Tuesday, April 10, 2012

Nærhet og kontakt mellom voksne og tenåringer.


Det å skrive om voksne og tenåringer er i utgangspunktet ingen lett oppgave. Det kan oppleves som det å forsøke å blande sammen olje og vann. Tiltross for at vi vet at et slikt prosjekt er umulig, forsøker vi stadig på det. Den vanligste metoden som brukes for å overvinne vanskelighetene er at de voksne oppfører seg som tenåringer og at tenåringer oppfører seg som voksne. Men dette blir allikevel bare illusjoner og vi lurer bare oss selv ved slike forsøk. Det er min påstand at et vår tids store sykdomstegn er nettopp at grensene mellom voksne og tenåringer utviskes. Tersklene for hva voksne mennesker tillater seg å gjøre som forvokste ungdommer eller hva ungdommer kan tillate seg å gjøre som fantasifigurer i en voksenverden senkes stadig til det utenkelige.

Jeg tenker her ikke på det gode ved rollelek, for vi har alle godt av å holde godt fast ved barnet i oss og slippe det løs av og til i lek. Barn/ungdom har også godt av å leke voksne av og til. Hvor grensene går for denne leken kan være vanskelig å fastsette, men jeg vil tro at vi her skal være romslige. Jeg tar her for gitt at dere forstår hva jeg mener med den gode rolleleken. Det jeg sikter til som uheldig er sider ved vår kultur som visker ut ulikhetene mellom voksne og ungdom.

La meg gi noen eksempler. To av de viktigste verdiene blant voksne i vår tid er «ungdommelighet» og «sexyness». Kontinuerlig presiseres og fremmes disse verdiene av meget omfattende og innflytelsesrike deler av mediaindustrien. Med media i denne sammenheng tenker jeg på alt fra reklame til populære ukeblader, moteblader, mannfolkblader, vittighetsblader, video, film, m.m., og jeg understreker at jeg her primært er opptatt av det ikke-pornografiske aspekt ved mediaverdenen. Det er fra den helt lovlige og respektable delen av vår mediaverden som den største påvirkning ligger, som programmerer våre holdninger til å verdsette «ungdommelighet» og «sexyness» så høyt. Dette blir et møtested hvor ungdom kan være «sexy» i en voksen fantasiverden og hvor de voksne kan være «sexy» i en ungdommelig fantasiverden. Er det på dette plan vi ønsker at kontakt og nærhet mellom voksne og tenåringer skal få utspille seg? Neppe.

Brooke Shields som 13 åring
Men allikevel, for en del år siden utropte tidsskriftet «Time» Brooke Shields som verdens vakreste kvinne. Hun var bare 13 år gammel på dette tidspunktet. Bildet av henne på tidsskriftets forside fikk henne til å se mer voksen ut men med et merkelig skjær av uskyld. Det er ikke ungdommen det er noe galt ved her, det er måten vår voksenverden misbruker hennes ungdommelighet på. Hva innebærer det for vårt samfunn når voksne mennesker kårer en 13-åring til å være "verdens vakreste kvinne"? Det er som vi voksne forsøker fortvilet å være noe annet enn det vi er, ved å leve i fortiden, i minner av det som en gang var eller noe vi gikk glipp av. Jeg stiller meg selv spørsmålet: Hvorfor kan ikke barn være barn og at voksne være voksne?

Hvordan er det vi møter ungdommen, som sliter mellom det å være barn og det å være voksen? Svært ofte vil jeg påstå at vår nærhet og kontakt overfor ungdom preges av en holdning som undertrykker det levende, det kreative, det emosjonelle. Satt på spisen kan vi si at vi forakter og forfølger det svake barnet når det kommer frem. Med forskjellig intensitet og under ulike påskudd, men nesten overalt, finner vi en tendens til så snart som mulig å kvitte oss med det barnslige, dvs. det svake, hjelpeløse, avhengige vesenet, for omsider å bli store, selvstendige, dyktige vesener som har gjort seg fortjent til respekt. Når vi møter dette vesenet i våre ungdommer, forfølger vi det med lignende midler som våre foreldre brukte også på oss og dette kaller vi oppdragelse. Denne kontakten mellom foreldre og ungdom har en tendens til å innordne seg følgende 25 bud.

