Livet maa forstaaes baglends, men maa leves forlænds

«Livet maa forstaaes baglænds, men maa leves forlænds»

Dette er et kjent sitat fra den danske teologen og filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855).

Det vi som regel legger i dette sitatet er at våre minner om fortiden er med på å skape hvem vi er. Andre tolkninger kan være at man kan bare se tilbake og reflektere over det man allerede har gjort, men ingen kan se fremover i tiden. Man kan ikke forstå før man har opplevd det. Man kan ikke leve bakover. Man forstår hva livet er når man ser tilbake på det og hva man har opplevd. 

Mange har brukt dette sitatet i ulike sammenheng. Kanskje i terapeutisk sammenheng. Jeg reflekterer over sitatet pt fordi jeg skriver en minnebok. En bok med minner, mine minner. Hvorfor skriver jeg ned mine minner? Det har jeg ikke et godt svar på. Jeg bare gjør det. Jeg har tid som pensjonist. Jeg merker at mine tanker stadig søker mot tidligere erfaringer i livet. Mange minner vekker sterke følelser. Jeg merker også at hukommelsen svekkes med årene. Jeg føler jeg må skrive ned mine minner så jeg kan huske dem i fremtiden. Det burde være grunn nok.

Sitatet til Søren Kierkegaard virker inspirerende på meg. Jeg vil forstå livet mitt, og da må jeg minnes fortiden, men jeg må leve livet forlengs uten å forstå hva som kommer. Som person er jeg kunnskapssøkende og leser mye hver dag. Jeg forsøker å finne kilden til dette sitatet. Kanskje det er mer å vite om hva Kierkegaard mente med det. Alle steder på nettet hvor jeg finner dette sitatet, skrives det at kilden er Søren Kierkegaard. Noen få skriver at det står i han Etterlatte Skrifter, uten mer nøyaktig kildehenvisning. 

Da får jeg «blod på tann» og må bare finne kilden. Sporet jeg følger er Kierkegaard Etterlatte Skrifter». Altså er det ikke endel av hans filosofiske verk som han selv hare utgitt. Kierkegaard skrev notater og journaler samtidig som han skrev sine bøker. Han skrev mange brev og han la igjen svært mange løse ark med notater. Tilsaman utgjør dette over 8000 sider. Hvem leter etter et sitat i 8000 sider. Vel, jeg er blant dem som synes det er en utfordring. 

Jeg er i besittelse av Søren Kierkegaard Skrifter utgitt på GAD Forlag. 58 bind med alt Kierkegaard har skrevet. Jeg finner etterhvert sitatet, men også at sitatet er ikke korrekt, i hvert fall ufullstendig. Det korrekte sitatet lyder:

«Det er ganske sandt hvad Philosophien siger, at Livet maa forstaaes baglænds. Men dersover glemmer man den anden Sætning, at det maa leves forlænds. Hvilken Sætning, jo meer den gjænnemtænkes, netop ender med, at Livet i Timeligheden aldrig ret bliver forstaaelig, netop fordi jeg intet Øieblik kan faae fuldelig Ro til at indtage Stillingen: baglænds.»

Sitatet er å finne i Søren Kierkegaards Skrifter, GAD Forlag, Bind 18,  side 194, Journalen JJ:167, og skrevet i 1843. Etterlatte Skrifter ble utgitt i 1869, 14 år etter Kierkegaards død.

Det som antagelig ligger bak at Kierkegaard skrev ned disse tankene i sin journal , var noe han mener den

tyske teologen og filosofen Karl Daub (1765-1836) skal ha sagt eller skrevet (Kierkegaard oppgir ikke en kilde),  Jeg tenker da på at Kierkegaard skrev i hans aller første bok: «At en endu Levendes Papirer» i 1838, Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 1, s 33: 

««indtræde det Øieblik, da, som Daub bemerker, Livet maa Forstaas baglænds gjennem Ideen». 

Dette er skrevet som en kritikk til hans samtidige, romanforfatteren Hans Christian Andersen (1805-1875). Hva som legges i begrepet Ideen, blir ikke nærmere klarlagt, men personlig ville jeg tro at i dag ville men tolke «Ideen», i denne sammenheng, som en intensjon. Dvs hvilken intensjon har man, som en idé, når man forsøker å forstå livet man har levd med å reflektere bakover i tiden. Søker man bekreftelse for en ulykkelig eller en lykkelig barndom? Søker man årsak til de utfordringer man sliter med som voksen? Leter man etter en syndebukk for sin elendighet? Eller leter man etter eksempler på kjærlighet, nærhet, trygghet, vennskap, forutsigbarhet, nære relasjoner, osv? Ofte vil intensjonen man har i utgangspunktet være som en kompass, slik at man finner det man leter etter. 

