Thomas Aquinas: Om det gode, det høyeste gode – og hvorfor dette fortsatt angår oss

 

Heidegger leser Thomas Aquinas: Om det gode, det høyeste gode – og hvorfor dette fortsatt angår oss

Jeg sitter med bind 23 av Martin Heideggers Gesamtausgabe. En bok som følger filosofiens utvikling fra middelalderen til Immanuel Kant. Når Thomas Aquinas trer frem i disse forelesningene, skjer det noe interessant. Her møter vi ikke bare en middelalderteolog med støvete begreper. Vi møter en tenker som stiller et spørsmål som fortsatt er levende:

Hva er det gode – og finnes det et høyeste gode som kan orientere menneskelivet?

Dette spørsmålet er ikke gammelt. Det er dagligdags. Det lever i hjem, i politikk, i helsevesen, i barnevern, i kjærlighet, i alderdom og i våre indre kamper. Når vi spør: Hva bør jeg gjøre? Hva er rett? Hva gir livet retning? – da står vi fortsatt i skyggen av Thomas Aquinas.

Og når Martin Heidegger leser ham, gjør han noe mer enn å forklare historien. Han forsøker å avdekke hvordan selve forståelsen av væren, verdi og menneske ble formet.

Thomas Aquinas og spørsmålet om det gode

I Summa Theologiae, Quaestio 5 – De bono in communi – drøfter Thomas Aquinas hva “det gode” betyr i alminnelighet. Hans grunnidé er enkel og samtidig dyp:

Det gode er det som alle ting streber etter.

Dette er en tanke han arver fra Aristotle. Ethvert vesen søker sin fullbyrdelse. Frøet søker å bli tre. Barnet søker modning. Mennesket søker sannhet, kjærlighet, mening og lykke.

For Thomas Aquinas er det gode ikke først og fremst en moralsk etikett. Det gode er knyttet til væren, til oppfyllelse, til det som fullender noe i samsvar med dets natur.

Et godt øye ser.
Et godt vennskap bærer.
Et godt samfunn fremmer rettferdighet.
Et godt menneskeliv modnes i sannhet og kjærlighet.

Her finnes en visdom vi lett mister i vår tid. Vi gjør ofte det gode til smak, preferanse eller politisk standpunkt. Men for Thomas Aquinas har det gode struktur. Det er forbundet med hva noe er, og hva det kan bli når det blomstrer.

Heidegger ser mer enn teologi

Når Martin Heidegger leser middelaldertenkere, leter han ikke bare etter religiøse læresetninger. Han leter etter hvordan vestlig tenkning om væren utviklet seg.

For ham er Thomas Aquinas avgjørende fordi han sammenføyer kristen teologi med gresk metafysikk, særlig Aristotle. Resultatet blir et stort system hvor verden forstås hierarkisk, ordnet, målrettet.

Ting har essens.
Mennesket har formål.
Moralen har grunnlag.
Gud er det høyeste gode.

For Heidegger er dette både storhet og begynnelsen på et problem. Storhet fordi tenkningen søker helhet. Problem fordi væren gradvis forstås som noe tilstedeværende, ordnet og tilgjengelig for begrepsmessig kontroll.

Det vil si: vi går fra undring over at noe er, til systemer over hva ting er.

Dette er et mønster som fortsetter inn i moderniteten.

Det høyeste gode – summum bonum

Hos Thomas Aquinas finnes ikke bare mange goder, men også et høyeste gode – summum bonum. Alle delgoder peker utover seg selv.

Penger er ikke nok.
Nytelse er ikke nok.
Anerkjennelse er ikke nok.
Makten er ikke nok.

Mennesket søker noe mer varig og fullstendig. For Aquinas er dette den salige forening med Gud, hvor sannhet og kjærlighet fullendes.

Mange moderne mennesker vil ikke formulere det teologisk. Likevel lever spørsmålet videre:

Hva er det største gode i et menneskeliv?

Er det frihet?
Er det kjærlighet?
Er det verdighet?
Er det indre fred?
Er det å tjene noe større enn seg selv?

Vi lever ofte som om spørsmålet ikke finnes. Men våre valg røper hva vi egentlig tror.

Praktisk filosofi begynner her

For meg er praktisk filosofi ikke først og fremst teori. Det er kunsten å leve mer bevisst. Å velge og å ta ansvar for det gode.

