Kan "kjærlighetshormonet" Oxytocin hjelper personer med Autismespekterforstyrrelser?

Kan "kjærlighetshormonet" Oxytocin hjelper personer med Autismespekterforstyrrelser (ASF)?  I dette blogginnlegget ønsker jeg å reflektere litt over dette spørsmålet. Autisme kan ikke behandles bort, men kan noen av kroppens naturlige hormoner, som oxytocin, brukes som et supplement til pedagogiske og psykologiske tiltak? Dette forskes det på i dag.

Litt om Oxytocin

Oxytocin er et hormon og nevrotransmitter med en rekke viktige funksjoner i kroppen, både fysiologisk og psykologisk. Oxytocin er et peptidhormon bestående av 9 aminosyrer. Det produseres i hypothalamus og lagres i hypofysens baklapp (nevrohypofysen), hvor det frigjøres etter behov.

Oxytocin er viktig for fødende da hormonet stimulerer sammentrekninger i livmoren under fødsel og fremmer melkeutskillelse ved amming ved å få melkekjertlene til å trekke seg sammen. Det brukes medisinsk for å indusere fødsel eller redusere blødning etter fødsel.

Oxydicin kalles ofte "kjærlighetshormonet" eller "velvære-hormonet" fordi det er knyttet til følelser av ro, trygghet og tilfredshet. I kroppen fungerer det som et hormon, mens i hjernen fungerer det som en nevrotransmitter, og påvirker blant annet angstnivå og sosial atferd. Hos begge kjønn frigjøres dette hormonet også ved orgasme hos både menn og kvinner, og bidrar til sammentrekning av glatt muskulatur.

Oksytocin er ikke bare et biologisk stoff – det har også blitt et symbol på menneskelig nærhet og fellesskap. Det minner oss om at kropp og sinn er tett sammenvevd: et molekyl kan både styre fysiologiske prosesser og samtidig forme våre opplevelser av kjærlighet, trygghet og samhørighet.

Oxytocin som terapeutisk hjelpemiddel

Innen psykisk helse og nevropsykiatri er det forsøk på å bruke oxytocin i forhold til autismespekterforstyrrelser (ASF). Studier så langt har vist at oxytocin kan redusere repetitiv atferd og
øke evnen til å tolke andres følelser og ansiktsuttrykk.

Innen schizofreni og psykoselidelser kan hormonet være en mulig form for behandling for sosiale kognitive vansker, som emosjonell tilbaketrekning og redusert evne til å gjenkjenne følelser. Hos personer med angst og sosial fobi kan Oxytocin kan fremme følelser av trygghet og ro, og har vært brukt eksperimentelt for å redusere sosial angst. Det forskes i dag endel på andre eksperimentelle bruksområder

som innen tillitsbygging og relasjonsterapi. 

I adferdsforsøk har oxytocin-nesespray økt generøsitet og tillit i sosiale spill. 

Innen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) forskes det på om oxytocin kan dempe hyperaktivering i amygdala og fremme sosial tilknytning.

Hvordan kan Oxytocin brukes hos personer med ASF? 

Intranasal administrasjon (nesespray): Flere studier har undersøkt om oxytocin gitt som nesespray kan forbedre sosial informasjonsprosessering hos personer med ASF. Norske forskere (NevSom/UiO) har vist at lavdose intranasal oxytocin kan gjøre at personer med autisme oppfatter ansiktsuttrykk som mer emosjonelt ladet, slik at de vurderer ansikter som «lykkeligere». Andre studier har sett på effekter på sosial oppmerksomhet, emosjonsgjenkjenning og reduksjon av repetitiv atferd.

Forskning virker lovende, men ikke entydig: Enkelte studier viser forbedringer i sosial fungering, mens andre ikke finner klare effekter. Effekten ser ut til å variere med dosering og individuelle forskjeller (genetiske faktorer, undergrupper innen ASF).

Det finnes per i dag ingen godkjent farmakologisk behandling av kjernesymptomene ved ASF. Oxytocin regnes som eksperimentell behandling. Oxytocin kan i beste fall være et supplement til pedagogiske og psykologiske tiltak, ikke en erstatning.

Behov for mer forskning: Store, kontrollerte studier trengs for å fastslå hvem som kan ha nytte, hvilken dose som er optimal, og om effekten er varig.

Korttidsbruk ser ut til å være trygt, men langtidsvirkninger er lite kjent.

Oxytocin er et spennende forskningsfelt som peker mot muligheten for å styrke sosial fungering hos personer med ASF, men det er foreløpig ikke etablert som en standard behandling.

Litteraturliste:

Ooi, Y. P., Weng, S. J., Magiati, I., Ang, R. P., Goh, T. J., Fung, D. S. S., & Sung, M. (2017). Oxytocin and autism spectrum disorders: A systematic review and meta-analysis. Psychiatry Research, 247, 10–20.

Emirates Scholar. (2023). The role of oxytocin in autism spectrum disorder: Current evidence and future directions. Emirates Scholar Journal.

Zhang, Y., Li, J., Wang, X., & Chen, H. (2024). Intranasal oxytocin for patients with autism spectrum disorder: A systematic review and meta-analysis. Journal of Autism and Developmental Disorders.

Yamasue, H., & Domes, G. (2018). Oxytocin and autism spectrum disorders. Current Topics in Behavioral Neurosciences, 35, 449–465.

Parker, K. J., Oztan, O., & Libove, R. A. (2019). Intranasal oxytocin treatment for social deficits and biomarkers of response in children with autism. Proceedings of the National Academy of Sciences, 116(20), 10189–10194.

Autisme i USA: Debatten om årsaker, økende forekomst og forskningsbehov

Autisme i USA: Debatten om årsaker, økende forekomst og forskningsbehov

Helse- og omsorgsminister i USA, Robert F. Kennedy Jr, holdt en pressekonferanse 16.april 2025 om den store økningen i antall autisme diagnoser i USA. Han kalte autisme en epidemi forårsaket av miljøgifter. Debatten har økt i intensitet i tiden etter dette. President Trump har også engasjert seg i debatten og advart gravide mot å ta den smertestillende medisinen Tylenol (Paracet i Norge) , da medisinen kan påvirke fosteret og føre til autisme. Her skriver jeg noen refleksjoner fra debatten og kommer med en fyldig litteraturliste for den som ønsker å lese videre om dette. Jeg har selv en autismespekterforstyrrelse. 

Dette essayet drøfter hva som kan forklare økningen i registrerte tilfeller, hvor utbredt autisme er, hvordan forståelsen av autisme har endret seg de siste tiårene, mulige årsaker, og hvilket forskningsbehov som peker seg ut fremover.

Innledning

Autismespekterforstyrrelser (ASD) er i dag en av de mest omtalte utviklingsforstyrrelsene globalt. I USA har prevalensen økt dramatisk de siste tiårene, fra rundt 1 av 150 barn på begynnelsen av 2000-tallet til 1 av 31 i 2025 (Centers for Disease Control and Prevention [CDC], 2025). Denne utviklingen har ført til omfattende debatt om årsaker og forklaringsmodeller. Den 16. april 2025 uttalte helseminister Robert F. Kennedy Jr. at økningen ikke kan forklares utelukkende med bedre diagnostikk, og han etterlyste mer forskning på miljøfaktorer (Kennedy, 2025).

CDC (2025) rapporterer at 3,2 % av amerikanske åtteåringer nå har en autismediagnose. Flere studier viser at deler av økningen skyldes endringer i diagnostiske kriterier og økt bevissthet (Hansen, Schendel, & Parner, 2015; Lord et al., 2020). Samtidig peker forskere på at disse faktorene ikke alene kan forklare hele økningen (Hertz-Picciotto & Delwiche, 2009).

Det er derfor sannsynlig at vi ser en kombinasjon av diagnostisk inflasjon og en reell økning i forekomst. Kennedy (2025) har fremhevet miljøfaktorer som en mulig forklaring, men understreket behovet for mer forskning før man trekker bastante konklusjoner.

Utbredelse av autisme

Autisme er i dag en global diagnose, men prevalensen varierer. I USA er forekomsten høyere enn i mange andre land, noe som delvis kan forklares med bedre overvåkingssystemer (Elsabbagh et al., 2012). Studier viser også at forekomsten varierer mellom etniske grupper og sosioøkonomiske lag (Maenner et al., 2023).

Økningen har store samfunnsmessige konsekvenser. Buescher, Cidav, Knapp og Mandell (2014) anslår at de årlige kostnadene knyttet til autisme i USA overstiger 120 milliarder dollar, inkludert helsetjenester, spesialundervisning og tapt produktivitet.

Endringer i forståelsen av autisme

Forståelsen av autisme har endret seg betydelig de siste tiårene. Tidligere ble autisme sett på som en sjelden, alvorlig barndomsforstyrrelse. I dag forstås autisme som et spekter, med stor variasjon i funksjonsnivå (Happé & Frith, 2020).

