Galileo’s Error av Philip Goff

Philip Goffs bok Galileo’s Error: Foundations for a New Science of Consciousness (2019). 

Her er noen refleksjoner fra denne spennende boken, som anbefales.

Innledning: Bevissthetens gåte

Philip Goffs bok Galileo’s Error tar utgangspunkt i det som ofte kalles «the hard problem of consciousness» – spørsmålet om hvordan subjektiv erfaring kan oppstå fra fysisk materie. Han kaller seg for en «panpsykisk» filosof og er i denne boken opptatt av at vi kan forklare hjernens funksjoner, nevronenes elektriske signaler og de kjemiske prosessene som følger, men vi står fortsatt uten en tilfredsstillende forklaring på hvorfor disse prosessene ledsages av opplevelser: farger, lyder, følelser, smak, smerte, glede.

Goff hevder at denne gåten ikke bare er et moderne filosofisk problem, men har røtter tilbake til vitenskapens fødsel på 1600-tallet. Det er her «Galileos feil» kommer inn.

Filosof og professor Philip Goff. Durham Universitet, England 

Galileo og den vitenskapelige revolusjon

Galileo Galilei var en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i den vitenskapelige revolusjon. Hans store bidrag var å insistere på at naturen kunne beskrives matematisk. Han mente at verden i sitt innerste vesen er skrevet i «matematikkens språk».

Men for å gjøre dette mulig, måtte Galileo trekke et skille: Han skilte mellom kvantitative egenskaper (størrelse, form, bevegelse, masse) og kvalitative egenskaper (farger, lukter, smaker, følelser). De kvantitative egenskapene kunne måles og beskrives matematisk, mens de kvalitative ble henvist til subjektets indre opplevelse.

Dette var en metodologisk genistrek som åpnet for den enorme suksessen til naturvitenskapen. Men ifølge Goff var det også en filosofisk feil: Ved å ekskludere subjektiv erfaring fra vitenskapens domene, ble bevisstheten gjort til et «utenforliggende problem» som vitenskapen aldri kunne forklare. Dette er «Galileos feil».

Dualisme og materialisme: To utilstrekkelige svar

Etter Galileo har to hovedretninger dominert tenkningen om bevissthet:

1. Dualismen (Descartes’ arv): Bevissthet er noe helt annet enn materie, en immateriell substans eller sjel. Problemet er at vi ikke finner noen empiriske spor av en slik «ikke-fysisk» substans som påvirker hjernen. Nevrovitenskapen viser snarere at mentale prosesser følger hjernens aktivitet tett.

2. Materialismen: Bevissthet er ingenting annet enn hjernens fysiske prosesser. Men her oppstår det Goff kaller «forklaringsgapet»: Selv om vi kartlegger alle nevroner og synapser, får vi aldri svar på hvorfor dette følges av subjektiv opplevelse. Vi kan forklare funksjon, men ikke fenomenal erfaring.

Goff argumenterer for at begge posisjonene mislykkes. Dualismen gjør bevissthet til noe mystisk og uobserverbart, mens materialismen reduserer den til noe den åpenbart ikke er – nemlig bare fysisk struktur og funksjon.

Panpsykisme: Et tredje alternativ

Som løsning fremmer Goff panpsykismen – ideen om at bevissthet er en grunnleggende og allestedsnærværende egenskap ved virkeligheten.

Dette betyr ikke at alt er «bevisst» i menneskelig forstand. En stein har ikke tanker eller følelser. Men de mest grunnleggende byggesteinene i naturen – elementærpartikler, felter, energiformer – har ifølge panpsykismen en form for proto-bevissthet. Når disse kombineres i komplekse systemer som hjernen, oppstår rikere former for erfaring.

Panpsykismen gir dermed en måte å «bygge opp» bevissthet fra grunnelementer som allerede inneholder et snev av erfaring, i stedet for å forsøke å forklare hvordan bevissthet plutselig springer ut av noe helt ikke-bevisst.

Filosofiske og vitenskapelige forbilder

Goff viser at panpsykismen ikke er en ny idé. Allerede filosofer som Spinoza, Leibniz og senere William James og Alfred North Whitehead har antydet lignende tanker. På 1900-tallet fremmet fysikere som Bertrand Russell og Arthur Eddington ideen om at fysikken beskriver strukturer og relasjoner, men ikke «hva materie er i seg selv». Kanskje er materiens indre natur nettopp bevissthet.

