitt sjokkert etter å ha lest dokumenter som beskriver tortur, drap, voldtekt osv. Andre blir lettet over å lese at deres slektingner som var blitt stemplet som landsforedere etter krigen, "bare" var siktet for økonomisk vinning etter å ha utført arbeider for nazistene. Saker som ble henlagt eller frifunnet, men likevel er å finne i Landssvikarkivet. Uansett alvorlighetsgrad får handlingene en til å reflektere over egen identitet. 

I essayet som er trykt i Süddeutsche Zeitung beskrives det hvordan slektninger føler at det blir en del av de historiske dokumentene, i bakerste rekke. Her er et lite utdrag av teksten (min oversettelse):

Folk begynner å definere seg selv gjennom oldefarens skyldfølelse. Resultatet blir ofte merkelig heroiske tekster der et barnebarn eller barnebarn, i en nitidig tilnærming til sin avdøde bestefar, gradvis begynner å hevde sin egen, om enn abstrakte, posisjon i historien. Du befinner deg plutselig som en del av tysk samtidshistorie, helt bakerst i tidslinjen, men på en måte som en deltaker i en fortelling om skyld. Det bestefaren gjorde er så uhyrlig at det løfter ens eget liv over normaliteten; man føler redsel, men også noe som en negativ gjerningsmannsstolthet. Tross alt gir nazi-bestefaren ens eget liv et spesielt preg.

Essayet, skrevet av Hilmar Klute, avsluttes med noen viktige perspektiver:

Det kan være at den neste generasjonen med barnebarn vil fokusere sin slektsforskning på vår tid. Hvorfor var ikke mannen hvis oldefar hadde marsjert i SS ute og reiste sommeren 2025 for å bli med på et av de mange demokratiinitiativene? Hvorfor var han så ubesluttsom da det gjaldt om han skulle forby AfD eller ikke? Hvorfor viste han gjentatte ganger forståelse for de gjenstridige menneskene som stemte på et parti som ville avskaffe det parlamentariske demokratiet? Og barnebarnet synes kanskje i det minste det er merkelig at selv folk som var på sporet av det verste, så så blindt på sine egne samtidige.

Livet maa forstaaes baglends, men maa leves forlænds

«Livet maa forstaaes baglænds, men maa leves forlænds»

Dette er et kjent sitat fra den danske teologen og filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855).

Det vi som regel legger i dette sitatet er at våre minner om fortiden er med på å skape hvem vi er. Andre tolkninger kan være at man kan bare se tilbake og reflektere over det man allerede har gjort, men ingen kan se fremover i tiden. Man kan ikke forstå før man har opplevd det. Man kan ikke leve bakover. Man forstår hva livet er når man ser tilbake på det og hva man har opplevd. 

Mange har brukt dette sitatet i ulike sammenheng. Kanskje i terapeutisk sammenheng. Jeg reflekterer over sitatet pt fordi jeg skriver en minnebok. En bok med minner, mine minner. Hvorfor skriver jeg ned mine minner? Det har jeg ikke et godt svar på. Jeg bare gjør det. Jeg har tid som pensjonist. Jeg merker at mine tanker stadig søker mot tidligere erfaringer i livet. Mange minner vekker sterke følelser. Jeg merker også at hukommelsen svekkes med årene. Jeg føler jeg må skrive ned mine minner så jeg kan huske dem i fremtiden. Det burde være grunn nok.

Sitatet til Søren Kierkegaard virker inspirerende på meg. Jeg vil forstå livet mitt, og da må jeg minnes fortiden, men jeg må leve livet forlengs uten å forstå hva som kommer. Som person er jeg kunnskapssøkende og leser mye hver dag. Jeg forsøker å finne kilden til dette sitatet. Kanskje det er mer å vite om hva Kierkegaard mente med det. Alle steder på nettet hvor jeg finner dette sitatet, skrives det at kilden er Søren Kierkegaard. Noen få skriver at det står i han Etterlatte Skrifter, uten mer nøyaktig kildehenvisning. 