Viktige endringer inkluderer:

• Fra sjelden til vanlig: Autisme er nå en av de mest diagnostiserte utviklingsforstyrrelsene.

• Fra barndom til livsløp: Autisme forstås som en livslang tilstand.

• Fra medisinsk modell til nevrodiversitet: Bevegelsen for nevrodiversitet har bidratt til å se autisme som en del av menneskelig variasjon, ikke bare som en «defekt» (Kapp, 2020).

Denne utviklingen har både styrket inkludering og skapt debatt om hvorvidt prevalensøkningen reflekterer reelle endringer eller en bredere forståelse.

Mulige årsaker til autisme

Genetiske faktorer:

Tvillingstudier viser at genetiske faktorer forklarer en stor del av risikoen (Sandin et al., 2017). Flere hundre gener er assosiert med autisme, men ingen enkeltgen er avgjørende.

Miljøfaktorer:

Miljømessige påvirkninger under svangerskapet er også viktige:

• Høy foreldrealder (Durkin et al., 2008).

• Svangerskapskomplikasjoner og infeksjoner (Atladóttir et al., 2010).

• Eksponering for luftforurensning og miljøgifter (Volk, Lurmann, Penfold, Hertz-Picciotto, & McConnell, 2013).

Avviste hypoteser

Hypotesen om en sammenheng mellom vaksiner og autisme er grundig tilbakevist (Taylor, Swerdfeger, & Eslick, 2014). Likevel har vaksinedebatten bidratt til å politisere feltet, noe som Kennedy (2025) måtte ta avstand fra i sine uttalelser.

Forskningsbehov

Det er bred enighet om at vi trenger mer forskning, men uenighet om hva som bør prioriteres. Viktige områder inkluderer:

1. Genetikk og epigenetikk: Hvordan genetiske risikofaktorer samspiller med miljø (Geschwind & State, 2015).

2. Miljøfaktorer: Store kohortstudier som kombinerer genetiske og miljømessige data.

3. Livsløpsperspektiv: Mer forskning på voksne og eldre autister.

4. Nevrodiversitet: Forskning på livskvalitet, inkludering og samfunnsdeltakelse (Kapp, 2020).

5. Internasjonalt samarbeid: For å forstå variasjoner på tvers av kulturer og helsesystemer (Elsabbagh et al., 2012).

Arvelighet og genetiske faktorer

Arvelighet spiller en svært sentral rolle i forståelsen av autisme, men bildet er komplekst.

• Tvillingstudier har vist at autisme har en høy grad av arvelighet. Store metaanalyser antyder at mellom 70–80 % av variasjonen i risiko kan forklares av genetiske faktorer (Sandin et al., 2017).

• Familie- og søskenstudier viser at søsken til barn med autisme har en betydelig høyere risiko enn befolkningen ellers.

• Det er identifisert flere hundre gener som kan bidra til økt risiko, men ingen enkeltgen forklarer tilstanden alene (Geschwind & State, 2015). Mange av disse genene er involvert i hjernens utvikling, synaptisk funksjon og kommunikasjon mellom nerveceller.

Gen–miljø-samspill

Selv om arveligheten er høy, betyr ikke det at autisme er «genetisk bestemt» i et deterministisk perspektiv.

• Genetiske disposisjoner kan gjøre enkelte mer sårbare for miljøpåvirkninger under svangerskap, som infeksjoner, høy foreldrealder eller eksponering for luftforurensning (Atladóttir et al., 2010; Volk et al., 2013).

• Dette kalles ofte epigenetiske mekanismer, der miljøfaktorer kan påvirke hvordan gener uttrykkes uten å endre selve DNA-sekvensen.

Viktig å merke seg

• Arvelighet betyr ikke at autisme «går i arv» på en enkel måte. De fleste tilfeller skyldes en kombinasjon av mange små genetiske varianter, og i noen tilfeller sjeldne mutasjoner.

• Høy arvelighet utelukker heller ikke at forekomsten kan øke over tid. Hvis miljøfaktorer endrer seg i samfunnet, kan de samvirke med genetiske disposisjoner og bidra til økt prevalens.

Oppsummert

Arvelighet er den sterkeste enkeltfaktoren vi kjenner til når det gjelder årsak til autisme. Men det er ikke hele forklaringen. Autisme oppstår i et komplekst samspill mellom gener og miljø, og forskningen beveger seg stadig mer i retning av å forstå hvordan genetiske risikofaktorer og miljøpåvirkninger virker sammen.

Konklusjon

Autisme er i dag en av de mest utbredte utviklingsforstyrrelsene i USA, med en prevalens på 1 av 31 barn. Økningen i diagnostiserte tilfeller kan delvis forklares med endrede kriterier og økt bevissthet, men sannsynligvis også med reelle endringer. Forståelsen av autisme har utviklet seg fra en snever medisinsk modell til et bredt spekterperspektiv som inkluderer nevrodiversitet.

Årsakene til autisme er komplekse og involverer både genetiske og miljømessige faktorer. Fremtidig forskning bør kombinere genetiske og miljømessige data, inkludere livsløpsperspektiv og prioritere livskvalitet. Debatten i USA, aktualisert av Kennedy (2025), viser hvor viktig det er at forskningen holder fast ved vitenskapelig integritet og bredt samarbeid.

Litteraturliste

Atladóttir, H. Ó., Thorsen, P., Østergaard, L., Schendel, D. E., Lemcke, S., Abdallah, M., & Parner, E. T. (2010). Maternal infection requiring hospitalization during pregnancy and autism spectrum disorders. Journal of Autism and Developmental Disorders, 40(12), 1423–1430. https://doi.org/10.1007/s10803-010-1006-y

Buescher, A. V. S., Cidav, Z., Knapp, M., & Mandell, D. S. (2014). Costs of autism spectrum disorders in the United Kingdom and the United States. JAMA Pediatrics, 168(8), 721–728. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2014.210

Centers for Disease Control and Prevention. (2025). Autism and Developmental Disabilities Monitoring Network: 2025 report. Atlanta, GA: U.S. Department of Health and Human Services.

Durkin, M. S., Maenner, M. J., Newschaffer, C. J., Lee, L. C., Cunniff, C. M., Daniels, J. L., … Schieve, L. A. (2008). Advanced parental age and the risk of autism spectrum disorder. American Journal of Epidemiology, 168(11), 1268–1276. https://doi.org/10.1093/aje/kwn250

Elsabbagh, M., Divan, G., Koh, Y. J., Kim, Y. S., Kauchali, S., Marcín, C., … Fombonne, E. (2012). Global prevalence of autism and other pervasive developmental disorders. Autism Research, 5(3), 160–179. https://doi.org/10.1002/aur.239

Geschwind, D. H., & State, M. W. (2015). Gene hunting in autism spectrum disorder: On the path to precision medicine. The Lancet Neurology, 14(11), 1109–1120. https://doi.org/10.1016/S1474-4422(15)00044-7

Hansen, S. N., Schendel, D. E., & Parner, E. T. (2015). Explaining the increase in the prevalence of autism spectrum disorders: The proportion attributable to changes in reporting practices. JAMA Pediatrics, 169(1), 56–62. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2014.1893

Happé, F., & Frith, U. (2020). Annual research review: Looking back to look forward—Changes in the concept of autism and implications for future research. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 61(3), 218–232. https://doi.org/10.1111/jcpp.13176

Hertz-Picciotto, I., & Delwiche, L. (2009). The rise in autism and the role of age at diagnosis. Epidemiology, 20(1), 84–90. https://doi.org/10.1097/EDE.0b013e3181902d15

Kapp, S. K. (Ed.). (2020). Autistic community and the neurodiversity movement: Stories from the frontline. Palgrave Macmillan. https://doi.org/10.1007/978-981-13-8437-0

Lord, C., Brugha, T. S., Charman, T., Cusack, J., Dumas, G., Frazier, T., … Veenstra-VanderWeele, J. (2020). Autism spectrum disorder. Nature Reviews Disease Primers, 6(1), 5. https://doi.org/10.1038/s41572-019-0138-4

Maenner, M. J., Shaw, K. A., Bakian, A. V., Bilder, D. A., Durkin, M. S., Esler, A., … Cogswell, M. E. (2023). Prevalence and characteristics of autism spectrum disorder among children aged 8 years—Autism and Developmental Disabilities Monitoring Network, 11 sites, United States, 2020. MMWR Surveillance Summaries, 72(2), 1–14. https://doi.org/10.15585/mmwr.ss7202a1

Sandin, S., Lichtenstein, P., Kuja-Halkola, R., Hultman, C., Larsson, H., & Reichenberg, A. (2017). The heritability of autism spectrum disorder. JAMA, 318(12), 1182–1184. https://doi.org/10.1001/jama.2017.12141

Taylor, L. E., Swerdfeger, A. L., & Eslick, G. D. (2014). Vaccines are not associated with autism: An evidence-based meta-analysis of case-control and cohort studies. Vaccine, 32(29), 3623–3629. https://doi.org/10.1016/j.vaccine.2014.04.085

Volk, H. E., Lurmann, F., Penfold, B., Hertz-Picciotto, I., & McConnell, R. (2013). Traffic-related air pollution, particulate matter, and autism. JAMA Psychiatry, 70(1), 71–77. https://doi.org/10.1001/jamapsychiatry.2013.266

Galileo’s Error av Philip Goff

Philip Goffs bok Galileo’s Error: Foundations for a New Science of Consciousness (2019). 

