Hjelpekunstens hemmelighet. Trinn 1 og 2

Trinn 1: Å lede en person til et bestemt sted
 
Å gi hjelp til andre innebærer lederskap, gjennom det å lede andre gjennom en endringsprosess. Hva slags endring? Kierkegaard hevder at det er en endring i posisjon, det å forflytte seg fra ett sted til et annet. Dette omfatter to posisjoner, både mht hjelperen den den hjelpesøkende. Først av alt, må man vite hvor man er (dette gjelder både hjelperen og den hjelpesøkende). Dette er et sted hvor man er før hjelp gis eller mottas. Hvis man ikke vet hvor man er, er det umulig å vite hvor man skal. Dette er noe alle brukere av kart og kompass har erfart og vet. Resultatet vil alltid være feil hvis man ikke starter hvor man er. Målet er hvor man skal reise til, og er ikke til noe vilkårlig sted. Kierkegaard hevder at det er et bestemt sted. Dette tyder på at det å hjelpe andre krever at man har noen konkrete tanker om hva man ønsker å oppnå. Flytting fra ett sted til et annet er en genuine form for endring.

Trinn 2: Å finne den andre og begynne der
 
Det er to oppgaver her. Først må man finne den andre. Dette virker enkelt, men det er ikke gitt at man vet hvor den andre personen er. Stående ansikt til ansikt med en annen person betyr ikke at du har funnet den personen. Det å finne en annen person er det motsatte av det faktum at den andre personen har funnet meg. En person som søker hjelp hos meg på NAV (for eksempel) har funnet NAV. Dette betyr ikke at NAV har funnet hjelpesøkeren ennå, ja kanskje har jeg på grunn av tidspress og stor saksmengde ikke engang sett den hjelpesøkende ennå. I min doktoravhandling (2009) har jeg studert hvordan Incest Center i Vestfold arbeider for å kunne finne de som søker hjelp hos dem for seksuelle overgrep. De elementene jeg fant her som avgjørende for å finne den andre er i min mening også mønstergyldige for andre hjelpeinstitusjoner. Disse elementene er: erkjennelse, gjenkjennelse, aksept, godkjennelse, anerkjennelse, og respekt. Anerkjennelse er spesielt viktig på dette trinnet med å komme i en posisjon for å hjelpe andre. Å anerkjenne andre innebærer også å anerkjenne seg selv, erkjenne ens menneskesyn og samfunnetsyn, kjenne sine begrensninger, bakgrunn, mål, og så videre. Anerkjennelse er i følge den tyske sosialfilosofen Axel Honneth (The Struggle for Recognition 1996) alltid gjensidig. Når denne anerkjennelse av en selv og den andre er autentiske, kan en begynnelse begynne. Chaim Potok skriver i sin bok In the Beginning (1975) at alle begynnelser er vanskelige, særlig de vi skaper selv. En begynnelse kan være så vanskelig og komplisert at vi kan kanskje lurer på hvordan vi noen ganger overleve en ny begynnelse.

The Art of Helping. Step 1 and 2

Step 1: Leading a person to a specific place

Giving help to others involves leadership, the act of healing others through the process of change. What kind of change? Kierkegaard argues that it is a change in postion; one is lead from one place to another. This involves two postions, both that of the helper ande the one seeking help. First of all, one must know where one is. This is a place where one is before help is given or recieved. If one does not know where one is, it is impossible to know where one is going. This is something everyone using a map and compass has experienced. The result will always be wrong if one does not start where one is. The finish line is where one is traveling to, and is not to any arbitrary place. Kierkegaard argues that it is a specific place. This suggests that helping others must have some specific thoughts about what one wishes to achieve. Moving from one place to another is a genuine form for change.

Step 2: Finding the other and beginning there

There are two messages here. First one must find the other. This seems simple, but it is not given that one knows where the other person is. Standing face to face with anothoer person does not mean that you have found the person. Finding another person is the opposite of the fact that the other person has found me. A person who seeks help at the Social Welfare Office has found the Social Welfare Office. This does not mean that the Social Welfare Office has found the one seeking help yet, let alone even seen the person seeking help.I have in my PhD thesis studied how the Incest Center in Vestfold, Norway work in order to be able to find those seeking help for sexual abuse. The elements that are here crucial in order to find the other are in my opinion paradigmatic also for other helping institutions. These elements are: acknowledgement; recognition; acceptance; approval; appreciation; and respect. Recognition is especially important in this step towards coming in a postion so as to help the other. To recognize the other involves also recognizing ones self; ones view of humanity and society; limitations; background; goals; and so forth. The German socialphilosopher Axel Honneth argues in The Struggle for Recognition (1996) that recognition must always be mutual. When this recognition of one self and the other is authentic, a beginning can begin. Claim Potok writes in his book In the Beginning (1975) that all beginnings are difficult, especially those we create ourselves. A beginning can be so hard and complex that one might wonder how we sometimes survive a new beginning.    

The Art of Helping is a Secret

Søren Kierkeaard died in 1855, he became 42 years old. Despite his short life, his writings was no less impressive in scope, format, and contents. He believed that he would not live as old as he did. He wrote already in 1848, seven years before he died, a book about how he wished to be read and understood: Views of my Authorship (Synspunkter om min Forfatter-Virksomhed). He wrote the book along with Sickness unto Death. Kierkegaard's entire family was dead at this time, except his brother Peter Christian, and Kierkegaard had a notion that he would not be older than Jesus was when he died: 33 years old. As it turned out, he survived his own expectations, and therefore did not published this book, in his lifetime. After his death in 1855, his brother foundin this manuscript inKierkegaard's apartment and published the book posthumously.

