Å ha en slektning som var nazist under andre verdenskrig er tema for et interessant essay trykket i den tyske dagsavisen Süddeutsche Zeitung, 29.mai 2025. Tyskerne er blitt svært interessert i å granske sin slekt for å finne "brune"spor i slekten. De spør seg: Hva mine besteforeldre eller andre slektninger nazister under andre verdenskrig? Hva gjorde de?
Det er i disse dager 80 år siden andre verdenskrig tok slutt. I disse årene har landssviksaker vært underlagt taushetsplikt og ikke offentlig tilgjengelig. Det foreligger en 80 års grense for slike opplysninger. Nå er de hemmeligstemplede registrene blitt offentlig tilgjengelige, også i Norge. Landssvikarkivet blir i disse dager digitalisert slik om noen få år vil alle sakene være tilgjengelige med et tastetrykk for alle interesserte.
Landssvikarkivet i Norge inneholder mer enn 90 000 landssviksaker og rundt 350 krigsforbrytersaker. Litt over halvparten av sakene endte med dom eller vedtatt forelegg, mens 43 000 av sakene ble henlagt. Dette arkivet er et av de største som oppbevares i Arkivverket og dekker etterforskningsdokumenter og rettsdokumenter fra de fleste norske landssvik- og krigsforbrytersakene etter andre verdenskrig. Mange slektsforskere i Norge har allerede begynte å fordype seg i dette materiale for å avdekke historier i sin slekt. Historier som ofte har vært tildekket med taushet og skam.
Hele 3 600 nordmenn tjenestegjorde som frontkjempere på tysk side under andre verdenskrig. Over 700 av disse falt i kamp. Etter krigen ble de straffet som landssvikere og mange fikk lange fengselsstraffer.
I Tyskland har det i følge Süddeutsche Zeitung blitt en enorm interesse for å søke informasjon etter hvem i sin slekt har gjort hva under krigen. Hva slags forbrytelser er blitt gjort av ens familiemedlemmer? Også i Tyskland har generasjoner levd i ettertid med skam og skyld over hva slektninger har vært med på. Nå er det et økende behov for å sette navn på handlingene. Slektsgranskning om krigsforbrytelser og landssvik er blitt en identitetskultur.
Mange er blitt sjokkert etter å ha lest dokumenter som beskriver tortur, drap, voldtekt osv. Andre blir lettet over å lese at deres slektingner som var blitt stemplet som landsforedere etter krigen, "bare" var siktet for økonomisk vinning etter å ha utført arbeider for nazistene. Saker som ble henlagt eller frifunnet, men likevel er å finne i Landssvikarkivet. Uansett alvorlighetsgrad får handlingene en til å reflektere over egen identitet.
I essayet som er trykt i Süddeutsche Zeitung beskrives det hvordan slektninger føler at det blir en del av de historiske dokumentene, i bakerste rekke. Her er et lite utdrag av teksten (min oversettelse):
Folk begynner å definere seg selv gjennom oldefarens skyldfølelse. Resultatet blir ofte merkelig heroiske tekster der et barnebarn eller barnebarn, i en nitidig tilnærming til sin avdøde bestefar, gradvis begynner å hevde sin egen, om enn abstrakte, posisjon i historien. Du befinner deg plutselig som en del av tysk samtidshistorie, helt bakerst i tidslinjen, men på en måte som en deltaker i en fortelling om skyld. Det bestefaren gjorde er så uhyrlig at det løfter ens eget liv over normaliteten; man føler redsel, men også noe som en negativ gjerningsmannsstolthet. Tross alt gir nazi-bestefaren ens eget liv et spesielt preg.
Essayet, skrevet av Hilmar Klute, avsluttes med noen viktige perspektiver:
Det kan være at den neste generasjonen med barnebarn vil fokusere sin slektsforskning på vår tid. Hvorfor var ikke mannen hvis oldefar hadde marsjert i SS ute og reiste sommeren 2025 for å bli med på et av de mange demokratiinitiativene? Hvorfor var han så ubesluttsom da det gjaldt om han skulle forby AfD eller ikke? Hvorfor viste han gjentatte ganger forståelse for de gjenstridige menneskene som stemte på et parti som ville avskaffe det parlamentariske demokratiet? Og barnebarnet synes kanskje i det minste det er merkelig at selv folk som var på sporet av det verste, så så blindt på sine egne samtidige.