Her er noen refleksjoner fra denne spennende boken, som anbefales.

Innledning: Bevissthetens gåte

Philip Goffs bok Galileo’s Error tar utgangspunkt i det som ofte kalles «the hard problem of consciousness» – spørsmålet om hvordan subjektiv erfaring kan oppstå fra fysisk materie. Han kaller seg for en «panpsykisk» filosof og er i denne boken opptatt av at vi kan forklare hjernens funksjoner, nevronenes elektriske signaler og de kjemiske prosessene som følger, men vi står fortsatt uten en tilfredsstillende forklaring på hvorfor disse prosessene ledsages av opplevelser: farger, lyder, følelser, smak, smerte, glede.

Goff hevder at denne gåten ikke bare er et moderne filosofisk problem, men har røtter tilbake til vitenskapens fødsel på 1600-tallet. Det er her «Galileos feil» kommer inn.

Filosof og professor Philip Goff. Durham Universitet, England 

Galileo og den vitenskapelige revolusjon

Galileo Galilei var en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i den vitenskapelige revolusjon. Hans store bidrag var å insistere på at naturen kunne beskrives matematisk. Han mente at verden i sitt innerste vesen er skrevet i «matematikkens språk».

Men for å gjøre dette mulig, måtte Galileo trekke et skille: Han skilte mellom kvantitative egenskaper (størrelse, form, bevegelse, masse) og kvalitative egenskaper (farger, lukter, smaker, følelser). De kvantitative egenskapene kunne måles og beskrives matematisk, mens de kvalitative ble henvist til subjektets indre opplevelse.

Dette var en metodologisk genistrek som åpnet for den enorme suksessen til naturvitenskapen. Men ifølge Goff var det også en filosofisk feil: Ved å ekskludere subjektiv erfaring fra vitenskapens domene, ble bevisstheten gjort til et «utenforliggende problem» som vitenskapen aldri kunne forklare. Dette er «Galileos feil».

Dualisme og materialisme: To utilstrekkelige svar

Etter Galileo har to hovedretninger dominert tenkningen om bevissthet:

1. Dualismen (Descartes’ arv): Bevissthet er noe helt annet enn materie, en immateriell substans eller sjel. Problemet er at vi ikke finner noen empiriske spor av en slik «ikke-fysisk» substans som påvirker hjernen. Nevrovitenskapen viser snarere at mentale prosesser følger hjernens aktivitet tett.

2. Materialismen: Bevissthet er ingenting annet enn hjernens fysiske prosesser. Men her oppstår det Goff kaller «forklaringsgapet»: Selv om vi kartlegger alle nevroner og synapser, får vi aldri svar på hvorfor dette følges av subjektiv opplevelse. Vi kan forklare funksjon, men ikke fenomenal erfaring.

Goff argumenterer for at begge posisjonene mislykkes. Dualismen gjør bevissthet til noe mystisk og uobserverbart, mens materialismen reduserer den til noe den åpenbart ikke er – nemlig bare fysisk struktur og funksjon.

Panpsykisme: Et tredje alternativ

Som løsning fremmer Goff panpsykismen – ideen om at bevissthet er en grunnleggende og allestedsnærværende egenskap ved virkeligheten.

Dette betyr ikke at alt er «bevisst» i menneskelig forstand. En stein har ikke tanker eller følelser. Men de mest grunnleggende byggesteinene i naturen – elementærpartikler, felter, energiformer – har ifølge panpsykismen en form for proto-bevissthet. Når disse kombineres i komplekse systemer som hjernen, oppstår rikere former for erfaring.

Panpsykismen gir dermed en måte å «bygge opp» bevissthet fra grunnelementer som allerede inneholder et snev av erfaring, i stedet for å forsøke å forklare hvordan bevissthet plutselig springer ut av noe helt ikke-bevisst.

Filosofiske og vitenskapelige forbilder

Goff viser at panpsykismen ikke er en ny idé. Allerede filosofer som Spinoza, Leibniz og senere William James og Alfred North Whitehead har antydet lignende tanker. På 1900-tallet fremmet fysikere som Bertrand Russell og Arthur Eddington ideen om at fysikken beskriver strukturer og relasjoner, men ikke «hva materie er i seg selv». Kanskje er materiens indre natur nettopp bevissthet.

Dette kalles ofte Russelliansk monisme: Fysikken gir oss den ytre beskrivelsen av materiens oppførsel, mens bevissthet er dens indre natur. Dermed kan vi forene fysikkens objektive beskrivelser med subjektiv erfaring.

Kritikk av reduksjonisme

Et sentralt poeng i boken er at dagens vitenskapelige paradigme er reduksjonistisk: Alt skal forklares ut fra fysiske prosesser alene. Men Goff hevder at dette er en metodologisk begrensning, ikke en metafysisk sannhet.

Han minner oss om at vitenskapen ble designet til å ekskludere subjektiv erfaring. Derfor er det ikke overraskende at den ikke kan forklare bevissthet. For å forstå bevissthet må vi utvide vitenskapens rammer, ikke bare forfine de eksisterende metodene.

Panpsykismens styrker

Goff fremhever flere fordeler ved panpsykismen:

• Unngår dualismens mysterium: Bevissthet er ikke noe «utenfor» naturen, men en del av dens grunnleggende struktur.

• Unngår materialismens reduksjonisme: Vi slipper å late som om subjektiv erfaring kan reduseres til ren fysikk.

• Forener indre og ytre perspektiv: Fysikken beskriver hvordan materie oppfører seg, mens panpsykismen gir et bilde av hva materie er i seg selv.

• Åpner for en ny vitenskap: En vitenskap som tar bevissthet på alvor som et empirisk fenomen, ikke bare som en illusjon eller et biprodukt.

Innvendinger og utfordringer

Selv om panpsykismen er elegant, møter den også kritikk. Den største utfordringen er det såkalte kombinasjonsproblemet: Hvordan kan mange små «proto-bevisstheter» kombineres til én samlet opplevelse, slik vi opplever i vår egen bevissthet?

Goff erkjenner at dette er et vanskelig problem, men han mener det ikke er mer uløselig enn de problemene dualismen og materialismen står overfor. Han ser panpsykismen som det mest lovende forskningsprogrammet for fremtiden.

Mot en ny vitenskap om bevissthet

Bokens undertittel – Foundations for a New Science of Consciousness – peker mot Goffs visjon: En vitenskap som ikke bare kartlegger hjernens funksjoner, men som også integrerer subjektiv erfaring som en grunnleggende del av virkeligheten.

Dette krever samarbeid mellom filosofi, fysikk, nevrovitenskap og psykologi. Goff ser for seg en fremtid der vi kan utvikle teorier som ikke bare beskriver hjernens aktivitet, men også forklarer hvorfor og hvordan den ledsages av opplevelse.

Konklusjon: En ny kosmologi

Galileo’s Error er både en kritikk av vitenskapens reduksjonistiske selvforståelse og et manifest for en ny kosmologi. Goff inviterer oss til å se bevissthet ikke som et uhell i universet, men som en grunnleggende dimensjon av virkeligheten.

Han avslutter med å antyde at dette ikke bare er et teoretisk spørsmål, men også et eksistensielt og etisk: Hvis bevissthet er allestedsnærværende, kan det forandre hvordan vi forholder oss til naturen, til dyr, og til universet som helhet.

Omfang og betydning

Boken er skrevet i en tilgjengelig stil, med tanke på både fagfilosofer og allment interesserte lesere. Den kombinerer historiske analyser, filosofiske argumenter og populærvitenskapelige forklaringer. Goff lykkes i å gjøre et komplekst tema levende og relevant, og han posisjonerer panpsykismen som et seriøst alternativ i dagens bevissthetsforskning.

