Å stå ansikt til ansikt med Dødens Ansikt

Å stå ansikt til ansikt med Dødens Ansikt

Blyanttegning: Dødens Ansikt

Det finnes øyeblikk i livet som ikke lar seg forklare med ord. Øyeblikk der tiden stanser, og verden mister sin form. Å miste en venn er et slikt øyeblikk. Det er som å stå foran en port du ikke visste fantes – en port der håpet viskes ut og stillheten får en ny klang.

Dante Alighieri, i sin Den guddommelige komedie, beskriver døden ikke bare som en slutt, men som en overgang – en dom, en speiling, en sannhet. Når han trer inn i Inferno, leser han ordene over porten: «Forlat all håp, dere som går inn her.» Det er ikke bare en advarsel. Det er en invitasjon til å se døden i øynene – å møte Dødens Ansikt.

Dante Alighieri (1265-1321)

Dødens Ansikt – ikke bare en metafor

I Dantes verden har døden et ansikt. Det er ikke tomt eller nøytralt. Det bærer spor av liv, valg, anger og kjærlighet. Når vi mister noen, blir vi konfrontert med dette ansiktet – ikke som en abstraksjon, men som en nærværende kraft.

Å stå foran Dødens Ansikt er å kjenne:

• Sorgens tyngde, som ikke lar seg rasjonalisere.

• Minnets styrke, som gjør den døde levende i oss.

• Stillhetens tale, der alt som ikke ble sagt, roper.

Vennskapets ekko i Dantes landskap

Dante reiser gjennom helvete, skjærsilden og paradiset – og han gjør det ikke alene. Han har Vergil, og senere Beatrice, som veivisere. Vennskap og kjærlighet er det som bærer ham gjennom mørket.

Når vi mister en venn, mister vi ikke bare en person – vi mister en veiviser. En som hjalp oss å navigere livets landskap. Og i det tomrommet oppstår spørsmålet: Hvordan går jeg videre uten dem?

Å møte døden med åpenhet og undring

Dante lærer oss at døden ikke skal unngås, men møtes. Ikke med frykt, men med innsikt. Når vi står foran Dødens Ansikt, står vi også foran vårt eget – for sorgen speiler oss. Den viser hvem vi er, hva vi elsket, og hva vi frykter å miste.

Å miste en venn er å bli kastet inn i en indre Inferno. Men som Dante, må vi gå gjennom det. Ikke rundt. Ikke over. Gjennom.

Minnet som motstand

Selv om døden har et ansikt, har minnene også det. De bærer smil, latter, samtaler ved kjøkkenbordet, blikk som sa mer enn ord. Og i det ansiktet – minnets ansikt – finnes håp.

For kanskje er det ikke slik at vi forlater alt håp når vi går inn i sorgens rom. Kanskje er håpet det som lar oss gå inn – og komme ut igjen, forvandlet.

Til min beste venn, som døden en gang i tiden tok fra meg: Du er ikke borte. Du er bare på den andre siden av porten. Og jeg, som Dante, skal gå min vei – med deg i hjertet, og med blikket vendt mot lyset.

Å føle seg trygg i en utrygg verden – med autisme

Å føle seg trygg i en utrygg verden – med en autismespektertilstand

Dette er et viktig og sårbart tema for meg, og jeg vil nærmer meg det med respekt. Her er et personlig refleksjon om trygghet med autisme, forsøkt skrevet i en varm og åpen stil – med respekt for kompleksiteten i det å leve med en autismespektertilstand (AST) i en verden som ofte oppleves uforutsigbar og overveldende.

Blyanttegning. En følelse av utrygghet 

Verden er ikke alltid laget for dem som sanser sterkt, tenker dypt og trenger forutsigbarhet. For oss med en autismespektertilstand (AST) kan hverdagen være som å navigere i et landskap der kartet stadig endrer seg – der lyder, blikk, sosiale koder og uventede endringer kan skape uro, stress og utmattelse.

Men trygghet er ikke fraværet av kaos. Trygghet er å ha et sted å stå – en indre plattform, en ytre struktur, et menneske som ser deg. Dette er en refleksjon om hvordan trygghet kan bygges, selv når verden føles utrygg.

Å leve med AST – en annen måte å være i verden på

Å ha AST er ikke å være feilskrudd. Det er å ha et nevrologisk mønster som gjør at man oppfatter, bearbeider og reagerer på verden på en annen måte. For noen handler det om sensorisk sensitivitet – lyder som skjærer, lys som blinker, stemninger som føles fysisk. For andre handler det om sosial kompleksitet – ansiktsuttrykk som er gåtefulle, samtaler som går for fort, forventninger som ikke er uttalt.