One of Kierkegaard's most famous quotations is to be found in this book, The Art of Helping is a Secret. Particularly among health and social workers is the quote of great importance. Kierkegaard himself was probably little interested in these professions and did not have them in mind when he wrote the book, but more concerned about how to help others to become Christians. He described himself as a Christian thinker and was in rebellion against the Danish State Church. He published a newspaper, The Moment, in the years before he died, and here he went to a frontal attack against the Danish State Church system. In his opinion,  Danish priests should be where the individual is to help them to become Christians. The Danish State Church was not where people were and Kierkegaard fought against this system. The Art of Helping is a Secret is still written in such a way that health and social workers all over the world have taking the text as their owm. Why? What's in this little text that speaks so strongly to health and social workers?

It is important to start with the question: How can a health and social worker help another human being in a good way? Empathy and respect for others' self-determination are values ​​that are highly valued. But to help another human being the helper's empathy must be developed through self-reflection and in dialogue with the needy, relatives, colleagues and other health care personnel. Health and social service sectosr are currently characterized by time pressure and demands for ever greater efficiency, this in hopes of increasing productivity. However, this may also increase the risk that the individual needs, preferences and values ​​are not seen, or overridden by the well-meant paternalism. The Art of Helping is a Secreat in health and social care requires a dialogue between the helper and the needy, and a special concern for the needy that are not always able to participate in this dialogue.

I have analyzed the text called The Art of Helping is a Secret in my PhD thesis on shame and sexual abuse (2009) and found 12 items in this text that sheds light on what the secret is and how to help others should be exercised. Here is the original text, and therafter I will  continue my analysis of the 12 elements in later posts.*

If one is truly to succeed in leading a person to a specific place, one must first and foremost take care to find him where he is and begin there. 

This is the secret in the entire art of helping. Anyone who cannot do this is himself under a delusion if he thinks he is able to help someone else. In order truly to help someone else, I must understand more than he - but certainly first and foremost understand what he understands. If I do not do that, then my greatest understanding does not help him at all. If I nevertheless want to assert my greater understanding, then it is because I am vain or proud, then basically instead of benefiting him I really want to be admired by him. But all true helping gegins with a humbling. The helper must first humble himself under the person he wants to help and thereby understand that to help is not to dominate but to serve, that to help is not to be the most dominating but the most patient, that to help is a willingness for the time being to put up with being in the wrong and not understand what the other understands.

 Soren Kierkegaard, [1855] 1962. Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. Copenhagen, Gyldendal, p.96-07. (My translation from Danish t English)

* My analysis is carried out with a special thanks to the philosopher John Lundstøl, who is one of the foremost Kierkegaard experts in Norway.

Hjelpekunstens hemmelighet

Søren Kierkeaard døde i 1855, han ble 42 år gammel. Til tross for hans korte liv er hans forfatterskap intet mindre en imponerende i omfang og av verdensformat hva gjelder innhold. Han trodde selv ikke at han skulle bli så gammel som han ble. Han skrev allerede i 1848 en bok om hvordan han ønsket at ettertiden skulle lese og forstå sitt forfatterskap, Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. Han skrev boken samtidig med Sygdommen til Døden. Hele Kierkegaards slekt var død på denne tiden, unntatt broren Peter Christian, og Kierkegaard hadde en forestilling om at han selv ikke skulle bli eldre enn det Jesus ble, 33 år. Da det viste seg at han overlevde sine egne forventninger, utga han ikke boken Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed mens han levde. Etter sin død i 1855, fant broren dette manuskriptet liggende i Kierkegaards leilighet og utgav boken post mortem.


Et av Kierkegaards mest kjente sitater er å finne i denne boken, Hjelpekunstens hemmelighet. Særlig blant helse- og sosialarbeidere er dette sitatet av stor betydning. Kierkegaard var nok selv lite opptatt av denne yrkesgruppen da han skrev boken, men mer opptatt av hvordan hjelpe andre til å bli kristne. Han betegnet seg selv som en kristen tenker og var i opprør mot den Danske Statskirken. Han utgav en egen avis, Øieblikket, i årene før han døde hvor han gikk til frontalangrep mot Statskirkeordningen. Etter hans oppfatning måtte danske prester være der den enkelte (Hiin Enkelte) er for å hjelpe dem å bli kristne. Statskirken var ikke der folk var og han bekjempet derfor denne ordningen. Hjelpekunstens hemmelighet er likevel skrevet på en slik måte at helse- og sosialarbeidere over hele verden har trykket den til sitt bryst. Hvorfor? Hva er det i denne lille teksten som taler så sterkt til helse- og sosialarbeidere?

Det er viktig å begynne med problemstillingen: Hvordan kan en helse- og sosialarbeider hjelpe et annet menneske på en god måte? Empati og respekt for andres selvbestemmelsesrett er verdier som blir høy verdsatt. Men for å hjelpe et annet menneske må hjelperens empati utvikles gjennom selvrefleksjon og dialog med den hjelpetrengende, pårørende, kolleger og annet helse- og sosialpersonell. Helse -og sosialsektoren er imidlertid idag preget av tidspress og krav om stadig økt effektivisering, dette i håp om å øke produktiviteten. Dette kan imidlertid også øke risikoen for at individuelle behov, preferanser og verdier ikke blir sett, eller overstyres av velment paternalisme. Hjelpekunst innen helse- og sosialvesenet forutsetter en dialog mellom hjelper og den hjelpetrengende og en særskilt omtanke for de hjelpetrengende som ikke alltid makter å delta i denne dialogen.