Avsluttende refleksjon

Galileo’s Error er ikke bare en bok om bevissthet, men også en bok om vitenskapens grenser og muligheter. Den minner oss om at vitenskapen er et menneskelig prosjekt med bestemte metodologiske valg – og at disse valgene kan revideres

Hjernesynkronisering som nøkkel til menneskelig samspill

På bølgelengde: Hjernesynkronisering som nøkkel til menneskelig samspill

Uttrykket «å være på bølgelengde med andre» har lenge vært brukt som en metafor for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. I løpet av de siste to tiårene har nevrovitenskapen gitt dette bildet et mer konkret innhold. Fenomenet kalles gjerne hjernesynkronisering eller inter-brain synchrony, og viser til hvordan hjerneaktivitet hos to eller flere personer kan synkroniseres når de samhandler. Denne forskningen åpner for en dypere forståelse av hvordan kommunikasjon, empati og sosial tilhørighet faktisk er forankret i nevrobiologiske prosesser. 

Illustrasjon fra Forskning.no

Nevrovitenskapelige funn

Studier har vist at når mennesker samtaler, spiller musikk sammen eller deler opplevelser, kan mønstre i hjerneaktiviteten deres bli bemerkelsesverdig like. En klassisk studie fra Princeton University viste at hjerneaktiviteten hos en forteller og en lytter synkroniserte seg på ordnivå: bestemte mønstre oppstod i fortellerens hjerne rett før ordene ble uttalt, og de samme mønstrene dukket opp i lytterens hjerne kort tid etterpå (Zada et al., referert i Forskning.no, 2023). Dette tyder på at kommunikasjon ikke bare er en overføring av informasjon, men en dynamisk prosess der to hjerner «kobler seg på» hverandre.

Empati og sosial resonans

Andre studier har vist at graden av hjernesynkronisering kan predikere hvor godt mennesker forstår hverandre, og hvor mye empati de opplever i samhandlingen (Ardizzi, 2024). Jo mer synkronisering, desto sterkere opplevelse av å være på bølgelengde. Dette gjelder ikke bare muntlig kommunikasjon, men også når mennesker leser samme tekst, ser den samme filmen eller deltar i felles aktiviteter. Hjernesynkronisering kan dermed forstås som en nevrobiologisk markør for sosial resonans.

Teoretiske implikasjoner

Fenomenet utfordrer tradisjonelle forestillinger om kommunikasjon som en lineær overføring av informasjon fra avsender til mottaker. I stedet peker forskningen mot en modell der kommunikasjon er en form for koordinert prediksjon og felles meningsdannelse (Friston, 2010; Tidsskriftet, 2025). Hjernen fungerer ikke som en passiv mottaker, men som en aktiv generator av hypoteser som kontinuerlig justeres i møte med andres signaler. Når to hjerner synkroniserer, kan man si at de deler en felles rytme av forventninger og fortolkninger.

Filosofiske perspektiver

Fra et filosofisk ståsted kan hjernesynkronisering tolkes som en biologisk forankring av hermeneutikkens grunnidé: forståelse oppstår i møtet mellom horisonter. Når våre hjerner bokstavelig talt synkroniserer, blir det tydelig at mening ikke bare er et individuelt anliggende, men et fenomen som oppstår i fellesskap. Dette gir også en ny dimensjon til begreper som empati og intersubjektivitet, og antyder at vår evne til å «være på bølgelengde» er dypt innskrevet i vår nevrobiologi.

Hjernesynkronisering i dyreriket: Fra flaggermus til stærenes himmeldans

Fenomenet hjernesynkronisering er ikke begrenset til mennesker. Nyere forskning viser at også dyr som lever i grupper opplever former for nevral resonans når de samhandler. Dette gir oss et bredere perspektiv på hvordan sosial koordinasjon og kommunikasjon er forankret i biologiske mekanismer.

Flaggermus og sosiale bånd

Studier av egyptiske fruktflaggermus har vist at disse dyrene ikke bare lever tett sammen i grotter, men også danner små vennegrupper innenfor de store koloniene. Når forskere målte hjerneaktiviteten til flaggermus som kommuniserte med sine «bestevenner», fant de at hjernene deres kom i takt med hverandre. Denne synkroniseringen oppstod ikke i samme grad når de interagerte med fremmede individer i kolonien (Ung.forskning.no, 2021). Funnene antyder at hjernesynkronisering kan være en mekanisme som styrker sosiale bånd og gjør kommunikasjon mer effektiv. Det peker også på at sosial resonans ikke er et særtrekk ved mennesker, men en dypere biologisk strategi for å opprettholde fellesskap.

Stærenes kollektive koreografi

Et annet spektakulært eksempel finner vi hos stæren (Sturnus vulgaris). Når tusenvis av stæreflokker samles i luften og danner de berømte «murmurationene», beveger de seg som én organisme. Selv om vi ikke har direkte målinger av hjernesynkronisering i slike flokker, viser atferdsforskning at hver fugl kontinuerlig justerer sin posisjon i forhold til de nærmeste naboene. Resultatet er en kollektiv intelligens som skaper mønstre av forbløffende presisjon og skjønnhet (NDLA, 2023). Dette kan forstås som en form for «atferdssynkronisering» som parallelt med hjernesynkronisering hos mennesker og flaggermus, muliggjør en felles rytme og koordinasjon.

Ung.forskning.no Foto: Albert Beukhof - Shutterstock - NTB

Evolusjonære implikasjoner

Disse eksemplene antyder at synkronisering – enten på nevral eller atferdsmessig nivå – er en grunnleggende mekanisme i sosialt liv. Hos flaggermus styrker den intime bånd, hos stærene muliggjør den kollektiv beskyttelse mot rovdyr, og hos mennesker danner den grunnlaget for språk, empati og kultur. Evolusjonært sett kan synkronisering dermed sees som en nøkkelstrategi for overlevelse i grupper.

Filosofisk refleksjon

Når vi ser på slike fenomener i dyreriket, blir det tydelig at «å være på bølgelengde» ikke bare er en metafor, men en biologisk realitet som går på tvers av arter. Hos mennesker får dette en særlig dimensjon fordi hjernesynkronisering ikke bare handler om koordinasjon, men også om meningsdannelse og intersubjektiv forståelse. Likevel minner flaggermusenes vennskap og stærenes himmeldans oss om at vår evne til å resonere sammen er forankret i et bredere mønster av livets rytmer.

Avslutning

Hjernesynkronisering gir oss et kraftfullt bilde på hvordan menneskelig samspill fungerer. Det viser at uttrykket «å være på bølgelengde» ikke bare er en metafor, men en empirisk realitet. Forskningen peker mot at vår evne til å forstå og bli forstått er nært knyttet til hvordan hjernene våre bokstavelig talt resonnerer sammen. Dette åpner for nye innsikter i alt fra pedagogikk og terapi til kunst og kultur – alle arenaer der menneskelig samspill står i sentrum.

Referanser

• Ardizzi, M. (2024). Skal vi synkronisere hjernene våre? Tendens. Hentet fra https://tendens.no/skal-vi-synkronisere-hjernene-vare/

• Forskning.no. (2023). Aktiviteten i hjernen speiles når to personer snakker sammen. Hentet fra https://www.forskning.no/hjernen-kunstig-intelligens-sosiale-relasjoner/aktiviteten-i-hjernen-speiles-nar-to-personer-snakker-sammen/2393834

• Friston, K. (2010). The free-energy principle: a unified brain theory? Nature Reviews Neuroscience, 11(2), 127–138. https://doi.org/10.1038/nrn2787

• Tidsskriftet. (2025). Kommunikasjon mellom mennesker er koordinerte gjetninger. Tidsskrift for Den norske legeforening. Hentet fra https://tidsskriftet.no/2025/09/kronikk/kommunikasjon-mellom-mennesker-er-koordinerte-gjetninger

• Ung.forskning.no. (2021). Flaggermus har også bestevenner. Hentet fra https://ung.forskning.no/dyreverden/flaggermus-har-ogsa-bestevenner/1983196

• NDLA. (2023). Atferd hos dyr. Hentet fra https://ndla.no/r/biologi-1/atferd-hos-dyr/8cfe1b154a

Praktisk dømmekraft i en digital tid: Fra Aristoteles til algoritmene

Praktisk dømmekraft i en digital tid: En refleksjon fra Aristoteles til algoritmene

(Skrevet med KI plattformen CoPilot som samtalepartner)

I en tid der kunstig intelligens skriver hjemmeeksamener, simulerer terapeutiske samtaler og gir råd om livsvalg, er det på høy tid å stille et klassisk filosofisk spørsmål: Hva er dømmekraft – og hvordan lærer vi den?

Som lærer på høgskole og universitet, har jeg i flere tiår vært opptatt av hvordan mennesker utvikler evnen til å vurdere, handle og ta ansvar i komplekse situasjoner. I møte med dagens digitale virkelighet ser jeg et behov for å gjenopplive et gammelt begrep med ny aktualitet: praktisk dømmekraft, eller phronesis, som Aristoteles kalte det.

