Barnedødelighet i Norge. Før og Nå

Barnedødelighet i Norge. Før og Nå

Som slektsforsker kommer jeg stadig over familier i mitt eget og andres slektstrær som har opplevd barnedød. Jeg får nesten inntrykk av at på 1700 og 1800-tallet, var dette noe nesten alle familier måtte leve med. 

I min egen familie finner jeg mange som døde i unge alder. La meg nevne en av dem. En onkel som het Leiv Øystein som var født 27.09.1932 og døde 06.10.1934. Han ble bare to år gammel. Da jeg vokste opp var det aldri noen som fortalte meg om denne gutten. Han var min fars bror, mine besteforeldres sønn, og ingen snakket om ham. 

Først gjennom mitt arbeid som slektsforsker kom jeg over et foto av ham sammen med sine foreldre og tre brødre. Guttens foreldre og brødre kjente jeg igjen. De var mine besteforeldre, onkler og min egen far. Men hvem var denne gutten? Hva het ham? Når levde ham? Hvorfor døde ham? Slektsforskningen har gitt meg svarene jeg har søkt etter. I en egen "kirkebok om de døde", fra kirkesognet gutten tilhørte på sørlandet, fant jeg blant annet at han døde av bukhinnebetennelse. Jeg har også funnet hans gravsted, lagt ned en liten bukett blomster og sendt ham noen tanker i mitt stille sinn.

Leiv Øystein døde to gammel.

1. Medisinsk kontekst

Bukhinnebetennelse (peritonitt) oppstår ofte som komplikasjon etter blindtarmsbetennelse eller infeksjoner i bukhulen.
I 1930 fantes ingen antibiotika – penicillin ble først tatt i bruk på 1940‑tallet. Dermed var en infeksjon som i dag kan behandles relativt enkelt, ofte dødelig.
Kirurgiske inngrep var mulige, men i små bygder var det begrenset tilgang til sykehus og spesialister. Mange barn døde fordi de ikke rakk fram til behandling i tide.
Det var altså ikke mangel på omsorg, men mangel på medisinsk kunnskap og teknologi som gjorde sykdommen livstruende.

2. Sosial og omsorgsmessig kontekst

Foreldre og søsken pleiet barnet hjemme, ofte med tradisjonelle midler (varme omslag, urter, hvile).
Når barnet ble akutt dårlig, kunne det være langt til lege eller sykehus. I sørlandsbygder var avstanden til nærmeste sykehus ofte flere mil, og transport gikk med hest eller båt.
Familiens omsorg var intens og nær, men uten virksomme medisiner sto de maktesløse.

3. Sorg og ritualer

Barnedødelighet var fortsatt relativt vanlig i 1930, selv om tallene hadde begynt å falle. Mange familier opplevde å miste ett eller flere barn.
Sorgprosessen var ofte kortere og mer kollektiv enn i dag: begravelsen ble holdt raskt, og bygda deltok.
Det var vanlig å gi neste barn samme navn som den døde. Dette hadde flere grunner:
Minnet og æren: Navnet skulle leve videre.
Tradisjon: I mange bygder var det en sterk navneskikk å videreføre navn, særlig når barnet døde tidlig.
Tro og håp: Man ønsket å "gjenreise" barnet i familien, som en form for kontinuitet og trøst.

4. Filosofisk og samfunnsmessig perspektiv

Historien om Leiv viser hvordan barnedødelighet var en del av livets realitet i Norge før antibiotika og moderne helsetjenester.
Den minner oss om at medisinske fremskritt ikke bare er teknologiske, men også etisk og sosialt viktige: de frigjør familier fra den konstante frykten for å miste barn.

Navneskikken peker på et dypere kulturelt behov for kontinuitet og mening – å holde fast ved barnet som ble borte, og samtidig gi håp til familien.

Utvikling i barnedødelighet i Norge

Barnedødelighet har vært en av de mest avgjørende målestokkene for samfunnets utvikling. Fra de dystre tallene på 1800-tallet, der hvert femte barn døde før fylte fem år, til dagens lave nivåer, speiler statistikken både medisinske fremskritt og sosiale forskjeller.