Jeg har analysert teksten som kalles Hjelpekunstens hemmelighet i min PhD avhandling om skam og seksuelle overgrep (2009) og funnet 12 elementer i denne teksten som kaster lys over hva hjelpekunstens hemmelighet er og hvordan hjelpekunsten bør utøves etter Kierkegaards mening. Her følger originalteksten og så vil min analyse av de 12 elementene følge i senere innlegg.* 

At man, naar det i Sanhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham, hvor han er, og begynde der.

Dette er Hemmeligeden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han - men dog vel forstaae det, han forstaar. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min Mere-Forstaaen gjældene, saa er det, fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa jeg i Grunden istedetfor at gavne ham egentligen vil beundres af ham. Men al sand Hjælpen begynder med an Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være det Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaar.

Søren Kierkegaard, [1855] 1962. Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. København Gyldendal, s.96-07.

*Analysen er utført med en spesiell takk til filosof John Lundstøl, som er en av Norges fremste Kierkegaard kjennere.

Behovet for ekte sosiale relasjoner

Ulrich Beck hevder i sin bok Risk Society (1992) at den professionaliserte utviklingen av omsorg for de syke i nittende århundre Europa har gjort og holdt syke uvitende i hvordan håndtere sin egen sykdom. Institusjoner de er en del av i hverdagen, som familien, arbeidslivet, skole eller den offentlige sfære, er uforberedt på å håndtere sykdom. Den profesjonaliserte administrasjon av sykdom, kan vurdere hva som helst som syk eller kan potensielt gjøre en syk - helt uavhengig av hvordan personen selv opplever sin tilstand. Bildet av den aktive pasienten blir brakt frem som en konsekvens av denne utviklingen. Den aktive pasienten blir den sekundære legen. Beck hevder også at den uvanlige høye selvmordsfrekvensen i grupper av mennesker med ulike sykdommer viser hvor dårlig disse forventningene til det aktive pasienten blir tolerert av mennesker som lider av ulike sykdommer.

Framveksten av institusjoner som 20 Incestsentrene og 56 Krisesenterne i Norge, kan etter min mening ses som et behov for det Anthony Giddens i sin bok Modernitet og selvidentitet (1991) kaller ekte sosiale relasjoner i et samfunn som er preget av likegyldighet. Han hevder at jo mer den sosiale relasjonen mellom hjelper og den som trenger hjelp blir sentral, desto mer blir en grundig forståelse av problemet nødvendig for å finne seg selv og være seg selv. En ekte sosial relasjon krever autentisitet, noe som betyr at de involverte kjenner seg selv og er istand til å dele sin kunnskap om seg selv til andre. Et annet aspekt med ekte sosiale relasjoner er at personen har behov for hjelp er gitt makt til å avslutte forholdet etter eget ønske og samtidig som forholdet krever engasjement fra begge parter. Men å gi personen som trenger hjelp makten til å forlate et forhold etter eget ønske er en måte å være autentisk på i praksis, fordi man da lærer hva det betyr å ha kontroll over sin livssituasjon, og for mange er dette en ny erfaring.

Mange av dem som søker hjelp i disse "nye" institusjoner som Incestsentrene og Krisesenterne er etter min mening behov for ekte sosiale relasjoner for å finne seg selv og være enselv. Å finne seg selv, midt i en identitetskrise, og egentlig ikke vet hvem man er eller hvor man står, er et grunnleggende trekk i den sen-moderne tid. Charles Taylor hevder i sin bok Sources of the Self (1989) at dette er en svært skremmende opplevelse fordi de mangler:

En ramme eller horisont hvor ting kan ha en stabil betydning, hvor noen livsmuligheter kan bli sett på som gode eller meningsfulle, andre dårlig eller trivielle ... Betydningen av alle disse mulighetene er ustabile, labile eller ubestemte (1989:27).

The need for pure relations

Ulrich Beck argues in his book: Risk Society. Towards a New Modenity (1992) that the professionized development of caring for the sick in nineteenth century Europe has made and kept the sick ignorant in dealing with their own illness. Institutions they are a part of in everyday life, like the family, the occupational world, schools or the public sphere, are unprepared to deal with their ikkness. The professionalized administration of sickness may consider anything and everything as sick or can potentially make one sick - quite independently of how the person actually feels. The image of the active patient is brought forth as a consequence of this development. The active patient becomes the secondary doctor for the state of illness ascribed to one by professionalized helping institutions. Beck argues also that the unusally high rate of suicide in groups of people with various illnesses shows how poorly these expectations to the active patient are being tolerated by the afflicted people.