Aristoteles, maleri av Francesco Hayez.

Tre former for kunnskap

Aristoteles skiller mellom tre grunnleggende former for kunnskap:

• Episteme – vitenskapelig innsikt, det som kan bevises og systematiseres.

• Techne – ferdigheter og teknikk, det som kan læres og gjentas.

• Phronesis – praktisk visdom, det som krever erfaring, etisk refleksjon og kontekstforståelse.

Mens episteme og techne dominerer i moderne utdanning, er phronesis ofte underkommunisert. Den handler ikke om å vite hva som er rett, men om å forstå når og hvordan det er rett å handle. Det er en form for dømmekraft som ikke kan reduseres til regler eller algoritmer.

Digital dømmekraft – en ny form for visdom?

I dag står vi overfor en ny utfordring: Hvordan utvikler vi dømmekraft i møte med digitale verktøy som tenker for oss? Studenter bruker AI-plattformer som Copilot, ChatGPT og Replika til å skrive tekster, søke etter kilder og simulere samtaler. Noen bruker dem som kreative partnere, andre som terapeutiske følgesvenner. Men når teknologien tilbyr svar, må mennesket stille spørsmål. Det er her digital dømmekraft kommer inn.

Digital dømmekraft handler om mer enn teknisk kompetanse. Det handler om å vurdere:

• Når er det etisk forsvarlig å bruke AI?

• Hva er konsekvensene av å bruke «tenkning» fra kunstig intelligens?

• Hvem har ansvar for beslutninger som tas med teknologisk støtte?

Dette krever en form for phronesis – en praktisk visdom som kombinerer innsikt, erfaring og moralsk skjønn.

Illustrasjon fra Kunstiginteligens.org

Etiske fallgruver

Vi har allerede sett eksempler på AI-plattformer som gir skadelige råd til sårbare brukere. Enkelte terapeutiske chatboter har anbefalt suicidale handlinger som «praktiske løsninger» – uten å forstå de etiske implikasjonene. Dette er ikke bare teknologisk svikt, men et sammenbrudd i dømmekraft.

Når maskiner simulerer omsorg uten ansvar, blir menneskelig skjønn livsviktig. Vi må lære studenter – og oss selv – å stille spørsmål som ikke kan besvares med kode: Hva er rett? Hva er klokt? Hva er menneskelig?

Utdanningens ansvar

Utdanningsinstitusjoner må ta et aktivt ansvar for å utvikle digital dømmekraft som en form for praktisk filosofi. Det innebærer:

• Å undervise i etiske dilemmaer knyttet til teknologi.

• Å fremme refleksjon over digitale valg.

• Å gjeninnføre phronesis som et pedagogisk ideal.

For i møte med algoritmene er det ikke bare kunnskapen som teller. Det er visdommen.

Litteraturliste 

Aristoteles. (2009). Den nikomakiske etikk (Ø. Rabbås, Overs.). Pax Forlag. (Originalverk ca. 350 f.Kr.)

Flyvbjerg, B. (2001). Making social science matter: Why social inquiry fails and how it can succeed again. Cambridge University Press.

Ramirez, H. M., Gubrium, J. F., & Holstein, J. A. (2003). Practical wisdom and the narrative quality of professional knowledge. Qualitative Sociology, 26(4), 451–472. https://doi.org/10.1023/B:QUAS.0000005254.23510.69

Schön, D. A. (1983). The reflective practitioner: How professionals think in action. Basic Books.

Sæverot, H. (2021). Pedagogisk filosofi: En innføring. Fagbokforlaget.

Kilder til videre lesing:

Se også i bloggen Praktisk Filosofi: 

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/05/praktisk-dmmekraft.html

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/02/praktisk-kunnskap.html

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/02/kunnskap.html

Husk at Dømmekraften ligger i Dialogen. Mer om dette finner du her:

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/03/anvendelsen-av-martin-bubers-dialogiske.html

Et minneord: Filosof og Professor John Lundstøl

John Lundstøl gikk bort 06.juni 2025. Født 25.august 1939, oppvokst på Eydehavn og med slekten fra Vegårshei, Agder, fikk han et langt og rikt liv. Som en av hans mange studenter ønsker jeg å bruke et «Øyeblikk» på å hedre hans minne. Lundstøl var min mentor både under min hovedfagsutdanning i Sosialt arbeid og bi-veileder under min PhD i Sosialt arbeid. I mine øyne var Lundstøl verdens beste mentor. Takk  for alt du har lært meg og alle studenter du har inspirert, men først og fremst takk for hva du har lært oss alle om «Øyeblikket».

I Øyeblikket

John Lundstøl

“I Øyeblikket” er en samling filosofiske artikler skrevet av filosofen John Lundstøl (1999). Mange vil hevde at Lundstøl er omstridt og opprørsk, både i og utenfor fagfilosofien. Det er et godt tegn, det viser at hans tenkning engasjerer. Eiliv Skard sa engang at “Vitenskap er aldri ferdig, den er alltid underveis; og den skal være en opprører og en kjetter, aldri en pålitelig alliert for noen makthaver”[1]. I så måte er Lundstøl en opprører når han hevder at “filosofisk tenkning skal tjene den menneskelige frihet”[2]. Han fastholder retten til å søke mot sannhet i dialog, diskusjon og gjensidig kritikk.

Filosofien skal engasjere seg i dagens politiske og sosiale kamp. Den skal ikke bare ta del, men også ta parti. I dette ligger det en politisering av filosofien. Teoretisk tenkning, hevder Lundstøl, fungerer i en samfunnsinteressert sammenheng. En slik erkjennelse skal brukes under forutsetning av ansvarlighet for konsekvensene. Ansvar er kjernen i all kamp for menneskelighet, frihet og demokratisering.

“I Øyeblikket” er inndelt i tre hoveddeler. Første del tar for seg det å være i øyeblikket, andre del tar opp menneskesynet som ligger i Lundstøls tese om “Det myndige menneske” og tredje del plasserer “Det myndige menneske” i øyeblikket.

I første del tegnes konturene til øyeblikksfilosofien som Søren Kierkegaard utviklet med fotfeste i den greske filosofi og som har eksistensen som sitt utgangspunkt. Kierkegaards pseudonyme forfatter Vigilius Haufniensis skriver i boken Begrebet Angest, at Aristoteles brukte betegnelsen “den første filosofi”[3] på sin tids filosofi. I samme bok innfører han selv “den annen filosofi” “…hvis Væsen er Transcendentsen eller Gjentagelsen” i motsetning til den platonske filosofien “…hvis Væsen er Immanentsen, eller græsk talt, Erindringen”[4]. 

Haufniensis skriver videre at øyeblikket finner man i gjentagelsen og ikke i erindringen. En annen av de pseudonyme forfatterne til Kierkegaard, Johannes Climacus, skriver at “I Øieblikket bliver Mennesket sig bevidst… i Øieblikket bliver han sig Gjenfødelsen bevidst; thi hans foregaaende Tilstand var jo, ikke at være… See dette er mit Projekt!”[5].  Dette betyr at Platon og Kierkegaard bruker begrepet øyeblikket forskjellig. Platon oppfatter øyeblikket i retning av tidsfenomenet “nuet”, som midtpunktet mellom fortid og fremtid. Kierkegaard lar øyeblikket sveve mellom det timelige og det evige, og sier at vi ikke finner det evige i det fjerne, men i det nære. Lundstøl kan berolige de som synes dette er vanskelig med å understreke at øyeblikket er noe av det mest krevende hos Kierkegaard. 

“I Øyeblikket” kan leses nettopp som en påminnelse om å ta vare på det enkle, det hverdagslige. Boken tar opp helt konkret de mange erfaringer vi alle gjør, enten det er i forhold til språk, natur, historie, samfunnsliv, mennesker eller kunst, og sier at det er når vi er “nærværende det nærværende” at vi stadig gjentar muligheten for den dype opplevelsen som gjentagelsens øyeblikk er. Å bevege seg mot angstens bunnløse dyp og ha en åpenhet til mysteriet, krever oppmerksomhet overfor mulighetene vi møter underveis. Bevegelsen er et fremmadrettet prosjekt hvor vi skal finne tilbake til oss selv i gjentagelsens øyeblikk, et prosjekt som varer livet ut. 

Egil A. Wyller

Et sentralt utgangspunkt for Lundstøl er Platons tredje hypotese i Parmenides[6]. Egil A. Wyller skriver i sin analyse av det tredje hypoteses øyeblikksfilosofi at “kun Platon har - før Kierkegaard selv - tatt overgangsfenomenet opp til metafysisk klargjøring. Og herunder fant Platon - atter i likhet med Kierkegaard - overgangens vesen uttrykt i begrepet “Øieblikket” (exaifnés).”[7]Wyller mener at Kierkegaard har berørt et sentralt spørsmål når han knytter øyeblikket til et evighetsperspektiv og ikke til “et matematisk grensepunkt på tidslinjen mellom fortid og fremtid.” 