Da får jeg «blod på tann» og må bare finne kilden. Sporet jeg følger er Kierkegaard Etterlatte Skrifter». Altså er det ikke endel av hans filosofiske verk som han selv hare utgitt. Kierkegaard skrev notater og journaler samtidig som han skrev sine bøker. Han skrev mange brev og han la igjen svært mange løse ark med notater. Tilsaman utgjør dette over 8000 sider. Hvem leter etter et sitat i 8000 sider. Vel, jeg er blant dem som synes det er en utfordring. 

Jeg er i besittelse av Søren Kierkegaard Skrifter utgitt på GAD Forlag. 58 bind med alt Kierkegaard har skrevet. Jeg finner etterhvert sitatet, men også at sitatet er ikke korrekt, i hvert fall ufullstendig. Det korrekte sitatet lyder:

«Det er ganske sandt hvad Philosophien siger, at Livet maa forstaaes baglænds. Men dersover glemmer man den anden Sætning, at det maa leves forlænds. Hvilken Sætning, jo meer den gjænnemtænkes, netop ender med, at Livet i Timeligheden aldrig ret bliver forstaaelig, netop fordi jeg intet Øieblik kan faae fuldelig Ro til at indtage Stillingen: baglænds.»

Sitatet er å finne i Søren Kierkegaards Skrifter, GAD Forlag, Bind 18,  side 194, Journalen JJ:167, og skrevet i 1843. Etterlatte Skrifter ble utgitt i 1869, 14 år etter Kierkegaards død.

Det som antagelig ligger bak at Kierkegaard skrev ned disse tankene i sin journal , var noe han mener den

tyske teologen og filosofen Karl Daub (1765-1836) skal ha sagt eller skrevet (Kierkegaard oppgir ikke en kilde),  Jeg tenker da på at Kierkegaard skrev i hans aller første bok: «At en endu Levendes Papirer» i 1838, Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 1, s 33: 

««indtræde det Øieblik, da, som Daub bemerker, Livet maa Forstaas baglænds gjennem Ideen». 

Dette er skrevet som en kritikk til hans samtidige, romanforfatteren Hans Christian Andersen (1805-1875). Hva som legges i begrepet Ideen, blir ikke nærmere klarlagt, men personlig ville jeg tro at i dag ville men tolke «Ideen», i denne sammenheng, som en intensjon. Dvs hvilken intensjon har man, som en idé, når man forsøker å forstå livet man har levd med å reflektere bakover i tiden. Søker man bekreftelse for en ulykkelig eller en lykkelig barndom? Søker man årsak til de utfordringer man sliter med som voksen? Leter man etter en syndebukk for sin elendighet? Eller leter man etter eksempler på kjærlighet, nærhet, trygghet, vennskap, forutsigbarhet, nære relasjoner, osv? Ofte vil intensjonen man har i utgangspunktet være som en kompass, slik at man finner det man leter etter. 

Kierkegaard fortsetter sine tanker om å forstå livet baklengs med å skrive at: 

«…Individer, hvis egentlige Opgave ligger bagved dem, uten at dette derfor hjælper dem til at komme i

den for Livets Betragtning riktige Stilling «baglænds, da denne Opgave snarere som en Pukkel er anbragt paa deres egen Ryg, og som de derfor ret egentlig aldrig faae see, eller i aandelig Forstand umulig nogensinde kunne blive sig bevidste, med mindre Andersen til Afvexling lægger en den hele Opfattelse forstyrrende Bevidsthed ind i dem, Individer, der som andre Hemmellegemer faae deres engang anviste Vei med ufravigelig Nøiagtighed, eller…». 

Slik fortsetter Kierkegaard sin kritikk av Andersen i mangfoldig sider.

