Hjemme blant de fremmede

Star Trek, forskjellighet og kunsten å høre til

Som barn i USA på 1960-tallet fant jeg noe i Star Trek som har fulgt meg siden. Jeg er selv i autismespekteret og har ofte kjent meg fremmed, som om jeg kom fra en annen planet. I denne serien kunne jeg likevel kjenne meg hjemme. Skuespillerne og besetningene har skiftet gjennom tiårene. Fascinasjonen har blitt værende. Nå har også et tap kommet til: Patrick Stewart, som ga kaptein Jean-Luc Picard ansikt og stemme, døde 28. oktober, 86 år gammel. Mohana Basus artikkel i Nature (2026) om hans betydning for forskere er anledningen til disse refleksjonene.

Hvorfor har denne fortellingsverdenen beholdt sin appell gjennom så mange tiår? Romskipene og eventyrene er en del av svaret. Men jeg tror også det handler om et håp: Vi kan bli bedre til å leve sammen, uten at alle først må bli like. Hver ny besetning gir dette håpet nye ansikter og nye konflikter.

Vi er ikke alle litt autistiske, selv om mange kan kjenne igjen enkelte trekk. Autisme er heller ikke et annet ord for fremmedfølelse. Men det å føle seg utenfor, misforstått eller usikker på de uskrevne reglene er en erfaring mange kan dele. For noen er den kortvarig. For andre preger den store deler av hverdagen. Gjenkjennelse kan bygge en bro uten å gjøre erfaringene like.

Star Trek lar oss utforske denne forbindelsen. Seriens mest verdifulle fremtidsvisjon er, slik jeg leser den, et fellesskap der ulike måter å være til på får plass. Det forutsetter at også de som oppfatter seg som normale, er villige til å lære.

Å kjenne seg igjen i den fremmede

Spock står sentralt i denne erfaringen. Som halvt menneske og halvt vulkan befinner han seg mellom ulike forventninger til følelser, fornuft og oppførsel. Det som virker selvfølgelig i én sammenheng, kan gjøre ham fremmed i en annen.

Spock kan leses som en skikkelse med trekk enkelte autistiske seere kjenner igjen: presist språk, en direkte væremåte og et anstrengt forhold til sosiale selvfølgeligheter. Senere gir Data en annen inngang til lignende erfaringer. Han undersøker menneskers omgangsformer og forsøker å forstå det andre tilsynelatende bare vet. En bemerkning kan være en spøk. Et spørsmål kan være en indirekte beskjed. Ordene alene forteller ikke alltid hva som foregår.

Slike skikkelser blir gjerne omtalt som «autistisk kodet». Det betyr at de kan fortolkes gjennom autistiske erfaringer, selv om de ikke er skrevet eller uttrykkelig fremstilt med en autismediagnose. Gjenkjennelsen er reell for den som opplever den, uten at fortolkningen dermed blir en medisinsk beskrivelse av figuren.

Autisme innebærer verken fravær av følelser eller nødvendigvis en særlig tilbøyelighet til ren logikk. Et behersket uttrykk forteller lite om hvor sterkt noe oppleves, og sosial usikkerhet sier ikke i seg selv noe om viljen til å vise omsorg.

At gjenkjennelsen går gjennom en vulkan og en android, rommer samtidig en spenning. Fiksjonen gir avstand nok til at uvante erfaringer kan bli forståelige. Men hvorfor blir det lettere å se disse erfaringene når de tilhører noen som ikke er helt menneskelige? Hvis annerledes språk og følelsesuttrykk stadig plasseres utenfor menneskeheten, risikerer fortellingen å bekrefte den avstanden den hjelper oss over. Gjenkjennelsen blir mest fruktbar når den vender blikket tilbake mot menneskene rundt oss: Også deres uvante uttrykk kan romme et liv vi ennå ikke forstår.

Hvem skal lære hvem å forstå?

Når noen strever sosialt, blir oppgaven ofte plassert hos den som skiller seg ut. Vedkommende må lære kodene, finne riktig tonefall og oppdage når det passer å snakke. Mye av dette kan være nyttig. Men dersom tilpasningen bare går én vei, blir fellesskapets egne vaner stående utenfor undersøkelsen.

Sosiologen Damian Milton (2012), som selv er autistisk, har gitt denne utfordringen et navn: «det doble empatiproblemet». Han beskriver forståelsesvansker mellom mennesker med ulike erfaringer og forventninger som et gjensidig problem. Den ikke-autistiske kan også feiltolke den autistiske. Dette perspektivet opphever ikke behovet for støtte og tilrettelegging, men flytter oppmerksomheten fra én persons antatte mangel til det som skjer mellom mennesker.

Stillhet kan feiltolkes som manglende interesse, og direkte tale som uvennlighet. Også flertallets omgangsformer må kunne undersøkes.

