Thursday, October 9, 2025

Da-sein, Nothingness, and the Perspectives of the Natural Sciences

 Da-sein, Nothingness, and the Perspectives of the Natural Sciences


The following is an interdisciplinary reflection that attempts to hold together three registers: the existential-philosophical experience of Nothingness, the mathematician’s and logician’s zero, and the descriptions offered by the natural sciences—particularly quantum physics and relativity theory—when we try to think “nothing.” The text moves between Heidegger and Kierkegaard, seeks contact with contemporary physics, and concludes with some philosophical consequences for understanding Da‑sein as “held out into Nothingness.”


Heidegger describes Da‑sein as a mode of existence that is in a certain sense “held into” or “held toward” Nothingness: Hineingehaltenheit in das Nichts. The relevance of Nothingness appears primarily within human existential experience—anxiety, wonder, mortality—where Nothingness is not a calculable magnitude but a structure that opens a space for questions about meaning and possibility. Kierkegaard, for his part, in The Concept of Anxiety, argues that anxiety’s object is Nothingness. Not a determinate object, but the indeterminate—the open. Anxiety reveals the possibility of freedom: it shows that there is a possibility that is not fixed by concrete objects, yet which nevertheless affects the subject as a real condition.


This philosophical experience of Nothingness differs clearly from the mathematical number zero. Zero is a formally defined value: a neutral element for addition, a boundary value, a symbol within a system. Zero plays an operational role and occupies a determinate position in a logical or arithmetic universe. Nothingness, as it appears in Kierkegaard and Heidegger, is not a value in a system but an existential horizon or a condition for the disclosure of the existent. Comparing zero and Nothingness can be a fruitful metaphorical move, but it becomes dangerous if it reduces existential experience to numerical absence.


Nevertheless, quantum physics offers an interesting bridge between these registers. In modern quantum theory the vacuum—that which in everyday speech might be called “empty space”—is not empty in the classical sense. Quantum field theory describes fundamental fields that pervade space; particles are understood as excitations of such fields. At the microscopic scale, persistent quantum fluctuations occur, and Heisenberg’s uncertainty relation for energy and time entails that “virtual” particle–antiparticle pairs can momentarily appear in the vacuum. An absolute nothingness therefore does not present itself as a stable physical state in the vocabulary of this theory; the vacuum is a potential field-scape of possibilities. To put it in Heideggerian terms: the “non‑be-ing” (Nothing) seems in the idiom of natural science to function as the potential or the enabling condition—the state that makes the manifestation of the existent possible.


General relativity provides a somewhat different image. It shows that spacetime geometry is dynamic and depends upon matter and energy. The notion of an empty space in the classical Newtonian sense collapses when spacetime itself is a dynamical actor capable of curvature, warping, and collapse. Classical ideas of a “neutral” nothing break down, yet relativity does admit solutions that contain comparatively little matter (for example, asymptotically empty regions or Schwarzschild solutions); these solutions are nevertheless still geometric structures, not metaphysical Nothingness.


Compared side by side, quantum theory and relativity offer two distinct scientific approaches to the question of “Nothing.” Quantum mechanics emphasizes fluctuation and potential—the vacuum as an active field—while relativity emphasizes geometrical structure—spacetime as an actor rather than a passive backdrop. Both undermines the intuitive notion of absolute nothingness, though by different routes: quantum physics by filling apparent emptiness with probabilistic events, and relativity by locating physical reality within a structured, dynamical spacetime.


Philosophically, these findings open several interpretive lines. For Heidegger, the role of Nothingness is primarily phenomenological: Nothing discloses itself within human experience as a limit that reveals Being. The quantum vacuum as potential resonates with this idea: what appears as non‑being is in fact a horizon of what may come to be. Relativity’s dynamic spacetime can be read as an alternative dimension of the same insight: the background of being is not passive but actively formative.


From this vantage, Da‑sein understood as “held out into Nothing” may be read in two parallel, mutually illuminating ways. First, as existential openness: the human being is confronted with a field of possibilities and indeterminacy that gives rise to anxiety, choice, and responsibility. Second, as presence within a physical universe where “emptiness” itself is charged with potential and structure. Both perspectives point to the conclusion that Nothing is not simply a state of absence but a kind of activity, potentiality, or threshold.