Kierkegaard fortsetter sine tanker om å forstå livet baklengs med å skrive at: 

«…Individer, hvis egentlige Opgave ligger bagved dem, uten at dette derfor hjælper dem til at komme i

den for Livets Betragtning riktige Stilling «baglænds, da denne Opgave snarere som en Pukkel er anbragt paa deres egen Ryg, og som de derfor ret egentlig aldrig faae see, eller i aandelig Forstand umulig nogensinde kunne blive sig bevidste, med mindre Andersen til Afvexling lægger en den hele Opfattelse forstyrrende Bevidsthed ind i dem, Individer, der som andre Hemmellegemer faae deres engang anviste Vei med ufravigelig Nøiagtighed, eller…». 

Slik fortsetter Kierkegaard sin kritikk av Andersen i mangfoldig sider.

Da har jeg funnet en nøyaktig kilde, en bakgrunn for kilden og Kierkegaard  beveggrunnen for å nedtegnet sine tanker. Jeg sitter nå igjen med en forståelse eller tolkning av sitatet nevnt innledningsvis handler om at livet foran oss er uforutsigbar, men han gjøres mer forutsigbar gjennom planlegging. En planlegging som skapes ved å ha lært av våre tidligere erfaringer. Mellom disse to ytterpunktene, den uforutsigbare fremtid og fortiden som vi kan betrakte som minner og hendelser, må livet leves i øyeblikket. Å leve i fortiden er er som å leve med en pukkel på ryggen vi aldri får se eller forstå. Fortiden kan kun betraktes som en idé. Å leve i fremtiden er kun mulig ved å ha et utgangspunkt i øyeblikket,, i det filosofen Martin Heidegger kaller Dasein, i betydning å være seg selv, akkurat nå og akkurat der man befinner seg.

Jeg og skriver videre på min minnebok. Jeg kjenner at det er som å ro en robåt. Bevegelsen er fremover, jeg sitter stille i båten (eller i øyeblikket) og ror sakte forover mens blikket mitt er fokusert bakover. Det jeg ser endrer seg avhengig av min posisjon og andre forhold, men det jeg ser gir meg en ide om hvor jeg har vært i min ferd forover.  Å vite hvor jeg  har vært hjelper meg å vite hvor jeg er i øyeblikket, noe som er nødvendig å ha kunnskap om for å vite hvilken retning man skal fremover. Hvis ikke man vet hvor man er i øyeblikket, vet man heller ikke hvor man skal. Dette bildet av å sitte i en robåt gir mening for meg og hjelper meg å forstå sitat «Livet må forstås baklengs men leves forlengs».

Meg som 5-åring på fisketur i Adirondacks fjellene, Up-State New York, med familien

Da-sein er å være holdt ut i Intet

Det er fredag den 13. Ute er det høst, som betyr 10 grader og regnvær. Klokken er 07.00. Jeg har sitteet og lest en time allerede foran peisen på mitt arbeidsrom. Jeg leser Was ist Metaphysik til Martin Heidegger. Det er en bok jeg har lest mange ganger før, men blir ikke ferdig med deg. Det er en bok som er ny for meg hver gang jeg tar den frem. Noen bøker er slik. Jeg stusser ved en setning på side 115 (SV, bind 9, Wegmarken). Setningen gir meg mange assosiasjoner. Jeg kommer ikke videre uten å skrive ned noen tanker. 

Da-sein heiℬt: Hineingehaltenheit in das Nichts. Hva mener Heidegger med dette? Jeg oversetter setningen som at Da-sein betyr: å være holdt ute i Intet.

Mitt utgangspunkt for å forstå dette er Søren Kierkegaards bok Begrepet Angest (SV, bind 6), skrevet av Vigilius Haufniensis. Det at boken er et psykologisk arbeid, kommer allerede frem i dens undertittel; "En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden". Ved siden av det Sigmund Freud har skrevet om angst, står dette verket til Kierkegaard som banebrytende for vår forståelse av angstens betydning for selvet (Cole, 1971).

