Heideggers tolkning av Platons Sophistes i lys av fenomenet og begrepet visdom

 Sofia, aletheia og bruddet med metafysikken: Heideggers vei gjennom GA 19 (Gesamtausgabe) og Platons Sophistes

Jeg leser pt Bind 19 i Martin Heideggers samlede verker om Platon: Sophistes. Her er noen refleksjoner jeg gjør meg. 

 

 Martin Heidegger (1889–1976)  

1. Sofia og aletheia: visdom som avdekkelse

Når Heidegger i GA 19 undersøker σοφία, gjør han det ikke som en historiker av begreper, men som en tenker som forsøker å finne tilbake til en opprinnelig erfaring av visdom. For ham er σοφία ikke primært en intellektuell kapasitet, men en måte å stå i sannhet på. Og sannhet – ἀλήθεια – er hos Heidegger ikke korrespondanse, men avdekkelse, un-hiddenness, det at noe trer frem fra skjulthet.

Dermed blir forbindelsen mellom σοφία og ἀλήθεια nesten uunngåelig: visdom er evnen til å la væren tre frem, til å være i en mottakende, lyttende, åpen relasjon til det som viser seg. Heidegger leser Aristoteles’ definisjon av σοφία som kunnskap om det høyeste og mest grunnleggende, men han radikaliserer den: det høyeste er ikke et objekt, men selve væren som åpenbaring.

I denne forstand er σοφία en eksistensiell disposisjon. Den som er vis, er ikke den som vet mest, men den som er mest mottakelig for ἀλήθεια. Visdom er en form for åpenhet – en evne til å la det værende tre frem i sin sannhet uten å tvinge det inn i begrepslige skjemaer.

Heidegger finner i Platons Sophistes en dramatisk scene hvor denne kampen om sannhet utspiller seg: spørsmålet om ikke-væren, om falskhet, om logos’ evne til å vise og skjule. Her aner han en dypere forståelse av ἀλήθεια enn den senere metafysikken klarte å bevare.

---

2. GA 19 som forarbeid til Væren og tid

Forelesningene i GA 19 er et laboratorium hvor Heidegger prøver ut begreper som senere blir avgjørende i Væren og tid. Flere av de mest sentrale temaene i hans hovedverk spirer allerede her:

a) Væren som problem

Hele forelesningsrekken er drevet av spørsmålet: Hva betyr det å være? Dette spørsmålet er ikke et teoretisk tillegg, men selve grunnlaget for å forstå σοφία, λόγος, δόξα, τέχνη og alle de andre begrepene som dukker opp i Sophistes. Heidegger bruker Platons tekst som en måte å vekke spørsmålet om væren på nytt.

b) Daseins forrang

Selv om begrepet Dasein ikke er fullt utviklet i GA 19, er det tydelig at Heidegger allerede her mener at mennesket må forstås ut fra sin eksistensielle åpenhet for væren. Dette blir senere til analysen av In-der-Welt-sein og Befindlichkeit.

c) Sannhet som avdekkelse

Heidegger bruker Sophistes til å vise at sannhet ikke kan forstås som en egenskap ved utsagn, men som en grunnleggende ontologisk struktur. Dette blir i Væren og tid til analysen av Erschlossenheit og Entdecktheit.

d) Kritikk av tradisjonell logikk

I GA 19 begynner Heidegger å løsne grepet om den aristoteliske logikken som grunnlag for filosofi. Han viser at logos i Sophistes ikke først og fremst er en formell struktur, men en måte å la noe tre frem på. Dette blir senere til kritikken av proposisjonell sannhet i Væren og tid.

e) Metafysikkens begynnelse som skjebne

Heidegger ser i Sophistes konturene av den metafysiske tradisjonen som senere skal dominere vestlig tenkning. Men han ser også muligheten for en annen vei – en vei som Væren og tid forsøker å åpne.

---

3. Hvorfor Sophistes er avgjørende for bruddet med metafysikken

Heidegger vender seg til Sophistes fordi dialogen inneholder en eksplosiv problemstilling: Hvordan er det mulig å tale om det som ikke er? Dette spørsmålet ryster hele den metafysiske tradisjonen, som alltid har forsøkt å sikre tenkningen ved å forankre den i det værende som tilstedeværende.

a) Problemet med ikke-væren

Platon forsøker å redde muligheten for falskhet ved å innføre en form for “annenhet” (ἑτερότης) som gjør at ikke-væren ikke er absolutt intet, men en form for forskjell. Heidegger ser her en begynnelse på en mer dynamisk forståelse av væren – ikke som et statisk nærvær, men som et spill av tilsynekomst og fravær.