Årstall	Barnedødelighet (per 1 000 levendefødte)	Hovedårsaker til dødsfall
ca. 1850	150–200	Infeksjonssykdommer, underernæring, dårlige boforhold
ca. 1900	100–120	Tuberkulose, difteri, lungebetennelse, spedbarnssykdommer
ca. 1950	30–40	Infeksjoner, ulykker, medfødte misdannelser
ca. 2000	4–5	Prematuritet, krybbedød, medfødte misdannelser
2025	2–3	Prematuritet, alvorlige misdannelser, sjeldne sykdommer

Kommentar: Tabellen viser den dramatiske nedgangen i barnedødelighet over tid. Fra å være en konstant trussel mot familier på 1800-tallet, er barnedødelighet i dag et sjeldent fenomen i Norge – men fortsatt en viktig indikator på sosiale forskjeller og helsetjenestens kvalitet.

Nyere forskning viser at selv i et rikt land som Norge finnes det fortsatt ulikheter som setter barns liv i fare – og minner oss om at rettferdighet og omsorg er mer enn idealer, de er livsviktige realiteter.

Kommentar:Nedgangen i barnedødelighet i Norge fra midten av 1800‑tallet til i dag viser et av de mest markante helsefremskrittene i norsk historie – drevet av bedre hygiene, vaksiner, medisinsk teknologi og sosial utjevning.

Barnedødelighet har alltid vært en av de mest følsomme indikatorene på samfunnets tilstand. Den forteller oss ikke bare om medisinsk kunnskap og helsetjenester, men også om sosiale forskjeller, økonomiske vilkår og kulturelle praksiser. I Norge har utviklingen vært dramatisk: fra svært høye tall på 1800-tallet til dagens lave nivåer i global sammenheng.

Historisk utvikling

• På 1800-tallet var barnedødeligheten ekstremt høy. Omtrent 1 av 5 barn døde før fylte fem år. Infeksjoner, underernæring og dårlige boforhold var de viktigste årsakene.

• Etter innføring av bedre hygiene, vaksiner og utbygging av helsetjenester sank tallene kraftig gjennom 1900-tallet.

• I dag er barnedødeligheten i Norge blant de laveste i verden, med under 3 dødsfall per 1 000 levendefødte.

Dødsårsaker

• Historisk: Infeksjonssykdommer (tuberkulose, difteri, lungebetennelse), underernæring og ulykker.

• Nåtid: De fleste dødsfall skjer i løpet av det første leveåret. Vanlige årsaker er prematuritet, medfødte misdannelser, krybbedød og alvorlige infeksjoner.

• Nyere forskning viser at ulykker og krybbedød har gått kraftig ned, mens kreft og selvmord er mer fremtredende dødsårsaker i ungdomsårene.

Kjønnsforskjeller

• Statistikken viser at flere gutter enn jenter fødes døde, og gutter har generelt noe høyere risiko for tidlig død.

• Biologiske faktorer som større sårbarhet hos guttefostre, samt komplikasjoner knyttet til prematuritet, spiller inn.

Samfunnsperspektiv

Barnedødelighet er ikke bare et medisinsk fenomen, men et sosialt speil:

• Sosiale forskjeller: Barn av foreldre med lav utdanning og inntekt har opptil 60 % høyere risiko for å dø enn barn av foreldre med høy utdanning.

• Geografi: Det finnes regionale variasjoner, knyttet til ulik tilgang på helsetjenester og sosiale levekår.

• Forebygging: Tiltak som svangerskapskontroller, vaksinasjon og helseinformasjon har hatt stor effekt. Likevel viser nyere forskning at 20–25 liv kunne vært spart hvert år dersom sosiale forskjeller ble utjevnet.

En avsluttende refleksjon

Fra et praktisk-filosofisk perspektiv minner barnedødelighet oss om at helse ikke bare er et biologisk faktum, men en etisk og sosial realitet. Et samfunns kvalitet måles i hvordan det beskytter sine mest sårbare. Den norske velferdsmodellen har gitt store fremskritt, men ulikhetene som fortsatt finnes, utfordrer idealet om rettferdighet og like muligheter.