Boken er en avhandling om angstens betydning. Forskjellen på frykt og angst er at frykt retter seg mot noe bestemt, mens angstens gjenstand er:

Intet. Men hvilken Virkning har Intet? Det føder Angest. Dette er Uskyldig-hedens dybe Hemmelighed, at den paa sammeTid er Angest. Drømmende projekterer Aanden sin egen Virkelighed, men denne Virkelighed er Intet, men dette Intet seer Uskyldigheden bestandig udenfor sig (SV, bind 6, s.136).

Angsten kommer eller tar en i besittelse, men det er fordi man gir etter, faller eller griper feil. Angsten er en fremmed makt som griper en og dermed synker man i angsten. Angstens gjenstand er ikke noe konkret, men et Intet, eller rettere sagt, noe som er Intet. Mens frykten refererer til noe bestemt, er angsten "Frihedens Virkelighed som Mulighed for Muligheden" (SV, bind 6, s.136). Denne virkelighet er Intet. Å si noe konkret om hva Intet er, er ingen lett oppgave. Skulle jeg likevel våge, måtte det være med ordene til Martin Heidegger: 

Dermed er svaret på spørsmålet efter Intet innvunnet. Intet er hverken en gjenstand eller overhodet et værende. Intet forekommer hverken for seg, eller ved siden av det værende, som det liksom henger seg på. Intet er muliggjørelsen av det værendes åpenhet som sådant for den menneskelige tilværelse. Intet gir ikke først motbegrepet til det værende, men hører opprinnelig til vesenet (væren) selv. I det værendes væren skjer Intets intetgjørelse (I Aarnes og Wyller (red.), 1962,  Hva er Metafysikk, s.113. Oversettelse av Guttorm Fløistad). 

Hva dette værendes Væren egentlig er, er det ingen som kan si med sikkerhet (ikke engang Heidegger), fordi vi alle er berørt av Værens historisk betingede tildekkethet, det Heidegger kaller "Seinvergessenheit" i sitt to-bindsverk om  Nietzsche. Her skriver han at dette betyr: "...selvtildekkethet av Værens opprinnelige skille mellom Hva-Væren (Was-sein) og Det-Væren (Das-sein), til fordel for Væren som opplyser det Værende som Værende og forblir ubestridt som Væren" (1961/ 1997, s.366, min oversettelse). Heidegger beskriver i Platons sannhetslære (2000, s.39,EPOS forlag, en bok jeg selv er oversetter for) at Det-Væren (Das-sein) er væren i sin eksistensielle og egentlige form utenfor hulen, mens Hva-Væren (Was-sein) er værens predikative form innenfor hulen. Ifølge Heidegger ligger sannheten i det som er tildekket mellom disse, det som leder hele mennesket til vendepunktet for sitt vesen. 

Jeg må sette litt mer ved i peisen nå. Det er ikke rart jeg må lese boken mange ganger når bare en av setningene gir meg sånne refleksjoner. 

Om "Hende" - Om å velge det rette

 Om "Hende"

Jeg sitter og leser i notatbøkene eller journalene til Søren Kirkegaard. Han har inndelt dem i tre kategorier. Journalene AA til KK, Notatbøkene 1 til 15 og Journalene NB 1 til 36. Her er mange tusen sider med filosofiske betraktninger. Det er sagt at han hadde et skrivebord i hvert rom der han bodde for å kunne skrive ned tankene når de kom. Gikk han fra et rom til en annen uten å skrive ned tanken, kunne den bli borte. Han skrev utrettelig, bøker, notater og til og med sin egen avis (Øyeblikket), helt frem til sin død i 1855.

Jeg leser nå i Journalene NB 25. Mot slutten av denne journalen, som inneholder mange overveielser av Kristendommen, mellom et notat om det å oppdra barn i Kristendommen og et notat om det ekstensive og det intensive i Kristendommens forkynnelse, et tre-siders notat om henne. Overskriften for nedtegnelsen er Om "Hende" og er skrevet i mai 1852. Hva i all verden er dette? 

Om "Hende" handler om Regine Olsen (1822-1904), datter til ekteparet Regina Frederikke og Terkel Olsen. Et kjærlighetsforhold som ble avsluttet 11 år tidligere, og Regine har nå vært gift med J.F.Schlegel  i fem år. Kierkegaard har tidligere skrevet et notat i Notatbok 15 datert 24. august 1849. Overskriften da var Mit Forhold til "hende" og han skriver hele 12 tettskrevne sider om dette kjærlighetsforholdet som han ikke klarer å legge bak seg. I et enda tidligere notat fra Journalen NB 8 fra året før (1848), skriver han om hvorfor og hvordan han brøt forlovelsen han hadde med Regine. De hadde vært forlovet i et års tid, da Søren brøt forlovelsen. Dette gjorde han på denne måten:

"jeg havde dog Styrke nok til, for at lindre Sagen for hende, at udtrykke at jeg var en Skurk, en Bedrager".