The rise of institutions as the 20 Incest Centres and 56 Crisis Centres in Norway, can in my opinion be seen as a need for what Anthony Giddens in his book Modernity and Self-Identity (1991) calls pure social relations in a society marked with indifference. He argues that the more relations between helper and the one in need of help becomes central, the more becomes in-depth understanding of the problem at hand in order to find oneself and be oneself. A pure social relation demands authenticity, meaning that those involved know themselves are are aable to reveal their knowledge of themselves to others. Another aspect with pure social relations is that the person in need of help is given the power to terminate the relations at will and at the same time the relation demand commitment from both parts. But giving the person in need of help the power to leave at will is a way of being authentic in practice by learning what it means to have control over ones life, and for many this is a new experience.

Many of those who seek help in these "new" institutions like the Incest Centres and Crisis Centres are in my opinion in need of pure relations in order to find themselves and be oneselves. To find oneself in an identity crisis and not really know who one is or where one stands, is a fundamental characteristic with the late-modern age. Charles Taylor argues in his book Sources of the Self (1989) that this is a most frightening experience because they lack:

A frame or horizon within which things can take a stable significance, within which some life possibilities can be seen as good or meaningful, others bad or trivial...The meaning of all these possibilities is unfixed, label or undetermined (1989:27).

Terapi: Selvskaping av identitet i sen-moderniteten

Anthony Giddens hevder i sin bok Modernitet og selvidentitet (1991) at vi lever i dag i det han kaller "risiko samfunn". Med dette mener han at sosiale fenomener i vårt samfunn er komplekse, uforutsigbare og risikofylte. Han utvikler i denne boken temaer rundt den særegne form for refleksivitet som er karakteristisk i moderniteten, risiko og tillit, og om selvskaping av identitet i det senmoderne gjennom den refleksive utformingen av våre egne biografiske fortellinger.

Konsekvensen av denne kompleksiteten, usikkerheten og risiko som ligger i det sen-moderne samfunn er at nye former for institusjoner oppstår der ekspert systemer synes å ha mislyktes. Når et profesjonalisert ekspertsystem mislykkes, vil alle deres motsetninger og feil bli dumpet ved foten av den enkelte hjelpetrengende, og etterlater denne personen med en velmenende invitasjon til å bedømme ekspert systemets feil og mangler ut i fra egne personlige forestillinger.

Det å endre folks liv gjennom terapi er et slikt ekspert system og er assosiert med det refleksive prosjektet av selvet. Giddens hevder i ovennevnte bok at terapi er "et fenomen knyttet til modernitetens refleksivitet». Terapi er ikke bare en metode som brukes for å tilpasse seg samfunnet, det er også en metode for å planlegge livet og hvordan få kontroll over ens liv. Enkeltpersoner får mulighet til å skape nye identiteter gjennom terapeutisk intervensjon.

Det å be om hjelp er ikke nødvendigvis skamfullt så lenge den som ber om hjelp har tillit til hjelperne, føler kontroll og kan klare å ta imot hjelp. Frykten menneskene har for å be om hjelp, hevder Richard Sennett i sin bok Respect in a World of Inequality (2003), er et tegn på en dysfunksjonell organisasjon. Det å be om hjelp sender ut et signal om å være trengende, så folk har en tendens til å skjule sine problemer for ikke å miste ansikt i miljøet de lever i. Problemer blir derfor tydelige først når de blir for store til å skjules. Sennett hevder at å miste kontrollen over hva som er avdekket kan resultere i en følelse av nakenhet, "skammens nakenheten".

Therapy: The self-creation of identity in late-modernity

Anthony Giddens argues in his book Modernity and Self-Identity (1991) that we live today in what he calls "risk societies". By this he means that social phenomena in our society are complex, unpredictiable and risky in nature. He develops in this book themes around the distinctive form for reflexivity which are characteristic in modernity, risk and trust, and about the self-creation of identity in late modernity through the reflexive shaping of our own biographical narratives.

The response to the complexities, uncertainties and risks inherent in late-modern societies is that new forms of institututions arise where other expert systems seem to have failed. When the professionalized expert system fails, all of their contradictions and failures are dumped at the foot of the individual involved, and leaves this individual with a well intentioned invitation to judge the failures of the expert system with ones own notions.

Changing people's lives through therapy is one such expert system and is associated with the reflexive project of the self. Giddens argues in the above mentioned book that therapy is "a phenomenon of modernity's reflexivity". Therapy is not just a method used to adjust to society; it is also a method dealing with life-planning and how to gain control over ones life. Individuals are given the opportunity of creating new identities through therapeutic intervention.

Asking for help is not necessarily shameful as long as the one asking for help has trust in the helping part, feels control and can manage it. The fear people have for asking for help, argues Richard Sennett in his well-known book Respect in a World of Inequality (2003), is a sign of a dysfunctional organization. Asking for help sends out a signal of being needy, so people tend to hide their problems so not to lose face in the environments they live in. Problems then become evident only first when they become too large to hide. Sennett argues that losing control over what is revealed can result in a feeling of nakedness; "the nakedness of shame".