Da har jeg funnet en nøyaktig kilde, en bakgrunn for kilden og Kierkegaard  beveggrunnen for å nedtegnet sine tanker. Jeg sitter nå igjen med en forståelse eller tolkning av sitatet nevnt innledningsvis handler om at livet foran oss er uforutsigbar, men han gjøres mer forutsigbar gjennom planlegging. En planlegging som skapes ved å ha lært av våre tidligere erfaringer. Mellom disse to ytterpunktene, den uforutsigbare fremtid og fortiden som vi kan betrakte som minner og hendelser, må livet leves i øyeblikket. Å leve i fortiden er er som å leve med en pukkel på ryggen vi aldri får se eller forstå. Fortiden kan kun betraktes som en idé. Å leve i fremtiden er kun mulig ved å ha et utgangspunkt i øyeblikket,, i det filosofen Martin Heidegger kaller Dasein, i betydning å være seg selv, akkurat nå og akkurat der man befinner seg.

Jeg og skriver videre på min minnebok. Jeg kjenner at det er som å ro en robåt. Bevegelsen er fremover, jeg sitter stille i båten (eller i øyeblikket) og ror sakte forover mens blikket mitt er fokusert bakover. Det jeg ser endrer seg avhengig av min posisjon og andre forhold, men det jeg ser gir meg en ide om hvor jeg har vært i min ferd forover.  Å vite hvor jeg  har vært hjelper meg å vite hvor jeg er i øyeblikket, noe som er nødvendig å ha kunnskap om for å vite hvilken retning man skal fremover. Hvis ikke man vet hvor man er i øyeblikket, vet man heller ikke hvor man skal. Dette bildet av å sitte i en robåt gir mening for meg og hjelper meg å forstå sitat «Livet må forstås baklengs men leves forlengs».

Meg som 5-åring på fisketur i Adirondacks fjellene, Up-State New York, med familien

Da-sein er å være holdt ut i Intet

Det er fredag den 13. Ute er det høst, som betyr 10 grader og regnvær. Klokken er 07.00. Jeg har sitteet og lest en time allerede foran peisen på mitt arbeidsrom. Jeg leser Was ist Metaphysik til Martin Heidegger. Det er en bok jeg har lest mange ganger før, men blir ikke ferdig med deg. Det er en bok som er ny for meg hver gang jeg tar den frem. Noen bøker er slik. Jeg stusser ved en setning på side 115 (SV, bind 9, Wegmarken). Setningen gir meg mange assosiasjoner. Jeg kommer ikke videre uten å skrive ned noen tanker. 

Da-sein heiℬt: Hineingehaltenheit in das Nichts. Hva mener Heidegger med dette? Jeg oversetter setningen som at Da-sein betyr: å være holdt ute i Intet.

Mitt utgangspunkt for å forstå dette er Søren Kierkegaards bok Begrepet Angest (SV, bind 6), skrevet av Vigilius Haufniensis. Det at boken er et psykologisk arbeid, kommer allerede frem i dens undertittel; "En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden". Ved siden av det Sigmund Freud har skrevet om angst, står dette verket til Kierkegaard som banebrytende for vår forståelse av angstens betydning for selvet (Cole, 1971).

Boken er en avhandling om angstens betydning. Forskjellen på frykt og angst er at frykt retter seg mot noe bestemt, mens angstens gjenstand er:

Intet. Men hvilken Virkning har Intet? Det føder Angest. Dette er Uskyldig-hedens dybe Hemmelighed, at den paa sammeTid er Angest. Drømmende projekterer Aanden sin egen Virkelighed, men denne Virkelighed er Intet, men dette Intet seer Uskyldigheden bestandig udenfor sig (SV, bind 6, s.136).

Angsten kommer eller tar en i besittelse, men det er fordi man gir etter, faller eller griper feil. Angsten er en fremmed makt som griper en og dermed synker man i angsten. Angstens gjenstand er ikke noe konkret, men et Intet, eller rettere sagt, noe som er Intet. Mens frykten refererer til noe bestemt, er angsten "Frihedens Virkelighed som Mulighed for Muligheden" (SV, bind 6, s.136). Denne virkelighet er Intet. Å si noe konkret om hva Intet er, er ingen lett oppgave. Skulle jeg likevel våge, måtte det være med ordene til Martin Heidegger: 

Dermed er svaret på spørsmålet efter Intet innvunnet. Intet er hverken en gjenstand eller overhodet et værende. Intet forekommer hverken for seg, eller ved siden av det værende, som det liksom henger seg på. Intet er muliggjørelsen av det værendes åpenhet som sådant for den menneskelige tilværelse. Intet gir ikke først motbegrepet til det værende, men hører opprinnelig til vesenet (væren) selv. I det værendes væren skjer Intets intetgjørelse (I Aarnes og Wyller (red.), 1962,  Hva er Metafysikk, s.113. Oversettelse av Guttorm Fløistad). 