This conclusion has practical and pedagogical implications. When teaching, we can use the distinction between zero and Nothing to train conceptual precision: zero as a mathematical tool, Nothing as an existential phenomenon. Encounters with scientific descriptions of the vacuum and spacetime may make the idea of Nothing more accessible without diluting its existential gravity. A classroom exercise, for example, might ask students to compare popular-science accounts of the quantum vacuum with Kierkegaard’s descriptions of anxiety, thereby exploring what “possibility” means across these domains.


Finally, the question “Why is there something rather than Nothing?” remains a fundamental philosophical interrogation. Science can show that an absolute Nothing does not appear as a stable physical state and can provide models for how matter and structure might emerge from quantum states. Philosophy, however, preserves the depth of the question as an existential challenge and an interpretive task. Together they yield a richer understanding: Nothing, insofar as it is non‑being, functions in practice as a field of possibility, and Da‑sein’s experience of being “held out into Nothing” can be understood both as the opening created by anxiety and as a form of situatedness in a universe where the vacuum itself is meaning‑bearing.

Vincent van Gogh, 1881, Farmer sitting by the fireside and reading

    To linger on this distinction by the fireside is not to solve the mystery of “why anything exists,” but to practice patience in the face of existential indeterminacy; it is an exercise in learning to live with and within the openings that Nothing provides.


    References 


    • Carroll, S. (2019). Something deeply hidden: Quantum worlds and the emergence of spacetime. New York, NY: Dutton.

    • Dirac, P. A. M. (1981). The principles of quantum mechanics (4th ed.). Oxford, UK: Clarendon Press.

    • Einstein, A. (1916). Die Grundlage der allgemeinen Relativitätstheorie. Annalen der Physik, 49, 769–822.

    • Heisenberg, W. (1958). Physics and philosophy: The revolution in modern science. New York, NY: Harper.

    • Heidegger, M. (1953/1962). Was ist Metaphysik? In I. Aarnes & V. Wyller (Eds.), Utvalgte skrifter (Vol. 9). Oslo, Norway: [translator].

    • Kierkegaard, S. (1844/1985). Begrebet Angest [The concept of anxiety] (Vigilius Haufniensis). In S. Kierkegaard, Samlede verker (Vol. 6). Oslo, Norway: [translator].

    Da‑sein, Intet og naturvitenskapens perspektiver

     Da‑sein, Intet og naturvitenskapens perspektiver


    Det følgende er en tverrfaglig refleksjon som forsøker å holde sammen tre register: den eksistensfilosofiske erfaringen av Intet, matematikernes og logikkens null, og naturvitenskapens — særlig kvantefysikkens og relativitetsteoriens — beskrivelser av hva som skjer når vi forsøker å tenke «ingenting». Teksten beveger seg mellom Heidegger og Kierkegaard, søker kontakt med moderne fysikk, og avslutter med noen filosofiske konsekvenser for hvordan vi forstår Da‑sein som «holdt ut i Intet».


    Heidegger beskriver Da‑sein som en tilværelse som på en måte er «holdt» inn i eller mot Intet: Hineingehaltenheit in das Nichts. Intetets relevans viser seg først og fremst i menneskets eksistensielle opplevelser — angst, undring, dødelighet — der Intet ikke er en kalkulerbar størrelse, men en struktur som åpner rom for spørsmål om mening og mulighet. Kierkegaard, på sin side, peker i Begrepet Angest på at angsten rettet mot Intet avdekker frihetens mulighet: angsten viser at det finnes en mulighet som ikke er bestemt av konkrete objekter, men som likevel virker inn på subjektet som en realitet.


    Denne filosofiske Intet‑erfaringen skiller seg klart fra det matematiske tallet null. Null er en formelt definert verdi: et nøytralt element i addisjon, en grenseverdi, et symbol i et system. Null har en operativ rolle og en entydig plass i et logisk eller aritmetisk univers. Intet, slik det opptrer hos Kierkegaard og Heidegger, er ikke en verdi i et system, men en eksistensiell horisont eller en betingelse for at det værende kan vise seg. Å sammenligne null og Intet kan være fruktbart som metaforisk grep, men farlig hvis det fører til at vi reduserer eksistensiell erfaring til numerisk fravær.