Dette kalles ofte Russelliansk monisme: Fysikken gir oss den ytre beskrivelsen av materiens oppførsel, mens bevissthet er dens indre natur. Dermed kan vi forene fysikkens objektive beskrivelser med subjektiv erfaring.

Kritikk av reduksjonisme

Et sentralt poeng i boken er at dagens vitenskapelige paradigme er reduksjonistisk: Alt skal forklares ut fra fysiske prosesser alene. Men Goff hevder at dette er en metodologisk begrensning, ikke en metafysisk sannhet.

Han minner oss om at vitenskapen ble designet til å ekskludere subjektiv erfaring. Derfor er det ikke overraskende at den ikke kan forklare bevissthet. For å forstå bevissthet må vi utvide vitenskapens rammer, ikke bare forfine de eksisterende metodene.

Panpsykismens styrker

Goff fremhever flere fordeler ved panpsykismen:

• Unngår dualismens mysterium: Bevissthet er ikke noe «utenfor» naturen, men en del av dens grunnleggende struktur.

• Unngår materialismens reduksjonisme: Vi slipper å late som om subjektiv erfaring kan reduseres til ren fysikk.

• Forener indre og ytre perspektiv: Fysikken beskriver hvordan materie oppfører seg, mens panpsykismen gir et bilde av hva materie er i seg selv.

• Åpner for en ny vitenskap: En vitenskap som tar bevissthet på alvor som et empirisk fenomen, ikke bare som en illusjon eller et biprodukt.

Innvendinger og utfordringer

Selv om panpsykismen er elegant, møter den også kritikk. Den største utfordringen er det såkalte kombinasjonsproblemet: Hvordan kan mange små «proto-bevisstheter» kombineres til én samlet opplevelse, slik vi opplever i vår egen bevissthet?

Goff erkjenner at dette er et vanskelig problem, men han mener det ikke er mer uløselig enn de problemene dualismen og materialismen står overfor. Han ser panpsykismen som det mest lovende forskningsprogrammet for fremtiden.

Mot en ny vitenskap om bevissthet

Bokens undertittel – Foundations for a New Science of Consciousness – peker mot Goffs visjon: En vitenskap som ikke bare kartlegger hjernens funksjoner, men som også integrerer subjektiv erfaring som en grunnleggende del av virkeligheten.

Dette krever samarbeid mellom filosofi, fysikk, nevrovitenskap og psykologi. Goff ser for seg en fremtid der vi kan utvikle teorier som ikke bare beskriver hjernens aktivitet, men også forklarer hvorfor og hvordan den ledsages av opplevelse.

Konklusjon: En ny kosmologi

Galileo’s Error er både en kritikk av vitenskapens reduksjonistiske selvforståelse og et manifest for en ny kosmologi. Goff inviterer oss til å se bevissthet ikke som et uhell i universet, men som en grunnleggende dimensjon av virkeligheten.

Han avslutter med å antyde at dette ikke bare er et teoretisk spørsmål, men også et eksistensielt og etisk: Hvis bevissthet er allestedsnærværende, kan det forandre hvordan vi forholder oss til naturen, til dyr, og til universet som helhet.

Omfang og betydning

Boken er skrevet i en tilgjengelig stil, med tanke på både fagfilosofer og allment interesserte lesere. Den kombinerer historiske analyser, filosofiske argumenter og populærvitenskapelige forklaringer. Goff lykkes i å gjøre et komplekst tema levende og relevant, og han posisjonerer panpsykismen som et seriøst alternativ i dagens bevissthetsforskning.

Avsluttende refleksjon

Galileo’s Error er ikke bare en bok om bevissthet, men også en bok om vitenskapens grenser og muligheter. Den minner oss om at vitenskapen er et menneskelig prosjekt med bestemte metodologiske valg – og at disse valgene kan revideres

Hjernesynkronisering som nøkkel til menneskelig samspill

På bølgelengde: Hjernesynkronisering som nøkkel til menneskelig samspill

Uttrykket «å være på bølgelengde med andre» har lenge vært brukt som en metafor for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. I løpet av de siste to tiårene har nevrovitenskapen gitt dette bildet et mer konkret innhold. Fenomenet kalles gjerne hjernesynkronisering eller inter-brain synchrony, og viser til hvordan hjerneaktivitet hos to eller flere personer kan synkroniseres når de samhandler. Denne forskningen åpner for en dypere forståelse av hvordan kommunikasjon, empati og sosial tilhørighet faktisk er forankret i nevrobiologiske prosesser. 