Å skjule seg fra menneskeheten

I min PhD-avhandling om skam og seksuelle overgrep (2009), møtte jeg folk på et livsområde preget av en nedbryting av medmenneskelighet, et sted av tilværelsen som kan oppleves som et punkt man ikke kan vende tilbake fra for mange, der resultatene kan være en alvorlig psykotisk sykdom, selvmord og selvskading. Skam på grunn av seksuelle overgrep på ulike tidspunkt i livsløpet kan påføre symbolske byrder i en slik grad at folk kan ekskludere seg selv fra sosiale relasjoner med andre, forstått som stedet for respekt og verdighet. Folk i skam kan også prøve å "skjule seg fra menneskeheten» som den amerikanske filosofen Martha C. Nussbaum skriver i sin bok Hiding from Humanity. (2004). Hun hevder her at skam er:

En måte å skjule seg fra menneskeheten som er både irrasjonelt i normativ forstand, som et ønske om å være noe man ikke er, og upålitelig i den praktiske sans, ofte i sammenheng med narsissisme og en uvilje mot å tilfredsstille andres rettigheter og behov... Skam er trolig normativt også upålitelig i det offentlige liv, til tross for dens potensiale for det gode ... et samfunn har gode grunner til å forebygge skam og for å beskytte sine borgere mot shaming (2004: 15).

Bakgrunnen for min interesse vokste ut fra mitt arbeid med ofre for seksuelle overgrep og seksuelle overgripere over mange år. Dette har gitt meg en kompetanse som var svært viktig å ha i min doktorgradsavhandling. Min intensjon var å bruke en god vitenskapelig tilnærming, kombinert med et moralsk ansvar og ikke påføre mer skam på dem som delte sine liv og erfaringer med meg. Mitt mål var å behandle alle mine informanter med anerkjennelse og respekt. Jeg fokuserte på skam for å lære av mine informanter, og fordi fokus og skam opplevelser gir mulighet for moralsk vekst. Jeg følte at jeg hadde levd opp til mine forskningsetiske mål når en av mine informanter, Linda, sa på slutten av mine fokusgruppeintervjuer:

 Det har vært, på en måte, ummm, vel alle gruppene sier at måten intervjuene er gjennomført på har resultert i at vi er mer sammensveiset enn før. Vi har blitt bedre kjent med hverandre som individer. Det er slik jeg føler det. Det var virkelig bra til å være i gruppen jeg var i. Du gav oss en, umm ((Biter seg i leppa)) umm, det føltes trygt og du ga oss umm en hel masse i tillegg, eller hva kan jeg si. Det var en veldig positiv erfaring.

Hiding from humanity

In my PhD thesis about shame and sexual abuse (2009), I meet people at the point of breakdown of humanity, a place of existence that might be experienced as the point of no return for many; where the reults might bed severe psychotic illness, suicide and self-harm. Shame due to sexual abuse at different times in the life course may inflict symbolic burdens in the self to such an extent that people might exclude themselves from social relationships with others, understood as the place for respect  and dignity. People in shame might also try to "hide from humanity" as the American Philosopher Martha C. Nussbaum writes in her book Hiding from Humanity. Disgust, Shame, and the Law (2004). She argues here that shame is:  

A way of hiding from our humanity that is both irrational in the normative sense, embodying a wish to be a type of creature one is not, and unreliable in the practical sense, frequently bound up with narcissism and an unwillingness to recogonize the rights and needs of others...Shame is likely to be normatively unreliable in public life, despite its potential for good...a liverat society has particular reasons to inhibit shame and to protect its citizens from shaming (2004: 15).

The background for my particular interest grew out from my work with victims of sexual abuse and sexual offenders over many years. This has given me a competence which was very important to have in my PhD thesis. My intention was to use a sound scientific approach, combined with a moral responsibility og not shaming those who shared their lives and experiences with me further. My aim was to treat all my informants with recognition and respect. I focused on shame in order to learn from my informants and because focusing og shame experiences gives the possiblity for moral growth. I felt that I had lived up to my aims when one of my informants, Linda, said at the aen of my focus group interviews:

 It's been, in a way, ummm, well all the groups say that the way the interviews have been conducted has resulted in us being more welded together than before. We have become better acquinted with each other as individuals. That's the way I felt. It was really all-right to be in the group I was in. It gave us a, umm ((Bites her lip)) umm it felt safe and you gave us umm a whole lot in addition or what can I say. It was a very positive experience.

Works of Love

While Karl Marx and Friedrich Engels sat and wrote the Communist Manifesto, Søren Kierkegaard wrote his manifesto, Works of Love (1847). Both Manifestos are in their own ways critical and dialectical writings. Marx and Engels on the basis of a historical dialectic. Kierkegaard wrote based on a negativistic dialectic. Whether or not Marx, Engels, and Kierkegaard knew each other is not far-fetched, but as thinkers, they were very different. Marx and Engels were concerned with social criticism. Kierkegaard was concerned with criticizing our ideal representations. Works of Love is about a struggle between how we evaluate ourselves and how we view others. Kierkegaard was concerned that our ideal representations must be deconstructed and destroyed so that we are capable of accepting ourselves and others as they are. Shame can be understood as failing to live up to our ideals and beliefs, are these failures are strongly connected to our self-image.

The Sickness unto Death and Works of Love should, in my view, be read together. In the book Sickness unto Death, Kierkegaard develops his concept of the self, which he understood as a set of relationships where one is in despair when one wills to be oneself and when one does not will to be oneself. These relationships are analyzed further in Works of Love. The analysis demonstrates that what we do to others affects who we are as individuals.

In my PhD thesis on shame and sexual abuse, I interviewed a woman named Dagny. I think she explains in an excellent way why it is important to destroy our ideals representations in order to free ourselves from the  destructive forces of shame.