    Kvantefysikkens beskrivelser gir likevel en interessant bro mellom disse registerne. I moderne kvanteteori er vakuumet — det som i dagligtalen kunne kalles «tomt rom» — ikke tomt i klassisk forstand. Feltkvanteteorien beskriver grunnleggende felt som pervaderer rommet; partikler oppfattes som eksitasjoner av slike felt. På mikroskopisk skala foregår vedvarende kvantefluktuasjoner, og Heisenbergs usikkerhetsrelasjon for energi og tid innebærer at «virtuelle» partikkel‑antipartikkelpar kortvarig kan opptre i vakuumet. Det «absolutte ingenting» opptrer derfor ikke som en stabil fysisk tilstand i denne teoriens språk; vakuum er et potensialt feltlandskap av muligheter. Sagt med Heideggers ord: det «ikke‑værende» (Intet) synes i naturvitenskapelig drakt å være det potensielle, det muliggjørende — en tilstand som ikke er «ingenting» men heller en bærer av muligheter.


    Relativitetsteorien gir et noe annet bilde. Generell relativitet viser at romtidens geometri er dynamisk og avhengig av materie og energi. Tomrom i den klassiske Newtonske meningen gir plass for et geometrisk fletverk som kan krumme, bøye eller kollabere. Tanken om et «tomt» rom som helt frakoblet fra fysisk påvirkning bryter sammen når romtidens struktur selv er en dynamisk aktør. Like fullt åpner relativitetsteorien for muligheten av spacetime‑løsninger med lav eller ingen materieinnhold (for eksempel asymptotisk tomme regioner eller Schwarzschild‑rom), men disse løsningene er fortsatt geometriske strukturer, ikke metafysisk Intet.


    Sammenlignet viser kvanteteori og relativitet to måter naturvitenskapen nærmer seg spørsmålet om «Intet» på: kvantenes perspektiv legger vekt på fluktuasjon og potensial — vakuum som levende felt; relativitetens perspektiv legger vekt på geometrisk struktur — romtid som ikke er et nøytralt bakteppe, men et dynamisk felt. Begge perspektiver undergraver en intuitiv forestilling om absolutt ingenting, men de gjør det på forskjellige måter: kvantefysikken ved å fylle tomheten med probabilistiske hendelser, relativiteten ved å fylle tomheten med geometrisk struktur.


    Filosofisk sett åpner dette interessante tolkningslinjer. For Heidegger er Intetets rolle ikke først og fremst ontologisk «hva‑er», men fenomenologisk: Intet viser seg i menneskelig erfaring som en grense som avdekker væren. Kvantefysikkens vakuum som potensial resonnerer med denne tanken: det som tilsynelatende ikke er, er likevel en horisont av mulig‑å‑skje. Relativitetens dynamiske romtid kan sees som en annen dimensjon av samme innsikt: at «bakgrunnen» for det værende ikke er passiv, men aktivt formgivende.


    Det følger av dette at Da‑sein, tenkt som «holdt ut i Intet», kan forstås metaforisk på to parallelle måter. For det første som eksistensiell åpenhet: mennesket konfronteres med et rom av muligheter og grenseløshet som gir opphav til angst, valg og ansvar. For det andre som en slags tilstedeværelse i et fysisk univers hvor «tomhet» selv er ladet med potensial og struktur. Begge perspektiver peker mot at Intet ikke er enkel fraværstilstand, men en form for aktivitet, potensial eller terskel.


    Dette har praktiske og pedagogiske implikasjoner. I møte med elever og studenter kan vi bruke forskjellen mellom null og Intet til å trene presisjon: Null som matematisk verktøy, Intet som eksistensiell erfaring. Videre kan møter med naturvitenskapens idéer om vakuum og romtid brukes til å gjøre Intet mer tilgjengelig som begrep uten å miste dens eksistensielle tyngde. En refleksjonsøvelse kan for eksempel la studentene sammenligne beskrivelser av vakuum fra populær kvantefysikk med Kierkegaards beskrivelser av angst, for å utforske hva «mulighet» betyr i begge domener.


