Den som går ved siden av meg
Jeg har alltid hatt imaginære venner. En av dem er min egen skygge. På Mesetaen, på vei mot Santiago, pleide jeg å se den foran meg. Morgensolen strakte beina mine langt utover grusen, og sekken ble til en pukkel jeg kunne le av. En dag gled en sky foran solen. Skyggen ble borte, og jeg merket at jeg savnet den. Da den kom tilbake, hilste jeg på den.
«Der er du.»
Jeg visste godt hva som hadde fått den til å komme tilbake. Likevel var det et du jeg hilste på. Det er noe komisk ved det, og noe fortrolig. Da jeg senere skrev om vandringen i «Sammen med min skygge», forsøkte jeg å få tak i denne fortroligheten. Nå, mens jeg leser Paige E. Davis’ The Imagination Scientist, lurer jeg på hva vi øver oss i når vi gir noen en plass i en samtale som foregår med vår egen stemme.
På veien kunne jeg snakke ferdig og høre hva jeg selv hadde sagt. Det hendte at ordene overrasket meg. I samtaler med andre mennesker har jeg hatt bruk for det samme øret, særlig når jeg allerede tror jeg vet hva den andre kommer til å si. Da er det lett å høre et svar som passer inn i den samtalen jeg har ført på forhånd.
Blant rosebuskene
I sin omtale av boken i Nature forteller Josie Glausiusz om to imaginære venner hun hadde som barn. De holdt til blant rosebuskene i hagen og het Boy og Girl. De diskuterte stadig, og Glausiusz vant hver gang. Hun tilskriver det muntert sin overlegne kunnskap om alt en treåring kan vite. Rosebuskene må ha vært et behagelig sted å føre en diskusjon for den som disponerte alle replikkene.
Broren hennes hadde en følgesvenn som het Embley. Han dukket opp i en periode da broren var liten, og fulgte ham også da kikhoste holdt ham hjemme i flere uker. Som voksen husket broren få detaljer om hvordan Embley så ut. Det han husket, var at Embley alltid var tilgjengelig. Det er en fin opplysning å sitte igjen med. Når man forteller om en venn, spør andre gjerne hvordan vedkommende var. Her er kanskje det mest presise svaret at han var der når gutten hadde tid til overs og de andre var på skolen.
Davis er særlig opptatt av at barnet kan forestille seg at følgesvennen har et eget sinn. Barnet kan gi en usynlig venn eller en bamse ønsker og meninger, og forholde seg til dem i leken. Vennen kan ville noe annet, motsi barnet, være til bry. Hos Davis får vi også høre om tvillinger som selv har funnet opp en imaginær venn. Hvor mye selskap trenger man egentlig? Til slutt kunne det vel ha blitt fullt rundt bordet, selv om det sto bare én stol der.
Det morsomme ved disse historiene hører til saken. Jeg kan lett begynne å snakke om lek som en øvelse i sosial forståelse og dermed få det til å høres ut som om barna sitter i rosebuskene for å forberede seg på arbeidslivet. Jenta som fant opp tvillingene, hadde tydeligvis noe mer interessant å gjøre. Hun lot sine egne oppdiktede figurer få en fantasi som gikk videre fra der hennes egen hadde begynt. Hva de fant på, kunne hun fremdeles bestemme. Likevel lå en del av moroa i at det var de som fant på det.
I omtalen beskriver Glausiusz også studier der barn med imaginære venner som gruppe skårer høyere på enkelte mål på sosial forståelse og kommunikasjon. En slik sammenheng kan ha flere forklaringer. Det jeg kjenner igjen i Davis’ forslag, er selve bevegelsen i leken. Barnet lager et svar det selv kunne ha gitt, og gir det til en som har sine egne grunner til å svare slik. Den lille forskyvningen åpner for et spørsmål. Hvordan ser dette ut fra den siden?
Min skygge var en enklere figur enn Boy og Girl. Den hadde ingen meninger om hvor langt vi skulle gå. Den gikk likevel så påfallende foran meg at den var lett å henvende seg til. Den første gangen jeg snakket til den på vandringen, var jeg på den gamle romerske veien etter Puente la Reina. Jeg hadde gått alene i flere timer. Jeg husker at skyggen så komisk ut, og at jeg lo. Hva jeg sa, har jeg glemt. Det må ha vært lite å berette om for den som eventuelt hadde hørt meg. For meg ble det begynnelsen på et selskap som skulle vare over mange etapper.