Men det handler også om styrker: dyp konsentrasjon, ærlighet, lojalitet, evne til å se detaljer og systemer. AST er ikke bare en utfordring – det er også en annen form for intelligens, en annen måte å være menneske på.

Hva gir trygghet?

Trygghet er ikke én ting. Den kan komme fra ulike kilder, og den ser forskjellig ut fra person til person. Men noen elementer går igjen:

• Forutsigbarhet: Å vite hva som skjer, når det skjer, og hvordan det skjer. Rutiner er ikke rigiditet – de er trygghet.

• Oversikt: Å ha en plan, en struktur, en visuell støtte. Det gir ro i et kaotisk landskap.

• Trygge relasjoner: Mennesker som tåler deg, som ikke krever at du skal være annerledes, som gir deg rom.

• Egenregulering: Å ha strategier for å håndtere stress – som pusteteknikker, pauser, musikk, eller å trekke seg tilbake.

• Selvforståelse: Å vite hvem man er, og hvorfor man reagerer som man gjør. Det gir indre styrke.

Å skape trygghet i seg selv

For meg handler trygghet også om å bygge et indre rom. Et sted der jeg kan være meg selv, uten krav, uten forklaring. Noen finner dette i naturen. Andre i bønn, meditasjon eller kunst. For noen med AST kan det være å fordype seg i et interessefelt – et område der man kjenner seg kompetent og fri.

Å føle seg trygg er ikke alltid å være rolig. Det er å vite at man har lov til å være urolig, og at det finnes en vei tilbake til balanse.

Samfunnet og trygghet

Samfunnet har en jobb å gjøre. Vi trenger mer enn toleranse – vi trenger forståelse. AST er ikke en diagnose som skal “fikses”, men en tilstand som skal forstås. Det betyr:

• Å tilrettelegge skoler og arbeidsplasser med fleksibilitet og struktur.

• Å gi rom for annerledes kommunikasjon og sosialt samspill.

• Å lytte til dem som har AST – ikke bare som pasienter, men som eksperter på sin egen erfaring.

Hva er trygghet – og hva er utrygghet – for en med AST?

For mennesker med autismespektertilstand (AST) er trygghet ofte knyttet til forutsigbarhet, oversikt og kontroll. Trygghet handler ikke bare om fysisk sikkerhet, men om følelsen av å være i et miljø der man forstår hva som skjer, og hvor man blir forstått. Utrygghet oppstår gjerne når omgivelser er uforutsigbare, sosiale koder er uklare, eller når man ikke har tilgang til strategier for å regulere stress.

Som RVTS Sør beskriver:

“Å kjenne seg trygg handler om jeg, men mest av alt om vi. Trygg inni seg selv handler om å kunne regulere følelser fra uro, fortvilelse og stress til å finne ro og hvile” (Andersen & Solhaug, 2021).

For personer med AST kan trygghet innebære:

• Klare rammer og rutiner

• Visuell støtte og struktur

• Tid til å bearbeide inntrykk

• Relasjoner der man blir møtt med forståelse og tålmodighet

Utrygghet kan derimot oppleves som:

• Sosialt press og krav om å “maskere” eller tilpasse seg

• Sensorisk overstimulering (lys, lyd, lukt)

• Endringer uten varsel

• Mangel på kontroll eller oversikt

Avsluttende refleksjon

Det er viktig å forstå at trygghet og utrygghet er subjektive opplevelser. En situasjon som virker trygg for én person, kan oppleves som truende for en annen – særlig for dem med AST, som ofte har et mer sensitivt nervesystem og et annet tolkningsfilter for sosiale og sensoriske signaler.

Å leve med AST i en utrygg verden er krevende. Men det er også mulig å finne trygghet – i rutiner, relasjoner, egeninnsikt og i det å bli møtt med respekt. Trygghet er ikke fraværet av utfordringer, men tilstedeværelsen av støtte, forståelse og mening.

Jeg skriver dette ikke som en oppskrift, men som en invitasjon. Til deg som har AST. Til deg som kjenner noen som har det. Til deg som vil forstå. Vi trenger trygghet – og vi trenger hverandre.