b) Logos som avdekking og tildekking

I Sophistes blir logos ikke bare et redskap for å uttrykke sannhet, men også en kraft som kan skjule, fordreie og forvirre. Dette åpner for Heideggers senere analyse av språkets dobbelthet: språk kan både åpne og lukke for væren.

c) Kritikk av væren som tilstedeværelse

Heidegger mener at Platon i Sophistes står på terskelen til en mer radikal forståelse av væren, men at han til slutt faller tilbake i ideenes metafysikk. Likevel er dialogen et av de få stedene i antikkens filosofi hvor spørsmålet om væren virkelig blir problematisert.

d) Bruddet med metafysikken som gjenerobring

Heidegger bruker Sophistes ikke for å kritisere Platon, men for å vise at metafysikken selv inneholder en glemt mulighet. Bruddet med metafysikken er derfor ikke et oppgjør, men en tilbakevending – en Wiederholung – til et punkt hvor tenkningen kunne ha tatt en annen vei.

---

Martin Heideggers tolkning av begrepet σοφία (sofia) i bind 19 av hans samlede verker – forelesningsrekken om Platons Sophistes fra vintersemesteret 1924–25 – er en dyptgående og flerlags filosofisk undersøkelse. Heidegger nærmer seg σοφία ikke bare som et begrep i Platons dialog, men som en nøkkel til å forstå forholdet mellom væren, sannhet og menneskelig eksistens. Her følger en strukturert fremstilling av Heideggers behandling, med en tabell som sammenligner ulike tolkninger han drøfter, etterfulgt av en sammenhengende analyse.

---

Heideggers tilnærming til σοφία

Heidegger åpner sin forelesningsrekke med en lang innledning basert på Aristoteles’ Nikomakiske etikk og Metafysikken, før han går over til Platons Sophistes. Dette er ikke tilfeldig: Heidegger mener at Aristoteles gir en mer eksplisitt og klar fremstilling av begreper som τέχνη, ἐπιστήμη, φρόνησις og σοφία, og at Platons tenkning best forstås gjennom Aristoteles’ begrepsapparat.

I denne konteksten blir σοφία analysert som en form for høyere innsikt – ikke bare teoretisk kunnskap, men en ontologisk orientering mot væren. Heidegger skiller mellom ulike former for kunnskap og innsikt, og σοφία fremstår som den mest radikale og grunnleggende formen for sann forståelse.

Heideggers analyse: fra Aristoteles til Platon

Heidegger begynner med Aristoteles’ definisjon av σοφία som teoretisk visdom – kunnskap om det som er evig og uforanderlig. Dette står i kontrast til φρόνησις, som handler om praktisk klokskap og moralsk dømmekraft. Heidegger anerkjenner denne distinksjonen, men mener at den må radikaliseres: σοφία må ikke bare være teoretisk innsikt, men en ontologisk bevegelse mot selve væren.

I Platons Sophistes ser Heidegger en mulighet til å gå dypere. Her er σοφία knyttet til evnen til å skjelne mellom det som er og det som ikke er – en evne som krever dialektisk tenkning og logos. Heidegger tolker dette som en forberedelse til en mer fundamental forståelse av væren, der σοφία ikke bare er en egenskap ved sjelen, men en måte å være på.

---

Ontologisk vending: σοφία som væremåte

Heidegger tar et avgjørende skritt ved å tolke σοφία som en eksistensiell orientering. Det er ikke nok å ha kunnskap om det værende – man må være åpen for væren selv. Dette innebærer en overgang fra epistemologi til ontologi. Σοφία blir da ikke bare en intellektuell kapasitet, men en måte å være i verden på, preget av åpenhet, undring og evne til å la væren tre frem.

Denne tolkningen er nært knyttet til Heideggers prosjekt i Væren og tid, som han arbeidet med parallelt med forelesningene om Sophistes. Her ser vi hvordan σοφία blir en nøkkel til å forstå menneskets eksistens som Dasein – et vesen som alltid allerede er kastet inn i en verden og må forholde seg til væren.

---

Kritisk refleksjon: mellom metafysikk og eksistens

Heideggers tolkning av σοφία har blitt kritisert for å være for radikal og for å lese Platons tekst gjennom et eksistensialistisk filter. Men Heidegger er selv klar over dette, og han forsvarer sin metode med henvisning til hermeneutisk nødvendighet: vi må tolke det uklare gjennom det klare, og for ham er Aristoteles og hans egen ontologi klarere enn Platons metafysiske begreper.

Samtidig viser Heidegger respekt for Platons innsikt, særlig i Sophistes, der spørsmålet om ikke-væren og muligheten for falskhet utfordrer hele den metafysiske tradisjonen. Heidegger ser her en åpning mot en mer radikal tenkning, der σοφία ikke bare er en egenskap ved tenkeren, men en bevegelse i selve væren.