Lundstøl sier i kap.1 at det finnes bare en tid, nemlig å være nærværende i det nærværende og øyeblikket er når man er der. Væren er ifølge Lundstøl knyttet til det nærværende.  Han sier videre at man må stå i sitt eget øyeblikk og fylle det med besluttsomhet og handling. Dette er også et sentralt poeng hos Martin Heidegger, som skriver blant annet følgende om øyeblikket: “For the temporality of resoluteness has…the character of a moment of vision(Charakter des Augenblicks)…One’s existence in the moment of vision (Die augenblickliche Existenz)…is fatefully whole in the sence of the authentic historical constancy of the Self”[8].  Heidegger er tydeligvis her på bølgelengde med Kierkegaard og Lundstøl er knyttet til dem begge.

Bokens andre del tar opp menneskesynet som ligger i “Det myndige menneske”. Bak studentopprøret ved filosofiske institutt i 1969, hvor Lundstøl var opprørsleder, lå det et klart definert menneskesyn. Han oppfordret studentene den gang og gjør det fortsatt i dag, til å bevege seg fra intensjonsplanet (den gode viljen) til konsekvensplanet (politisk ansvarlighet). Han skriver at “Bevisstgjøring av vår egen situasjon og frigjøring av en handlingsmotivert forståelse er et faktum. I virkeliggjørelsen av denne erkjennelse kan studentene i dag på en selvstendig måte frigjøres til sine dypeste interesser som myndige mennesker i dagens samfunn”.

At et slikt menneskesyn vil kunne få store konsekvenser er åpenbart. Johan Fr. Bjelke sier i bokens andre del: “Dette er vesentlig og inneholder en ganske stor sprengkraft. Konklusjonen på dette må være at selvforståelsens frihet har et primat, er det første og grunnleggende”. Lundstøl utdyper dette ytterligere: “De praktiske konsekvenser henger da nøye sammen med det trosmessige syn på mennesket. Da har vi en klarere forståelse av betingelsene for at mennesket kan nå integritet. Den kristne frihet blir til både å mestre sin livssituasjon og å delta aktivt på ulike livsområder…til å endre samfunnet og virkeliggjøre historisk forandring”.

Tredje del forener de to første delene, ved å plassere det myndige menneske i øyeblikket. Han fremsetter her gjentagelsen, som er hovedkategorien i Kierkegaards eksistensfilosofi. Først slår han fast at “En sann antropologi vil under enhver omstendighet være en antropologi som tenker ut fra at mennesket som eksisterende alltid er grunnleggende bestemt av sin transcendens”. Mennesket har alltid oppfattet seg selv som mer enn et sosialt vesen. Konsekvensene av dette tar han opp slik: “Det er behov for en fordypet gjennomtenkning både av etisk og politisk handling … Jeg tror en etisk besinnelse og tilnærming kan ha en fornyende virkning i en sammensatt overgangstid.” 

Hva er så gjentagelsen? Lundstøl avslutter boken med fortsatt fotfeste i den greske filosofi når han beskriver hva gjentagelsen er og sier: “I sin (Platons) berømte hulelignelse tematiserer han erkjennelsens mulighet som en personlig vandring fra hulens mørke til tingenes virkelighet i solens klare lys, og dernest veien ned igjen i hulen til de andre for å gi også dem del i erkjennelsen”[9]. Denne vandringen ned i hulen igjen, er filosofiens dypeste interesse og Kierkegaards hovedkategori, nemlig – gjentagelsen. Lundstøl betegner denne bevegelsen som ”en hengivenhetens bøyning”. Spørsmålet man kan stille seg til slutt er om gjentagelsen lar seg gjennomføre i praksis og så fall i hvilket paradigme? Dette er tema som Lundstøl tar opp i de to neste bøkene i “artikler og mindre skrifter” og som denne boken er første bind av. Tilsammen vil trebinds verket, bestående av “I Øyeblikket”, “I hvilket paradigme” og “I praksis”, danne en helhet for den som vil sette seg nærmere inn i Lundstøls filosofi. 

John Lundstøls måte å skrive på ligner mye på skrivestilen til Søren Kierkegaard. Begge skriver på en måte med “usynlig blekk”. Mange vil synes det er vanskelig å lese slike tekster. Men det dreier seg egentlig om å lære å se - og å se riktig - og det innebærer en god del mer enn å bruke øynene. Forsøk å lese boken ikke bare som en samling vitenskapelige artikler, men også  som om det var et kunstverk. Den russiske vitenskapsmannen Leonid Ponomarev skrev en gang at “Sann vitenskap er i slekt med kunst, og virkelig kunst inneholder alltid elementer av vitenskap. De uttrykker ulike, utfyllende sider ved menneskenes erfaring og gir oss bare et helt og fullstendig bilde av verden når de virker sammen”[10].

Å se på et kunstverk innebærer å tømme sinnet for alle tanker og fylle tomrommet med en ånd større enn en selv. Det å tømme sitt sinn for tanker innebærer umiddelbart en konflikt mellom tenkeren og tanken. Når dette oppfattes som et faktum, blir man rolig til sinns. Denne tilstanden av ro som man kommer i, mener Kierkegaard er kjennetegnet av tre forhold, nemlig: taushet, lydighet og glede. Han skriver at øyeblikket finnes kun i tausheten og at det er her man skal begynne. Videre at det kun er i ubetinget lydighet at vi kan handle i øyeblikket og være uforstyrret av neste øyeblikk. Om glede skrive han at dette er noe man opplever når man er seg selv nærværende i den nærværende tid. Han skriver: “Og derfor er Lilien og Fuglen Glæden, fordi de ved Taushed og ubetinget Lydighed ganske ere sig selv nærværende i at være idag”[11].

Slike tekster hos Kierkegaard kan leses som de er, men åpner også for å se det som er bak teksten. Lundstøls tekster kan leses på samme måte. Tekstene preges av det Kierkegaard betegnet som “indirekte meddelelser”. Den indirekte meddelelsens hemmelighet er å sette leseren fri. Leseren skal forstå seg selv i det han/hun leser[12] og teksten gir derfor mange ulike tolkningsmuligheter. Det å trenge inn i det usynlige medfører som lyrikeren John Keats en gang skrev: “en opplevelse av å sveve i det uvisse og man kan fylles av mysterier og tvil uten å bli distrahert av en tvang til å finne fram til kjennsgjerninger og fornuftsløsninger”[13]. Lawrence J. Young har på en treffende måte oppsummert hvordan det er å møte Lundstøl slik: “Looking for John, we find Plato, Buber, Victor Eremita, Kierkegaard, and a whole host of others… but they all lead us back, finally,… to ourselves.”[14]

Litteratur: Lundstøl, John, 1999. I Øyeblikket. Antropologiske refleksjoner. Artikler og mindre skrifter 1. Rapportserie Høgskolen i Oslo.

 

Kåre Torgny Pettersen

---

[1] Skard, Eiliv, 1989. Verdier på marsj. Artikler og foredrag. Oslo: Dreyers Forlag. (s. 144)

[2] Lundstøl, John, 1969. Det myndige menneske. Oslo: Gyldendal. (s.7)

[3] Aristoteles.  Metafysikk, Bok V.

[4] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Begrebet Angest. Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.119)

[5] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Philosophiske Smuler. Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.24f)

[6] Platon. Parmenides. 155E4-157B5.

[7] Wyller, Egil A., 1995. Platon II. Det Gode og det Ene. Henologisk Skriftserie, bind 5. Oslo: Spartacus Forlag A/S. (s.141)

[8] Heidegger, Martin (1926) 1997. Being and Time. Oxford: Blackwell. (s.463) (Sein und Zeit s.410)

[9] Jfr. Platon, Staten. Bok VII. 514a-521b

[10] Ponomarev, Leonid, 1973. In Quest of the Quantum. Moskva: Mir. Sitatet er hentet fra Edwards, Betty (1987) s.51

[11] Kierkegaard, Søren, (1849), 1962. Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. Samlede Værker, bind 14. (s.129).

[12] Grøn, Arne, 1997. Kierkegaard. Subjektivitet og Negativitet. København: Gyldendal. (s.249 ff).

[13] Edwards, Betty, 1987. Å tegne er å se. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S. (s. 114).

[14] Young, Lawrence J., 1998. Looking for John. Upublisert notat. Høgskolen i Oslo, avdeling ØKS.