Moses med de 10 bud
1.  Foreldre er de avhengige ungdommenes herskere.
2.  Foreldre som guder bestemmer over rett og urett.
3.  Foreldrenes harme har sitt utspring i konflikter med ungdommene.
4.  Foreldrene holder ungdommen ansvarlig for disse konfliktene.
5.  Foreldre skal alltid beskyttes.
6.  Ungdommenes levende følelser utgjør en fare for herskerne.
7.  Foreldre skal så tidlig som mulig frata ungdom dens vilje.
8.  Undertrykkelse må skje så tidlig som mulig så ungdommen ikke merker noe og ikke kan forråde foreldrene.
9.  Pliktfølelse fremkaller kjærlighet.
10. Foreldre kan avskaffe hat ved hjelp av forbud.
11. Foreldre fortjener i egenskap av foreldre respekt.
12. Ungdom fortjener ikke respekt.
13. Lydighet gjør sterk.
14. En høy selvvurdering blant ungdom er skadelig.
15. En lav selvvurdering medfører menneskevennlighet.
16. Kjærtegn mellom foreldre, mellom foreldre og ungdom, og mellom ungdom er skadelig.
17. Det er uheldig at foreldre tar hensyn til ungdommens behov.
18. Hardhet og kulde er en god forberedelse til livet.
19. Falsk takknemlighet er bedre enn ærlig utakknemlighet.
20. Det er viktigere hvordan man oppfører seg enn hvordan man er.
21. Foreldre må ikke tolerere noen form for krenkelse.
22. Kroppen er noe skittent og ekkelt.
23. Heftige følelser er skadelige.
24. Foreldre er vesener uten drifter og skyld.
25. Foreldre har alltid rett.

Vi må gjerne smile av disse 25 budene, men tenk etter, har ikke vi som voksne blitt utsatt for noen av disse i vår egen oppvekst. Dersom vi spør dagens ungdom tror jeg de også vil kjenne igjen mange av dem.

La oss her slå fast at dersom det skal kunne utvikle en god kontakt og nærhet mellom voksne og tenåringer så må de voksne være voksne og ungdom må få være ungdom. Den aller viktigste rett barn og ungdom har er retten til å utvikle seg i sitt eget tempo i sin egen tid. Barn og ungdom trenger beskyttelse, trygghet, mye privat tid og i tillegg til dette en slags godartet mangel på styring slik at de kan oppdage seg selv i sitt eget tempo med sine jevnaldrende.

Jeg har funnet frem til to eksempler fra ulike litterære verk, hvor kjente personligheter beskriver hva slag kontakt og nærhet de hadde med sine foreldre.

Eksempel nr. 1
I en bok har jeg funnet følgende betraktninger over en tapt barndom:
Søren Kirekegaard som und mann
 «Fra Barn af var jeg i et uhyre Tungsinds Magt, - min eneste Glæde fra saa langt jeg næsten kan huske tilbage, at Ingen kunde opdage, hvor ulykkelig jeg følte mig… -Som Barn blev jeg strengt og alvorligen opdraget i Christendommen, menneskeligt talt, afsindigt opdraget: allerede i den tidligste Barndom havde jeg forløftet mig paa Indtryk, som den tungsindige Olding, der havde lagt dem paa mig, selv segnede under - et Barn, afsindigt, paaklædt til at være en tundsindigt Olding. Frygteligt! Det hang sammen med Forholdet til min Fader, det Menneske jeg har elsket høiest - og hvad vil dette sige? Dertil hører netop at det er Den, som har gjort En ulykkelig - men af Kjerlghed. Hans Feil laae ikke i Mangel paa Kjerlighed, men i at forvexle en Olding og et Barn… Saa gik jeg ud i Livet… men levet havde jeg egentlig ikke, undtagen under Bestemmelsen Aand, Menneske havde jeg ikke været, Barn og Yngling da allerminst…Saa døde min Fader. Barndommens mægtige religieuse Indtryk fik i en…fornyet Magt over mig…Intet er mig mer ubekjendt og fremmed end denne veemodige Længsel efter Barndom og Ungdom; jeg takker min Gud til, at det er overstaaet… oplært var jeg fra Barn i Lydighet, absolutt Lydighed, udrustet med næsten dumdristigt Tro paa at formaa Alt, kun ikke Eet, at blive en fri Fugl, om det saa blot var een eneste Dag heel, eller at slippe ud af Tunsindets Lænke, hvori en anden Magt holdt mig».