---

Avslutning: En bevegelse mot opprinnelig visdom

For Heidegger er σοφία ikke bare et begrep – det er et kall. Det er en invitasjon til å tenke dypere, å gå bak det værende og åpne seg for væren. I denne forstand blir σοφία en form for eksistensiell modning, en måte å være i sannhet på. Det er ikke en ferdighet man kan lære, men en væremåte man må tre inn i.

Denne tolkningen gjør Heideggers lesning av Sophistes til mer enn en kommentar – det blir en filosofisk begivenhet. Han bruker Platons tekst som springbrett for sin egen ontologiske undersøkelse, og σοφία blir det begrep som bærer denne bevegelsen.

Når man ser GA 19 i lys av Væren og tid, blir det klart at Heidegger ikke bare kommenterer Platon. Han bruker Sophistes som en filosofisk resonansbunn for å utvikle sin egen ontologi. Σοφία blir da ikke en intellektuell dyd, men en eksistensiell åpenhet for ἀλήθεια – for væren som avdekkelse.

Og Sophistes blir stedet hvor metafysikken både begynner og kan brytes. Det er her Heidegger finner den spenningen som driver hele hans prosjekt: kampen mellom det som viser seg og det som skjules, mellom væren og ikke-væren, mellom sannhet og tilsløring.

I denne kampen ligger også filosofiens kall – og det er dette Heidegger forsøker å gjenerobre.

Fra de finske skogene til Sørlandets murvegger:

 Fra de finske skogene til Sørlandets murvegger: En reise gjennom fem generasjoner

Det finnes livshistorier som ikke bare forteller oss hvor vi kommer fra, men også hvem vi er – og hvem vi kunne ha vært. Historier som bærer i seg en stille filosofi, ikke formulert i bøker eller foredrag, men levd fram gjennom valg, feiltrinn, arbeid og kjærlighet. Min tipp‑olderfar, Carl Gustav Johnsson, er en slik historie. Han ble født i 1836, i Trayd i Småland, som sønn av Erik Johan og Eva Lisa Mattson – et par som tilhørte de finske skogene i Häme fylke, et område hvor slekten hadde bodd i generasjoner.

At Carl Gustav ble født i Sverige var nærmest et avvik i slektens rytme. Kort tid etter fødselen vendte familien tilbake til Kerkomäki, dypt inne i de finske skogene. Der vokste han opp til han var 14 år. Og det er her den praktiske filosofien begynner: i et valg som virker nesten ufattelig i dag.

For i 1850, som fjortenåring, reiste han alene til Lund i Sverige.

Å gå – alene – mot det ukjente

Hva får et barn til å forlate alt kjent og trygt? Var det fattigdom? Eventyrlyst? Et ønske om å skape noe eget? Eller var det rett og slett slik livet var for mange på 1800‑tallet – at man gikk dit mulighetene fantes, uten garanti for noe som helst?

I praktisk filosofi snakker vi ofte om agency – menneskets evne til å handle, til å forme sitt eget liv innenfor de rammene man er gitt. Carl Gustav hadde få ressurser, men han hadde handlekraft. Han gikk. Han valgte. Han tok ansvar for sin egen skjebne, selv om han ikke kunne vite hvor den ville føre.

I Lund ble han ikke lenge. Alt tyder på at han fortsatte videre til Helsingborg, hvor han begynte som skomakerlærling – et yrke han skulle holde fast ved hele livet. Et yrke, et håndverk, han kunne være stolt av. Skomaker skulle han bli, det var målet hans allerede som 14-åring.

Skomakeren som falt – og reiste seg

Skomakeryrket på midten av 1800‑tallet var ikke romantisk. Det var hardt, monotont og dårlig betalt. Lærlinger levde ofte på sultegrensen. Og Carl Gustav var intet unntak.

Hvordan ble man skomaker i Sverige på denne tiden? Man startet som lærling (lärling). En gutt (ofte 12–16 år) ble satt i lære hos en skomakermester. Læretiden var vanligvis flere år, ofte 3–5. Lærlingen bodde gjerne hos mesteren og fikk kost og losji som en del av avtalen. Læreforholdet var regulert av Skomakareämbetet, skomakerlauget. 

Når læretiden var fullført og mesteren mente eleven var dyktig nok, ble han gesell. Gesellen kunne nå arbeide mot lønn. Mange dro på gesellvandring (vandringsår) for å lære mer hos andre mestere. Dette var en viktig del av håndverkskulturen i hele Europa. Dette systemet var strengt og skulle sikre kvalitet og kontrollere konkurransen. Kilder viser at skomakerlauget i Sverige var etablert allerede i 1474 og ble avskaffet først i 1848. Jeg har ikke funnet dokumentasjon på hvem Carl Gustav ble skomaker hos, hvem han bodde hos og ble hans læremester, bare at svensk husholdningsundersøkelser viser at han var skomaker hele livet.