Dagny: You can not say no because others have taken the opportunity to say no from you. You have to do as others say all the time. You will do anything to please others. So you're left with a poor self image because you never get anything back. If you later encounter a partner who once again misuses your trust because he sees your compliance and goodness as a naive, then you are being exploited. If this happens several times throughout your life, along with everything you have experienced as a child, then you start to realize that you have a heavy burden to carry. That's when shame grows and grows. Finally, you feel that you can't rely on anybody anymore.

Kjerlighedens Gjerninger

Mens Karl Marx og Friedrich Engels satt og skrev Det kommunistiske manifest, skrev Sørem Kierkegaard på sitt manifest, Kjerlighedens Gjerninger (1847). Begge manifestene er på hver sin måte kristiske og dialektiske skrifter. Marx og Engels skrev ut i fra en historisk dialetikk. Kierkegaard skrev ut i fra en negativistisk dialetikk. Hvorvidt Marx, Engels og Kierkegaard kjente til hverandre er ikke usannsynlig, men som tenkere var de svært ulike. Marx og Engels var opptatt av samfunnskritikk. Kierkegaard var opptatt av å kritisere våre idealforestillinger. Kjerlighedens Gjerninger handler om en kamp mellom hvordan vi vurdere oss selv og hvordan vi vurderer andre. Kierkegaard var opptatt av at våre idealforestillinger må dekonstrueres og destrueres slik at vi med ydmykhet er istand til å aksepteres oss selv og andre slik de er. Skam handler nettopp om at vi ikke klarer å leve opp til våre idealforestillinger og er derfor sterkt forbundet til vårt selvbilde.

Sygdommen til Døden og Kjerlighedens Gjerninger bør etter mitt syn leses i sammenheng. I boken Sygdommen til Døden utvikler Kierkegaard sitt selv begrep, som han forstår som en sett av relasjoner hvor man fortviler både når man vil være seg selv og når man ikke vil være seg selv. Disse relasjonene er analysert videre i Kjerlighedens Gjerninger. Analysen demonsterer at det vi gjør mot andre påvirker hvem vi er som individer.

I min PhD avhandling om skam og seksuelle overgrep, intervjuet jeg en kvinne som heter Dagny. Hun synes jeg forklarer på en glimrende måte betydningen av å ødelegge våre idealforestillinger for å frigjøre oss fra skammens ødeleggende krefter.

Dagny: Du klarer ikke å si nei fordi andre har tatt muligheten for å si nei fra deg. Du er nødt til å gjøre som andre sier hele tiden. Du gjør hva som helst for å tilfredsstille andre. Så sitter du igjen med et dårlig selvbilde fordi du får aldri noe tilbake. Hvis du senere møter en partner som nok engang misbruker din tillit fordi han oppfatter din ettergivehet og godhet som en naivitet, da blir du utnyttet. Hvis dette skjer flere ganger gjennom livet, sammen med alt det du har opplevd som barn, da begynner det å bli en tung bør å bære på. Det er da skammen vokser og vokser. Tilslutt stoler du ikke på noen lenger.

Despair as not willing to be oneself

I have since the middle of the 1980s, worked with people who have experienced sexual abuse. Some have been offenders, some relatives, but most have been people who have suffered sexual abuse from others. The abusers have often been the child's own parents, uncle and aunts, and grandparents. Being a victim is a label no one likes to have. Such a label can be very stigmatizing. This is something many victims of sexual abuse have experienced. It is also something offenders and the families of both offenders and victims have experienced. Nothing seems to be so stigmatizing in the community as sexual abuse. To hear about grown ups who commit sexual abuse against young children evokes strong emotions such as anger, hatred, disgust, and revenge. Media has in recent years had many reports about such episodes. This grim reality has come so close that we must deal with it. We who are working on a humanist basis to help other people, need to have research-based knowledge to help both victims, families and perpetrators.

Østfold University College has an advanced education in Combating the sexual abuse of children, which I have the responsibility for, but which had never been established without the efforts of Mary-Ann Oshaug founder and leader of the Incest Centre in Vestfold. This advanced education gives students the opportunity to specialize in one of the most complex fields we face today. One of the many subject the students learn about is how to talk with children that one fears may have been exposed to sexual abuse. The child might seem to hide a secret, has changed its way of being, shows a sexual behavior one finds abnormal for the age of the child, or shows small signs that might point towards sexual abuse. This is particularly a challenge for the police responsible for investigating and collecting evidence in such cases and Child Welfare services who are responsible for ensuring that all children in the community receive the help and protection they need. When this advanced education opened last year the Norwegian Minister of Justice, Knut Storberget, held a welcome speech in which he emphasized the importance of such education and the need for more research knowledge in this field. Mary-Ann Oshaug held after this an opening lecture on "how to live a normal life, while being subjected to sexual abuse." It was difficult to hear how many of the victims of sexual abuse try to hide their identity as a victim by living normal lives without telling anyone of their abuse. They fear the consequences of showing oneself as sexually abused and therefore do not will to be oneself. Even small children hide their experiences of abuse. Despair of being oneself as a victim, is so strong that one tries to be something other than what one is (a victim) and lives as if one has not experienced sexual abuse. Some can do this throughout life, others feel that despair becomes so strong that something inside finally "breaks" and one has to seek help.

