Symbolsk interaksjonisme – når virkeligheten blir til mellom mennesker
I sosialt arbeid bruker vi daglig begreper som rolle, selvbilde, samhandling og relasjon. De ligger nærmest i språket vårt. Samtidig er det påfallende hvor sjelden vi stopper opp og spør hvor disse begrepene egentlig kommer fra. Symbolsk interaksjonisme utgjør i stor grad det teoretiske bakteppet for denne måten å forstå mennesker på, men lever ofte et slags stille liv i praksisfeltet – mer brukt enn erkjent.
For meg er dette ikke bare teori. Det er erfaring.
Jeg arbeidet i 20 år i barnevernet – fra kurator til barnevernsleder – før jeg gikk over i akademia. Det ble mange år tett på menneskers liv, i situasjoner hvor beslutninger ikke kunne vente, og hvor konsekvensene var store.
Mening som noe som oppstår i møtet
Et av de mest grunnleggende bidragene fra symbolsk interaksjonisme er innsikten i at mening ikke er noe fast og gitt. Den oppstår i samhandling. En situasjon, en handling eller et uttrykk har ikke én iboende betydning. Den får sin mening gjennom hvordan den fortolkes.
Her ligger det en tydelig forbindelse til hermeneutikken hos Hans-Georg Gadamer. Vi møter aldri verden direkte; vi møter den gjennom våre forforståelser. For sosialarbeideren innebærer dette at vi aldri står overfor en “ren” situasjon. Vi står alltid overfor en fortolket virkelighet – både vår egen og den andres.
Dette er ikke en svakhet ved praksisfeltet. Det er selve vilkåret.
Definisjonen av situasjonen – når det haster
Den klassiske formuleringen fra W. I. Thomas – at dersom mennesker definerer situasjoner som virkelige, så er de virkelige i sine konsekvenser – fikk for meg en særlig tyngde i en konkret sak jeg aldri helt har lagt fra meg.
Saken gjaldt et nyfødt barn med abstinenser. Moren hadde brukt rusmidler gjennom svangerskapet. Situasjonen var alvorlig, og barnevernet måtte handle raskt. Omsorgen ble overtatt kort tid etter fødsel.
Fra et systemperspektiv kunne dette fremstå som en nødvendig og faglig begrunnet handling. Men i møtet med moren var virkeligheten en annen. For henne var dette ikke en “tiltaksvurdering”. Det var et tap. Et brudd. En eksistensiell erfaring av å bli fratatt sitt barn.
Her ble det tydelig for meg hva Thomas’ poeng egentlig betyr i praksis:
Vi handler ikke bare i situasjoner – vi handler i menneskers opplevelse av situasjoner.
Og disse opplevelsene lar seg ikke redusere til fakta alene.
Å tre inn i den andres perspektiv
Hos George Herbert Mead finner vi tanken om at vi forstår andre ved å “ta deres rolle”. I slike situasjoner blir dette ikke bare en teoretisk øvelse, men en nødvendighet – og samtidig en begrenset mulighet.
For hvordan kan man fullt ut forstå en mors erfaring i det øyeblikket hun mister omsorgen for sitt nyfødte barn?
Her minner Martin Heidegger oss om at vi alltid står i vår egen forståelseshorisont. Vi kan nærme oss den andre, men aldri fullt ut tre inn i den andres livsverden.
Dette er ikke et nederlag for forståelsen, men en påminnelse om dens grenser – og dermed også dens ydmykhet.
Hverdagslivets skjøre dramaturgi
Erving Goffman beskriver hvordan vi alle forsøker å opprettholde bestemte roller i møte med andre. I barnevernssaker blir disse rollene ofte satt under ekstremt press.
Rollen som mor, som omsorgsperson, som ansvarlig voksen – alt dette kan stå på spill samtidig. Når slike roller bryter sammen, blir ikke bare situasjonen vanskeligere; den blir også mer sårbar på et menneskelig plan.
Som sosialarbeider står man midt i dette. Ikke utenfor.
Selvet som et speil
Charles Horton Cooley beskriver hvordan selvet formes gjennom andres blikk. I møte med hjelpeapparatet kan dette blikket få særlig stor betydning.