Hva dette værendes Væren egentlig er, er det ingen som kan si med sikkerhet (ikke engang Heidegger), fordi vi alle er berørt av Værens historisk betingede tildekkethet, det Heidegger kaller "Seinvergessenheit" i sitt to-bindsverk om  Nietzsche. Her skriver han at dette betyr: "...selvtildekkethet av Værens opprinnelige skille mellom Hva-Væren (Was-sein) og Det-Væren (Das-sein), til fordel for Væren som opplyser det Værende som Værende og forblir ubestridt som Væren" (1961/ 1997, s.366, min oversettelse). Heidegger beskriver i Platons sannhetslære (2000, s.39,EPOS forlag, en bok jeg selv er oversetter for) at Det-Væren (Das-sein) er væren i sin eksistensielle og egentlige form utenfor hulen, mens Hva-Væren (Was-sein) er værens predikative form innenfor hulen. Ifølge Heidegger ligger sannheten i det som er tildekket mellom disse, det som leder hele mennesket til vendepunktet for sitt vesen. 

Jeg må sette litt mer ved i peisen nå. Det er ikke rart jeg må lese boken mange ganger når bare en av setningene gir meg sånne refleksjoner. 

Om "Hende" - Om å velge det rette

 Om "Hende"

Jeg sitter og leser i notatbøkene eller journalene til Søren Kirkegaard. Han har inndelt dem i tre kategorier. Journalene AA til KK, Notatbøkene 1 til 15 og Journalene NB 1 til 36. Her er mange tusen sider med filosofiske betraktninger. Det er sagt at han hadde et skrivebord i hvert rom der han bodde for å kunne skrive ned tankene når de kom. Gikk han fra et rom til en annen uten å skrive ned tanken, kunne den bli borte. Han skrev utrettelig, bøker, notater og til og med sin egen avis (Øyeblikket), helt frem til sin død i 1855.

Jeg leser nå i Journalene NB 25. Mot slutten av denne journalen, som inneholder mange overveielser av Kristendommen, mellom et notat om det å oppdra barn i Kristendommen og et notat om det ekstensive og det intensive i Kristendommens forkynnelse, et tre-siders notat om henne. Overskriften for nedtegnelsen er Om "Hende" og er skrevet i mai 1852. Hva i all verden er dette? 

Om "Hende" handler om Regine Olsen (1822-1904), datter til ekteparet Regina Frederikke og Terkel Olsen. Et kjærlighetsforhold som ble avsluttet 11 år tidligere, og Regine har nå vært gift med J.F.Schlegel  i fem år. Kierkegaard har tidligere skrevet et notat i Notatbok 15 datert 24. august 1849. Overskriften da var Mit Forhold til "hende" og han skriver hele 12 tettskrevne sider om dette kjærlighetsforholdet som han ikke klarer å legge bak seg. I et enda tidligere notat fra Journalen NB 8 fra året før (1848), skriver han om hvorfor og hvordan han brøt forlovelsen han hadde med Regine. De hadde vært forlovet i et års tid, da Søren brøt forlovelsen. Dette gjorde han på denne måten:

"jeg havde dog Styrke nok til, for at lindre Sagen for hende, at udtrykke at jeg var en Skurk, en Bedrager".

Søren Kierkegaard hadde gjort et valg hvor han valgte sitt forfatterskap fremfor kjærligheten, men kjærligheten ble aldri glemt. 

Nå sitter jeg og tenker om han gjorde det rette valget. Også i sine notater får han leseren til å reflektere over etiske spørsmål. Ikke bare om å foreta et valg, men å velge det rette.