    Til slutt: spørsmålet «Hvorfor er det noe og ikke Intet?» forblir et grunnleggende filosofisk spørsmål. Naturvitenskap kan vise hvordan et absolutt ingenting ikke synes å være en stabil fysisk tilstand, og den kan tilby modeller som forklarer hvordan materie og felt kan oppstå fra kvantale tilstander. Filosofien kan derimot holde fast ved spørsmålets dybde som eksistensiell utfordring og tolkningsprosjekt. Sammen gir de en rikere forståelse: Intet som ikke‑værende er i praksis et felt av muligheter, og Da‑seinets erfaring av å være «holdt ut i Intet» kan forstås både som angstens åpning og som en tilstedeværelse i et univers hvor «tomrommet» selv er meningsskapende.

    Vincent van Gogh, 1881, Farmer sitting by the fireside and reading

    Du som leser dette ved peisen akkurat nå: å dvele ved denne differansen kan være en måte å trene tålmodighet i møte med eksistensens ubestemthet — ikke for å løse mysteriet «hvorfor er det noe», men for å lære å leve i og med dets åpninger.


    Referanser 

    • Heidegger, M. (1953/1962). Was ist Metaphysik? I I. Aarnes & V. Wyller (Red.), Utvalgte skrifter (bind 9). Oslo: [oversettelse].

    • Kierkegaard, S. (1844/1985). Begrebet Angest (Vigilius Haufniensis). I S. Kierkegaard, Samlede verker (bind 6). Oslo: [oversettelse].

    • Heisenberg, W. (1958). Physics and Philosophy: The Revolution in Modern Science. New York: Harper.

    • Dirac, P. A. M. (1981). The Principles of Quantum Mechanics (4. utg.). Oxford: Clarendon Press.

    • Einstein, A. (1916). Die Grundlage der allgemeinen Relativitätstheorie. Annalen der Physik, 49, 769–822.

    • Carroll, S. (2019). Something Deeply Hidden: Quantum Worlds and the Emergence of Spacetime. New York: Dutton.


    Tuesday, October 7, 2025

    Joy: An Interdisciplinary Exploration

    Joy: An Interdisciplinary Exploration

    Introduction

    What is joy? At first glance, the question appears simple, yet it quickly reveals itself as profoundly complex. Joy can be understood as an emotion, an existential attunement, a neurobiological process, and even a life orientation. This essay explores joy from three perspectives—existential-philosophical, psychological, and neurological—demonstrating how these approaches not only complement one another but also converge toward a holistic understanding of joy as embodied, relational, and meaning-bearing.

    Pencildrawing from the author

    Existential-Philosophical Perspectives

    Existential philosophy begins with the conditions of human existence: freedom, anxiety, mortality, and the search for meaning. Within this framework, joy is not merely a fleeting feeling but a way of being-in-the-world.

    • Kierkegaard argued that true joy arises when the individual dares to become itself in relation to God and freedom (Kierkegaard, 1849/1980). Joy is thus linked to authenticity and to choosing oneself despite despair and anxiety.

    • Nietzsche described joy as a radical affirmation of life, a resounding “yes” to existence in its entirety, including suffering (Nietzsche, 1882/1974). His concept of amor fati—the love of fate—captures a deep form of joy that transcends circumstance.

    • Heidegger understood joy as a Stimmung (attunement) that discloses the world in a particular way (Heidegger, 1927/1962). Joy is not confined within the subject but is a mode in which the world itself appears as meaningful.

    • Sartre emphasized that joy is not given but created through our choices. It is an expression of human freedom and responsibility to shape life’s direction (Sartre, 1943/1993).

    From an existential standpoint, joy is a life orientation: affirming existence, choosing oneself, and finding meaning in the midst of contingency.


    Psychological Perspectives

    In psychology, joy is understood both as a basic emotion and as a dimension of well-being.