It can be difficult for us to understand how grown up men and women can sexually abuse young children. But for us who are in a helping profession, we must attempt to penetrate into what may be impossible to talk about. I spoke recently with a young man who telephoned me and said he was sexually attracted to small girls. He believed this was an orientation he had in the same way as others were fond of  adults. He had never committed a sexual crime against children and realized that he could never live out his love towards children. He would not and could not be himself as a person who fell in love with small girls. He went to psychologist in order to be able to live with this orientation, but often had suicidal thoughts. He said that it was impossible for him to will to be himself as long as there was so much hatred toward people with his orientation in society. He wanted to tell friends and family about his sexual orientation, but knew he would not get any understanding from them. He also wanted to go to the media, and talk about who he really was. But he was afraid of the stigma that would lead to. He was in despair over not willing to be oneself. He had to live the rest of his life as something other than what he really was.

Kierkegaard says we live in a time of despar where we in despair will to be ourselves and at the same time in despair are not willing to be ourselves. How then do we find our way out of this despair? There is just one way Kierkegaard says in the book Sickness unto Death, and it is to go through it. There is no point going over it, under it, around it or deny it. Despair must be confronted inorder to be able to take onesself back. This requires the will and courage to change from the persom in despair and the helper must create a framework characterized by recognition and respect.

With a hope for more regocnition and respect between people, I wish all my blog readers a Happy Easter.

Fortvilelse som å ikke ville være seg selv

Jeg har siden midt på 1980-tallet jobbet med mennesker som har opplevd seksuelle overgrep. Noen har vært overgripere, noen pårørende, men de fleste har vært personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra andre personer. Overgriperne har som oftest vært barnets egne foreldre, onkler og tanter, og besteforeldre. Å være et offer er en merkelapp ingen liker å ha fått på seg. En slik merkelapp kan være veldig stigmatiserende. Dette har spesielt mange av ofrene for seksuelle overgrep opplevd. Ja, det gjelder i høyeste grad også for overgriperne og pårørende til både overgriperne og ofrene. Ingenting synes å være så stigmatiserende i samfunnet som seksuelle overgrep. Det er vanskelig å ville være seg selv når man er et offer, en overgriper eller pårørende til disse.Det å høre om voksne personer som begår seksuelle overgrep mot små barn vekker sterke følelser som sinne, hat, avsky, og hevn hos mange. Media har de siste årene hatt svært mange oppslag om slike episoder. Denne dystre virkeligheten er kommet så nær at vi må forholde oss til den og vi som jobber på et humanistisk grunnlag for å hjelpe andre mennesker må skaffe oss forskningsbasert kunnskap for å kunne hjelpe både offer, pårørende og overgriper.

Høgskolen i Østfold har en videreutdanning i Tiltak mot seksuelle overgrep mot barn som jeg har ansvar for, men som aldri hadde blitt etablert uten innsatsen fra Mary-Ann Oshaug fra Incestsenteret i Vestfold. På denne videreutdanningen gis studentene anledning til å fordype seg i et av de mest kompliserte fagfeltene vi står ovenfor. Et tema vi bl.a. tar opp er hvordan snakke med barn som man frykter kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Barnet synes å skjule på en hemmelighet, har forandret sin måte å være på, har en seksualisert atferd, har kommet med små signaler om noe som muligens har skjedd. Dette er ikke minst en stor utfordring for politiet som har ansvar for å etterforske slike saker og barnevernet som har ansvar for å påse at alle barn i kommunen får den hjelp og beskyttelse de trenger -til rett tid. Da denne videreutdanningen åpnet ifjor holdt Justisminister Storberget en velkomsttale hvor han la vekt på viktigheten av en slik utdanning og behovet for mer forskningsbasert kunnskap på dette feltet. Takk Storberget forat du så tydelig viser at du har hjerte på rett sted. Deretter holdt Mary-Ann Oshaug en glimmerende åpningsforelesning for en fullsatt auditorium om "hvordan leve et normalt liv, mens man er utsatt for seksuelle overgrep". Det var sterkt å høre hvordan mange av ofrene for seksuelle overgrep forsøker å skjuler sin identitet som offer ved å leve normale liv. Dette er til og med noe små barn får til. Fortvilelsen over å være seg selv som offer, er så sterkt at man heller forsøker å være noe annet enn det man er, og lever som om man ikke har opplevde seksuelle overgrep. Noen klarer dette gjennom hele livet, mens andre opplever at fortvilelsen blir så sterk at noe brister innvendig til slutt og man må oppsøker hjelp. Det å ikke ville være seg selv som offer for seksuelle overgrep blir for mange for vanskelig, og man trenger hjelp til å ta seg selv tilbake. Her gjør alle Incestsentrene og Krisesentrene i Norge en fantastisk innsats.

Det kan være vanskelig for oss å forstå hvordan voksne menn og kvinner kan utsette små barn for seksuelle overgrep. Men for oss som skal hjelpe dem, må vi forsøke å trenge inn i det som kan være umulige å snakke om. Jeg snakket forleden med en ung mann som ringte meg og sa at han var seksuelt tiltrukket små jenter. Han mente dette var en legning han hadde på samme måte som andre ble glad i voksne mennesker. Han hadde aldri begått overgrep mot barn og forstod at han aldri kunne leve ut sin kjæringhet mot barn. Han ville ikke og kunne ikke være seg selv som en person som forelsket seg i små piker. Han gikk til psykolog for å klare å leve videre med denne kjensgjerningen, men hadde ofte suicidale tanker. Det var vanskelig for ham å ville være seg selv når samfunnet viste så mye forrakt for hans legning, mente han. Han ønsket å fortelle venner og familie om sin legning, men visste at han ikke ville få noen forståelse fra dem. Han ønsket også å gå ut i samfunnet gjennom media, og fortelle om hvem han egentlig var. Men han var redd for stigmatiseringen det ville føre til. Han var fortvilet over å ikke ville være seg selv. Han måtte leve resten av livet som noe annet enn det han egentlig var.

