Hans-Georg Gadamer skriver i Sannhet og Metode (1960) at opplysningstiden på 1700-tallet var preget av naturvitenskapens gjennombrudd med en steil front mot enhver form for tradisjonsbundethet. Religion og andre former for tro på noe overnaturlig stod bare i veien for oppnåelsen av menneskets egentlige mål, nemlig å skape betingelse for den enkelte menneskets lykke og personlige selvutvikling. Jo mer fornuften klarte å beseire fordommer og tradisjoner, jo nærmere ville mennesket komme en gullalder hvor toleranse, harmoni og fred råder. Fornuft og intellekt ble fremhevet på bekostning av fantasi og følelser.
Gadaner mente i motsetning til dette at både fordommer og tradisjoner er nødvendige for forståelsen. Han forsøker å koble sammen hermeneutikk og Hegels dialektiske filosofi. Ifølge Gadamer kan vi bare fortolke oss selv, vår omverden og overleverte tekster fra fortiden, gjennom det han kalte horisont-sammensmeltninger. En slik sammensmeltning fører til at vi endrer vår egen horisont. All forståels er avhengig av horisont-sammensmeltninger og deres forhold til historien. Han tar rett og slett å gjennomrette betydningen av fordommer og tradisjoner for all forståelse. Dette gjør han gjennom tre steg: forståelsen av hva et objekt er, betydningen av fortolkerens egen situasjon, og den fortolkende subjekts interesser.
Steven Shapin skriver i boken Den vitenskapelige revolusjonen (1999) at "vitenskap er en situert og sosial aktivitet, og at den må forståes i relasjon til de kontekster den vokser ut av...forståelsen må omfatte alle sider ved vitenskapen" (s.16-17). Han spør hvordan og hvorfor det er blitt slik at vi oppfatter distinksjonen mellom det sosiale og det vitenskapelige som noe selvsagt. Shapins påstand er blant annet at "det vi velger å beskrive, gjenspeiler uunngåelig våre egne interesser, selv om vi hele tiden prøver å fortelle seg slik det egentlig var. Det betyr at det uunngåelig er noe av oss i de historiene vi forteller om fortiden" (s.8).
Det første steget som Gadamer gjør i Sannhet og Metode for å gjenopprette anseelsen til fordommer og tradisjoner handler om å tenke på nytt Husserls innsikt av at all forståelse av et kunnskapsobjekt er en forståelse av objektet som noe (s.247). All forståelse innebærer med andre ord å legge inn en mening som objektet ikke har i seg selv. Ingen kan for eksempel se alle sider ved noe treddimensjonalt samtidig. Gjennom erfaring av to dimensjoner av noe tredimensjonalt, oppfatter jeg objektet som tredimensjonalt. Husserl sier at man intenderer hver side som en side. Overført på fordommene våre, betyr dette at vi feller en dom over noe før alle fakte er tilgjengelige, ofte på grunn av egne erfaringer fra fortiden, verdier, holdninger, osv. Våre fordommer kan bekreftes eller avvises gjennom erfaring eller videre kunnskapsinnhenting. Gadamer mener at å anta at alle fordommer er illegitime og vill-ledende er ganske enkelt å ha fordommer mot fordommer. Gadamers gjenopprettelse av fordommer går langt utover dette.
I Norge er det idag forbudt å slå barn, selv i oppdragelsesøyemed. Min far mente da jeg var liten at den man elsker må man tukte. Jeg fikk derfor juling som liten hvis jeg gjorde noe galt. Jeg kan med letthet kritisere min far for slagene jeg fikk, det er ikke riktig å slå barn, og jeg har null toleranse for vold. Men for å forstå min fars handling før jeg dømmer ham som voldelig, må jeg kjenne flere fakta. Jeg vet for eksempel at det var forventet i samfunnet vi levde i at man skulle "tukte de man elsket". Juling var ikke bare tillat, men også forventet. Jeg vet også at min far selv fikk juling hver lørdag sammen med sin mange brødre med bjørkeris. Bjørkeriset måtte de selv hente i skogen. Selv om de ikke hadde gjort noe galt, fikk de alle juling hver lørdag, til og med "I Jesu Navn". Dette var både en renselsesprosess og en forebyggende handling. Denne kunnskapen gjør ikke julingen jeg fikk mer legitim, jeg mener fortsatt at det er feil å slå barn. Men mine fordommer mot min far blir satt på prøve, de må revurderes fordi jeg innser at han var skapt av sin egen tid.
Tradisjonen med å slå barn er blitt brutt. Vi har gjort det i tusenvis av år begrunnet i tolkninger av bibelske tekster og tradisjoner som har hersket i samfunnet. Vi har brutt denne tradisjonen ved blant annet å få større innsikt i barn som kunnskapsobjekt. Barn og barndom er "noe" vi legger en mening i som det ikke har i seg selv. Tidligere var det vanlig med en forestilling om at barn og barndom var "noe" som i seg selv var ondskapsfullt, og det onde måtte fordrives med vold. Idag vet vi mye mer om barn som kunnskapsobjekt og vet at en slik forståelse (fordommer) er feil. Denne erkjennelsen påvirker våre fordommer mot barn og har endret vår tradisjon med å slå dem. Tradisjoner kan heldigvis endres!
No comments:
Post a Comment