Illustrasjon fra Forskning.no

Nevrovitenskapelige funn

Studier har vist at når mennesker samtaler, spiller musikk sammen eller deler opplevelser, kan mønstre i hjerneaktiviteten deres bli bemerkelsesverdig like. En klassisk studie fra Princeton University viste at hjerneaktiviteten hos en forteller og en lytter synkroniserte seg på ordnivå: bestemte mønstre oppstod i fortellerens hjerne rett før ordene ble uttalt, og de samme mønstrene dukket opp i lytterens hjerne kort tid etterpå (Zada et al., referert i Forskning.no, 2023). Dette tyder på at kommunikasjon ikke bare er en overføring av informasjon, men en dynamisk prosess der to hjerner «kobler seg på» hverandre.

Empati og sosial resonans

Andre studier har vist at graden av hjernesynkronisering kan predikere hvor godt mennesker forstår hverandre, og hvor mye empati de opplever i samhandlingen (Ardizzi, 2024). Jo mer synkronisering, desto sterkere opplevelse av å være på bølgelengde. Dette gjelder ikke bare muntlig kommunikasjon, men også når mennesker leser samme tekst, ser den samme filmen eller deltar i felles aktiviteter. Hjernesynkronisering kan dermed forstås som en nevrobiologisk markør for sosial resonans.

Teoretiske implikasjoner

Fenomenet utfordrer tradisjonelle forestillinger om kommunikasjon som en lineær overføring av informasjon fra avsender til mottaker. I stedet peker forskningen mot en modell der kommunikasjon er en form for koordinert prediksjon og felles meningsdannelse (Friston, 2010; Tidsskriftet, 2025). Hjernen fungerer ikke som en passiv mottaker, men som en aktiv generator av hypoteser som kontinuerlig justeres i møte med andres signaler. Når to hjerner synkroniserer, kan man si at de deler en felles rytme av forventninger og fortolkninger.

Filosofiske perspektiver

Fra et filosofisk ståsted kan hjernesynkronisering tolkes som en biologisk forankring av hermeneutikkens grunnidé: forståelse oppstår i møtet mellom horisonter. Når våre hjerner bokstavelig talt synkroniserer, blir det tydelig at mening ikke bare er et individuelt anliggende, men et fenomen som oppstår i fellesskap. Dette gir også en ny dimensjon til begreper som empati og intersubjektivitet, og antyder at vår evne til å «være på bølgelengde» er dypt innskrevet i vår nevrobiologi.

Hjernesynkronisering i dyreriket: Fra flaggermus til stærenes himmeldans

Fenomenet hjernesynkronisering er ikke begrenset til mennesker. Nyere forskning viser at også dyr som lever i grupper opplever former for nevral resonans når de samhandler. Dette gir oss et bredere perspektiv på hvordan sosial koordinasjon og kommunikasjon er forankret i biologiske mekanismer.

Flaggermus og sosiale bånd

Studier av egyptiske fruktflaggermus har vist at disse dyrene ikke bare lever tett sammen i grotter, men også danner små vennegrupper innenfor de store koloniene. Når forskere målte hjerneaktiviteten til flaggermus som kommuniserte med sine «bestevenner», fant de at hjernene deres kom i takt med hverandre. Denne synkroniseringen oppstod ikke i samme grad når de interagerte med fremmede individer i kolonien (Ung.forskning.no, 2021). Funnene antyder at hjernesynkronisering kan være en mekanisme som styrker sosiale bånd og gjør kommunikasjon mer effektiv. Det peker også på at sosial resonans ikke er et særtrekk ved mennesker, men en dypere biologisk strategi for å opprettholde fellesskap.

Stærenes kollektive koreografi

Et annet spektakulært eksempel finner vi hos stæren (Sturnus vulgaris). Når tusenvis av stæreflokker samles i luften og danner de berømte «murmurationene», beveger de seg som én organisme. Selv om vi ikke har direkte målinger av hjernesynkronisering i slike flokker, viser atferdsforskning at hver fugl kontinuerlig justerer sin posisjon i forhold til de nærmeste naboene. Resultatet er en kollektiv intelligens som skaper mønstre av forbløffende presisjon og skjønnhet (NDLA, 2023). Dette kan forstås som en form for «atferdssynkronisering» som parallelt med hjernesynkronisering hos mennesker og flaggermus, muliggjør en felles rytme og koordinasjon.