Referanser

• FN. (2025). Barnedødelighet i Norge. Hentet fra https://fn.no/Statistikk/barnedoedelighet

• Helsedirektoratet. (2025). Dødfødte barn – statistikk og årsaker. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/kvalitetsindikatorer/fodsel-og-abort/d%C3%B8df%C3%B8dte-barn

• NRK. (2025, 18. august). Barnedødelighet stuper – gapet mellom fattig og rik øker. NRK Vestfold og Telemark. https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/barnedodelighet-stuper-_-gapet-mellom-fattig-og-rik-oker-1.17527849

• Størdal, K., Christensen, A., Stene, L. C., & Strøm, M. S. (2025). Child and adolescent deaths by socioeconomic status in a high-income country: A cohort study. BMJ Open, 15(e099603). https://doi.org/10.1136/bmjopen-2025-099603

• Størdal, K., & Stene, L. C. (2025, 18. august). 20–25 flere barn kunne overlevd hvert år hvis vi gjorde noe med dette. Forskersonen. https://www.forskersonen.no/barn-kronikk-meninger/20-25-flere-barn-kunne-overlevd-hvert-ar-hvis-vi-gjorde-noe-med-dette/2541958 

Empati og medfølelse: To ansikter av menneskelig respons

 Kort oppsummering:  

Empati og medfølelse er nært beslektede begreper, men de representerer ulike dimensjoner av vår relasjonelle og etiske tilværelse. Empati handler om å føle med og forstå den andres emosjoner, mens medfølelse innebærer et aktivt ønske om å lindre lidelse. I praktisk filosofi blir forskjellen avgjørende for hvordan vi tenker om ansvar, etikk og menneskelig samhandling.

Foto:NAPHA-Nasjonal kompetansesenter for psykisk helsearbeid

Empati og medfølelse: To ansikter av menneskelig respons

Innledning

I vår tid brukes begrepene empati og medfølelse ofte om hverandre, som om de var synonymer. Men i både filosofi og psykologi er det viktig å skille dem. Empati betegner evnen til å forstå og føle andres emosjoner, mens medfølelse innebærer en aktiv vilje til å hjelpe og lindre. Denne distinksjonen har betydning for etikk, pedagogikk og samfunnsliv. I dette innlegget vil jeg utforske forskjellen mellom empati og medfølelse, med utgangspunkt i både fenomenologiske og psykologiske perspektiver, og drøfte hvordan de kan forstås i praktisk filosofi.

---

Empatiens natur

Empati kan beskrives som en affektiv resonans med den andre. Når vi ser noen gråte, kan vi selv kjenne tristhet. Empati kan være:

• Affektiv empati: en umiddelbar følelsesmessig reaksjon.
• Kognitiv empati: evnen til å sette seg inn i den andres perspektiv og forstå situasjonen.

Fenomenologisk sett innebærer empati en form for innlevelse i den andres livsverden. Edmund Husserl og senere Maurice Merleau-Ponty har understreket hvordan empati er en grunnleggende måte å erfare den andre som subjekt. Det er ikke bare en intellektuell øvelse, men en kroppslig og følelsesmessig åpenhet.

Samtidig har psykologisk forskning vist at empati kan ha en skyggeside. Når empati blir til følelsessmitte, kan vi miste distinksjonen mellom vår egen og den andres emosjon. Dette kan føre til utmattelse eller «empatisk stress».

---

Medfølelsens særpreg

Medfølelse, eller compassion, går et skritt videre. Det handler ikke bare om å føle med, men om å handle for. Medfølelse innebærer:

• En erkjennelse av den andres lidelse.
• En emosjonell respons preget av varme og omsorg.
• Et aktivt ønske om å lindre eller hjelpe.

Der empati kan være passiv, er medfølelse aktiv. Den har en etisk dimensjon: medfølelse mobiliserer oss til handling. I buddhistisk filosofi er medfølelse en grunnleggende dyd, knyttet til innsikten om alles lidelse og ønsket om å redusere den. I vestlig tradisjon finner vi lignende tanker hos Aristoteles, som knyttet medfølelse til eleos – en følelse som kan motivere moralsk handling.

---

Filosofiske perspektiver

Forskjellen mellom empati og medfølelse kan belyses gjennom tre filosofiske linser:

1. Fenomenologi: Empati er en måte å erfare den andre på, mens medfølelse er en respons som springer ut av denne erfaringen.
2. Etikk: Empati gir innsikt i den andres situasjon, men medfølelse gir motivasjon til å handle. Den etiske kraften ligger i medfølelsen.
3. Praktisk filosofi: I pedagogikk og samfunnsliv er empati nødvendig for forståelse, men medfølelse er nødvendig for solidaritet og rettferdighet.