En stemme på grusveien
Mellom Los Arcos og Viana spurte jeg hvorfor jeg var der. Jeg kunne forklare hvordan jeg hadde kommet dit. Arbeidet med doktorgraden om skam og seksuelle overgrep hadde satt spor, og jeg trengte avstand før disputasen. Jeg hadde planlagt reisen i flere måneder. Alt dette kunne jeg ha fortalt den som satte seg ved siden av meg på flyet. Ute på grusveien, med varme i nakken og hvert gruskorn merkbart under føttene, hørte jeg at jeg fremdeles spurte.
Det er en forskjell mellom å spørre hva som fikk meg til å bestille en reise, og å spørre hva jeg nå skal gjøre med tiden jeg har gitt meg selv. Det første spørsmålet kan jeg besvare ved å fortelle hva som hendte før jeg dro. Det andre blir med videre etter at forklaringen er ferdig. Jeg tror det var derfor den hørtes så ryddig ut da jeg sa den høyt. Den passet til en som hadde planlagt turen hjemme. Der og da var jeg også en som måtte finne ut om jeg skulle stanse i veikanten og drikke.
Jeg begynte å synge sangen om de hundre ølflaskene på veggen. Den hadde jeg hatt med meg siden barndommen i USA. Jeg hadde brukt den når undervisningen ble lang, på skolebussen og om kvelden for å sovne. Regelen er enkel. For hvert vers blir det én flaske mindre. Den som begynner på hundre, har skaffet seg noe å holde på med en god stund. Da jeg var kommet til den siste flasken, hadde det gått en halv time. Skyggen hadde fulgt med hele veien.
Jeg kunne ha brukt den halvtimen på å lete etter et bedre svar på hvorfor jeg gikk. I stedet kom barndommen nærmere gjennom en sang jeg husket godt nok til å fortsette uten å tenke. Det var overraskende hvor lett stemmen fant tilbake til den. På skolen hadde barnet brukt sangen til å få en lang dag til å gå. På vandringen gjorde den voksne noe lignende. Begge hadde bedre tid enn de helt visste hva de skulle bruke til.
Slik kan en lyd romme mer av et liv enn det jeg ville fått med om jeg hadde satt meg fore å fortelle om meg selv. Hadde noen spurt hva fra barndommen jeg tok med til Spania, ville jeg neppe ha nevnt den sangen. Det hendte på veien at boklærte ord var de første jeg grep etter. Sangen kom av seg selv. Den kom med skolebussen og kveldene da jeg skulle sove, og gjorde en halvtime på grusveien til noe jeg fremdeles husker.
Å få snakke ferdig
På Mesetaen kunne jeg gå i timevis uten å møte noen. Jeg hadde valgt å gå alene. Det ga meg friheten til å stanse når jeg ville, og til å avgjøre dagens lengde etter hvordan kroppen hadde det. En slik frihet setter jeg pris på. Men det kunne komme et punkt da jeg gjerne skulle ha sett noen i det fjerne. Landskapet forandret seg så langsomt at jeg kunne gå lenge og likevel føle at jeg sto på stedet hvil. Det fantes knapt en sving å håpe på.
Da var skyggen blitt en vane. Jeg så at den stanset når jeg stanset. Når jeg satte meg og drakk, falt den et sted ved siden av meg. Sekken var min å bære, men tyngden fikk et komisk omriss på bakken. Da skyen tok bort skyggen, ble jeg oppmerksom på hvor ofte jeg hadde sett etter den. Jeg kjente et lite fravær i et landskap som ellers så ut som før.
Jeg tror det var derfor hilsenen kom så naturlig. Man hilser gjerne når man får øye på en kjent etter å ha lett etter vedkommende. På en slik vei kan noen få ord være nok til å forandre måten det kjennes å være alene på. Den som hadde sett meg på avstand, ville ha sett én mann med sekk og stav. Fra der jeg gikk, hadde jeg nettopp fått selskap igjen.
Ved et bord med andre mennesker hender det at jeg går videre i en forklaring fordi den andre nikker. Kanskje nikker hun bare for å vise at hun lytter. Likevel kan nikket være nok til at jeg slutter å lytte til mine egne ord. På veien var det ingen som nikket. Jeg kunne høre hvor overbevisende jeg forsøkte å være, også når det var uklart hvem jeg ville overbevise. Av og til var det nok til at jeg lo. Andre ganger hørte jeg en uro som hadde vært lettere å overse så lenge den holdt seg inne i hodet.