Ung.forskning.no Foto: Albert Beukhof - Shutterstock - NTB

Evolusjonære implikasjoner

Disse eksemplene antyder at synkronisering – enten på nevral eller atferdsmessig nivå – er en grunnleggende mekanisme i sosialt liv. Hos flaggermus styrker den intime bånd, hos stærene muliggjør den kollektiv beskyttelse mot rovdyr, og hos mennesker danner den grunnlaget for språk, empati og kultur. Evolusjonært sett kan synkronisering dermed sees som en nøkkelstrategi for overlevelse i grupper.

Filosofisk refleksjon

Når vi ser på slike fenomener i dyreriket, blir det tydelig at «å være på bølgelengde» ikke bare er en metafor, men en biologisk realitet som går på tvers av arter. Hos mennesker får dette en særlig dimensjon fordi hjernesynkronisering ikke bare handler om koordinasjon, men også om meningsdannelse og intersubjektiv forståelse. Likevel minner flaggermusenes vennskap og stærenes himmeldans oss om at vår evne til å resonere sammen er forankret i et bredere mønster av livets rytmer.

Avslutning

Hjernesynkronisering gir oss et kraftfullt bilde på hvordan menneskelig samspill fungerer. Det viser at uttrykket «å være på bølgelengde» ikke bare er en metafor, men en empirisk realitet. Forskningen peker mot at vår evne til å forstå og bli forstått er nært knyttet til hvordan hjernene våre bokstavelig talt resonnerer sammen. Dette åpner for nye innsikter i alt fra pedagogikk og terapi til kunst og kultur – alle arenaer der menneskelig samspill står i sentrum.

Referanser

• Ardizzi, M. (2024). Skal vi synkronisere hjernene våre? Tendens. Hentet fra https://tendens.no/skal-vi-synkronisere-hjernene-vare/

• Forskning.no. (2023). Aktiviteten i hjernen speiles når to personer snakker sammen. Hentet fra https://www.forskning.no/hjernen-kunstig-intelligens-sosiale-relasjoner/aktiviteten-i-hjernen-speiles-nar-to-personer-snakker-sammen/2393834

• Friston, K. (2010). The free-energy principle: a unified brain theory? Nature Reviews Neuroscience, 11(2), 127–138. https://doi.org/10.1038/nrn2787

• Tidsskriftet. (2025). Kommunikasjon mellom mennesker er koordinerte gjetninger. Tidsskrift for Den norske legeforening. Hentet fra https://tidsskriftet.no/2025/09/kronikk/kommunikasjon-mellom-mennesker-er-koordinerte-gjetninger

• Ung.forskning.no. (2021). Flaggermus har også bestevenner. Hentet fra https://ung.forskning.no/dyreverden/flaggermus-har-ogsa-bestevenner/1983196

• NDLA. (2023). Atferd hos dyr. Hentet fra https://ndla.no/r/biologi-1/atferd-hos-dyr/8cfe1b154a

Praktisk dømmekraft i en digital tid: Fra Aristoteles til algoritmene

Praktisk dømmekraft i en digital tid: En refleksjon fra Aristoteles til algoritmene

(Skrevet med KI plattformen CoPilot som samtalepartner)

I en tid der kunstig intelligens skriver hjemmeeksamener, simulerer terapeutiske samtaler og gir råd om livsvalg, er det på høy tid å stille et klassisk filosofisk spørsmål: Hva er dømmekraft – og hvordan lærer vi den?

Som lærer på høgskole og universitet, har jeg i flere tiår vært opptatt av hvordan mennesker utvikler evnen til å vurdere, handle og ta ansvar i komplekse situasjoner. I møte med dagens digitale virkelighet ser jeg et behov for å gjenopplive et gammelt begrep med ny aktualitet: praktisk dømmekraft, eller phronesis, som Aristoteles kalte det.

Aristoteles, maleri av Francesco Hayez.

Tre former for kunnskap

Aristoteles skiller mellom tre grunnleggende former for kunnskap:

• Episteme – vitenskapelig innsikt, det som kan bevises og systematiseres.