    • Emotion theory: Joy is one of the universal emotions (Ekman, 1992). It signals that something is beneficial for us and motivates actions that promote survival and social bonds.

    • Positive psychology: Seligman (2011) distinguishes between transient happiness and enduring well-being. His PERMA model (Positive emotions, Engagement, Relationships, Meaning, Accomplishment) shows that joy can be cultivated through engagement, relationships, meaning, and achievement.

    • Flow theory: Csikszentmihalyi (1990) argued that joy emerges when individuals are fully absorbed in an activity that balances challenge and skill. This is a form of deep satisfaction rather than superficial pleasure.

    • Mindfulness traditions: Joy can also be seen as the capacity to be present in the moment without judgment. Kabat-Zinn (1994) demonstrated how mindful awareness opens the possibility of joy that is not dependent on the absence of suffering but on the ability to embrace life as it is.

    Psychologically, joy is both an emotion and a skill that can be cultivated through practice, relationships, and intentional life choices.


    Neurological Perspectives

    Neuroscience provides insight into the biological mechanisms underlying joy.

    • Reward system: Dopamine plays a central role in anticipation and experience of reward (Schultz, 2015). It drives learning and motivates action.

    • Social joy: Oxytocin is associated with experiences of closeness, trust, and bonding (Carter, 1998). Serotonin contributes to stability and well-being.

    • Brain regions: The prefrontal cortex (planning and meaning), amygdala (emotion), and nucleus accumbens (reward) interact in the experience of joy (Berridge & Kringelbach, 2011).

    • Short-term vs. long-term joy: Research shows that quick stimuli (shopping, drugs, social media) produce short-lived dopamine surges, while deeper joy is linked to long-term patterns of meaning, relationships, and mastery (Huta & Ryan, 2010).

    Neurologically, joy is both a bodily process and a pattern of neural activity shaped by habits, choices, and contexts.


    Synthesis

    Taken together, these perspectives reveal joy as a multifaceted phenomenon:

    • Existentially: a life orientation and affirmation of existence.

    • Psychologically: an emotion and a skill that can be cultivated.

    • Neurologically: a biological process that motivates and sustains well-being.

    Joy is thus simultaneously attunement, feeling, and neurobiological process. More importantly, it is a relational phenomenon: the resonance between human beings and the world when life, despite its gravity, is affirmed as worthwhile.


    Conclusion

    The question “What is joy?” resists a single, definitive answer. Joy is at once a subjective experience, a bodily process, and an existential stance. It can arise spontaneously, but it can also be cultivated through choices, relationships, and practices. To understand joy requires an interdisciplinary approach that unites philosophy, psychology, and neuroscience. Perhaps we may say that joy is the resonance of existence itself—when human beings experience life, with all its suffering and uncertainty, as still worthy of affirmation.


    References 

    Berridge, K. C., & Kringelbach, M. L. (2011). Building a neuroscience of pleasure and well-being. Psychology of Well-Being: Theory, Research and Practice, 1(1), 1–26. https://doi.org/10.1186/2211-1522-1-3

    Carter, C. S. (1998). Neuroendocrine perspectives on social attachment and love. Psychoneuroendocrinology, 23(8), 779–818. https://doi.org/10.1016/S0306-4530(98)00055-9

    Csikszentmihalyi, M. (1990). Flow: The psychology of optimal experience. Harper & Row.

    Ekman, P. (1992). An argument for basic emotions. Cognition & Emotion, 6(3–4), 169–200. https://doi.org/10.1080/02699939208411068

    Heidegger, M. (1962). Being and time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Harper & Row. (Original work published 1927)

    Huta, V., & Ryan, R. M. (2010). Pursuing pleasure or virtue: The differential and overlapping well-being benefits of hedonic and eudaimonic motives. Journal of Happiness Studies, 11(6), 735–762. https://doi.org/10.1007/s10902-009-9171-4

    Kabat-Zinn, J. (1994). Wherever you go, there you are: Mindfulness meditation in everyday life. Hyperion.