Man kan være svært veltalende i tankene. Der kan en setning forandre retning underveis uten at noen merker det, og en innvending kan passere så fort at man knapt får stilt den. Når jeg sa setningen høyt, lå ordene der i den rekkefølgen jeg faktisk hadde gitt dem. Jeg kunne høre at jeg motsa noe jeg hadde sagt like før. På en vei med god tid kunne begge deler få stå en stund. Kanskje hadde de hver sin grunn.
Om kvelden spiste jeg sammen med andre pilegrimer. Vi fortalte hvor vi kom fra, hvor langt vi hadde gått og hva vi hadde opplevd. Det var godt å høre andres stemmer etter en lang dag. De stilte spørsmål om ting jeg selv hadde gått rett forbi i fortellingen. Av og til merket jeg også at noe fra dagen var vanskelig å få fram ved bordet. På veien hadde jeg hatt tid til å vente på ordene. Ved bordet kom neste historie, og jeg ville gjerne høre den. De to formene for selskap hadde hver sin rytme.
Det var også noe jeg savnet i skikkelsen på bakken. Hjemme var jeg vant til at folk visste hvilken sammenheng de kjente meg fra. På et herberge kunne en fremmed spørre hvordan det gikk med føttene mine før han spurte hvem jeg var hjemme. Det var en behagelig rekkefølge. Samtidig hendte det at jeg savnet å være sammen med noen som kjente mer av historien. Ute på veien fulgte barndommen med i sangen, og arbeidet fulgte med i spørsmålene jeg stilte. Det var mitt liv som var blitt med til Spania, selv når det eneste synlige var en stav, en hatt og en sekk. Kanskje var det derfor det føltes så underlig å se hele omrisset forsvinne da skyen kom.
Den som kjenner veien
På vei mot Reliegos gikk jeg i nærmere tre timer nesten rett fram. Korn, vei og himmel. Bildene jeg tok, begynte å ligne hverandre, og på et tidspunkt begynte jeg å gå og vente på at landskapet skulle finne på noe. Tankene gikk i ring. Til slutt sa jeg til skyggen at vi måtte skjerpe oss.
Vi var et nyttig ord akkurat da. Jeg kunne irettesette to vandrere og samtidig vite at bare én av oss kunne gjøre noe med saken. Jeg løftet hodet. Senere så jeg en bonde gå foran en saueflokk. Han gikk fort, og flokken fulgte uten at en hund drev den. Jeg begynte å tenke på alle de gangene mennesker følger en som går foran, ganske enkelt fordi han allerede går der. Jeg lo.
Skyggen går også foran når solen står bak. Der ute kunne den se målbevisst ut. Staven strakte seg over veien, beina var lange, og skikkelsen holdt samme fart som jeg gjorde. Den hadde alle ytre kjennetegn på en som var på vei et sted. Jeg kunne spørre hvor vi skulle og svare Santiago på dens vegne. Men hvor veien faktisk gikk, måtte jeg finne ut ved å se etter de gule pilene. Også på en feil vei ville skyggen ha fulgt hvert skritt.
Jeg tenkte av og til på Heideggers uttrykk væren-i-verden. På høysletten var det et uttrykk jeg kunne prøve mot noe helt alminnelig. En gul pil var viktig fordi jeg var på vei et sted, og fordi det kostet tid og krefter å gå feil. En stein var en del av veien helt til jeg nesten snublet i den. Da ble den det jeg måtte passe meg for i neste skritt. Begrepet fikk den størrelsen det trengte der og da. Jeg måtte se hvor jeg satte foten.
Den indre samtalen trengte den samme bevegelsen ut mot verden. Jeg kunne snakke meg fram til en forståelse av hvor jeg var på vei. En pil ved krysset kunne likevel få meg til å endre retning. På samme måte kunne en samtale ved kveldsmaten gi meg øye for noe ved dagen jeg selv hadde oversett. Jeg hadde gått mine egne skritt og hørt mine egne ord. Det jeg fikk høre ved bordet, var sagt av noen som hadde gått en annen dag, også når veien var den samme.
Å la den andre svare
I sosialt arbeid har jeg ofte hatt bruk for evnen til å forestille meg hvordan det kan være å sitte på den andre siden av bordet. Jeg trenger den allerede når jeg skal finne ut hvordan jeg vil stille det første spørsmålet. Hva kan et menneske frykte at et svar får å si? Hvilke ord ville jeg selv vært forsiktig med dersom det var mitt liv vi snakket om? Slike spørsmål kan få meg til å senke farten. De kan også gjøre meg raskere til å tro at jeg har forstått.