• Techne – ferdigheter og teknikk, det som kan læres og gjentas.

• Phronesis – praktisk visdom, det som krever erfaring, etisk refleksjon og kontekstforståelse.

Mens episteme og techne dominerer i moderne utdanning, er phronesis ofte underkommunisert. Den handler ikke om å vite hva som er rett, men om å forstå når og hvordan det er rett å handle. Det er en form for dømmekraft som ikke kan reduseres til regler eller algoritmer.

Digital dømmekraft – en ny form for visdom?

I dag står vi overfor en ny utfordring: Hvordan utvikler vi dømmekraft i møte med digitale verktøy som tenker for oss? Studenter bruker AI-plattformer som Copilot, ChatGPT og Replika til å skrive tekster, søke etter kilder og simulere samtaler. Noen bruker dem som kreative partnere, andre som terapeutiske følgesvenner. Men når teknologien tilbyr svar, må mennesket stille spørsmål. Det er her digital dømmekraft kommer inn.

Digital dømmekraft handler om mer enn teknisk kompetanse. Det handler om å vurdere:

• Når er det etisk forsvarlig å bruke AI?

• Hva er konsekvensene av å bruke «tenkning» fra kunstig intelligens?

• Hvem har ansvar for beslutninger som tas med teknologisk støtte?

Dette krever en form for phronesis – en praktisk visdom som kombinerer innsikt, erfaring og moralsk skjønn.

Illustrasjon fra Kunstiginteligens.org

Etiske fallgruver

Vi har allerede sett eksempler på AI-plattformer som gir skadelige råd til sårbare brukere. Enkelte terapeutiske chatboter har anbefalt suicidale handlinger som «praktiske løsninger» – uten å forstå de etiske implikasjonene. Dette er ikke bare teknologisk svikt, men et sammenbrudd i dømmekraft.

Når maskiner simulerer omsorg uten ansvar, blir menneskelig skjønn livsviktig. Vi må lære studenter – og oss selv – å stille spørsmål som ikke kan besvares med kode: Hva er rett? Hva er klokt? Hva er menneskelig?

Utdanningens ansvar

Utdanningsinstitusjoner må ta et aktivt ansvar for å utvikle digital dømmekraft som en form for praktisk filosofi. Det innebærer:

• Å undervise i etiske dilemmaer knyttet til teknologi.

• Å fremme refleksjon over digitale valg.

• Å gjeninnføre phronesis som et pedagogisk ideal.

For i møte med algoritmene er det ikke bare kunnskapen som teller. Det er visdommen.

Litteraturliste 

Aristoteles. (2009). Den nikomakiske etikk (Ø. Rabbås, Overs.). Pax Forlag. (Originalverk ca. 350 f.Kr.)

Flyvbjerg, B. (2001). Making social science matter: Why social inquiry fails and how it can succeed again. Cambridge University Press.

Ramirez, H. M., Gubrium, J. F., & Holstein, J. A. (2003). Practical wisdom and the narrative quality of professional knowledge. Qualitative Sociology, 26(4), 451–472. https://doi.org/10.1023/B:QUAS.0000005254.23510.69

Schön, D. A. (1983). The reflective practitioner: How professionals think in action. Basic Books.

Sæverot, H. (2021). Pedagogisk filosofi: En innføring. Fagbokforlaget.

Kilder til videre lesing:

Se også i bloggen Praktisk Filosofi: 

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/05/praktisk-dmmekraft.html

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/02/praktisk-kunnskap.html

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/02/kunnskap.html

Husk at Dømmekraften ligger i Dialogen. Mer om dette finner du her:

https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2012/03/anvendelsen-av-martin-bubers-dialogiske.html

Et minneord: Filosof og Professor John Lundstøl

John Lundstøl gikk bort 06.juni 2025. Født 25.august 1939, oppvokst på Eydehavn og med slekten fra Vegårshei, Agder, fikk han et langt og rikt liv. Som en av hans mange studenter ønsker jeg å bruke et «Øyeblikk» på å hedre hans minne. Lundstøl var min mentor både under min hovedfagsutdanning i Sosialt arbeid og bi-veileder under min PhD i Sosialt arbeid. I mine øyne var Lundstøl verdens beste mentor. Takk  for alt du har lært meg og alle studenter du har inspirert, men først og fremst takk for hva du har lært oss alle om «Øyeblikket».