    Kierkegaard, S. (1980). The sickness unto death (H. V. Hong & E. H. Hong, Trans.). Princeton University Press. (Original work published 1849)

    Nietzsche, F. (1974). The gay science (W. Kaufmann, Trans.). Vintage. (Original work published 1882)

    Sartre, J.-P. (1993). Being and nothingness (H. E. Barnes, Trans.). Washington Square Press. (Original work published 1943)

    Schultz, W. (2015). Neuronal reward and decision signals: From theories to data. Physiological Reviews, 95(3), 853–951. https://doi.org/10.1152/physrev.00023.2014

    Seligman, M. E. P. (2011). Flourish: A visionary new understanding of happiness and well-being. Free Press.


    Glede – en tverrfaglig utforskning

    Glede – en tverrfaglig utforskning

    Innledning

    Hva er glede? Spørsmålet kan virke enkelt, men viser seg raskt å være dyptgående. Glede kan forstås som en følelse, en eksistensiell stemning, en nevrobiologisk prosess og en livsholdning. I dette essayet vil jeg utforske fenomenet fra tre perspektiver: eksistensfilosofisk, psykologisk og nevrologisk. Målet er å vise hvordan disse perspektivene ikke bare utfyller hverandre, men også peker mot en helhetlig forståelse av glede som både kroppslig, relasjonell og meningsbærende.

    Blyanttegning av forfatteren

    Eksistensfilosofiske perspektiver

    Eksistensfilosofien tar utgangspunkt i menneskets grunnvilkår: frihet, angst, dødelighet og meningssøkende natur. Glede forstås her ikke primært som en flyktig følelse, men som en måte å være-i-verden på.

    • Kierkegaard hevdet at sann glede oppstår når mennesket våger å være seg selv i forhold til Gud og til sin egen frihet (Kierkegaard, 1849/1980). Glede er dermed knyttet til autentisitet og til å velge seg selv på tross av angst og fortvilelse.

    • Nietzsche beskrev glede som en livsbekreftelse, et «ja» til tilværelsen i sin helhet, inkludert lidelsen (Nietzsche, 1882/1974). Hans begrep amor fati – kjærlighet til skjebnen – uttrykker en dyp form for glede som ikke er avhengig av ytre omstendigheter.

    • Heidegger så glede som en stemning (Stimmung) som åpner verden på en bestemt måte (Heidegger, 1927/1962). Glede er ikke bare «inne i oss», men en måte verden fremtrer på når vi er stemt i retning av mening.

    • Sartre understreket at glede ikke er gitt, men skapes gjennom våre valg. Den er et uttrykk for vår frihet og vårt ansvar for å gi livet retning (Sartre, 1943/1993).

    Eksistensielt sett er glede altså en livsholdning: å bekrefte livet, å velge seg selv og å finne mening i tilværelsen.


    Psykologiske perspektiver

    Innen psykologien forstås glede både som en grunnleggende emosjon og som en dimensjon av livskvalitet.

    • Emosjonsteori: Glede er en av de universelle følelsene (Ekman, 1992). Den signaliserer at noe er godt for oss, og motiverer til handlinger som fremmer liv og fellesskap.

    • Positiv psykologi: Seligman (2011) skiller mellom kortvarig lykke og mer varig velvære. Hans PERMA-modell (Positive emotions, Engagement, Relationships, Meaning, Accomplishment) viser at glede kan kultiveres gjennom engasjement, relasjoner, mening og prestasjon.

    • Flow-teorien (Csikszentmihalyi, 1990): Glede oppstår når vi er fullstendig oppslukt i en aktivitet som balanserer utfordring og ferdigheter. Dette er en form for dyp tilfredshet snarere enn overfladisk moro.

    • Mindfulness og aksept: Glede kan også forstås som evnen til å være til stede i øyeblikket, uten å dømme. Kabat-Zinn (1994) viser hvordan oppmerksomt nærvær kan åpne for en glede som ikke er avhengig av fravær av smerte, men av evnen til å romme livet slik det er.

    Psykologisk sett er glede både en følelse og en ferdighet som kan utvikles gjennom praksis, relasjoner og livsvalg.