Glenn Herbert Gould: Musikalsk geni og nevro-divergent pioner

Glenn Gould er et navn som får hjertet til å slå litt raskere hos enhver som elsker klassisk musikk. Den kanadiske pianisten, født i 1932, revolusjonerte tolkningen av Bach og satte et uutslettelig preg på musikkverdenen. Men bak de briljante innspillingene og det ikoniske taburettet han aldri forlot, finnes en fascinerende historie om en kunstner som kanskje var nevrodivergent – og som i dag gir gjenklang langt utover musikkens grenser.

Blyanttegning. Musikk som varmer hjertet - Glenn Gould som spiller Goldberg Variajoner

Et liv i lyd

Gould hadde absolutt gehør allerede som treåring og viste tidlig en ekstrem følsomhet for lyd, berøring og detaljer A. Han var kjent for å mumle mens han spilte, for sine uvanlige kroppsstillinger ved pianoet, og for å være ekstremt selektiv med både mat og sosial kontakt. Mange av disse trekkene – hypersensitivitet, repetisjon, sosial tilbaketrekning – er i dag gjenkjennelige som autistiske karakteristikker A.

Han sluttet å spille konserter allerede som 32-åring, og viet resten av livet til studioinnspillinger. For Gould var konsertsalen en “vaudeville”, et sted han opplevde som kaotisk og uforutsigbart. Studioet ga ham kontroll, ro og muligheten til å forme musikken slik han hørte den i sitt indre.

Autisme som linse – ikke som forklaring

Det er viktig å understreke at autisme ikke “forklarer” Goulds geni. Som Tim Page, en musikkritiker med Asperger syndrom, har sagt: “Asperger’s Syndrome can’t explain Glenn Gould’s genius” B. Men det gir oss en ny måte å forstå ham på – ikke som en eksentrisk eneboer, men som en person med et annerledes nevrologisk kart, som brukte sin unike måte å oppleve verden på til å skape noe tidløst.

Nevrodiversitetens kraft

I lys av nevrodiversitetsparadigmet – som ser autisme og andre kognitive variasjoner som naturlige deler av menneskelig mangfold – blir Goulds liv en fortelling om hvordan annerledeshet kan være en kilde til kreativitet og dybde C. Hans ritualer, hans intense fokus, hans avvisning av det konvensjonelle – alt dette var ikke hindringer, men snarere byggesteiner i hans kunstneriske uttrykk.

En arv som inspirerer

Glenn Goulds arv handler ikke bare om musikk. Den handler om å verdsette det uvanlige, å lytte til det som ikke sies høyt, og å forstå at det finnes mange måter å være menneske på. Kanskje er det nettopp i det stille, i det repetitive, i det dypt personlige, at vi finner de mest universelle uttrykkene.

Glenn Gould nynner ofte høyt i plateinnspillingene og under konserter

Glenn Goulds nynning mens han spilte er nesten like legendarisk som hans tolkninger av Bach. Mange lyttere og lydteknikere fant det forstyrrende, og det ble ofte kritisert i anmeldelser og kommentarer. Men for Gould selv var det en uunngåelig del av hans musikalske prosess.

Et uttrykk for indre musikk

Gould beskrev selv nynningen som en form for “eksternalisering” av den musikken han hørte i sitt indre. Han var så dypt inne i det musikalske landskapet at stemmen hans fulgte med som en slags ubevisst dirigent. Han forsøkte faktisk å kontrollere det – blant annet ved å spille inn med mikrofoner plassert nærmere pianoet enn munnen – men han klarte aldri helt å stoppe det.

Studio vs. konsertsal

I studioet kunne han i det minste forsøke å minimere effekten, men i konsertsammenheng ville det vært umulig. Dette er én av grunnene til at han trakk seg fra konsertlivet så tidlig – han ønsket full kontroll over både lyd og uttrykk, og studioet ga ham den friheten.

Et nevrodivergent trekk?

Sett i lys av hans mulige autisme, kan nynningen også tolkes som en form for stimming – en selvregulerende handling som gir ro, fokus eller glede. Mange autistiske personer bruker lyd, bevegelse eller repetisjon for å håndtere sanseinntrykk eller konsentrasjon. Hos Gould ble dette en del av hans kunstneriske signatur, selv om det brøt med konvensjonelle forventninger.

Glenn Gould (1932-1982)

Gould utfordret ideen on den perfekte musikkformidlingen

1. Han forkastet konsertformatet helt

Gould mente at konserter var en utdatert og nesten teatralsk form for musikkformidling. Han sa at publikumets tilstedeværelse skapte press og distraksjon, og at det hindret den dype forbindelsen mellom musiker og musikk. Allerede i 1964 sluttet han å gi konserter – da var han bare 31 år gammel! Han mente at studioet ga ham muligheten til å skape en mer “ideell” versjon av musikken, fri for tilfeldigheter og ytre påvirkning.

2. Han omfavnet teknologi – og redigering

Mens mange klassiske musikere så på opptak som en dokumentasjon av en live fremførelse, så Gould på det som en kunstform i seg selv. Han brukte klipping og redigering aktivt for å skape det han kalte “den ultimate tolkningen”. Dette var kontroversielt – mange mente det var juks – men Gould så det som en måte å komme nærmere komponistens intensjon.

3. Han satte intellekt foran virtuositet

I stedet for å briljere med teknikk og følelser, som mange pianister gjør, var Gould mer opptatt av struktur, kontrapunkt og idé. Hans tolkninger av Bach, spesielt Goldberg-variasjonene, er kjent for sin klare stemmeføring og analytiske presisjon. Han spilte ofte i uvanlige tempi og med særegne fraseringer, noe som fikk både ros og kritikk.

4. Han mente at lytteren burde være medskaper

Gould drømte om en fremtid der lytteren kunne “remikse” musikken – velge versjoner, endre tempo, kanskje til og med kombinere ulike tolkninger. Han så for seg en interaktiv musikkopplevelse, langt før digital teknologi gjorde det mulig. Dette var en direkte utfordring til ideen om én autoritativ fremførelse.

5. Han skrev og snakket om musikk som filosofi

Gould var ikke bare pianist – han var også en tenker. Han skrev essays, lagde radiodokumentarer og reflekterte dypt over kunstens rolle i samfunnet. For ham var ikke musikk bare lyd, men en måte å tenke og være i verden på.

Avslutning eller Minneord: Glenn Gould snudde virkelig opp ned på mange forestillinger om hva klassisk musikk “skal” være.

Glenn Gould var en kunstner som aldri spilte for applaus, men for sannhet. Han var ikke bare en pianist – han var et mysterium, et geni, og en kompromissløs kunstner som forandret måten vi lytter til musikk på. Med sin karakteristiske lave stol, mumlende sang og lynraske fingre, skapte han tolkninger som var like uventede som de var uforglemmelige.

Han slo gjennom som 22-åring med sin innspilling av Bachs Goldberg-variasjoner, og med det satte han en ny standard for barokkmusikk. Men Gould var aldri interessert i å være en stjerne. Han trakk seg tidlig fra konsertscenen og viet resten av livet til studioet – der han kunne forme musikken med kirurgisk presisjon og poetisk frihet. Han ble ansett som en av det tyvende århundrets mest betydningsfulle musikere.

Bak eksentrisiteten lå en dyp humanisme. Gould trodde på musikkens evne til å overskride tid og rom, og han søkte alltid det indre, det evige, det sanne. Han var en tenker, en skribent, en radiokunstner – og en ensom sjel som fant fellesskap i tonene.

Da han døde bare 50 år gammel, av hjerneslag, mistet verden en stemme som aldri ropte, men alltid rørte. Hans arv lever videre i hver tone han etterlot, og i hver lytter som våger å høre med hjertet.

Angstens Intet

En refleksjon over spørsmålet: Hvordan forstås og formidles Angstens Intet hos Søren Kierkegaard, Martin Heidegger og Jon Fosse?

Angstens Intet er et sentralt eksistensielt motiv som viser menneskets møte med frihet, tomhet og mulighet. Kierkegaard gir oss det etiske og religiøse perspektivet, Heidegger det ontologiske, og Fosse det poetiske. Angst er ikke bare en psykologisk tilstand – den er en døråpner til dypere forståelse av menneskets væren.

Foto: Angstens Intet (Privat)

Søren Kierkegaard: Angst Intet som frihetens svimmelhet

I Begrebet Angest (1844) beskriver Kierkegaard angst som en eksistensiell svimmelhet som oppstår når mennesket konfronteres med sin frihet: “Angsten er frihetens mulighet, bare denne angst er ved troen absolutt dannende, idet den fortærer alle endeligheter og gjennomskuer deres illusjoner.” Dette sitatet viser hvordan angst ikke er en sykdom, men en nødvendig erfaring for å bli et selv. Kierkegaard omtaler angst som en art svimmelhet som inntreffer idet individet skuer ned i sin egen mulighet.

Intet er ikke en konkret trussel, men muligheten for å velge – og dermed også muligheten for å feile. Angst er en overgang fra det estetiske livssyn til det etiske og religiøse. Det er i møte med Intet at individet kan velge seg selv og bli autentisk.