Litteraturliste

• Andersen, A., & Solhaug, P. (2021). Om trygghet. RVTS Sør. Hentet fra TraumeBevisst.no

• Brandtzæg, I., Smith, L., & Torsteinsen, T. (2011). Barns utvikling og tilknytning. Oslo: Gyldendal Akademisk.

• Panksepp, J. (2012). The Archaeology of Mind: Neuroevolutionary Origins of Human Emotions. New York: W. W. Norton & Company.

• NDLA. (u.å.). Kommunikasjon og relasjoner som fremmer trygghet. Hentet fra NDLA

• RVTS Sør. (u.å.). Trygghet – Veien Videre. Hentet fra RVTS Sør

Kristen buddhist – En personlig trosrefleksjon i spennet mellom to tradisjoner

Kristen buddhist – En personlig trosrefleksjon i spennet mellom to tradisjoner

Meditativ praksis og bønn som utfyller hverandre

Jeg skriver dette som et søkende menneske. Jeg har røtter i kristendommen, og jeg har funnet inspirasjon i buddhismen. Jeg er medlem av Den norske kirke, og jeg tilhører ikke buddhistisk trossamfunn. Likevel har buddhistisk filosofi og praksis fått plass i mitt liv – ikke som en erstatning for kristen tro, men som en utvidelse, en dialog, en stillferdig samtale.

Jeg kaller meg kristen buddhist. Ikke fordi jeg har funnet en endelig sannhet, men fordi jeg lever i spennet mellom to tradisjoner som begge taler til meg – på ulike måter, i ulike tider, med ulike språk.

Tro og rasjonalitet – en vandring, ikke en motsetning

Jeg har alltid vært opptatt av sammenhengen mellom tro og tenkning. Filosofi, vitenskap og rasjonell refleksjon er ikke trusler mot min tro – de er en del av den. Jeg tror ikke på tro som noe som skal beskyttes mot spørsmål, men som noe som vokser gjennom dem.

Buddhismen kom inn i mitt liv allerede som 15 åring, som en stille utfordring. Den lærte meg å lytte til stillheten, å møte lidelse med nærvær, og å se egoet som noe som kan løsne – ikke som noe som må forsvares. Den ga meg et språk for erfaringer jeg ikke alltid fant ord for i kristen teologi.

Buddhismen som praksis og innsikt

Jeg tror ikke på alt i buddhismen. Jeg tror ikke på reinkarnasjon, og jeg har ikke et klart bilde av hva nirvana er. Men jeg tror på at våre handlinger har konsekvenser – ikke bare moralsk, men også psykologisk og åndelig. Det er også vanskelig å tro på alt jeg leser i Bibelen. Begge tradisjoner krever en kritisk og refleksiv praksis. Jeg tror på en indre frihet som kan vokse frem når egoet slipper taket. Og jeg tror at det finnes en dyp stillhet i mennesket – en stillhet der Gud kan tale.

Når jeg mediterer, er det ikke for å oppnå opplysning, men for å åpne meg. Når jeg leser Buddhas lære om ikke-tilknytning, hører jeg et ekko av Jesu ord: “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”

Er det forenlig?

Kan man være kristen og samtidig trekke på buddhistisk filosofi? Jeg tror det – hvis man skiller mellom dogmatisk tro og eksistensiell praksis. Buddhismen kan leses som en antropologi, en psykologi, en etikk – ikke nødvendigvis som en religion med guder og frelse. I så måte kan den fungere som en filosofisk samtalepartner for kristen tro.

Flere teologiske perspektiver åpner for dette:

• Den hellige Ånd kan virke også utenfor kirken.

• Kristen mystikk har paralleller til buddhistisk kontemplasjon.

• Inkarnasjonen åpner for Guds nærvær i alle kulturer og tradisjoner.

Min praksis

Min trospraksis er enkel, og den er i utvikling:

• Jeg mediterer – ikke for å tømme meg, men for å åpne meg.

• Jeg leser både Bibelen og buddhistiske tekster – ikke for å sammenligne, men for å lytte.

• Jeg forsøker å leve etisk – med inspirasjon fra både Jesu bud og den buddhistiske åttedelte vei.

• Jeg søker stillhet – ikke som flukt, men som rom for nærvær.

En åpen trosidentitet

Å være kristen buddhist er å leve med spenning, men også med integritet. Det er å erkjenne at troen ikke alltid er entydig, men kan være flerstemt. Det er å la seg utfordre, ikke for å svekke sin tro, men for å utdype den. Det er å leve med en åpenhet for at Gud kan tale – også gjennom stillhet, også gjennom andre tradisjoner, også gjennom det som ikke ligner på oss.