Derfor er Thomas Aquinas høyst aktuell.

Når et menneske spør:

• Skal jeg si sannheten eller beskytte noen?
• Skal jeg forlate et arbeid som tømmer meg?
• Hvordan møte et barn i smerte?
• Hva skylder jeg gamle foreldre?
• Hvordan leve med anger?
• Hva er et godt liv når kroppen svekkes?

Da hjelper det lite med slagord. Da trenger vi en dypere forståelse av goder, rangorden mellom goder og menneskelig modning.

Det er nettopp dette Aquinas arbeider med.

Mange goder kolliderer

Et av vår tids største problemer er ikke mangel på valg, men for mange valg uten rangorden.

Vi har:

• effektivitet
• frihet
• trygghet
• nytelse
• selvrealisering
• lojalitet
• omsorg
• økonomi
• sannhet
• fellesskap

Alle disse kan være goder. Men de kan også komme i konflikt.

Skal sykepleieren bruke mer tid på mennesket eller følge tidsplanen?
Skal læreren være snill eller stille krav?
Skal forelderen beskytte eller slippe fri?
Skal forskeren tie for karrieren eller tale sant?

Thomas Aquinas minner oss om at ikke alle goder er like grunnleggende. Noen er midler. Andre er mål.

Dette er en uvurderlig innsikt i en tid hvor alt lett blandes sammen.

Heidegger ville spørre dypere

Men Heidegger ville ikke stoppe der. Han ville spørre:

Hvordan er mennesket selv slik at spørsmålet om det gode kan oppstå?

For Heidegger er mennesket et vesen som står åpent mot væren, kastet inn i tid, dødelighet og ansvar. Vi er ikke bare skapninger med mål. Vi er også skapninger som kan gå oss vill, skjule oss, leve uegentlig.

Der Aquinas søker orden, fremhever Heidegger ofte uro.
Der Aquinas taler om natur, taler Heidegger om eksistens.
Der Aquinas peker oppover, peker Heidegger innover og fremover.

Begge trengs.

For uten orden blir livet kaos.
Uten eksistensiell alvor blir orden tom.

Det gode i helsevesen og omsorg

La oss gå helt ned på bakken.

En eldre mann med demens nekter å dusje. Personalet har dårlig tid.

Hva er det gode?

Effektivitet sier: få det gjort.
Regelverk sier: rutinen må følges.
Omsorg sier: møt frykten først.
Verdighet sier: han er ikke et objekt.

Her trenger vi praktisk dømmekraft, det Aristotle kalte phronesis.

Thomas Aquinas viderefører mye av denne tradisjonen: Det gode er ikke bare abstrakt; det må virkeliggjøres klokt i situasjonen.

Og Heidegger minner oss om at mennesket foran oss er et værende med sin egen verden, angst, historie og sårbarhet.

Dette er praktisk filosofi i arbeidstøy.

Det gode i barnevern og sosialt arbeid

Jeg kjenner selv hvor vanskelig dette feltet er. Der kolliderer goder daglig.

Barnets trygghet.
Foreldres rettigheter.
Sannhetens usikkerhet.
Tidspress.
Juridiske krav.
Menneskelig smerte.

Den som tror slike felt kan styres av manualer alene, har ikke stått i virkeligheten.

Her er Aquinas nyttig fordi han minner oss om at menneskeliv har iboende verdighet og mål. Barnet er ikke bare sak. Familien er ikke bare mappe.

Her er Heidegger nyttig fordi han minner oss om hvordan systemer kan dekke over menneskets konkrete væren.

Det gode må alltid gjenfinnes i møtet.

Forbrukersamfunnet og de små goder

Vår tid tilbyr tusen små goder og skjuler de store.

Mer underholdning.
Mer scrolling.
Mer kjøpekraft.
Mer stimuli.

Men mennesker kan eie mer og mangle mening. Vi kan være koblet til alt og fremmed for oss selv.

Thomas Aquinas ville si at vi forveksler midler med mål.
Heidegger ville si at vi er fanget i det han senere kaller Gestell – en innramming hvor alt blir ressurser, også oss selv.

Vi optimaliserer søvn, kropp, produktivitet og nettverk – men glemmer å spørre hvorfor.

Det er et farlig tap.

Det høyeste gode uten religiøst språk?