I Øyeblikket

John Lundstøl

“I Øyeblikket” er en samling filosofiske artikler skrevet av filosofen John Lundstøl (1999). Mange vil hevde at Lundstøl er omstridt og opprørsk, både i og utenfor fagfilosofien. Det er et godt tegn, det viser at hans tenkning engasjerer. Eiliv Skard sa engang at “Vitenskap er aldri ferdig, den er alltid underveis; og den skal være en opprører og en kjetter, aldri en pålitelig alliert for noen makthaver”[1]. I så måte er Lundstøl en opprører når han hevder at “filosofisk tenkning skal tjene den menneskelige frihet”[2]. Han fastholder retten til å søke mot sannhet i dialog, diskusjon og gjensidig kritikk.

Filosofien skal engasjere seg i dagens politiske og sosiale kamp. Den skal ikke bare ta del, men også ta parti. I dette ligger det en politisering av filosofien. Teoretisk tenkning, hevder Lundstøl, fungerer i en samfunnsinteressert sammenheng. En slik erkjennelse skal brukes under forutsetning av ansvarlighet for konsekvensene. Ansvar er kjernen i all kamp for menneskelighet, frihet og demokratisering.

“I Øyeblikket” er inndelt i tre hoveddeler. Første del tar for seg det å være i øyeblikket, andre del tar opp menneskesynet som ligger i Lundstøls tese om “Det myndige menneske” og tredje del plasserer “Det myndige menneske” i øyeblikket.

I første del tegnes konturene til øyeblikksfilosofien som Søren Kierkegaard utviklet med fotfeste i den greske filosofi og som har eksistensen som sitt utgangspunkt. Kierkegaards pseudonyme forfatter Vigilius Haufniensis skriver i boken Begrebet Angest, at Aristoteles brukte betegnelsen “den første filosofi”[3] på sin tids filosofi. I samme bok innfører han selv “den annen filosofi” “…hvis Væsen er Transcendentsen eller Gjentagelsen” i motsetning til den platonske filosofien “…hvis Væsen er Immanentsen, eller græsk talt, Erindringen”[4]. 

Haufniensis skriver videre at øyeblikket finner man i gjentagelsen og ikke i erindringen. En annen av de pseudonyme forfatterne til Kierkegaard, Johannes Climacus, skriver at “I Øieblikket bliver Mennesket sig bevidst… i Øieblikket bliver han sig Gjenfødelsen bevidst; thi hans foregaaende Tilstand var jo, ikke at være… See dette er mit Projekt!”[5].  Dette betyr at Platon og Kierkegaard bruker begrepet øyeblikket forskjellig. Platon oppfatter øyeblikket i retning av tidsfenomenet “nuet”, som midtpunktet mellom fortid og fremtid. Kierkegaard lar øyeblikket sveve mellom det timelige og det evige, og sier at vi ikke finner det evige i det fjerne, men i det nære. Lundstøl kan berolige de som synes dette er vanskelig med å understreke at øyeblikket er noe av det mest krevende hos Kierkegaard. 

“I Øyeblikket” kan leses nettopp som en påminnelse om å ta vare på det enkle, det hverdagslige. Boken tar opp helt konkret de mange erfaringer vi alle gjør, enten det er i forhold til språk, natur, historie, samfunnsliv, mennesker eller kunst, og sier at det er når vi er “nærværende det nærværende” at vi stadig gjentar muligheten for den dype opplevelsen som gjentagelsens øyeblikk er. Å bevege seg mot angstens bunnløse dyp og ha en åpenhet til mysteriet, krever oppmerksomhet overfor mulighetene vi møter underveis. Bevegelsen er et fremmadrettet prosjekt hvor vi skal finne tilbake til oss selv i gjentagelsens øyeblikk, et prosjekt som varer livet ut. 

Egil A. Wyller

Et sentralt utgangspunkt for Lundstøl er Platons tredje hypotese i Parmenides[6]. Egil A. Wyller skriver i sin analyse av det tredje hypoteses øyeblikksfilosofi at “kun Platon har - før Kierkegaard selv - tatt overgangsfenomenet opp til metafysisk klargjøring. Og herunder fant Platon - atter i likhet med Kierkegaard - overgangens vesen uttrykt i begrepet “Øieblikket” (exaifnés).”[7]Wyller mener at Kierkegaard har berørt et sentralt spørsmål når han knytter øyeblikket til et evighetsperspektiv og ikke til “et matematisk grensepunkt på tidslinjen mellom fortid og fremtid.” 