Magnus Blystad og Simen Grøgaard har vist hvordan empatibegrepet kan forstås både fenomenologisk og positivistisk. I en fenomenologisk tradisjon er empati en grunnleggende erfaring av den andre som subjekt. I en positivistisk tradisjon blir empati analysert som en psykologisk mekanisme. Medfølelse, derimot, fremstår som en normativ kategori: den peker mot hva vi bør gjøre.

---

Praktiske implikasjoner

I praktisk filosofi blir skillet mellom empati og medfølelse særlig viktig i tre sammenhenger:

• Pedagogikk: Lærere trenger empati for å forstå elevers situasjon, men medfølelse for å støtte og handle.
• Helsevesen: Empati kan gi innsikt i pasientens smerte, men medfølelse motiverer til omsorg og behandling.
• Samfunnsliv: Empati kan skape forståelse på tvers av kulturer, men medfølelse bygger solidaritet og rettferdighet.

---

Kritiske refleksjoner

Det er likevel nødvendig å problematisere medfølelse. Kan medfølelse bli paternalistisk – en form for «godhet» som fratar den andre autonomi? Filosofen Martha Nussbaum har påpekt at medfølelse må balanseres med respekt for den andres verdighet. Empati alene kan være utilstrekkelig, men medfølelse uten refleksjon kan bli overstyrende.

---

Avslutning

Empati og medfølelse er to ansikter av menneskelig respons. Empati gir oss innsikt i den andres følelser, mens medfølelse gir oss drivkraft til å handle. I praktisk filosofi er det avgjørende å se hvordan disse begrepene utfyller hverandre. Empati uten medfølelse kan bli passiv, mens medfølelse uten empati kan bli blind. Sammen utgjør de en etisk helhet som kan styrke både individ og samfunn.

---

Referanser

• Blystad, M. H., & Grøgaard, S. C. (2024). Empatiens mange ansikter: fenomenologisk og positivistisk empati. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 1, 32–43.
• Store norske leksikon. (u.å.). Empati. 
• Lifeinflux. (2024, 26. oktober). Empati og medfølelse er ikke det samme – her er hovedforskjellen. 

Heideggers tolkning av grunnbegrepene hos Aristoteles

Jeg leser pt Grundbegriffe der aristotelischen Philosophie (Marburg 1924) av Martin Heidegger. Boken er bind 18 i hans Samlede Verker på tilsammen 110 bind. Boken er en samling av forelesninger Heidegger holdt sommeren 1924 i Marburg. Forelesningene tar for seg 30 av Aristoteles viktigste begreper. Jeg har laget en oversikt over disse begrepene som du kan bruke:

• Som studienøkkel: Den gir deg en “ordbok” over Heideggers lesning av Aristoteles.

• Pedagogisk verktøy: Du kan bruke den til å vise hvordan begrepene transformeres fra klassisk filosofi til fenomenologi.

Aristoteles, til høyre, sammen med sin læremester Platon i Akademia, Athen, Hellas Utsnitt av «Skolen i Athen» . Av  Rafael, 1510/Vatikanpalasset.

Tabellen viser:

1. Det greske ordet

2. Aristoteles’ grunnbetydning

3. Heideggers fenomenologiske tolkning

---

Tabell: Aristoteles’ grunnbegreper og Heideggers tolkning

Gresk begrep	Aristoteles’ betydning	Heideggers tolkning (1924)
Ousia (οὐσία)	Substans, det som er	Væren som tilstedeværelse; det værende i sin væren
Logos (λόγος)	Tale, fornuft, mening	Språk som deling av mening; grunnlag for fellesskap
Phōnē (φωνή)	Lyd, stemme	Dyrets uttrykk; kontrast til menneskets logos
Kinesis (κίνησις)	Bevegelse, endring	Eksistens som alltid i bevegelse; tidserfaring
Energeia (ἐνέργεια)	Virksomhet, aktualitet	Væren som utfoldelse; prosess fremfor resultat
Dynamis (δύναμις)	Potensial, evne	Mennesket som mulighetsvesen; å kunne bli noe annet
Telos (τέλος)	Mål, fullendelse	Livet som rettet mot en ende; struktur for bevegelse
Phronesis (φρόνησις)	Praktisk klokskap	Eksistensiell klokskap i handling; livspraksis
Sophia (σοφία)	Teoretisk visdom	Kontemplativ viten; kontrast til phronesis
Aletheia (ἀλήθεια)	Sannhet, samsvar	Avdekkelse; sannhet skjer når verden trer frem
Psyche (ψυχή)	Sjel, livsprinsipp	Livets form (energeia), virksomhet som gjør levende til levende
Zoē praktikē (ζωή πρακτική)	Praktisk liv	Mennesket som handlende og sosialt vesen
Agathon (ἀγαθόν)	Det gode	Livets mål; etisk orientering mot det gode
Koinonia (κοινωνία)	Fellesskap	Mennesket som politisk vesen; deltakelse i polis
Horismos (ὁρισμός)	Definisjon, avgrensning	Språkets evne til å avgrense og klargjøre
Nous (νοῦς)	Intellekt, forståelse	Evnen til å gripe det universelle; grunnlag for logos
Ethos (ἦθος)	Vane, karakter	Livsform; menneskets etiske væren
Chronos (χρόνος)	Tid	Tid som struktur for bevegelse og aktualisering
Pathos (πάθος)	Lidenskap, affekt	Menneskets mottakelighet; eksistensiell stemthet
Praxis (πρᾶξις)	Handling	Livet som virksomhet; ikke bare teori
Epistēmē (ἐπιστήμη)	Vitenskapelig kunnskap	Systematisk viten; kontrast til phronesis
Technē (τέχνη)	Kunst, ferdighet	Praktisk kunnskap; menneskets skapende evne
Hypokeimenon (ὑποκείμενον)	Underliggende, substrat	Det som ligger til grunn; fenomenologisk “det værende”
Eidos (εἶδος)	Form, idé	Væren som form; hvordan noe viser seg
Morphē (μορφή)	Skikkelse, form	Den konkrete fremtreden; væren som gestalt
Hylē (ὕλη)	Stoff, materie	Mulighetsgrunnlag; det som kan formes
Metron (μέτρον)	Mål, målestokk	Væren som målt og avgrenset; grenser for praksis
Symbebēkos (συμβεβηκός)	Tilfeldighet, aksidens	Det som skjer ved siden av; væren som ikke-essensielt
Kathēkon (καθῆκον)	Det passende	Det som sømmer seg; etisk tilpasning
Hexis (ἕξις)	Vane, disposisjon	Stabil væremåte; karakter som formet praksis
Doxa (δόξα)	Mening, oppfatning	Menneskets hverdagslige forståelse; kontrast til epistēmē
Aisthēsis (αἴσθησις)	Sansning	Åpenhet mot verden; mottakelighet som grunnvilkår

Kilde: Heidegger, Martin. Gesamtausgabe II Abteilung: Vorlesungen 1919-1944. Band 18. Grundbegriffe der aristotelischen Philosophie. 2002. Vittorio Klostermann, Frankfurt am Main. 418 sider

Hvordan Martin Heidegger forstår Aristoteles´ De Anima (Om Sjelen)

 Aristoteles’ De Anima

•  Tradisjonelt har De Anima (“Om sjelen”) ofte blitt omtalt som den første “læreboken i psykologi”, fordi den analyserer sjelen som prinsipp for liv, sansning, tenkning og bevegelse.

•  I moderne fagtradisjon ble dette tolket som en forløper til psykologien: sjelen som et “indre” system av funksjoner.

Heideggers kritikk

•  Heidegger mente denne lesningen var en misforståelse.

•  For Aristoteles er psyche ikke en “indre psyke” i moderne forstand, men livsprinsippet – det som gjør levende vesener til levende vesener.

•  Sjelen er ikke en separat substans, men en form for væren: måten et levende vesen er til på.

•  Derfor er De Anima ikke en bok om “psykologi” i moderne betydning, men en ontologisk undersøkelse av væren-i-verden.

Heideggers poeng

•  Han leser Aristoteles fenomenologisk: sjelen er ikke en “ting” inne i kroppen, men uttrykk for hvordan mennesket er til stede i verden.