Søren Kierkegaard hadde gjort et valg hvor han valgte sitt forfatterskap fremfor kjærligheten, men kjærligheten ble aldri glemt. 

Nå sitter jeg og tenker om han gjorde det rette valget. Også i sine notater får han leseren til å reflektere over etiske spørsmål. Ikke bare om å foreta et valg, men å velge det rette. 

Af en endnu Levendes Papirer

Af en enda Levendes Papirer er første publikasjon i Søren Kierkegaards Skrifter. En samling på 56 bøker, hvorav 16 publikasjoner av Søren Kierkegaard (SK) eller hans pseudonyme forfattere med dertilhørende 16 kommentarbind, samt 12 bind med Kierkegaards etterlatte journaler, løse papirer og brev med dertilhørende kommentarbind. Første bind i denne samlingen utkom på GADS Forlag i 1997 og siste bind utkom i 2012. Jeg er så heldig til å ha hele samlingen i mitt bibliotek. En skatt jeg sette stor pris på. Det var professor og filosof John Lundstøl som først introduserte Kierkegaard til meg da han som min veileder i hovedfag i sosialt arbeid anbefalte meg å lese Sygdommen til Døden. Det var i 1995 og jeg har nå brukt 25 år på å fordype meg i den. Det er en tekst jeg aldri blir ferdig med. Slik er det med Kierkegaard. Hans tekster er skrevet i perioden 1838-1855 og er like tidsaktuelle i dag som de var den gang. Det er noe grenseoverskridende i hans tankeverden som få andre tenkere har eller har hatt i verdens litteraturhistorie og derfor tilhører Kierkegaard vår verdensarv. Han er den eneste filosof i fra våre nordiske land som er å finne der, og vi i Norden kan lese alt på originalspråket. Er du interessert i å lese hans skrifter, kan du finne dem alle på nettsiden til Søren Kierkegaard Forskningscenteret helt gratis.

Denne teksten er hentet fra Søren Kierkegaards Skrifter Bind 1 (SKS 1) og dertilhørende kommentarbind (SKS K1).

Af en endnu Levendes Papirer

Utgivet

mod hans Villie 

af

S. Kjerkegaard

Om

Andersen som Romandigter,

med stadig Hensyn til hans sidste Værk:

"Kun en Spillemand"

Boken Kun en Spillemann av Hans Christian Andersen ble utgitt 22.11.1837. Andersen skriver i sin selvbiografi Mit Livs Eventyr fra 1855 at han møtte SK en utgivelsen og at SK hadde da lovet å sende Andersen en kritikk og gi boken en rettferdig behandling. Hans kritikk ble altså en bok på 79 sider. Kritikken er en temmelig nærgående analyse av ikke bare Kun en Spillemann men også av H.C. Andersen som romanforfatter. 

Men før jeg skriver mer om SK´s analyse må jeg ta et skritt tilbake. Selve tittelen på Af en enda Levendes Papirer virker litt kryptisk på meg. Hva i all verden mener han med dette? Svaret synes å ligge i hans nærmest familie. SK var yngstemann i en søskenflokk på sju barn. Hans bror Søren Michael død bare 12 år gammel i 1819, hans søster Maren Kristine døde 24 år gammel i 1822, hans søster Nicoline Christine døde 33 år gammel i 1832, hans bror Niels Andreas døde 24 år gammel i 1833, hans søster Petrea Severine døde 33 år gammel i 1834, samme år som hans mor Ane døde 67 år gammel. Faren til SK, Michael død 81 år gammel i 1838. Så når SK skriver på sin første publikasjon, 25 år gammel, er nå alene i familien sammen med sin eldre bror Peter Christian som er blitt 33 år gammel. SK mener det ligger en forbannelse over familien Kierkegaard, en forbannelse som han beskriver som "den store Jordrystelse". Hva bestod dette jorskjelvet av? Det vet vi ikke for sikkert men på et løst ark, funnet hjemme hos SK etter hans død, har han skrevet at han er 25 år gammel, altså 1838, men datering av notatet er heftet med usikkerhet. Det løse arket er blitt arkivert som papirnummer 305:3 og er å finne i SKS 27, side 291-292. I og med at dette jordskjelvet i hans liv dannet et viktig bakteppe for SK´s forfatterskap, gjengir jeg hele notatet til SK:

"Da var det, at den store Jordrystelen indtraf, den frygtelige Omveltning, der pludselig paanødte mig en ny ufeilbarlig Fortolkningslov af samtlige Phænomener. Da anede jeg, at min Faders høie Alder ikke var en guddommelige Velsignelse men snarere en Forbandelse; at vor Families udmærkede Aands-Evner kun vare til for gjensidig at oprive hinanden; da følte jeg Dødens Stilhed tiltage om mig, naar jeg i min Fader saae en Ulykkelig, der skúlde overleve os alle, et Gravkors paaalle sine egne Forhaabningers Grav. En Skyld maate hvile paa hele Familien, en Guds Straf maate være over den; den skulde forsvinde, udstryges av Guds vældige Haand, udslettes som et mislykket Forsøg, og kun stundom fandt jeg lidt Lise i den Tanke, at min Fader havde faaet den tunge Pligt at skulle ved Religionens Trøst berolige os, berette os alle, saaat dog en bedre Verden skulde staa aben for os, 

 om vi end tabte Alt i denne, om end den Straf skulde staae aaben for os, som Jøderen altid ønskede over deres Fjender: at vort Minde skulde aldeles være udslettet, at man skulde ikke finde os."

En teori om hva denne Jordrystelsen kan ha vært er at far til SK, Michael, var gift med Kristine Nielsdatter Roysen før han giftet seg meg Ane Sørensdatter Lund (som er mor til alle sju barna). Kristine døde i midlertid barnløst etter to års ekteskap. Ane var ansatt hos Kierkegaard som husholderske og kort tid etter begravelsen gjorde Michael hans husholderske gravid. Han var nødt til å gifte seg. Affæren ble meget pinlig for familien. De giftet seg i mars 1797 og Maren Kristine ble født seks måneder senere. Vi får aldri vite eksakt hva som forårsaket jordskjelvet, men forbannelsen stor klar for SK, alle hans søsken var død før de fylte 33 år. I en samtale mellom faren Michael og SK satte faren dette i sammenheng med at Jesus kun ble 33 år. Faren var sikker på at forbannelsen skulle føre til at ingen av de sju barna skulle bli eldre enn 33 år og at han selv skulle overleve alle sine barn som en straff, fordi en "Skyld maate hvile på hele familien, en Guds straff matte være over den". SK var nå 25 år og han forstod at han hadde maksimum 9 år igjen å leve. Hans liv ble plutselig fullt med alvor og at han måtte arbeide som om det stod om livet. Derfor heter hans første publikasjon Af en enda Levendes Papirer.

Kun en Spillemand var H.C. Andersens tredje roman og har en sterk selvbiografisk preg, på lik linje med de første bøkene (Improvsatoren og O.T.). Heltene i de to første bøkene slår igjennom som helter, de gjør ikke helten i den tredje romanen. Helten her heter Christian og dør i elendighet fordi ingen verner om hans geni som kunstner. Christian, som fremstilles som et kunstnerisk geni, kjemper en kamp mellom det å være et diktergeni og kampen med meget de harde omgivelsene. Geniet, skriver Andersen, er som et stykke vrakgods som blir kastet både her og der uten selv å være i stand til å forme sin egen skjebne.

Analysen til SK var opprinnelig ment som en kort artikkel, men når han først satte i gang sitt eksepsjonelle hjerne kunne han ikke stoppe før det det ble en bok, "mot hans vilje", på 79 sider. Boken ble ikke noe salgssuksess kan man trygt si. Opplaget var på 525 eksemplarer og han betalte selv for alle utgiftene mht trykking, papir hos forlaget C.A. Reitzel. I løpet av de første elleve årene etter utgivelsen står det i regnskapet til forlaget at det kun ble solgt 121 eksemplarer av boken. Dette var begynnelsen på hva SK skulle bruke sin betydelige fars arv på. Han var økonomisk begunstiget og kunne utgi sine skrifter uavhengig av omgivelsenes harde virkelighet som Andersen skriver om.

