Eksistensiell smerte

Smerte defineres vanligvis som fysisk og/eller psykisk. Verdens helseorganisasjon (WHO) og International Association for the Study of Pain (IASP) definerer for eksempel smerte som en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse assosiert med faktisk eller potensiell vevsskade, eller beskrevet i slike termer. Denne definisjonen understreker at smerte ikke bare handler om kroppen – den oppleves subjektivt og inkluderer både følelser og persepsjon. 

En mer psykisk smerte, som ved sorg, tap, angst og traumer, er former for psykisk smerte som ofte er like kraftige som fysisk smerte, men vanskeligere å måle. Noen nevroforskere mener til og med at hjernen bruker lignende baner for begge typer smerte, det vil si at fysisk smerte og psykisk smerte bearbeides i samme område i hjernen. Derfor vil sterke medisiner mot en fysisk smerte, som morfin, oppleves positivt også for personer med en psykisk smerte.

Når jeg mediterer over min egen smerte og tegner den i et øyeblikksbilde, det som kalles Mindfulness Art, ser smerte som et mønster med farger. De blå og grønne fargene representerer ulike former av min sårbarhet. Gu/oransje-fargen representerer energi og kraft. De røde fargene representerer en situasjon eller krise som skaper en følelse av brudd med mitt egentlige jeg. Jeg opplever min smerte ikke så mye som en fysiske eller psykisk smerte, men mer som en eksistensiell smerte. Slik tegner jeg min smerte:

Outsider Art Blyanttegning. 297 x 420 mm

Filosofen Arthur Schopenhauer hevdet at livet i seg selv er gjennomsyret av lidelse, og at smerte er en uunngåelig del av menneskelig erfaring. Han hevdet at kjernen ved selvet livet er smerte. Vi drives at en blind og evig vilje til å leve. Denne viljen er en kraft som får oss til å begjære, strebe, og lengte. Samtidig er det slik at vi aldri blir tilfredse. Schopenhauer hevdet at lidelse er konstant. Dette fordi ethvert ønske som oppfylles straks erstattes av et nytt. Han mente også at kunnskap forsterker vår smerte. Innsikt i verdens meningsløshet, gjennom f.eks krig, sult, lidelse, gjør smerten mer bevisst. Et tredje forhold er at han mener at lykke er bare et fravær av smerte, og lykker er derfor flyktig og illusorisk.

Arthur Schopenhauer (1788-1860)

Psykoterapeuten Viktor Frankl, som overlevde Holocaust, utviklet en eksistensiell psykoterapi han kalte logoterapi. Den var basert på ideen om at menneskets primære drivkraft er å finne mening, selv i den dypeste smerte og lidelse. Frankl ser smerte som noe som kan gi mening – en katalysator for vekst og innsikt. Selv i de mest umenneskelige forhold kan man finne en indre frihet og mening. Han hevdet at eksistensiell smerte oppstår når man mister følelsen av mening, ikke nødvendigvis på grunn av ytre hendelser. Dette kalte han den eksistensielle tomheten, og mente at mening kan finnes gjennom kjærlighet, arbeid eller i ens holdning til uunngåelig lidelse.

Viktor Frankl (1905-1887)

Eksistensiell smerte er altså ikke bare noe vi skal unngå. Det er gjennom smerten vi virkelig møter oss selv. For å forklare dette nærmere må jeg ty til min favoritt filosof, Søren Kierkegaard. Hans syn på smerte er dypt forankret i hans eksistensielle filosofi. For ham er smerte ikke bare en uunngåelig del av livet, men en nødvendig vei til mer selvinnsikt. La med gi noen eksempler fra Sygdommen til Døden (1849). Han kaller fortvilelse for en smerte i sjelen. Han deler den i tre former.

1. Fortvilelse over å ikke vite at man har et selv, en ubevisst form for eksistensiell smerte.

2. Fortvilelse over å ikke ville være seg seg selv, når man flykter fra sitt egentlige jeg.

3. Fortvilelse over å ville være seg selv uten Gud, som han omtaler som den dypeste formen for eksistensiell smerte og hvor mennesket forsøker å være selvtilstrekkelig.

Søren Kierkegaard (1813-1855)

For Søren Kierkegaard er eksistensiell smerte (og angst), eksisteksielle signaler som peker på at noe i livet er uforløst. Eksistensiell angst, sier Kierkegaard, er ikke bar en frykt, men en følelse av frihetens tyngde, dvs at vi alltid står overfor valg som former vår eksistens. 

Eksistensiell smerte oppstår når vi konfronterer livets alvor og må ta ansvar for hvem vi er og hva vi tror på. Han mente at mange mennesker lever i det han kalte det estetiske stadium, et liv preget av nytelse og overfladiskhet. Først når man gjennomgår en krise (ofte ledsaget av en eksistensiell smerte), kan man bevege seg til det etiske og videre til det religiøse stadium, hvor man lever i sannhet og tro. Denne troen er radikal og personlig for Kierkegaard. Troen krever et sprang hvor man aksepterer det absurde. Dette spranget mener han ofte kommer gjennom en opplevd eksistensiell smerte. 

Smerte er altså en eksistensiell nødvendighet og ikke noe man skal forsøke å unngå. Det er noe man må igjennom for å bli hel. Det er i vår eksistensielle smerte at vi møter vår frihet, vår angst, og mulighet til å bli den vi egentlig er.