    Nevrologiske perspektiver

    Nevrovitenskapen gir innsikt i de biologiske mekanismene bak glede.

    • Belønningssystemet: Dopamin spiller en sentral rolle i forventning og opplevelse av belønning (Schultz, 2015). Dette driver oss til handling og læring.

    • Sosial glede: Oksytocin er knyttet til opplevelser av nærhet, tillit og fellesskap (Carter, 1998). Serotonin bidrar til stabilitet og velvære.

    • Hjerneområder: Prefrontal cortex (planlegging og mening), amygdala (emosjoner) og nucleus accumbens (belønning) samarbeider i opplevelsen av glede (Berridge & Kringelbach, 2011).

    • Kortvarig vs. varig glede: Nevrologisk forskning viser at raske stimuli (shopping, rus, sosiale medier) gir kortvarige dopamin-kick, mens dypere glede er knyttet til langsiktige mønstre av mening, relasjoner og mestring (Huta & Ryan, 2010).

    Nevrologisk sett er glede altså både en kroppslig prosess og et mønster av aktivitet som kan formes gjennom våre valg og vaner.


    Syntese

    Når vi sammenholder disse perspektivene, ser vi at glede er et flerfasettert fenomen:

    • Eksistensielt: en livsholdning og en bekreftelse av livet.

    • Psykologisk: en følelse og en ferdighet som kan kultiveres.

    • Nevrologisk: en biologisk prosess som gir oss motivasjon og velvære.

    Glede er dermed både stemning, følelse og nevrobiologisk prosess – men først og fremst en relasjon mellom mennesket og verden, der vi sier «ja» til livet.


    Avslutning

    Spørsmålet «Hva er glede?» kan ikke besvares entydig. Glede er både en subjektiv erfaring, en kroppslig prosess og en eksistensiell holdning. Den kan oppstå spontant, men også kultiveres gjennom livsvalg, relasjoner og praksiser. Å forstå glede krever derfor en tverrfaglig tilnærming som forener filosofi, psykologi og nevrovitenskap. Kanskje kan vi si at glede er selve resonansen mellom mennesket og verden – når vi opplever at livet, med alt sitt alvor, likevel er verdt å bekrefte.


    Referanser

    Berridge, K. C., & Kringelbach, M. L. (2011). Building a neuroscience of pleasure and well-being. Psychology of Well-Being: Theory, Research and Practice, 1(1), 1–26. https://doi.org/10.1186/2211-1522-1-3

    Carter, C. S. (1998). Neuroendocrine perspectives on social attachment and love. Psychoneuroendocrinology, 23(8), 779–818. https://doi.org/10.1016/S0306-4530(98)00055-9

    Csikszentmihalyi, M. (1990). Flow: The psychology of optimal experience. Harper & Row.

    Ekman, P. (1992). An argument for basic emotions. Cognition & Emotion, 6(3–4), 169–200. https://doi.org/10.1080/02699939208411068

    Heidegger, M. (1962). Being and time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Harper & Row. (Original work published 1927)

    Huta, V., & Ryan, R. M. (2010). Pursuing pleasure or virtue: The differential and overlapping well-being benefits of hedonic and eudaimonic motives. Journal of Happiness Studies, 11(6), 735–762. https://doi.org/10.1007/s10902-009-9171-4

    Kabat-Zinn, J. (1994). Wherever you go, there you are: Mindfulness meditation in everyday life. Hyperion.

    Kierkegaard, S. (1980). The sickness unto death (H. V. Hong & E. H. Hong, Trans.). Princeton University Press. (Original work published 1849)

    Nietzsche, F. (1974). The gay science (W. Kaufmann, Trans.). Vintage. (Original work published 1882)

    Sartre, J.-P. (1993). Being and nothingness (H. E. Barnes, Trans.). Washington Square Press. (Original work published 1943)

    Schultz, W. (2015). Neuronal reward and decision signals: From theories to data. Physiological Reviews, 95(3), 853–951. https://doi.org/10.1152/physrev.00023.2014

    Seligman, M. E. P. (2011). Flourish: A visionary new understanding of happiness and well-being. Free Press.