Å arbeide med verdighet i sosialt arbeid
– mellom erfaring, filosofi og praksis
Det finnes ord vi bruker ofte.
Så ofte at vi risikerer å miste dem.
Verdighet er et slikt ord.
Vi skriver det i dokumenter.
Vi siterer det i forelesninger.
Vi løfter det frem i yrkesetiske retningslinjer.
Men hva betyr det – når vi står i et rom med et annet menneske?
Ikke som begrep.
Men som erfaring.
Et bilde av verdighet
Jeg vil begynne der jeg selv begynte en gang – i en forelesning.
Bak meg rullet bilder fra boken Dignity. Ansikter fra hele verden. Urfolk fra ulike kontinenter. Liv levd under helt andre vilkår enn våre – og likevel noe gjenkjennelig.
Noe stille.
Noe uutslettelig.
Desmond Tutu beskriver dette gjennom begrepet Ubuntu:
Et menneske er et menneske gjennom andre mennesker.
Jeg har tenkt mye på det.
Ikke som teori, men som erfaring fra praksisfeltet.
For i sosialt arbeid er dette ikke en idé.
Det er virkelighet.
Verdighet som grunnlag
Den internasjonale føderasjonen for sosialarbeidere (IFSW) er tydelig:
Sosialt arbeid bygger på respekt for menneskets iboende verdighet.
Dette gjentas i våre egne yrkesetiske dokumenter.
Men det er en ting å si det.
En annen ting å leve det.
For i praksis møter vi mennesker som:
– er krenket
– er avvist
– har mistet troen på egen verdi
Og da blir spørsmålet:
Hvordan møter vi dem?
Hva er verdighet?
Vi har alle en intuitiv forståelse av verdighet.
Vi kjenner den når den er der.
Og vi kjenner det umiddelbart når den blir krenket.
Likevel er det vanskelig å definere begrepet.
Hos Immanuel Kant finner vi et avgjørende skille:
Noe har verdi.
Noe har verdighet.
Det som har verdi, kan erstattes.
Det som har verdighet, kan ikke.
Verdighet er en indre, ubetinget verdi.
Dette er et kraftfullt utgangspunkt.
Men det er også abstrakt.
Og i sosialt arbeid lever vi ikke i abstraksjoner.
Vi lever i møter.
Verdighet og respekt
Gjennom mange år i praksis har jeg erfart at det er avgjørende å skille mellom verdighet og respekt.
Respekt er noe vi gir – eller ikke gir – basert på handlinger.
Verdighet er noe som er der – uavhengig av handlinger.
Jeg kan ha vanskelig for å respektere det et menneske har gjort.
Men jeg kan ikke ta fra det mennesket dets verdighet.
Dette er ikke bare en teoretisk distinksjon.
Det er en praktisk nødvendighet.
Et lite hverdagsøyeblikk
La meg gi et eksempel.
Jeg arbeidet som sosialkurator tidlig på 1980-tallet. Jeg var ung. Uerfaren. Og fortsatt i ferd med å forstå hva dette arbeidet egentlig krevde.
En dag kom det inn en ung jente fra et rusmiljø.
Hun var nervøs. Urolig. Hun skulle på jobbintervju som vaskehjelp på et motell.
Så sa hun:
«Men jeg ser ikke ut på håret. Jeg må stelle meg før intervjuet. Kan jeg få sosialhjelp til hårklipp?»
Jeg visste svaret – slik systemet definerte det.
Hårklipp var ikke nødhjelp.
Men jeg svarte:
«Ja. Det får du.»
Hun så opp.
Og det som møtte meg da, har blitt værende:
En lettelse.
En glede.
En verdighet som begynte å tre frem.
Dagen etter ble jeg kalt inn til sosialsjefen.
«Dette gjør du ikke igjen.»
Jeg nikket. Gikk ut.
Og jeg smilte.
For jeg visste at noe riktig hadde skjedd.
Senere samme dag kom hun tilbake.
«Du fikk jobben?» spurte jeg.
«Nei,» sa hun.
Så stoppet hun.
«Men jeg føler meg så vakker. Jeg så ut som de andre. Jeg følte jeg tilhørte samfunnet igjen.»
Så takket hun – og gikk.
Dignity at work
Jeg har tenkt mye på dette møtet.
Hun fikk ikke jobben.
Men hun fikk tilbake noe av seg selv.
Hun fikk en erfaring av å være et menneske blant andre mennesker.
Dette er verdighet i praksis.
Ikke som begrep.
Men som erfaring.
Vitenskapens utfordring
Som forsker har jeg forsøkt å nærme meg verdighet på en annen måte.
Hvordan kan vi undersøke noe vi ikke klarer å definere?
B. F. Skinner forsøkte å forstå verdighet som knyttet til belønning og sosial anerkjennelse.
Jeg mener han her forveksler verdighet med respekt.
Men han peker på et viktig problem:
Vitenskapen krever definisjoner.