Tenk på en samtale om tre avtaler en person har uteblitt fra. Før vi møtes, kan jeg ha øvd på hvordan jeg vil ta det opp uten å legge skyld på henne. Jeg kan se for meg at hun har gruet seg, og si at jeg skjønner at det kan være vanskelig å møte. Kanskje svarer hun at hun gikk til den adressen som sto øverst i brevet. Det var der hun hadde vært sist. Jeg hadde gått inn i samtalen med flere mulige forklaringer på hvorfor hun holdt seg borte. Hun hadde møtt opp et annet sted.
Et slikt svar krever noe ganske konkret av meg. Jeg må finne fram brevet og se hvordan det er skrevet. Når jeg leser det med henne, kan jeg oppdage at adressen hun brukte, står tydelig øverst, mens den hun skulle til, er nevnt i en bisetning. Nå kan jeg forstå hvorfor hun gikk dit. Jeg kan også forstå hvorfor min første bemerkning om hvor vanskelig det kan være å møte, kunne høres underlig ut. Hun hadde jo gjort en innsats for å komme.
Jeg kunne ha forestilt meg denne muligheten før samtalen. Det hadde vært godt forarbeid. Men det er noe eget ved å høre et menneske svare på et spørsmål jeg knapt visste at jeg stilte. Da må jeg kanskje revidere min egen beskrivelse mens vi sitter der. Og hvis jeg skal skrive et notat etterpå, kan det stå hvor hun møtte, og hvordan vi oppdaget misforståelsen. Slik får opplysningen hun kom med, betydning også for den neste som skal snakke med henne.
Davis skriver om barnets evne til å gi en imaginær venn et eget sinn. Jeg blir slått av hvor nært det ligger en ferdighet vi bruker hele livet. Vi gjennomspiller en samtale før den finner sted. Vi lar en fraværende person stille den innvendingen vi tror vil komme. Av og til er det den eneste måten vi får øye på en svakhet i det vi har tenkt å si. Og når den andre til slutt sitter foran oss, kan vi bruke den samme oppmerksomheten til å høre hvor hun avviker fra den versjonen av henne vi allerede har snakket med.
Det er et spørsmål om praktisk dømmekraft. Jeg kan bruke fantasien til å finne et spørsmål som gir den andre litt større spillerom. Hvor stort det rommet faktisk blir, merkes først når hun svarer. Har jeg tid til å følge opp det hun sa? Kan det hun forteller, forandre det jeg kom for å gjøre? Der, i måten jeg hører og handler på etter svaret, får den indre øvelsen sin prøve.
Videre
Jeg har alltid hatt imaginære venner. Skyggen er den jeg særlig legger merke til fordi den kan dukke opp mens jeg er opptatt med noe helt annet. Jeg behøver bare å vende meg slik at lyset faller bakfra. Så ligger den der, ofte i en fasong som får meg til å tenke at den har hatt det morsommere med kroppen min enn jeg selv har hatt den dagen.
På Mesetaen var den godt selskap. Jeg kunne spørre hvorfor jeg var kommet, og bruke resten av etappen på å la spørsmålet følge skrittene. Jeg kunne synge den gamle sangen og høre hvor mye av barndommen som lot seg bære i noen få ord. Og når jeg stanset, kom jeg ofte til å tenke på hvor godt det var å sette fra seg sekken. En slik tanke trenger en kropp som har båret den en stund.
I kapittelet om vandringen skrev jeg at jeg hadde en liten stein fra hagen i lommen. Den kunne jeg kjenne gjennom stoffet. På veien lå skyggen synlig for meg, fra hatten til staven, mens steinen ble værende der bare jeg visste om den. Om noen hadde spurt hva jeg bar på, kunne jeg stukket hånden i lommen og vist den fram. Jeg kunne også ha ventet til vi kjente hverandre litt bedre. Det var opp til meg.
Skyggen var like trofast når jeg gikk feil. For å finne den neste gule pila måtte jeg løfte blikket. Så snart jeg gikk videre, var den med igjen.
Referanser
Davis, P. E. (2026). The imagination scientist: Researching pretend beings and their creators. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/9780198894902.001.0001
Glausiusz, J. (2026). The psychology of imaginary friends — and why they are good for kids. Nature, 659, 587–588. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03713-9
Pettersen, K. T. (2026, 31. august). Kapittel 7 Sammen med min skygge. Praktisk Filosofi – Practical Philosophy. Les kapittelet
Mitt essay er skrevet i en samtale med ChatGPT

No comments:
Post a Comment