Kierkegaard skriver at: «Angsten er frihetens virkelighet som mulighetens mulighet.” (Begrebet Angest)

Angst oppstår i følge Kierkegaard når individet konfronteres med sin frihet. Intet er muligheten for det som ennå ikke er, men som kan bli. Angst er en overgang fra det estetiske til det etiske livsstadiet. Den er ikke destruktiv, men konstituerende for selvets utvikling.

Martin Heidegger: Angstens Intet som avsløring av væren

I Sein und Zeit (1927) beskriver Heidegger angst som en grunnstemning som avslører menneskets eksistensielle struktur. Han skriver: “Wenn sich demnach als das Wovor der Angst das Nichts, das heißt die Welt als solche herausstellt, dann besagt das: wovor die Angst sich ängstigt, ist das In-der-Welt-sein selbst.” (“Hvis det viser seg at det angstens ‘for-hva’ er intet, altså verden som sådan, så betyr det at det angstens ‘for-hva’ er, er selve det å være-i-verden.”)  Et annet sentralt sitat: “Der Tod ist die Möglichkeit der schlechthinnigen Daseinsunmöglichkeit.” (“Døden er muligheten for den absolutt umulige eksistens.”)

Heidegger skriver at angst avslører Intet som fraværet av det meningsfulle – verden mister sin struktur. Dette fører til en oppdagelse av Dasein som kastet inn i verden, uten sikkerhet. Angst er ikke rettet mot noe bestemt – den er objektløs og avslører menneskets frihet og ansvar

I Sein und Zeit (1927) skriver Heidegger :“Wovor die Angst sich ängstigt, ist das In-der-Welt-sein selbst.”

Dette kan leses som at angst er en grundstemning som avslører Dasein og at Intet er fraværet av det meningsfulle – verden mister sin struktur. Angst er ikke rettet mot noe konkret, men mot selve eksistensen. Den åpner for autentisk væren og konfronterer mennesket med døden.

Jon Fosse og Angstens Intet: Litterær transformasjon

Professor Unni Langås ved Universitetet i Agder har analysert hvordan Fosse forvandler angst til litterær kunst. Hun sier: “Gjentakingane er ikkje berre eit språkleg eller estetisk grep hos Fosse. Dei viser også til sjølve tematikken i bøkene. Her heng språk og tema eller form og innhald saman.” 

Angst viser seg hos Fosse gjennom repetisjon og stillhet skaper Fosse en stemning der karakterene er fanget i det uutsigelige – det som ikke kan forklares, men som likevel er til stede. Angst er ikke eksplisitt, men ligger som en dirrende undertone – en uro, en venting, en fraværende tilstedeværelse. Dette minner om Heideggers Grundstemning, der angst avslører Intet – ikke som tomhet, men som fravær av mening og retning.

Eksempler fra Fosses verk:

Eg er vinden (2008): To menn på en båt – den ene dør, den andre forsøker å forstå. Her er angsten konkret og samtidig metafysisk. Den ene karakteren sier: “Eg veit ikkje kva det er, men det er noko, noko eg ikkje kjem meg unna.” Dette “noko” er Fosses versjon av Intet – det uutsigelige som presser seg på, men som ikke lar seg begrepsfeste.

Septologien (2022): To versjoner av samme person – Asle og Asle – lever parallelt. Her oppløses virkeligheten, og grensene mellom det indre og ytre viskes ut. Det er en eksistensiell splittelse som minner om Kierkegaards “syndens mulighet” og Heideggers “væren til døden”.

Stengd gitar (1985): En mann sitter alene i en leilighet og venter. Ingenting skjer, men alt skjer. Angstens språk er her stillhet, fravær, og repetisjon – en litterær form for Intet.

Fosse fremhever angst som en kunstnerisk kraft. Han sa i sitt Nobelprisforedrag i 2023 at: “Eg har kjent på angst heile livet. Men eg har lært meg å skrive meg gjennom den.” Han gjør det eksistensielle til estetisk form – og lar Intet få stemme gjennom det usagte, det gjentatte, det som ikke lar seg forklare. Dette er ikke bare litteratur – det er en eksistensiell praksis.

I verket: Eg er vinden (2008) skriver Fosse: “Eg veit ikkje kva det er, men det er noko, noko eg ikkje kjem meg unna.” Fosse gestalter angst som stillhet, repetisjon og fravær.  Intet er det uutsigelige – det som ikke kan forklares, men som er til stede. Angst er en eksistensiell uro som driver karakterene mot innsikt eller oppløsning. Fosse transformerer filosofisk angst til estetisk form.

Kilder

Kierkegaard, Søren. Begrebet Angest. 1844.

Heidegger, Martin. Sein und Zeit. 1927.

Fosse, Jon. Eg er vinden. Samlaget, 2008.

Langås, Unni. “Jon Fosse og det uutsigelige.” Norsk Litterær Årbok, 2010.

Nobelprisforedrag: Jon Fosse, 2023. nobelprize.org

Å stå ansikt til ansikt med Håpets Ansikt

Å stå ansikt til ansikt med Håpets Ansikt

Blyanttegning av Håpets Ansikt

Et møte med håpet slik det lever i mørket – båret av Moder Teresa og Pave Johannes Paul II

I en verden hvor mørket ofte får dominere overskriftene, finnes det ansikter som bærer håpet – ikke som glansbilder, men som utholdende nærvær. Dette innlegget er en refleksjon over hva det vil si å stå ansikt til ansikt med Håpets Ansikt, inspirert av to liv som har båret håpet inn i lidelsen: Moder Teresa og Pave Johannes Paul II.

Moder Teresa og Pave Johannes Paul II – et hellig vennskap

Moder Teresa og Pave Johannes Paul II – to tjenere som bar håpet inn i verdens lidelse. Et møte mellom det stille og det profetiske. 

Når håpet ikke er en følelse, men en handling

Det finnes øyeblikk hvor mørket ikke lenger er en trussel, men en bakgrunn – et lerret hvor lyset kan tre frem med desto større kraft. I slike øyeblikk står vi ansikt til ansikt med Håpets Ansikt.

Ikke som en sentimental trøst, ikke som en flukt fra realitetens skarpe kanter, men som en dyp og urokkelig tilstedeværelse. Håpet er ikke nødvendigvis mildt. Det kan være krevende. Det krever at vi våger å se fremover, selv når fremtiden er tåkete. Det krever at vi våger å tro, selv når troen er skjør.

Moder Teresa og Håpets Ansikt

Når vi forsøker å gi håpet et ansikt, er det lett å tenke på glansbilder. Men Håpets Ansikt er ofte mer likt Moder Teresas ansikt: furet av tid, preget av slit, men med et blikk som ser rett inn i lidelsen og nekter å se bort.

Hun gikk inn i slummen i Calcutta, ikke med løsninger, men med nærvær. Hun bar håpet som en stille revolusjon – ikke ved å fjerne smerten, men ved å være der i den. Hun sa:

“Ikke alle kan gjøre store ting, men vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet.”

Det mest gripende ved henne er kanskje ikke det hun gjorde, men det hun bar. I lange perioder opplevde hun en dyp åndelig mørke – en følelse av fravær fra Gud. Og likevel fortsatte hun. Hun ble værende. Hun tjente. Hun elsket. Hun viser oss at håp ikke nødvendigvis er en følelse, men en handling.

Pave Johannes Paul II og håpets kall

Pave Johannes Paul II bar håpet som en profetisk flamme. I møte med verdens uro og menneskets frykt, løftet han stemmen og sa:

“Vær ikke redde!”

Han visste at håpet ikke er naivt. Det er modig. Det åpner dørene – ikke bare til kirker, men til hjerter. I sin bønn og sitt virke kalte han mennesker til å åpne seg for Kristus, for kjærligheten, for fremtiden. Han sa:

“Å håpe er å huske at Gud er med oss, selv når vi ikke ser ham.”

Hvordan vi selv kan bære Håpets Ansikt

Vi trenger ikke være helgener for å bære håpets ansikt. Vi trenger ikke stå på en balkong i Roma eller gå inn i slummen i Calcutta. Håpet lever også i det stille – i blikket vi gir til en som føler seg usett, i ordene vi velger når noen er sårbare, i tiden vi gir når vi egentlig har det travelt.

Å bære Håpets Ansikt er å våge å være nær. Å våge å tro at vår lille gest, vår lille handling, kan være det som holder et annet menneske oppe. Det er å si – med hele vårt liv – “Du er ikke alene.”

Moder Teresa og Pave Johannes Paul II viste oss at håpet ikke er en luksus, men en nødvendighet. Og det begynner med oss. Med deg. Med meg. Med viljen til å være der, selv når vi ikke har alle svarene.