Enhver beskrivelse av livet til denne mannen må begynne med hans far som var født i en svært fattig familie. Faren sier at hans barndom og tidlig ungdom var fullt av kalde og sultne dager som sauepasser. Ved en anledning skal han i sin fortvilelse som 10-11 åring ha forbannet Gud for det livet han måtte leve. Senere i livet skal denne bespottelsen gitt han store psykiske plager og ment at han hadde begått en utilgivelig synd. Som 11-åring ble faren sendt til sin onkel og tante. Her kom han under sterk innflytelse av pietismen. Denne strengt religiøse pietismen skulle prege ham resten av hans liv.

Det viste seg etterhvert som årene gikk at faren var en usedvanlig begavet forretningsmann. Allerede som 20 åring var han en selvstendig forretningsmann og ble sett på som en rik mann som 30 åring. Som 40 åring trakk han seg tilbake og levde på sin formue i 40 år til, sin død i 80 års alderen.

Farens første kone døde i ung alder og etterlot seg ingen barn. Under ett år etter hennes død, omkring da han trakk seg tilbake fra yrkeslivet som 40 åring, giftet han seg med sin kusine og husholderske som han hadde gjort gravid. Deres første barn ble født fem måneder etter bryllupet. Noe som må ha vært en vanskelig situasjon for den strengt religiøse pietisten. Ved inngåelse av ekteskapet inngikk han en kontrakt med sin nye kone at hun skulle være arveløs til hans store formue. Hun ble betraktet fortsatt som hushjelp, tiltross for at hun fødte 7 barn. Det var først og fremst den tungsindige og melankolske hjemmeværende faren som tok seg av oppdragelsen av barna.

Mannen som skrev teksten jeg leste innledningsvis var den sistfødte i barneflokken. Men familien var stadig hjemsøkt av sorg. Fem av de sju barna døde før de fulgte 34 år. Den sistefødte så sine søsken vokse opp og dø, en etter en. Som ungdom var han svært opptatt at hvorfor nesten hele familien ble tatt bort i så ung alder. Han lurte på om det lå en forbannelse over familien forårsaket av en arvesynd. Han var 21 år gammel da moren døde, og da bestod familien kun av sin nesten 80 år gamle far og hans 9 år eldre bror. Han var nå besatt av tanke på at han skulle dø før han fulgte 34 år.

Året etter betegner han som det året hvor det store jordskjelvet fant sted. Antakelig bestod dette jordskjelvet av at hans bilde av den strengt religiøse faren som han hadde et så veldig nært og spesielt forhold til, sprakk. Han fikk antakelig vite om farens gudsbespottelse som barn og hvordan dette i alle år hadde plaget faren med skyldfølelse, at moren var farens hushjelp fra 1.ekteskap og var fire måneder gravid da de giftet seg. Plutselig så han på hele sin barndom og ungdom i et nytt lys, og flyttet kort tid senere fra hjemmet. Faren hans døde to år senere og etterlot seg en betydelig formue til han og broren. Økonomisk var han nå uavhengig og levde på denne arven til han selv døde 17 år senere. Men han ble heller aldri kvitt farens skyldfølelse, tungsindighet og melankoli.

Når han så tilbake på sin oppvekst husket hans farens krav om «absolutt lydighet» til ham som barn. Men det var ikke dette som gjorde sterkest inntrykk på ham. Det sterkest var den mørke atmosfæren preget av religiøs skyld som stammet fra en far som trodde at både ham selv og familien var underlagt en mystisk forbannelse og som levde i en konstant forventning på en hellig straff. Han husker de mørke samtalene med faren som brukte ham som sjelesørger fra hans tidligste barndom. Selv om han betegner sin oppvekst som sinnssyk, er hans forhold til faren ambivalent. Han var fascinert av farens livlige fantasi, intellektet hans og kraften som lå i hans argumentasjon. Han betvilte aldri at faren elsket ham og mener oppveksten var fulgt av kjærlighet. Oppveksten var en merkelig blanding av kjærlighet og angst.