Lundstøl sier i kap.1 at det finnes bare en tid, nemlig å være nærværende i det nærværende og øyeblikket er når man er der. Væren er ifølge Lundstøl knyttet til det nærværende.  Han sier videre at man må stå i sitt eget øyeblikk og fylle det med besluttsomhet og handling. Dette er også et sentralt poeng hos Martin Heidegger, som skriver blant annet følgende om øyeblikket: “For the temporality of resoluteness has…the character of a moment of vision(Charakter des Augenblicks)…One’s existence in the moment of vision (Die augenblickliche Existenz)…is fatefully whole in the sence of the authentic historical constancy of the Self”[8].  Heidegger er tydeligvis her på bølgelengde med Kierkegaard og Lundstøl er knyttet til dem begge.

Bokens andre del tar opp menneskesynet som ligger i “Det myndige menneske”. Bak studentopprøret ved filosofiske institutt i 1969, hvor Lundstøl var opprørsleder, lå det et klart definert menneskesyn. Han oppfordret studentene den gang og gjør det fortsatt i dag, til å bevege seg fra intensjonsplanet (den gode viljen) til konsekvensplanet (politisk ansvarlighet). Han skriver at “Bevisstgjøring av vår egen situasjon og frigjøring av en handlingsmotivert forståelse er et faktum. I virkeliggjørelsen av denne erkjennelse kan studentene i dag på en selvstendig måte frigjøres til sine dypeste interesser som myndige mennesker i dagens samfunn”.

At et slikt menneskesyn vil kunne få store konsekvenser er åpenbart. Johan Fr. Bjelke sier i bokens andre del: “Dette er vesentlig og inneholder en ganske stor sprengkraft. Konklusjonen på dette må være at selvforståelsens frihet har et primat, er det første og grunnleggende”. Lundstøl utdyper dette ytterligere: “De praktiske konsekvenser henger da nøye sammen med det trosmessige syn på mennesket. Da har vi en klarere forståelse av betingelsene for at mennesket kan nå integritet. Den kristne frihet blir til både å mestre sin livssituasjon og å delta aktivt på ulike livsområder…til å endre samfunnet og virkeliggjøre historisk forandring”.

Tredje del forener de to første delene, ved å plassere det myndige menneske i øyeblikket. Han fremsetter her gjentagelsen, som er hovedkategorien i Kierkegaards eksistensfilosofi. Først slår han fast at “En sann antropologi vil under enhver omstendighet være en antropologi som tenker ut fra at mennesket som eksisterende alltid er grunnleggende bestemt av sin transcendens”. Mennesket har alltid oppfattet seg selv som mer enn et sosialt vesen. Konsekvensene av dette tar han opp slik: “Det er behov for en fordypet gjennomtenkning både av etisk og politisk handling … Jeg tror en etisk besinnelse og tilnærming kan ha en fornyende virkning i en sammensatt overgangstid.” 

Hva er så gjentagelsen? Lundstøl avslutter boken med fortsatt fotfeste i den greske filosofi når han beskriver hva gjentagelsen er og sier: “I sin (Platons) berømte hulelignelse tematiserer han erkjennelsens mulighet som en personlig vandring fra hulens mørke til tingenes virkelighet i solens klare lys, og dernest veien ned igjen i hulen til de andre for å gi også dem del i erkjennelsen”[9]. Denne vandringen ned i hulen igjen, er filosofiens dypeste interesse og Kierkegaards hovedkategori, nemlig – gjentagelsen. Lundstøl betegner denne bevegelsen som ”en hengivenhetens bøyning”. Spørsmålet man kan stille seg til slutt er om gjentagelsen lar seg gjennomføre i praksis og så fall i hvilket paradigme? Dette er tema som Lundstøl tar opp i de to neste bøkene i “artikler og mindre skrifter” og som denne boken er første bind av. Tilsammen vil trebinds verket, bestående av “I Øyeblikket”, “I hvilket paradigme” og “I praksis”, danne en helhet for den som vil sette seg nærmere inn i Lundstøls filosofi. 