Jeg har ikke alle svar. Men jeg tror at veien – denne broen mellom kristendom og buddhisme – er verdt å gå. Ikke fordi den er enkel, men fordi den er sannferdig.

Litteratur til videre refleksjon

Knitter, P. F. (2009). Without Buddha I could not be a Christian. Oneworld Publications.

Lie, K. A. (2004). Jesus og Buddha – parallelle uttalelser. Pax Forlag.

Merton, T. (1968). Zen and the birds of appetite. New Directions Publishing.

Store norske leksikon. (2023). Buddhisme – litteratur. https://snl.no/buddhisme

Damaris Norge. (2020). Likheter og forskjeller mellom buddhismen og kristendommen. https://damaris.no

Hjernetåke: når hodet er fullt av bomull

Pastellblyanttegning. Slik kjennes det når man har hjernetåke

Hva er hjernetåke nevrologisk sett?

Nevrotisk sett kan hjernetåke forstås som en tilstand der hjernens evne til å bearbeide informasjon er midlertidig svekket. Det handler ikke om psykose eller alvorlig psykisk sykdom, men snarere om en slags mental overbelastning. Hjernetåke kan oppstå når nervesystemet er ute av balanse – ofte som følge av stress, søvnmangel eller hormonelle endringer.

Hvordan oppleves hjernetåke?

Mange beskriver det som å ha “bomull i hodet”. Tankene går tregt, konsentrasjonen svikter, og det blir vanskelig å huske ting. Her er noen vanlige beskrivelser fra rammede.

• “Jeg føler meg helt utslitt, selv om jeg har sovet.”

• “Jeg mister ord midt i en setning.”

• “Det føles som om hjernen min har tatt ferie.”

• “Jeg klarer ikke å planlegge eller organisere som før.”

For noen kan det føles som en mild form for demens – ofte kalt “Alzheimer light” – men uten den progressive forverringen som kjennetegner demens.

Hva kan forårsake hjernetåke?

Årsakene er mange og sammensatte:

• Kronisk stress og høyt kortisolnivå

• Mangel på søvn eller uregelmessig søvnrytme

• Hormonelle endringer (f.eks. overgangsalder eller graviditet)

• Matintoleranser (som gluten eller kumelkprotein)

• Bivirkninger av medisiner

• Autoimmune sykdommer som lupus

• Langvarige virusinfeksjoner – spesielt etter Covid-19

Hjernetåke som ettervirkning av Covid-19

Etter pandemien har mange opplevd hjernetåke som en del av “long covid”. Studier viser at opptil 32 % av tidligere smittede rapporterer om kognitive vansker – som dårlig hukommelse, konsentrasjonsproblemer og mental tretthet. Forskere tror dette kan skyldes betennelse i hjernen, eller at immunforsvaret overreagerer og påvirker hjernens funksjon selv etter at viruset er borte.

 Hjernetåke vs. demens – likheter og forskjeller

Egenskap Hjernetåke                                      Demens

Varighet         Midlertidig, kan gå over                       Progressiv, blir verre over tid

Årsak        Stress, søvn, infeksjon, kosthold       Nevrologisk sykdom, celledød

Hukommelse Svekket, men ikke totalt tapt               Gradvis tap av kort- og langtidshukommelse

Behandling Livsstilsendringer, stressmestring       Medikamenter, omsorg, støtte

Diagnose         Ikke en medisinsk diagnose               Medisinsk diagnose

Selv om symptomene kan ligne, er hjernetåke som regel reversibel – mens demens er en degenerativ sykdom.

Stemmer fra rammede

“Jeg trodde jeg holdt på å bli gal. Jeg glemte avtaler, mistet tråden i samtaler og klarte ikke å konsentrere meg. Det var som om hjernen min var i dvale.” Anonym, 42 år

“Etter covid fikk jeg problemer med å huske enkle ting. Jeg måtte skrive ned alt. Det føltes som om hjernen min var full av tåke.” Anonym, 55 år

Kilder og videre lesning

• Hva er hjernetåke og hvordan kan jeg behandle det? – Veien til helse 

• Hjernetåke etter covid-19 – Forskning.no 

• Hva er hjernetåke – Psykologisk.no 

• NEUROFIT: Regulering av nervesystemet og hjernetåke 

• Demens – NHI.no