Eksempel nr. 2
Adolf Hitler som barn
Neste eksempel handler om en gutt med fem søsken, mor og far. En av brødrene døde 2 år gammel, en søster døde 1 år gammelt, en bror døde 3 dager gammelt og en bror døde 6 år gammel. De 3 første døde av difteri og den siste av meslinger. Gutten vokste opp sammen med en 7 år eldre søster. En mor som opplever å ha miste 3 barn på denne måten bærer naturligvis preg av det. Hun fikk ingen hjelp til å komme ut av sorgen. Hennes forhold til sønnen var preget av angst, dyp følelse av utilstrekkelighet og uro. Hennes kjærlighet tilhørte de døde barna. Avstanden mellom henne og sønnen var stor og fullt av avvisning. Det gjorde heller ikke situasjonen bedre at hun var gift med en alkoholisert mann som mishandlet både henne og de to gjenlevende barna. Kona og barna var totalt underlagt hans vilje, hans stemninger og luner, de måtte uten å mukke og i takknemlighet ta i mot ydmykelser og urettferdigheter; lydighet var deres viktigste livsprinsipp.

Guttens far var født utenfor ekteskapet i en tid og i et miljø hvor dette ikke var akseptert. Mye tyder på at farens «ukjente» barnefar(dvs bestefar/farfar) var en jødisk kjøpmann. Hans mor klarte ikke å oppdra gutten og sendt han bort til andre i familien kun 5 år gammel. Oppveksten til guttens far var preget av usikkerhet, mangel på nærhet og kontakt med foreldrefigurer og manglende kjennskap til sitt opphav. Denne mannen utviklet seg til å bli en maktsyk ektemann og far.

Gutten fikk juling av faren allerede som spebarn. Farens tanke bak dette var at det onde ikke kunne utdrives tidlig nok. Allerede som ung gutt begynte han å hate sin far. Han forsøkte å rømme hjemmefra flere ganger, men ble funnet av faren og ble straffet med å innelåst i et lite rom og pisking. Han måtte også stadig se hvordan moren led under ektemannens harde hånd. Den eneste måten for gutten å overleve en slik barndom på var å fortrenge den. Gutten bestemte seg for å fornekte sin egen smerte og la andre lide for den.

Når gutten ble voksen beskrev han sin barndom slik i en bok han skrev:
«I en kjellerleilighet på to mørke rom holdt en arbeiderfamilie på seks til. Blant barna var det også en gutt på, la oss si, tre år… Allerede trangboddheten og plassmangelen må føre til uheldige forhold. Allerede på den måten kan strid og krangel oppstå… Når…denne kampen utkjempes mellom foreldre, i grove former, må, om enn aldri så langsomt, omsider resultatene av slik anskuelsesundervisning komme for dagen hos de små. Hva slags resultater der er, når denne innbyrdes striden slår ut i at faren blir brutal mot moren og begår mishandlinger i beruset tilstand, er det vanskelig å forestille seg for en som ikke er kjent med miljøet. I en alder av 6 år aner den lille stakkars gutten ting som en voksen bare kan føle redselen overfor… Det den lille fyren ellers får høre hjemme, fører heller ikke akkurat til styrket respekt for den kjære omverden… Men verst blir det når mannen fra begynnelsen går sine egne veier og kona, nettopp med tanke på barna, motsetter seg det. Da blir det strid og krangel, og etter hvert som mannen føler seg mer og mer fremmed overfor kona, kommer alkoholen inn i bildet. Når han omsider kommer hjem søndag eller mandag natt, full og brutal, alltid ribbet for sin siste mynt, da blir det ofte scener av en art gud måtte forby… Alt dette har jeg opplevd i hundrevis eksempler.»

De to eksemplene jeg nå har gjennomgått viser noen likhetstrekk. En nær kontakt mellom barn og far, en noe fraværende mor eller i hvert fall en mor som er mer i bakgrunnen enn far, en oppvekst preget av total lydighet, sorg etter mange dødsfall, isolasjon og mistrivsel. Mye er også ulikt, som f.eks. de materielle vilkårene, grad av kjærlighetsopplevelse, grad av religiøsitet, opplevelse av vold, m.m. Men hva er det som førte til at disse to utviklet seg så totalt forskjellig? Den første skapte en litterær skatt som verden sjeldent ha sett maken til. Selv kaller han sin forfatter virksomhet som et kall, en oppgave fra Gud. Mannens navn var Søren Kierkegaard[1]. Mannen i det andre eksemplet utviklet seg til å bli en forbryter. Historien hans er ikke ment som noen unnskyldning for de mange forbrytelser han gjorde. Jeg har valgt hans historie fordi jeg kjenner ingen annen forbryter med flere liv på samvittigheten. Mannen het Adolf Hitler[2].