Hvordan blir en mor seende på seg selv når hun møter systemets vurderinger?
Hvordan tolker hun andres blikk på henne?
Dette er ikke perifere spørsmål. De griper direkte inn i menneskets selvforståelse.
Når merkelapper får liv
Hos Howard Becker blir det tydelig hvordan språk kan bidra til å forme identitet. Begreper som “rusmisbruker” eller “omsorgssvikt” er nødvendige i faglig sammenheng, men de er ikke nøytrale.
De kan også bli identiteter.
Dette er en av de mer krevende sidene ved sosialt arbeid:
å bruke et faglig språk som samtidig ikke reduserer mennesket.
Et symbolsk univers – og et praktisk ansvar
Symbolsk interaksjonisme minner oss om at vi lever i et univers av meninger, ikke bare i en verden av fakta. Sosialt arbeid foregår derfor alltid i spennet mellom det objektive og det fortolkede.
I dette spennet oppstår også det etiske ansvaret.
Frihet og ansvar
I denne forståelsen av mennesket ligger det også et slektskap til Søren Kierkegaard. Mennesket er ikke fullt ut bestemt, men heller ikke fritt i noen enkel forstand. Vi handler innenfor rammer, men vi handler.
Dette gjelder også i de mest krevende livssituasjoner.
Avsluttende refleksjon
Når jeg i dag ser tilbake på mine år i barnevernet, fremstår symbolsk interaksjonisme ikke som en teori jeg “brukte”, men som en måte å være i praksis på – ofte uten å sette ord på det. Den levde i møtene, i vurderingene, i usikkerheten og i forsøket på å forstå.
Det hender man møter en forestilling om at teori og praksis står i et motsetningsforhold til hverandre. At noen “bruker hodet” og andre “bruker hendene”. At man enten er praktiker eller akademiker.
Slik har det aldri vært for meg.
I sosialt arbeid lar ikke dette skillet seg opprettholde. Enhver handling er båret av en forståelse, og enhver forståelse formes gjennom handling. Teorien er ikke noe som ligger utenfor praksis, men noe som er vevd inn i den – ofte stilltiende, noen ganger ureflektert, men alltid virksom.
På samme måte er praksis ikke et teorifritt rom. Den er tvert imot stedet hvor teorien prøves, utfordres og gis liv.
Kanskje er det derfor sosialt arbeid ikke først og fremst kan forstås som et valg mellom hode og hånd, men som et arbeid hvor begge deler må være til stede samtidig. Et arbeid hvor forståelse og handling ikke lar seg skille, fordi de hele tiden griper inn i hverandre.
Når jeg tenker tilbake på saken med det nyfødte barnet, står ikke bare alvoret igjen. Jeg ser også noe annet: et tett samarbeid mellom barnevern, helsevesen og andre instanser. Ulike fagfelt som måtte finne et felles språk, forstå hverandres perspektiver og handle sammen – ikke hver for seg.
Barnets liv ble reddet. Foreldrene fikk hjelp for sine rusproblemer.
Det var ikke én teori som virket, og ikke én profesjon som handlet alene. Det var samspillet mellom mennesker, mellom fag og mellom forståelser som gjorde forskjellen.
Kanskje er det nettopp dette symbolsk interaksjonisme, på sitt beste, hjelper oss til å få øye på:
at mening, handling og forandring ikke oppstår isolert – men i relasjonen mellom oss.
Og at det er her, i dette mellomrommet, sosialt arbeid finner både sin utfordring og sitt håp.
Referanser
Becker, H. S. (1963). Outsiders: Studies in the sociology of deviance. Free Press.
Cooley, C. H. (1902). Human nature and the social order. Scribner.
Goffman, E. (1959/1971). The presentation of self in everyday life. Penguin.
Mead, G. H. (1934). Mind, self and society. University of Chicago Press.
Rose, A. M. (1962). Human behavior and social processes. Routledge.
Taylor, I., Walton, P., & Young, J. (1973). The new criminology. Routledge.
Thomas, W. I., & Znaniecki, F. (1958). The Polish peasant in Europe and America. Dover.
No comments:
Post a Comment