Fra de finske skogene til Sørlandets murvegger: En reise gjennom fem generasjoner
Det finnes livshistorier som ikke bare forteller oss hvor vi kommer fra, men også hvem vi er – og hvem vi kunne ha vært. Historier som bærer i seg en stille filosofi, ikke formulert i bøker eller foredrag, men levd fram gjennom valg, feiltrinn, arbeid og kjærlighet. Min tipp‑olderfar, Carl Gustav Johnsson, er en slik historie. Han ble født i 1836, i Trayd i Småland, som sønn av Erik Johan og Eva Lisa Mattson – et par som tilhørte de finske skogene i Häme fylke, et område hvor slekten hadde bodd i generasjoner.
At Carl Gustav ble født i Sverige var nærmest et avvik i slektens rytme. Kort tid etter fødselen vendte familien tilbake til Kerkomäki, dypt inne i de finske skogene. Der vokste han opp til han var 14 år. Og det er her den praktiske filosofien begynner: i et valg som virker nesten ufattelig i dag.
For i 1850, som fjortenåring, reiste han alene til Lund i Sverige.
Å gå – alene – mot det ukjente
Hva får et barn til å forlate alt kjent og trygt? Var det fattigdom? Eventyrlyst? Et ønske om å skape noe eget? Eller var det rett og slett slik livet var for mange på 1800‑tallet – at man gikk dit mulighetene fantes, uten garanti for noe som helst?
I praktisk filosofi snakker vi ofte om agency – menneskets evne til å handle, til å forme sitt eget liv innenfor de rammene man er gitt. Carl Gustav hadde få ressurser, men han hadde handlekraft. Han gikk. Han valgte. Han tok ansvar for sin egen skjebne, selv om han ikke kunne vite hvor den ville føre.
I Lund ble han ikke lenge. Alt tyder på at han fortsatte videre til Helsingborg, hvor han begynte som skomakerlærling – et yrke han skulle holde fast ved hele livet.
Skomakeren som falt – og reiste seg
Skomakeryrket på midten av 1800‑tallet var ikke romantisk. Det var hardt, monotont og dårlig betalt. Lærlinger levde ofte på sultegrensen. Og Carl Gustav var intet unntak.
I 1855 møtte han Johanna, en kvinne ti år eldre enn ham. De fikk to døtre før de giftet seg i 1858: Albertina i 1855 og Maria i 1856. To små barn, en ugift mor, en fattig lærling – det er ikke vanskelig å se konturene av et liv som presset fra alle kanter.
I 1856 ble Carl Gustav dømt for tyveri. Han sonet en straff.
Det er lett å dømme et menneske for en feil. Men det er ofte mer interessant å spørre: Hva forteller feilen oss om livet som ble levd?
Tyveriet var sannsynligvis ikke uttrykk for moralsk fordervelse, men for desperasjon. Et ungt par, to barn, ingen penger, ingen sikkerhet. Et samfunn uten sosiale sikkerhetsnett.
Det er i slike øyeblikk vi ser menneskets skjørhet – og samtidig dets mulighet til å reise seg igjen.
For det gjorde han.
Et liv bygget på arbeid, kjærlighet og utholdenhet
I 1858 giftet Carl Gustav og Johanna seg. Han var 22, hun var 32. De fikk fire barn til:
- Wilhelmina Fredrika (1859)
- Adolf Fredrik (1862) – min oldefar
- Severina Paulina (1864)
- Carl August (1876), en attpåklatt som kom da foreldrene var godt voksne
Johanna døde i 1894, 64 år gammel. Da var nesten alle barna voksne. Bare Carl August var 13 år. Hele familien ble boende i Helsingborg, og Carl Gustav fortsatte sitt liv som skomaker – et stille yrke, men et som bygger verden skritt for skritt, bokstavelig talt.
Det er noe dypt filosofisk i dette: At et menneske kan falle, men likevel bygge et liv. At et liv kan være enkelt, men likevel betydningsfullt. At arbeid, selv det mest beskjedne, kan være en form for verdighet.
Fra skomaker til murmester – og videre til Norge
I 1911 tok min oldefar, Adolf Fredrik Johnsson, et valg som på mange måter speilet sin fars: han flyttet familien – kone og ti barn – til Norge. De slo seg ned i Arendal, en sørlandsby som på den tiden var i vekst, men som også krevde hardt arbeid og fagkunnskap for å bygge seg opp i.
Adolf Fredrik og fire av sønnene etablerte etter hvert distriktets største murmesterselskap. De bygde hus, fabrikker, sykehus, broer, kaianlegg, murer og fundamenter – bokstavelig talt – for en ny generasjon sørlandske familier. Det er noe vakkert i denne overgangen: fra skomakerens små sting til murmesterens store steiner. Fra å reparere sko til å reise bygg som står i hundre år.
En av sønnene, Hugo Johnsson (f. 1888), ble senere tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for femti års tjeneste som murmester i Arendal og omegn. Et liv i arbeid, et liv i tjeneste for fellesskapet.
Hva betyr en slik historie – egentlig?
Når jeg følger denne linjen bakover – fra Arendal til Helsingborg, fra Helsingborg til Lund, fra Lund til de finske skogene – ser jeg mer enn en slektshistorie.
Jeg ser hvordan liv formes av:
- valg som virker små, men som får store konsekvenser
- feil som ikke ødelegger, men som lærer
- arbeid som gir verdighet, selv når det er tungt
- kjærlighet som bærer gjennom vanskelige tider
- generasjoner som bygger videre på hverandre
Carl Gustav gikk alene som fjortenåring. Han falt. Han reiste seg. Han bygde et liv. Hans sønn bygde murer. Hans barnebarn bygde et nytt liv i et nytt land. Og her sitter jeg, flere generasjoner senere, og forsøker å forstå hva det betyr.
Kanskje dette er den egentlige arven: Ikke murene, ikke skoene, ikke medaljene – men viljen til å gå videre.
Å ta et skritt, selv når man ikke vet hvor veien fører. Å bygge noe, selv når man starter med tomme hender. Å reise seg, selv når man faller.
Og det er min families historie.