Dersom vi betrakter oss selv som objekter, som alene skapes av omgivelser, burde Kierkegaard og Hitler ha utviklet seg mer likt enn det de gjorde. Dette betyr ikke at jeg mener at det er vilkårlig hvordan vi oppdrar våre barn. Både Kierkegaard og Hitler fikk ikke oppleve en god barndom og ungdom, den nærheten og kontakten de hadde med de voksne var ikke spesielt gode. Jeg tror vi alle ser verdien i at kontakten og nærheten mellom voksne og barn/ungdom skal være så kvalitativt god som mulig. Men dette viser at vi ikke er datamaskiner hvor input er lik output. Mennesker er subjekter og har evne til å forholde seg til seg selv, til sine omgivelser. Men vi er ikke bare sosiale vesener, vi er noe mer.  

Søren Kierkegaard har en klassisk beskrivelse av hva et menneske er i sitt hovedverk «Sygdommen til Døden». Han sier at «Menneske er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er Selvet? Selvet er et Forhold, der forholder sig til sig selv… Mennesket er en Synthese af Uendelighed og Endelighed, af det Timelige og det Evige, af Frihed og Nødvendighed, kort en Synthese. En Synthese er et Forhold mellem To. Saaledes betragtet er Mennesket endnu intet Selv…Et saadant forhold, der forholder sig til sig selv, et Selv, maa enten have sat sig selv, eller være sat ved et Andet. Er Forholdet, der forholder sig til sig selv, sat ved et Andet, saa er Forholdet vistnok det Tredie, men dette Forhold, det Tredie, er saa dog igjen et Forhold, forholder sig til hvad der har sat hele Forholdet…Dette er nemlig Formelen, som beskriver Selvets Tilstand…;i at forholde sig til sig selv, og i at ville være sig selv grunder Selvet gjennemsigtigt i den Magt, som satte det.» Dette er så merkelig skrevet at det ble engang brukt i en Monty Pyton film. Men leser vi denne teksten med oppmerksomhet ser vi at dette er noe av det beste som er skrevet om selvet i moderne tid.

Det som preger Kierkegaards definisjon av hva et menneske er er gjensidighet. Han setter forhold opp mot hverandre som er uforenlige, uendelighet og endelighet, det timelige og det evige, frihet og nødvendighet, menneske og Gud. Hvordan det lar seg gjøre å forene disse uforenelige forholdene er egentlig et paradoks. Et noe enklere og mer konkret spørsmål er hvor de lar seg forene. Finnes det et sted hvor disse forholdene har et felles utgangspunkt. Her viser Kierkegaard til Platons hovedverk Parmenides. Her fremsetter Platon i alt 8 hypoteser om det han kaller for «det Ene» og i den 3.hypotesen trekker han frem øyeblikket som utgangspunktet vi leter etter. Han sier:

«Det er dette underlige stedløse som det må være i når det slår om: Øyeblikket. For øyeblikket synes å betegne noe slikt som «utgangspunkt for omslag i to retninger». Omslaget foregår ikke fra hvile så lenge hvilen pågår, eller fra bevegelse så lenge bevegelsen ennu pågår, - men øyeblikket, denne underlige ting, er plassert mellom bevegelsen og hvilen, utenfor enhver tid; og til og fra dette foregår omslaget fra bevegelse til hvile og fra hvile til bevegelse.»

Dette betyr at det finnes bare en tid, nemlig å være nærværende i det nærværende og øyeblikket er når man er der. Per Sivle har beskrevet Olav Haraldsson på Siklestad som en «øyeblikkets mann» når han skriver: «den gamle og så den nye tid». En person som lever i øyeblikket lever i det som skal skje. Vi må stå i vårt eget øyeblikk og fylle den med handling. Det er her et viktig poeng at handling knyttes til øyeblikket. Det å leve i øyeblikket innebærer helt konkret å ta vare på det enkle, det hverdagslige. I de mange erfaringer vi alle gjør, enten det er i språk, natur, historie, mennesker eller kunst, gjentas kontinuerlig muligheten for den dype opplevelsen som øyeblikket er.