Star Trek gjør dette interessant ved å flytte perspektivet. Blant fremmede sivilisasjoner kan det menneskelige fremstå som både merkelig og vanskelig å forstå. Det vi hjemme kaller alminnelig folkeskikk, mister noe av sin selvfølgelighet når vi selv er gjestene.

Hvordan møter vi et annet menneske uten å gjøre vår egen væremåte til målestokk for alt det andre gjør? Vi trenger dømmekraft til å skille mellom det som faktisk skader, og det som bare bryter med forventningene våre.

Picard og retten til å si nei

Forskerne i Basus artikkel fremhever Picards nysgjerrighet og vilje til å lytte. En episode gir disse egenskapene en særlig tydelig forbindelse til spørsmålet om tilhørighet: «The Measure of a Man» fra The Next Generation (1989).

Forskeren Bruce Maddox vil demontere Data for å undersøke hvordan han er konstruert, med håp om å kunne fremstille flere androider. Data tviler på at han kan settes sammen igjen uten å miste noe vesentlig ved seg selv, og vil avslå. Dermed oppstår spørsmålet som driver episoden: Har han rett til det, eller er han Starfleets eiendom?

Picard forsvarer Data i en rettslig høring. Her er det ikke Datas evner som besetningsmedlem som står på spill, men hans rett til å bestemme over sin egen eksistens. Maddox ser en mulighet for kunnskap og teknologisk fremskritt. Data ser en risiko han ikke vil ta. Hvem får definere hva denne risikoen betyr?

Picard bruker sin autoritet til å gjøre Datas perspektiv gjeldende i en institusjon som kan frata ham retten til å velge. Det er en sterkere form for lytting enn å innhente et godt råd: Han forsvarer betydningen av et nei, også når det står i veien for institusjonens planer.

Avgjørelsen gir Data frihet til å velge. Den avgjør ikke endelig alle spørsmål om bevissthet eller hva en person er. Nettopp denne tilbakeholdenheten gjør slutten interessant. Manglende sikkerhet om den andres indre liv blir ikke en tilstrekkelig begrunnelse for å behandle ham som en ting.

Data er en android, og hans situasjon kan ikke likestilles med autistiske menneskers liv. Men episoden kan skjerpe et spørsmål som også gjelder menneskelige fellesskap: Får den som uttrykker seg annerledes, selv være med på å definere sine grenser? Eller må vedkommende først fremstå som tilstrekkelig lik oss for å bli trodd?

Å være verdifull uten å være uunnværlig

Likevel bør vi stille et spørsmål også til Star Treks inkluderende fremtidsbilde. Flere av skikkelsene som skiller seg ut, har usedvanlige evner. De løser problemer andre ikke kan løse. Forskjelligheten får en tydelig plass fordi den kommer fellesskapet til nytte.

Det er lett å verdsette den som redder situasjonen. Vanskeligere er det å gi like selvfølgelig plass til den som trenger mer tid, misforstår en beskjed eller må trekke seg tilbake uten å kunne tilby en ekstraordinær prestasjon i bytte.

Dette angår arbeidslivet og utdanningen. Når vi begrunner inkludering med at nevrodivergente mennesker kan ha særskilte talenter, kan argumentet åpne noen dører. Men det kan også legge en ny betingelse ved inngangen: Vis oss hva du er spesielt god til, så skal forskjelligheten din få plass.

Et menneske bør kunne høre til også på dager da det ikke lykkes.

Fremtiden som øvelse

Science fiction lar oss forestille oss møter vi ennå ikke har hatt. Dermed kan den også gjøre oss mer oppmerksomme på møtene vi allerede står i.

Et romskip er langt unna hverdagen. Likevel er spørsmålene om bord velkjente: Hvem blir hørt? Hvem får definere situasjonen? Hvem må stadig forklare seg? Og hvem får være en del av fellesskapet uten å bevise sin verdi på nytt?

Her ligger kanskje noe av forklaringen på seriens varighet. Fortellingene gir rom for både eventyrlyst og ettertanke, og spørsmålene blir aktuelle på nye måter. Datas sak kan i dag også leses i lys av kunstig intelligens, mens spørsmålet om hvem som får høre til, følger oss gjennom skiftende samfunn. Vi vender tilbake til kjente skikkelser og oppdager at vi selv har fått nye spørsmål.

Kanskje er det også derfor en serie om fremmede planeter kan gi en følelse av hjem. Den åpner et rom der forskjellighet kan møtes med interesse, og der det å forstå hverandre er en oppgave man deler.

Vi trenger ikke vente på det første møtet med en fremmed sivilisasjon for å begynne å øve.

Referanser

Basu, M. (2026, 30. oktober). Patrick Stewart dies: How Captain Picard inspired today’s science leaders. Nature. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03543-9

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Snodgrass, M. (Manusforfatter), & Scheerer, R. (Regissør). (1989, 13. februar). The measure of a man (sesong 2, episode 9) [Episode i TV-serie]. I G. Roddenberry (Ansvarlig produsent), Star Trek: The Next Generation. Paramount Domestic Television.