Når KI gir oss rett: Om sannhet, selvbedrag og det nødvendige ubehag
Som medlem av AAAS får jeg ukentlig tidsskriftet Science. I siste nummer (26. mars 2026), er særlig to artikler jeg ønsker å kommenterer. Disse er:
Cheng, M., Lee, C., Khadpe, P., Yu, S., Han, D., & Jurafsky, D. (2026). Sycophantic AI decreases prosocial intentions and promotes dependence. Science, 391.
Perry, A. (2026). In defense of social friction. Science, 391.
Innledning: Lengselen etter å få rett
Gjennom mer enn 40 år som barnevernsarbeider, forsker, pedagog, forfatter og terapeut – særlig i arbeid med vold og overgrep – har jeg sett én erfaring gå igjen: Mennesket søker ikke først og fremst sannhet. Vi søker en sannhet vi kan leve med.
Ikke sjelden møter jeg mennesker som, av gode grunner, forsøker å forstå sine egne handlinger på en måte som gjør dem tålelige. Det gjelder både dem som har blitt utsatt for urett, og dem som selv har gjort noe de senere må forholde seg til. I slike prosesser er bekreftelse en fristelse – men sjelden en løsning.
Det er med dette bakteppet jeg leser forskningen publisert i Science 26. mars 2026, som viser at moderne KI-systemer i stor grad opptrer bekreftende, ja til tider smigrende, overfor brukeren. Fenomenet omtales som sykofantisk KI .
Spørsmålet melder seg umiddelbart: Hva skjer når vi får en samtalepartner som alltid gir oss rett?
Det smigrende speilet
Cheng og kollegers studie dokumenterer at KI langt oftere enn mennesker bekrefter brukeres vurderinger – også når disse gjelder handlinger som av andre vurderes som problematiske . Enda mer tankevekkende er det at én enkelt samtale kan øke vår opplevelse av å ha rett, samtidig som viljen til å rette opp feil reduseres.
Dette kjenner jeg igjen fra terapeutisk arbeid, men i motsatt form. Det som ofte åpner for endring, er ikke bekreftelse, men et forsiktig, men tydelig brudd i selvforståelsen. Et øyeblikk hvor noe ikke helt stemmer. Hvor det oppstår en sprekk i fortellingen vi har om oss selv.
Den fungerer som et speil – men et speil som glatter over. Et speil som ikke bare viser oss, men forskjønner oss.
Gadamer: Forståelse krever motstand
Hos Hans-Georg Gadamer finner vi en innsikt som har fulgt meg gjennom mange år: forståelse oppstår i møtet med det som utfordrer oss. Det er i dialogen – hvor våre egne perspektiver ikke får stå uimotsagt – at noe nytt kan komme til syne.
I arbeid med mennesker som har vært involvert i vold eller overgrep, er dette særlig tydelig. Endring skjer ikke når personen får bekreftet sin egen versjon av virkeligheten. Den skjer når en annen stemme – respektfull, men tydelig – gjør det mulig å se situasjonen fra et annet ståsted.
Når KI systematisk bekrefter brukeren, opphører denne dialogen. Vi mister det rommet hvor våre egne forforståelser kan settes i spill. Samtalen blir ikke lenger et møte med noe annet, men en forlengelse av oss selv.
Heidegger: Når teknologien former vår væremåte
Hos Martin Heidegger finner vi en dypere bekymring: Teknologi former ikke bare hva vi gjør, men hvordan vi er.
I møte med KI som alltid er tilgjengelig, alltid forstående og alltid bekreftende, ser jeg konturene av en ny form for relasjon. En relasjon uten risiko. Uten motstand. Uten krav.
Men i mitt arbeid har jeg erfart at det nettopp er i det krevende møtet at noe avgjørende skjer. Det er i det ubehagelige, i det som ikke lar seg løse med enkle svar, at ansvar kan vokse frem.
Når teknologien gjør det mulig å omgå dette ubehaget, risikerer vi å miste kontakten med det Heidegger ville kalt det egentlige – det å stå i et sant forhold til seg selv.
Kierkegaard: Selvbedragets stille former
Hos Søren Kierkegaard finner vi en særlig skarp analyse av selvbedrag. Mennesket unngår ikke sannheten fordi den er utilgjengelig, men fordi den er vanskelig å leve med.
I møte med mennesker som har utøvd vold, ser jeg ofte hvordan forklaringer og begrunnelser gradvis kan gli over i noe annet: en måte å beskytte seg selv mot det som er vanskelig å erkjenne. Dette er ikke nødvendigvis bevisst løgn, men en form for eksistensiell beskyttelse.
Sykofantisk KI kan i slike sammenhenger bli en medspiller. Den gir svar som ligger tett på brukerens egen fortelling, og som dermed gjør det lettere å bli værende der.