Må man tro på Gud for å lære av Aquinas?

Nei. Ikke nødvendigvis.

Man kan lese ham sekulært som påminnelse om at menneskelivet trenger et orienterende sentrum. Et “høyeste gode” kan forstås som det som gir helhet og retning.

For noen er det Gud.
For andre sannhet.
For andre nestekjærlighet.
For andre ansvar.
For andre det å leve ærlig.

Spørsmålet er ikke først hva du kaller det. Spørsmålet er om du lever uten noe høyere enn øyeblikkets drift.

Heidegger og samvittighetens kall

Heidegger skriver i Væren og tid om samvittighetens kall. Ikke som moralsk pekefinger, men som et stille kall tilbake til et mer ekte liv.

Det er interessant å lese dette sammen med Aquinas.

Hos Aquinas finnes orden og mål.
Hos Heidegger finnes kallet og oppvåkningen.

Kanskje trenger vår tid begge deler:

• et språk for det gode
• et kall til å leve det

Når livet bryter sammen

Hva da når sykdom, sorg eller tap gjør “det gode liv” umulig?

Her må enhver filosofi prøves.

En enke mister sin livspartner.
En mann får kreft.
Et barn dør.
En gammel kvinne blir ensom.

Da virker teorier små.

Likevel kan noe bestå:

godhet i møte
trofasthet
nærvær
sannhet uten pynt
mot til å bære dagen

Kanskje det høyeste gode noen ganger ikke er triumf, men kjærlighet som holder stand i mørket.

Her møter Aquinas og eksistensfilosofien hverandre mer enn vi tror.

Hva kan vi lære i dag?

Fra Thomas Aquinas:

1. Det gode er mer enn smak.
2. Menneskelivet har retning og formål.
3. Ikke alle goder er like viktige.
4. Dyd og karakter betyr noe.

Fra Heidegger:

1. Mennesket lever i tid og sårbarhet.
2. Systemer kan skjule det vesentlige.
3. Vi kan miste oss selv i hverdagen.
4. Samvittighet og oppvåkning er nødvendig.

Fra praktisk filosofi:

1. Tanker må bli liv.
2. Det gode avgjøres ofte i små handlinger.
3. Dømmekraft er viktigere enn slagord.
4. Ansvar kan ikke outsources.

Min egen tanke ved lesningen

Når jeg leser disse gamle tekstene, slår det meg hvor moderne vi er – og hvor fattige vi ofte tenker.

Vi har data om alt, men visdom om lite.
Vi måler trivsel, men forstår ikke sjelen.
Vi diskuterer verdier, men sjelden det gode.

Kanskje trenger vi ikke mindre filosofi, men mer. Ikke mer akademisk pynt, men mer livsnær tenkning.

Å lese Heidegger lese Thomas Aquinas er derfor ikke antiquarisk arbeid. Det er å hente frem spørsmål vi fortsatt lever av.

Avslutning

Hva er det gode?

Spørsmålet kommer tilbake når vi minst venter det. Ved sykesengen. I skilsmissen. I oppdragelsen. I stillheten etter et hardt ord. I morgengryet når et menneske kjenner at livet må leves sannere.

Thomas Aquinas minner oss om at mennesket søker fullbyrdelse.
Heidegger minner oss om at vi kan gå oss vill.

Praktisk filosofi begynner når vi tar begge innsikter alvorlig.

Ikke ved å snakke mest om det gode.
Men ved å velge det.
I det små.
I det vanskelige.
I dag.

Referanser

Aquinas, T. (1947). Summa theologica (Fathers of the English Dominican Province, Trans.). Benziger Bros. (Original work published 1265–1274)

Aristotle. (2009). Den nikomakiske etikk (Ø. Rabbås & A. Stigen, Overs.). Vidarforlaget.

Heidegger, M. (1978). Being and time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Blackwell. (Original work published 1927)

Heidegger, M. (2006). Gesamtausgabe Band 23: Geschichte der Philosophie von Thomas von Aquin bis Kant. Vittorio Klostermann.

MacIntyre, A. (2007). After virtue (3rd ed.). University of Notre Dame Press.

Pieper, J. (1966). The four cardinal virtues. University of Notre Dame Press.

Taylor, C. (1989). Sources of the self. Harvard University Press.

Tekst og illustrasjon er skapt i samtale med OpenAI/ChatGTP