Philip Goffs bok Galileo’s Error: Foundations for a New Science of Consciousness (2019).
Her er noen refleksjoner fra denne spennende boken, som anbefales.
Innledning: Bevissthetens gåte
Philip Goffs bok Galileo’s Error tar utgangspunkt i det som ofte kalles «the hard problem of consciousness» – spørsmålet om hvordan subjektiv erfaring kan oppstå fra fysisk materie. Han kaller seg for en «panpsykisk» filosof og er i denne boken opptatt av at vi kan forklare hjernens funksjoner, nevronenes elektriske signaler og de kjemiske prosessene som følger, men vi står fortsatt uten en tilfredsstillende forklaring på hvorfor disse prosessene ledsages av opplevelser: farger, lyder, følelser, smak, smerte, glede.
Goff hevder at denne gåten ikke bare er et moderne filosofisk problem, men har røtter tilbake til vitenskapens fødsel på 1600-tallet. Det er her «Galileos feil» kommer inn.
Galileo og den vitenskapelige revolusjon
Galileo Galilei var en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i den vitenskapelige revolusjon. Hans store bidrag var å insistere på at naturen kunne beskrives matematisk. Han mente at verden i sitt innerste vesen er skrevet i «matematikkens språk».
Men for å gjøre dette mulig, måtte Galileo trekke et skille: Han skilte mellom kvantitative egenskaper (størrelse, form, bevegelse, masse) og kvalitative egenskaper (farger, lukter, smaker, følelser). De kvantitative egenskapene kunne måles og beskrives matematisk, mens de kvalitative ble henvist til subjektets indre opplevelse.
Dette var en metodologisk genistrek som åpnet for den enorme suksessen til naturvitenskapen. Men ifølge Goff var det også en filosofisk feil: Ved å ekskludere subjektiv erfaring fra vitenskapens domene, ble bevisstheten gjort til et «utenforliggende problem» som vitenskapen aldri kunne forklare. Dette er «Galileos feil».
Dualisme og materialisme: To utilstrekkelige svar
Etter Galileo har to hovedretninger dominert tenkningen om bevissthet:
1. Dualismen (Descartes’ arv): Bevissthet er noe helt annet enn materie, en immateriell substans eller sjel. Problemet er at vi ikke finner noen empiriske spor av en slik «ikke-fysisk» substans som påvirker hjernen. Nevrovitenskapen viser snarere at mentale prosesser følger hjernens aktivitet tett.
2. Materialismen: Bevissthet er ingenting annet enn hjernens fysiske prosesser. Men her oppstår det Goff kaller «forklaringsgapet»: Selv om vi kartlegger alle nevroner og synapser, får vi aldri svar på hvorfor dette følges av subjektiv opplevelse. Vi kan forklare funksjon, men ikke fenomenal erfaring.
Goff argumenterer for at begge posisjonene mislykkes. Dualismen gjør bevissthet til noe mystisk og uobserverbart, mens materialismen reduserer den til noe den åpenbart ikke er – nemlig bare fysisk struktur og funksjon.
Panpsykisme: Et tredje alternativ
Som løsning fremmer Goff panpsykismen – ideen om at bevissthet er en grunnleggende og allestedsnærværende egenskap ved virkeligheten.
Dette betyr ikke at alt er «bevisst» i menneskelig forstand. En stein har ikke tanker eller følelser. Men de mest grunnleggende byggesteinene i naturen – elementærpartikler, felter, energiformer – har ifølge panpsykismen en form for proto-bevissthet. Når disse kombineres i komplekse systemer som hjernen, oppstår rikere former for erfaring.
Panpsykismen gir dermed en måte å «bygge opp» bevissthet fra grunnelementer som allerede inneholder et snev av erfaring, i stedet for å forsøke å forklare hvordan bevissthet plutselig springer ut av noe helt ikke-bevisst.