•  Psyche er alltid knyttet til energeia (virksomhet) og kinesis (bevegelse).

•  Mennesket er et vesen som lever praktisk (zoē praktikē), i språk (logos), og i fellesskap (koinonia).

•  Dermed blir De Anima en bok om eksistensens struktur, ikke en manual i psykologiske funksjoner.

Konklusjon

•  Ja: Heidegger avviser at De Anima er “historiens første lærebok i psykologi”.

•  Han viser i stedet at Aristoteles beskriver sjelen som måten levende vesener er til på, altså en ontologisk kategori.

•  Hos Heidegger blir psyche dermed en nøkkel til å forstå menneskets væren-i-verden, ikke en psykologisk mekanisme.

 De Anima – Psykologi vs. Ontologi

Perspektiv	Tradisjonell lesning (psykologi)	Heideggers lesning (ontologi)
Tema	Sjelen som “indre funksjoner” (sansning, tenkning, hukommelse)	Sjelen som livsprinsipp, måten levende vesener er til på
Formål	Forløper til vitenskapen psykologi; kartlegging av mentale prosesser	Fenomenologisk analyse av væren; hvordan mennesket er i verden
Psyche (sjelen)	Et indre system av evner og prosesser	Livets form (energeia), virksomhet som gjør levende til levende
Sansning (aisthesis)	Mekanisme for å motta inntrykk	Eksistensiell åpenhet mot verden; mottakelighet som grunnvilkår
Tenkning (nous)	Kognitiv funksjon, intellekt	Evnen til å gripe det universelle; del av menneskets væren
Bevegelse (kinesis)	Fysiologisk eller mental aktivitet	Livet som alltid i bevegelse, rettet mot mål (telos)
Sannhet (aletheia)	Samsvar mellom tanke og ting	Avdekkelse; sannhet skjer når verden trer frem
Menneskets særpreg	Et “rasjonelt dyr” med indre psyke	Et vesen som lever praktisk (zoē praktikē), i språk (logos) og fellesskap (koinonia)
Vitenskapelig status	Første lærebok i psykologi	Ontologisk grunntekst om eksistens og livsform
Konsekvens	Psykologi som studie av indre prosesser	Filosofi som analyse av væren-i-verden

---

Hva Heidegger oppnår

• Han avmytologiserer psykologilesningen: De Anima er ikke en manual for psykologiske funksjoner.

• Han fenomenologiserer Aristoteles: sjelen er ikke en ting, men en måte å være til på.

• Han forbereder Sein und Zeit: begrepene fra Aristoteles blir byggesteiner i hans egen fundamentalontologi.

  
  

  Viktige kilder

  
  

  •  Josh Michael Hayes, “Deconstructing Dasein: Heidegger's Earliest Interpretations of Aristotle's De Anima (The Review of Metaphysics, 2007)**  

  Hayes viser hvordan Heidegger i sine tidlige Freiburg- og Marburg-forelesninger leser De Anima som en tekst om væren, ikke om moderne psykologi. Heidegger understreker at Aristoteles beskriver sjelen som livsprinsipp og væren-i-verden, ikke som et indre psykologisk system A.

  •  Christiane Bailey, “The Genesis of Existentials in Animals – Heidegger’s appropriation of Aristotle’s De Anima (Heidegger Circle, 2011)**  

  Bailey analyserer hvordan Heidegger henter eksistensielle strukturer som Befindlichkeit (stemthet), forståelse og væren-med-andre fra Aristoteles’ analyse av sjelen. Hun viser at Heidegger ser De Anima som “den første fenomenologiske forståelsen av livet” – en ontologi av levende vesener, ikke en psykologisk manual B.

  •  Maciej Czerkawski, “The Soul Is, in a Way, All Beings: Heidegger’s Debts to Aristotle in Being and Time (Oxford, 2016)**  

  Czerkawski fremhever Aristoteles’ utsagn “ἡ ψυχὴ τὰ ὄντα πώς ἐστι πάντα” (“sjelen er, på en måte, alle ting”) og viser hvordan Heidegger bygger videre på dette i Sein und Zeit. Sjelen blir forstått som åpenhet mot verden og som evne til å dele væren med andre C.