John Lundstøls måte å skrive på ligner mye på skrivestilen til Søren Kierkegaard. Begge skriver på en måte med “usynlig blekk”. Mange vil synes det er vanskelig å lese slike tekster. Men det dreier seg egentlig om å lære å se - og å se riktig - og det innebærer en god del mer enn å bruke øynene. Forsøk å lese boken ikke bare som en samling vitenskapelige artikler, men også  som om det var et kunstverk. Den russiske vitenskapsmannen Leonid Ponomarev skrev en gang at “Sann vitenskap er i slekt med kunst, og virkelig kunst inneholder alltid elementer av vitenskap. De uttrykker ulike, utfyllende sider ved menneskenes erfaring og gir oss bare et helt og fullstendig bilde av verden når de virker sammen”[10].

Å se på et kunstverk innebærer å tømme sinnet for alle tanker og fylle tomrommet med en ånd større enn en selv. Det å tømme sitt sinn for tanker innebærer umiddelbart en konflikt mellom tenkeren og tanken. Når dette oppfattes som et faktum, blir man rolig til sinns. Denne tilstanden av ro som man kommer i, mener Kierkegaard er kjennetegnet av tre forhold, nemlig: taushet, lydighet og glede. Han skriver at øyeblikket finnes kun i tausheten og at det er her man skal begynne. Videre at det kun er i ubetinget lydighet at vi kan handle i øyeblikket og være uforstyrret av neste øyeblikk. Om glede skrive han at dette er noe man opplever når man er seg selv nærværende i den nærværende tid. Han skriver: “Og derfor er Lilien og Fuglen Glæden, fordi de ved Taushed og ubetinget Lydighed ganske ere sig selv nærværende i at være idag”[11].

Slike tekster hos Kierkegaard kan leses som de er, men åpner også for å se det som er bak teksten. Lundstøls tekster kan leses på samme måte. Tekstene preges av det Kierkegaard betegnet som “indirekte meddelelser”. Den indirekte meddelelsens hemmelighet er å sette leseren fri. Leseren skal forstå seg selv i det han/hun leser[12] og teksten gir derfor mange ulike tolkningsmuligheter. Det å trenge inn i det usynlige medfører som lyrikeren John Keats en gang skrev: “en opplevelse av å sveve i det uvisse og man kan fylles av mysterier og tvil uten å bli distrahert av en tvang til å finne fram til kjennsgjerninger og fornuftsløsninger”[13]. Lawrence J. Young har på en treffende måte oppsummert hvordan det er å møte Lundstøl slik: “Looking for John, we find Plato, Buber, Victor Eremita, Kierkegaard, and a whole host of others… but they all lead us back, finally,… to ourselves.”[14]

Litteratur: Lundstøl, John, 1999. I Øyeblikket. Antropologiske refleksjoner. Artikler og mindre skrifter 1. Rapportserie Høgskolen i Oslo.

 

Kåre Torgny Pettersen

---

[1] Skard, Eiliv, 1989. Verdier på marsj. Artikler og foredrag. Oslo: Dreyers Forlag. (s. 144)

[2] Lundstøl, John, 1969. Det myndige menneske. Oslo: Gyldendal. (s.7)

[3] Aristoteles.  Metafysikk, Bok V.

[4] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Begrebet Angest. Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.119)

[5] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Philosophiske Smuler. Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.24f)

[6] Platon. Parmenides. 155E4-157B5.

[7] Wyller, Egil A., 1995. Platon II. Det Gode og det Ene. Henologisk Skriftserie, bind 5. Oslo: Spartacus Forlag A/S. (s.141)

[8] Heidegger, Martin (1926) 1997. Being and Time. Oxford: Blackwell. (s.463) (Sein und Zeit s.410)

[9] Jfr. Platon, Staten. Bok VII. 514a-521b

[10] Ponomarev, Leonid, 1973. In Quest of the Quantum. Moskva: Mir. Sitatet er hentet fra Edwards, Betty (1987) s.51

[11] Kierkegaard, Søren, (1849), 1962. Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. Samlede Værker, bind 14. (s.129).

[12] Grøn, Arne, 1997. Kierkegaard. Subjektivitet og Negativitet. København: Gyldendal. (s.249 ff).

[13] Edwards, Betty, 1987. Å tegne er å se. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag A/S. (s. 114).

[14] Young, Lawrence J., 1998. Looking for John. Upublisert notat. Høgskolen i Oslo, avdeling ØKS.