Filosofiske og vitenskapelige forbilder
Goff viser at panpsykismen ikke er en ny idé. Allerede filosofer som Spinoza, Leibniz og senere William James og Alfred North Whitehead har antydet lignende tanker. På 1900-tallet fremmet fysikere som Bertrand Russell og Arthur Eddington ideen om at fysikken beskriver strukturer og relasjoner, men ikke «hva materie er i seg selv». Kanskje er materiens indre natur nettopp bevissthet.
Dette kalles ofte Russelliansk monisme: Fysikken gir oss den ytre beskrivelsen av materiens oppførsel, mens bevissthet er dens indre natur. Dermed kan vi forene fysikkens objektive beskrivelser med subjektiv erfaring.
Kritikk av reduksjonisme
Et sentralt poeng i boken er at dagens vitenskapelige paradigme er reduksjonistisk: Alt skal forklares ut fra fysiske prosesser alene. Men Goff hevder at dette er en metodologisk begrensning, ikke en metafysisk sannhet.
Han minner oss om at vitenskapen ble designet til å ekskludere subjektiv erfaring. Derfor er det ikke overraskende at den ikke kan forklare bevissthet. For å forstå bevissthet må vi utvide vitenskapens rammer, ikke bare forfine de eksisterende metodene.
Panpsykismens styrker
Goff fremhever flere fordeler ved panpsykismen:
• Unngår dualismens mysterium: Bevissthet er ikke noe «utenfor» naturen, men en del av dens grunnleggende struktur.
• Unngår materialismens reduksjonisme: Vi slipper å late som om subjektiv erfaring kan reduseres til ren fysikk.
• Forener indre og ytre perspektiv: Fysikken beskriver hvordan materie oppfører seg, mens panpsykismen gir et bilde av hva materie er i seg selv.
• Åpner for en ny vitenskap: En vitenskap som tar bevissthet på alvor som et empirisk fenomen, ikke bare som en illusjon eller et biprodukt.
Innvendinger og utfordringer
Selv om panpsykismen er elegant, møter den også kritikk. Den største utfordringen er det såkalte kombinasjonsproblemet: Hvordan kan mange små «proto-bevisstheter» kombineres til én samlet opplevelse, slik vi opplever i vår egen bevissthet?
Goff erkjenner at dette er et vanskelig problem, men han mener det ikke er mer uløselig enn de problemene dualismen og materialismen står overfor. Han ser panpsykismen som det mest lovende forskningsprogrammet for fremtiden.
Mot en ny vitenskap om bevissthet
Bokens undertittel – Foundations for a New Science of Consciousness – peker mot Goffs visjon: En vitenskap som ikke bare kartlegger hjernens funksjoner, men som også integrerer subjektiv erfaring som en grunnleggende del av virkeligheten.
Dette krever samarbeid mellom filosofi, fysikk, nevrovitenskap og psykologi. Goff ser for seg en fremtid der vi kan utvikle teorier som ikke bare beskriver hjernens aktivitet, men også forklarer hvorfor og hvordan den ledsages av opplevelse.
Konklusjon: En ny kosmologi
Galileo’s Error er både en kritikk av vitenskapens reduksjonistiske selvforståelse og et manifest for en ny kosmologi. Goff inviterer oss til å se bevissthet ikke som et uhell i universet, men som en grunnleggende dimensjon av virkeligheten.
Han avslutter med å antyde at dette ikke bare er et teoretisk spørsmål, men også et eksistensielt og etisk: Hvis bevissthet er allestedsnærværende, kan det forandre hvordan vi forholder oss til naturen, til dyr, og til universet som helhet.
Omfang og betydning
Boken er skrevet i en tilgjengelig stil, med tanke på både fagfilosofer og allment interesserte lesere. Den kombinerer historiske analyser, filosofiske argumenter og populærvitenskapelige forklaringer. Goff lykkes i å gjøre et komplekst tema levende og relevant, og han posisjonerer panpsykismen som et seriøst alternativ i dagens bevissthetsforskning.
Avsluttende refleksjon
Galileo’s Error er ikke bare en bok om bevissthet, men også en bok om vitenskapens grenser og muligheter. Den minner oss om at vitenskapen er et menneskelig prosjekt med bestemte metodologiske valg – og at disse valgene kan revideres
No comments:
Post a Comment