SK går rett i strupen på H.C. Andersen og hevder at Andersen mangler livsanskuelse. "Der maa i Romanen være en udødelig Aand der overlever det Hele", skriver SK at denne livsanskuelsen mangler hos Andersen. Når Andersen mangler en livsanskuelse, blir romanen ikke bare kaotisk men også meget ubehagelig privat. SK skriver videre at Andersen ikke makter å opprettholde den nødvendige avstanden til sitt eget litterære verk og blir litt etter litt trukket inn i det. Romanen står i et fysisk forhold til ham selv og fremstår som en amputasjon av han selv, skriver SK. Så angriper han videre Andersens usikkerhet som kunstner, "Resten par Haanden, som gjør, at hans Pen ikke blot slaaer Klatter, men også slager Sladder". Men aller verste, mener SK, er det at Andersen ikke klarer å håndtere sin egen helt, som er til en viss grad ham selv, og som fremstilles som et uoppdaget geni og som behandles som skrot og som tilslutt går til grunne. Geniet er dermed for følsom for denne verden. Det er Andersens moral, hevder SK. Han regelrett feier Andersen av banen når an skriver at "Geniet er ikke en Praas, der gaaer du for en Vind, men en Ildebrand, som Stormen blot udæsker". Flammene fra et geni kan ikke slokkes. Et geni er ikke en fyrstikk i hendene på en blåfrossen skjebne, som skal noe å varme seg på.

SK er på dette tidspunktet en 25 år gammel student, han er så vidt kommet i gang med livet og han står på startstreken hva gjelder sitt eget enorme forfatterskap. Nå hiver han løs på en åtte år eldre suksessforfatter og hevder at han mangler livsanskuelse. Når vi leser hvordan SK selv beskriver hva en livsanskuelse handler om, forstår vi hvilken kraft som befinner seg i den unge mannen.

"En Livs-Anskuelse er nemlig mere end et Indgreb eller en Sum af Sætninger, fastholdt i sin abstrakte Hverkenhed; den er mere end Erfaringen, der som saadom altid er atomistisk, den er nemlig Erfaringens Transsubstantiation, den er en tilkæmpet af al Emperie urokkelig Sikkerhed i sig selv, hvad enten den saa blot har orienteret sig i alle verdenslige Forhold (et blot humant Standpunkt, Stoicisme f. Ex.), der derved holder sig uden for Berøring med en dybere Emperie - eller den har i sin Retning mod Himlen (det Religieuse) deri fundet det Centrale, saavel for sin himmelske som sin jordiske Existens, har vundet den sande christelige Forvisning."

Dermed kan man si at SK´s analyse av Andersens selvbiografiske roman, også er selvbiografisk. Helt mot slutten av sin analyse tilkjennegir ham at han som leser vurdere boken til Andersen annerledes enn som kritiker. Han skriver at hans førsteinntrykk ab boken fylte ham med en følelse av takknemlighet mot en forfatter som har betydd mye for ham. En merkelig avslutning på en meget kritisk analyse, som er blitt beskrevet som "en saadan visstnok besynderlig tilbagetrængt vanlig Stemning".

Det er mulig at kritikken ble tatt seriøst hos Andersen, fordi han i boken Kun en Spillemand omformet et geni til et talent mens han noen år senere i 1843, omgjorde en stygg andunge til en majestetisk svane, og til tross for de harde omstendighetene den levde under (Den grimme Ælling). Disse to åndskjempene i dansk litteratur ble begge verdenskjente, men selv om de bodde like i nærheten av hverandre hele livet, omgikk de ikke hverandre mens de levde. Kanskje fordi de så tydelige så hverandres svakheter. I 1847 skrev SK: "Ser, Andersen han kan fortelle Eventyret om Lykkens Galoscher - men jeg kan fortælle eventyret om Skoen som trykker".

Kilder:
Garff, J. (2000). SAK Søren Aabye Kierkegaard. En Biografi. København: GADS Forlag
Søren Kierkegaard (1962). Samlede værker. Bind 1. Af en endnu Levendes Papirer (1838). København: GADS Forlag
Søren Kierkegaards Skrifter (1997). Bind 1. Af en endnu Levendes Papirer. København: GADS Forlag
Søren Kierkegaards Skrifter Kommentarer (1997). Bind K1 Kommentarer til Af en endnu Levendes Papirer. København: GADS Forlag
Søren Kierkegaards Skrifter (2011). Bind 27. Løse papirer. København: GADS forlag
Søren Kierkegaards Skrifter (2011). Bind 27K. Kommentarer til Løse papirer. København: GADS Forlag.