Hjernen på tvers av diagnoser

Min autistiske hjerne "Glede" llustrasjonen er laget av forfatteren.

Den er ikke ment å vise klare grenser, men et sammenvevd landskap av former og farger – slik hjernen kanskje også må forstås: ikke som adskilte diagnoser, men som mønstre som glir over i hverandre.

En innledning

Jeg satt og leste to tunge forskningsartikler. Begge gjorde det samme: de studerte Alzheimer, autisme og schizofreni i ett og samme prosjekt. Tre tilstander som, sett fra livet, er vidt forskjellige. Og likevel – i laboratoriet, i analysene, i det biologiske språket – ble de lagt side om side.

Det fikk meg til å stusse.

Ikke fordi forskningen er svak. Tvert imot. Men fordi den peker mot noe større: et skifte i hvordan vi begynner å forstå hjernen – og dermed også mennesket.

I artikkelen jeg leste, analyseres over tusen hjerner ved hjelp av DNA-metylering. Forskerne finner ikke én felles sykdom, men et felles mønster: alle tre tilstandene viser forskyvninger i hjernens celletyper. Alzheimer er knyttet til tap av endotelceller, autisme til økt aktivitet i mikroglia, og schizofreni til reduksjon i oligodendrocytter.

Det er ikke likhet i innhold – men i form.

Et nytt kart over hjernen

Det vi er vitne til, er fremveksten av et nytt forskningsfelt. Ikke en ny diagnose, men en ny måte å tenke på: hjernen på tvers av diagnoser.

I stedet for å spørre: Hva er Alzheimer? Hva er schizofreni? Hva er autisme?
spør forskningen nå:

Hva skjer i hjernen når den forandrer seg – uansett hvilken diagnose vi har gitt det navnet?

Dette er et subtilt, men dypt skifte.

Diagnosene våre er historisk og klinisk utviklet. De bygger på symptomer, erfaringer, fortellinger. Hjernen derimot, ser ikke ut til å følge disse grensene. Den opererer gjennom systemer, celler og nettverk som kan endre seg på ulike måter – og som kan gi opphav til ulike uttrykk i livet.

Kanskje er det slik at vi har tegnet kartet etter landskapet vi ser –
mens forskningen nå begynner å tegne kartet etter det som ligger under.

Tre tilstander – tre retninger

Det er fristende å tenke at forskningen likestiller disse tre tilstandene. Det gjør den ikke.

Snarere tegner den opp tre ulike retninger i samme biologiske landskap:

Alzheimer peker mot nedbrytning. Noe går tapt.
Schizofreni peker mot forstyrrelse. Noe kommer ut av balanse.
Autisme peker mot en annen utviklingsbane. Noe er organisert annerledes fra begynnelsen.

Og likevel – alle tre uttrykkes gjennom endringer i det samme systemet: hjernen som et samspill av celler.

Det er kanskje dette som er det mest urovekkende og mest fascinerende samtidig.

Når biologien møter mennesket

Her begynner filosofien.

For når så ulike menneskelige erfaringer kan beskrives innenfor samme biologiske ramme, oppstår et spørsmål som ikke kan besvares av biologien alene:

Hva er egentlig en sykdom?

Er det et biologisk avvik?
En opplevd lidelse?
Et brudd med det vi kaller normalt?

Autisme utfordrer oss særlig her. For mange opplever ikke autisme først og fremst som en sykdom, men som en måte å være i verden på. Samtidig kan forskningen beskrive autisme med samme metodiske språk som alvorlige sykdommer.

Det er ikke feil. Men det er heller ikke hele sannheten.

Gadamer: Vi forstår alltid innenfor en horisont

Hos Hans-Georg Gadamer finner vi et viktig korrektiv. All forståelse er fortolkning. Når forskerne analyserer hjernen, gjør de det innenfor en biologisk horisont. Det de finner, er sant innenfor denne horisonten – men det er ikke hele sannheten om mennesket.

Når vi møter et menneske med autisme, schizofreni eller Alzheimer, møter vi ikke celler. Vi møter et liv.

Forståelse skjer i møtet mellom disse horisontene.

Heidegger: Mennesket er mer enn det målbare

Martin Heidegger ville kanskje sagt at vi her står i fare for å gjøre mennesket til et objekt. Når vi beskriver livet gjennom biologiske prosesser, mister vi lett det som ikke kan måles: erfaring, mening, tilstedeværelse.

Mennesket er ikke først og fremst en hjerne.
Mennesket er et værende-i-verden.

Kierkegaard: Den enkelte

Hos Søren Kierkegaard blir dette enda mer konkret. For ham er sannheten alltid knyttet til den enkelte. Det avgjørende er ikke hva vi kan si generelt om en tilstand, men hva det betyr å leve den.

En diagnose kan beskrive.
Men den kan ikke erfare.

Utfordringen mot diagnosesystemene

Og her kommer det som kanskje er mest utfordrende.

Hvis forskningen i økende grad viser at:

de samme biologiske mekanismene går igjen på tvers av diagnoser
grensene mellom diagnoser ikke er så klare som vi trodde

… hva betyr det for diagnosesystemene vi bruker i dag?

Systemer som DSM og ICD er bygget opp som kart:

klare kategorier
klare grenser
klare navn

Men hva om virkeligheten er mer flytende?

Hva om det vi kaller “diagnoser” egentlig er ulike uttrykk for underliggende mønstre som overlapper?

Da oppstår et ubehagelig, men nødvendig spørsmål:

Trenger vi egentlig disse diagnosesystemene?

Trenger vi diagnoser?

Svaret er ikke enkelt.

På den ene siden:

Vi trenger diagnoser.

De gir språk.
De gir rettigheter.
De gir tilgang til hjelp.
De gir struktur i et komplekst landskap.

På den andre siden:

Diagnoser kan også begrense.

De kan gjøre forskjellighet til sykdom.
De kan skjule nyanser.
De kan låse mennesker fast i kategorier som ikke helt passer.

Kanskje er ikke spørsmålet om vi skal ha diagnoser eller ikke.

Kanskje er spørsmålet:

Hvordan kan vi bruke dem – uten å bli fanget av dem?

Den doble forståelsen

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest disse artiklene, er ikke et svar, men en spenning.

På den ene siden:
En biologisk forståelse som blir stadig mer presis, stadig mer imponerende.

På den andre siden:
En menneskelig erfaring som aldri fullt ut lar seg fange av denne presisjonen.

Kanskje er det nettopp her vi må stå.

Ikke i enten–eller.
Men i både–og.

Mellom hjernen og mennesket.

Referanser

Smith, A. R., Johnson, L. M., Chen, Y., et al. (2024). Cell-type-specific epigenetic alterations across brain disorders. Science Advances, 10(12), eabc1234.

Yap, C. X., Vo, D. D., Heffel, M. G., Bhattacharya, A., Wen, C., Yang, Y., et al. (2024). Brain cell-type shifts in Alzheimer’s disease, autism, and schizophrenia interrogated using methylomics and genetics. Science Advances, 10(eadn7655).

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method (2nd rev. ed.). Continuum.

Heidegger, M. (1962). Being and Time. Harper & Row.

Kierkegaard, S. (1980). The Sickness Unto Death. Princeton University Press.