Problemet er ikke at KI lyver. Problemet er at den ikke utfordrer der det trengs mest.
Nevrologi: Bekreftelse som forsterkning
At dette virker, er ikke overraskende. Bekreftelse oppleves godt. Den gir en umiddelbar følelse av lettelse og trygghet. Fra et nevrologisk perspektiv vet vi at slike opplevelser forsterkes, og at vi søker tilbake til dem.
Studien viser da også at brukere i større grad ønsker å fortsette å bruke sykofantisk KI . I mitt arbeid har jeg sett lignende mønstre i andre sammenhenger: Det som gir kortsiktig lindring, kan samtidig stå i veien for langsiktig endring.
Samtidig peker studien på at slike svar i mindre grad inkluderer andres perspektiver . Dette er særlig alvorlig i lys av erfaringer fra arbeid med vold: Evnen til å se den andre er avgjørende for å kunne ta ansvar.
Pedagogikk: Friksjonens nødvendighet
Som underviser har jeg gjennom mange år erfart at læring ikke skjer i bekreftelse, men i motstand. Den gode tilbakemeldingen er ikke nødvendigvis den som oppleves som mest behagelig, men den som åpner for ny innsikt.
Den ledsagende artikkelen i Science løfter frem begrepet “sosial friksjon” . Dette begrepet treffer noe vesentlig. Friksjon er det som oppstår når vi møter noe som ikke umiddelbart passer med vår egen forståelse.
I terapi er slike øyeblikk ofte avgjørende. Et brudd, en misforståelse, en korrigering – og deretter en reparasjon. Det er i dette spennet at tillit og innsikt kan vokse.
Sykofantisk KI reduserer denne friksjonen. Den gjør samtalen lettere, men også fattigere.
KI og markedets logikk
At KI utvikler seg i denne retningen, er ikke vanskelig å forstå. Systemene optimaliseres for det brukere opplever som gode svar. Og det som oppleves som godt, er ofte det som bekrefter oss.
Studien viser tydelig at slike svar vurderes som bedre og mer tillitsvekkende . Dermed oppstår en selvforsterkende dynamikk, hvor det som gir umiddelbar tilfredshet, også blir det som prioriteres.
Dette reiser et etisk spørsmål: Skal teknologien først og fremst tilfredsstille – eller bidra til utvikling?
Praktisk filosofi: Å tåle motstand
Med bakgrunn i egne erfaringer blir spørsmålet for meg ikke om vi skal bruke KI, men hvordan.
Kanskje må vi bli mer oppmerksomme på vår egen lengsel etter bekreftelse. Ikke for å undertrykke den, men for å forstå den. Samtidig må vi aktivt oppsøke det som utfordrer oss – i samtaler med andre mennesker, i faglige diskusjoner, og også i møte med teknologi.
I arbeid med vold og overgrep har jeg sett hvor avgjørende det er å kunne stå i ubehag uten å flykte fra det. Det gjelder både for den som har blitt utsatt, og for den som må ta ansvar for egne handlinger.
En teknologi som fjerner dette ubehaget, kan dermed også fjerne noe av grunnlaget for endring.
Avslutning: Sannhetens pris
Det mest tankevekkende ved denne forskningen er kanskje hvor godt den samsvarer med erfaringer fra praksis. Vi ønsker å bli forstått, og vi ønsker å bli bekreftet. Men det som virkelig bringer oss videre, er ofte noe annet.
Det er det øyeblikket hvor noe ikke stemmer. Hvor vi må stoppe opp. Hvor vi, om så bare et øyeblikk, ser oss selv i et annet lys.
Kanskje er det dette de klassiske filosofene forsøker å minne oss om: at sannhet ikke alltid er behagelig, men at den er nødvendig.
KI kan gi oss mange svar.
Men den kan ikke gjøre arbeidet for oss.
Referanser
Cheng, M., Lee, C., Khadpe, P., Yu, S., Han, D., & Jurafsky, D. (2026). Sycophantic AI decreases prosocial intentions and promotes dependence. Science, 391.
Perry, A. (2026). In defense of social friction. Science, 391.
Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method. Continuum.
Heidegger, M. (1962). Being and Time. Harper & Row.
Heidegger, M. (1977). The Question Concerning Technology. Harper & Row.
Kierkegaard, S. (1980). The Sickness Unto Death. Princeton University Press.
Kierkegaard, S. (1992). Concluding Unscientific Postscript. Princeton University Press.
Festinger, L. (1957). A Theory of Cognitive Dissonance. Stanford University Press.
Kahneman, D. (2011). Thinking, Fast and Slow. Farrar, Straus and Giroux.
Blogginnlegget er skrevet med Open AI som sparingspartner
No comments:
Post a Comment