Skulle jeg komme med noen konkrete råd om hvordan vi kan skape mer nærhet mellom voksne og ungdom, så ville jeg foreslå følgende:
1.  La ungdom protestere uten å føle deg avvist. Ungdom må selv lære seg å sette grenser og noen ganger blir det gjort med krasse utsagn. Det stikker som oftest ikke dypt.
2.  Vent ikke at ungdom alltid skal være blid og glad. Ungdom har mange følelser og alle må få komme til uttrykk. En blid «maske» kan føles som en tvangstrøye for ungdommen.
3.  Gi ikke etter overfor ungdom bare for å unngå bråk. Ungdom føler seg trygge når det er grenser og rammer rundt dem i dagliglivet. Men de kan ikke la være å utfordre grensene.
4.  La ungdom føle at de er viktige. Ungdom har et stort behov for å føle at de er viktige for foreldrene. Ungdom vokser på kjærlighet og utfordringer.
5.  Vær sannferdig overfor ungdom. Løgn forvirrer både barn og ungdom. Løgn fører til at de mister tillit deg og etterhvert mister de også tilliten til andre.
6.  Hold avtaler med ungdom. Ungdom føler seg maktesløse hvis du bryter avtaler uten noen god grunn. Hvir ungdom ikke kan stole på deg som foreldre, hvem skal de da stole på.
7.  Skrem ikke ungdom unødig. Noen ganger er det nødvendig å advare ungdom mot farlige situasjoner, men de skal ikke skremmes til lydighet.
8.  Le med og ikke av ungdom. Ungdom er stolte og kan bli dypt såret når de føler seg latterlige. Le med ungdommen, humør er en fin ting.
9.  Ungdom trenger ros. Oppmuntring og gode ord motiverer ungdom til samarbeid. Positiv støtte styrker selvfølelsen og skaper pågangsmot. Livet er fullt av nye utfordringer og da er det godt å ha tro på seg selv.
10. Husk at du er et forbilde for ungdommen. Barn knytter seg til sine foreldre med den dypeste kjærlighet og beundring. Ungdom bruker sine foreldre som voksne modeller for hvordan de selv ønsker å være som voksne.

En person som har berørt meg sterkt er presten og filosofen Dietrich Bonhoeffer som ble henrettet av tyskerne i 1945 for å ha deltatt i planleggingen av et attentatsforsøk mot Hitler. Like før han døde skrev han et dikt om kontakt og nærhet og han kalte diktet for «Venner». Diktet passer også godt for vennskapet som kan utvikle seg mellom voksne og ungdom.  
Dietrich Boenhoeffer

La meg avslutte med noen vers fra Dietrich Bonhoeffer:
«Ikke bare den modne frukt,
også blomsten er vakker.
Om blomsten er til for frukt
eller frukt for blomst-
hvem vet?
Men vi har fått dem begge.
Den edleste, sjeldneste blomst
som sprang i et solsekund
de frihetens ånd
i lekende vågemot
skjenket sin tillit,
er vennens venn.

Når så ånden berører
mannens panne og hjerte
med store, klare og djerve tanker,
så han med åpne øyne kan møte
verden ansikt til ansikt,
når ånden derpå føder handling-
her står og faller hver mann alene
eller faller-
når av handling
sterk og sunt
verket vokser
som gir mannens liv
innhold, mening,
da begjærer han
som handling, virker og står ensom,
å bli forstått av et beslektet ånd.
Lik den klare, friske kilde
hvor ånden renser seg fra kampens hete
og stålsetter seg når tretthet gjør den vek-
lik en borg dit ånden søker tilflukt
etter fare og forvirring
og finner trøst og håp og styrker-
er vennen for sin venn.

Ånden vil tillit,
grenseløs tillit.
Den vemmes ved ormekrypet
som nærer seg i det godes skygge
av misunnelse, mistro og nyfikenhet,
ved forgiftede tungers slangehvislen
som frykter og hater og håner
det oppriktige hjertes,
den frie tankes
hemmelighet.
Ånden vil kaste
all forstillelse bort
og åpne seg helt
for den fortrolige ånd
og fri og trofast binde seg til ham.
Uten nag
vil den si ja til,
vil den anerkjenne,
takke,
glede og styrke seg
ved den andres ånd.»

Motstand og Hengivelse
(Min oversettelse fra tysk)
Kaare T. Pettersen

[1] Sitatet er hentet fra Synspunkter for min Forfatter-Virksomhed (1848), s.128ff og de øvrige opplysningene om Kierkegaard er hentet fra Gardiner, Patrich, 1988, Kierkegaard, Oxford: Oxford University Press.
[2] Sitatet er fra Mein Kampf og den norske oversettelsen samt de øvrige opplysningene om Adolf Hitler er hentet fra Miller, Alice, 1986 (1980), I begynnelsen var oppdragelsen, Oslo: Gyldendal.

No comments:

Post a Comment