Ifølge historiske beskrivelser var skomakerne på denne tiden en av de mest tallrike håndverksgruppene i Sverige. Organisert i laug som bestemte hvem som fikk utdanne seg og hvem som fikk åpne verksted. Fokusert på håndlagde sko på bestilling, siden industrialiseringen først kom senere på 1800‑tallet

I 1855 møtte han Johanna, en kvinne ti år eldre enn ham. De fikk to døtre før de giftet seg i 1858: Albertina i 1855 og Maria i 1856. To små barn, en ugift mor, en fattig lærling – det er ikke vanskelig å se konturene av et liv som presset fra alle kanter.

I 1856 ble den 20 år gamle Carl Gustav dømt for tyveri. Han sonet en straff.

Det er lett å dømme et menneske for en feil. Men det er ofte mer interessant å spørre: Hva forteller feilen oss om livet som ble levd?

Tyveriet var sannsynligvis ikke uttrykk for moralsk fordervelse, men for desperasjon. Et ungt par, to barn, ingen penger, ingen sikkerhet. Et samfunn uten sosiale sikkerhetsnett.

Det er i slike øyeblikk vi ser menneskets skjørhet – og samtidig dets mulighet til å reise seg igjen.

For det gjorde han.

Et liv bygget på arbeid, kjærlighet og utholdenhet

I 1858 giftet Carl Gustav og Johanna seg. Han var 22, hun var 32. De fikk fire barn til:

• Wilhelmina Fredrika (1859)
• Adolf Fredrik (1862) – min oldefar
• Severina Paulina (1864)
• Carl August (1876), en attpåklatt som kom da foreldrene var godt voksne

Johanna døde i 1894, 64 år gammel. Da var nesten alle barna voksne. Bare Carl August var 13 år. Hele familien ble boende i Helsingborg, og Carl Gustav fortsatte sitt liv som skomaker – et stille yrke, men et som bygger verden skritt for skritt, bokstavelig talt.

Det er noe dypt filosofisk i dette: At et menneske kan falle, men likevel bygge et liv. At et liv kan være enkelt, men likevel betydningsfullt. At arbeid, selv det mest beskjedne, kan være en form for verdighet.

Fra skomaker til murmester – og videre til Norge

I 1911 tok min oldefar, Adolf Fredrik Johnsson, et valg som på mange måter speilet sin fars: han flyttet familien – kone og ti barn – til Norge. De slo seg ned i Arendal, en sørlandsby som på den tiden var i vekst, men som også krevde hardt arbeid og fagkunnskap for å bygge seg opp i.

Adolf Fredrik og fire av sønnene etablerte etter hvert distriktets største murmesterselskap. De bygde hus, fabrikker, sykehus, broer, kaianlegg, murer og fundamenter – bokstavelig talt – for en ny generasjon sørlandske familier. Det er noe vakkert i denne overgangen: fra skomakerens små sting til murmesterens store steiner. Fra å reparere sko til å reise bygg som står i hundre år.

En av sønnene, Hugo Johnsson (f. 1888), ble senere tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for femti års tjeneste som murmester i Arendal og omegn. Et liv i arbeid, et liv i tjeneste for fellesskapet. En annen av hans sønner, Gustav Albin Johnsson (f.1897) giftet seg med norskfødte Sigrid i Arendal. De ble min morfar og mormor. Jeg husker dem godt og der de bygde sitt hjem i Strømsbuneset i Arendal. De fikk sju barn: Uno, Irene, Unni, Gerd, Oskar (som døde som barn), Arvid, og min mor Ulla i dette hjemmet. 

Hva betyr en slik historie – egentlig?

Når jeg følger denne linjen bakover – fra Arendal til Helsingborg, fra Helsingborg til Lund, fra Lund til de finske skogene – ser jeg mer enn en slektshistorie. 

Jeg ser hvordan liv formes av:

• valg som virker små, men som får store konsekvenser
• feil som ikke ødelegger, men som lærer
• arbeid som gir verdighet, selv når det er tungt
• kjærlighet som bærer gjennom vanskelige tider
• generasjoner som bygger videre på hverandre

Carl Gustav gikk alene som fjortenåring. Han falt. Han reiste seg. Han bygde et liv. Hans sønn bygde murer. Hans barnebarn bygde et nytt liv i et nytt land. Og her sitter jeg, flere generasjoner senere, og forsøker å forstå hva det betyr.

Kanskje dette er den egentlige arven: Ikke murene, ikke skoene, ikke medaljene – men viljen til å gå videre.

Å ta et skritt, selv når man ikke vet hvor veien fører. Å bygge noe, selv når man starter med tomme hender. Å reise seg, selv når man faller.

Og det er min families historie.