Verdighet unndrar seg definisjon.
I min gjennomgang av forskningslitteratur fant jeg noe interessant:
De fleste studier beskriver hva verdighet ikke er.
De beskriver krenkelser.
Ydmykelser.
Utestengelse.
Dette er en indirekte tilnærming.
Men kanskje også en nødvendig en.
Uverdighet – en inngang til forståelse
I sosialt arbeid møter vi ofte uverdighet før vi møter verdighet.
Mennesker som er blitt gjort til objekter.
Mennesker som ikke lenger kjenner seg som del av et fellesskap.
Her blir noe tydelig:
Verdighet er relasjonell.
Den oppstår – og brytes – i møte med andre.
Dette finner vi også i forskningen til Evelin Gerda Lindner, som knytter verdighet til menneskerettigheter og til begrepet ydmykelse.
Ydmykelse oppstår når et menneskes forventning om verdighet ikke blir møtt.
Kroppen husker
Nyere nevrovitenskap gir oss et språk for noe vi lenge har sett i praksis.
Studier av Naomi Eisenberger og Matthew Lieberman viser at sosial smerte aktiverer de samme områdene i hjernen som fysisk smerte.
Å bli krenket gjør vondt.
Ikke bare psykisk.
Men kroppslig.
Dette gir oss en dypere forståelse av hvorfor krenkelser setter så dype spor.
Skam – verdighetens skygge
Hos Thomas Scheff og Suzanne Retzinger finner vi en viktig innsikt:
Skam oppstår når vår verdighet krenkes.
Og skam som ikke bearbeides, kan bli liggende som åpne sår.
I sosialt arbeid møter vi dette daglig.
Mennesker som trekker seg unna.
Som angriper.
Som mister tillit.
Ofte ligger det skam under.
Hvorfor krenker vi?
Dette er et vanskelig spørsmål.
Men også et nødvendig ett.
Gjennom erfaring og forskning ser vi noen mønstre:
Vi krenker fordi vi kan.
Fordi vi vil beskytte oss selv.
Fordi vi søker anerkjennelse.
Fordi vi ikke tåler vår egen sårbarhet.
Dette er ikke en unnskyldning.
Men en forståelse.
Verdighetsmodellen
Donna Hicks har gjennom sitt arbeid utviklet en modell for hvordan vi kan arbeide med verdighet.
Den handler om:
– å anerkjenne identitet
– å inkludere
– å skape trygghet
– å lytte
– å vise rettferdighet
– å gi autonomi
– å ta ansvar
Dette er ikke teknikker.
Det er en måte å være i relasjon på.
Praktisk filosofi
Her møter vi det jeg vil kalle praktisk filosofi.
Ikke filosofi som teori.
Men filosofi som levd liv.
Hos Aristotle finner vi begrepet phronesis – praktisk klokskap.
Å vite hva som er rett å gjøre i en konkret situasjon.
Ikke ut fra regler alene.
Men ut fra dømmekraft.
Eksempelet med hårklippet var et slikt øyeblikk.
Ikke et regelbrudd.
Men et valg.
Å arbeide med verdighet
Så hva betyr dette i praksis?
Det betyr at vi må:
– se mennesket bak saken
– tåle sårbarhet
– lytte uten å kontrollere
– gi rom uten å dominere
Det betyr at vi må våge å møte mennesker som subjekter.
Ikke objekter.
Ubuntu – igjen
Jeg vender tilbake til dette begrepet.
Ubuntu.
«Jeg er fordi du er.»
Det er ikke bare en idé.
Det er en forpliktelse.
For det betyr at min måte å møte deg på, er med på å forme hvem du kan bli.
Til slutt
Når jeg ser tilbake på et langt liv i sosialt arbeid, er det ikke først og fremst teoriene jeg husker.
Det er møtene.
Blikkene.
Stillhetene.
De små øyeblikkene hvor noe skjedde.
Kanskje var det ikke synlig for andre.
Men det betydde noe.
For hvis jeg skal si det enkelt:
Verdighet kan ikke gis.
Men den kan få rom.
Og kanskje er det nettopp dette som er vårt arbeid.
Å skape rom.
Referanser
Aristoteles. (2007). Den nikomakiske etikk. Oslo: Vidarforlaget.
Hicks, D. (2011). Dignity. Yale University Press.
Kant, I. (1997). Grunnlegging av moralens metafysikk. Oslo: Bokklubben.
Lindner, E. G. (2006). Making enemies. Praeger.
Scheff, T. J., & Retzinger, S. M. (1991). Emotions and violence. Lexington Books.
Skinner, B. F. (2003). Beyond freedom and dignity. Hackett.
Tutu, D., & Lyons, O. (2010). Dignity. PowerHouse Books.
Yrkesetisk grunnlagsdokument. (2002). FO.
Eisenberger, N. I., & Lieberman, M. D. (2004). Trends in Cognitive Sciences, 8(7), 294–300.
No comments:
Post a Comment