Kierkegaard sier vi lever i fortvilelsens tid hvor vi fortvilet vil være oss selv og samtidig fortvilet ikke vil være oss selv. Hvor går så veien ut av denne fortvilelsen? Det finnes bare en vei sier Kierkegaard i boken Sygdommen til Døden, og det er å gå gjennom sin egen fortvilelse. Det nytter ikke å gå over den, under den, rundt den eller fornekte den. Forvtilelsen må konfronteres for at man skal kunne ta seg selv tilbake. Til det kreves både vilje og mot av den som fortviler, og hjelperen må skape en ramme hvor fortvilelsen kan konfronteres i et rom preget av anerkjennelse og respekt.

Med et ønske om mer anerkjennelse og respekt mellom mennesker, ønsker jeg mine blogglesere en riktig god påske.

Despair as willing to be oneself

Kierkegaard begins his profound book, Sickness unto Death, to emphasize that "Despair is a sickness of the Spirit, the Self, and can take three forms: In despair not to be conscious of having a self (not despair in the strict sense); in despair not to will be oneself; in despair to will to be oneself. "

Already in the book's first sentence Kierkegaard has caught me with his X-ray sight. When I received the book from philosopher Lundstøl, I had been diagnosed with Meniere. I had quit working as a leader for a Child Welfare office  and was prepared to do something else with my life. I was used to getting the jobs I had applied earlier and began to look for a job in good faith. But disappointment was in the queue. I applied for one job after another, and was rejected each time. A total of 24 rejections in one year. Why was I no longer attractive in the work market? Because I wanted to be myself in work interviews. In despair I went to interviews and told not only about my strengths, but also about my new disease, Meniere. The disease had become a part of who I was and I wanted to be myself, even in job interviews. But this was not very smart. Nobody wanted a person with a chronic hearing and dizziness disease. First, in the 25th job interview, whenI did not tell about my illness, did I get a job. The strategy succeeded, but it was with great despair I knew that I wanted be myself, but my environment wanted something else. I got the job not because I was the one I was, but because I hid important aspects of myself. I wonder why employment should be like this.
 
When I was in Brazil earlier this year, an 8-week Researcher stay at the Universidade Federal de Espírito Santo, I had a meeting with the management in the mechanical enterprize called IMETAME. They have a annual turnover above 500 million US dollars per year and employs over 4,000 people. What was special about the company is their employment policies. The management explained that 8 out of 10 vacant positions in the company were filled by applicants with the lowest qualifications. Those who are given jobs are former criminals, violent gang members, drug addicts, persons with mental disorders or physical illnesses, with no schooling and many are illiterate. They are poor and live in favellas (slums). The company's philosophy is that applicants with the best qualifications get jobs anyway, while those with the poorest qualifications need an opportunity to start life afresh. They believe that they as a company have a responsibility to combat poverty in Brazil. 40% of corporate profits go to the poor, but their main means of combating poverty is to give people jobs. IMETAME have over 1000 people working in the company because they were poorly qualified. "The last shall be first" is taken literally here. Those who get jobs in this way, receive training and are followed up with what each person needs in order to succeed. IMETAME consider their employment policies as very successful and see that those who are employed in this way are their best and most faithful workers. There is no despair here in having the will to be oneself. Here it pays off to be onesself. Negative life experiences, mental and physical weaknesses, negative self-image, is seen here as typical human characteristics that should not prevent people from participating in work life, but on the contrary, be elements that justify their employment. IMETAME is a pioneer in Corporate Social Responsibility (CSR) and shows that despair in  the individual, family and community can be fought and still be profitable for both society and company.

Fortvilelse som å ville være seg selv

Kierkegaard begynner sin dypsindige bok, Sygdommen til Døden, med å presisere at "Fortvivlelse er en Sygdom i Aanden, i Selvet, og kan saaledes være et Tredobblt: fortvivlet ikke at være sig bevidst at have et selv (uegentlig Fortvivlese); fortvivlet ikke at ville være sig selv; fortvivlet at ville være sig selv."

Allerede i bokens første setning har Kierkegaard fanget meg med sin røntgenaktige blikk. Dette kjenner jeg meg så godt igjen i. Da jeg fikk boken av filosof Lundstøl, hadde jeg hatt diagnosen Meniére en stund. Jeg hadde sluttet som barnevernsleder og var innstilt på å gjøre noe annet med livet mitt. Jeg var vant til å få de jobbene jeg hadde søkt tidligere og begynte å søke jobb med tro på fremtiden. Men skuffelsene stod i kø. Jeg søkte den ene jobben etter den andre, og fikk avslag hver gang. I alt søkte jeg 24 jobber på ett år, og jeg fikk 24 avslag. Hvorfor var jeg ikke lenger attraktiv på arbeidsmarkedet? Jo, jeg ville være meg selv i jobbintervjuene. Fortvilet møtte jeg til intervjuene og fortalte ikke bare om mine sterke sider, men også om min nye sykdom, Meniére. Sykdommen var blitt en del hvem jeg var og jeg ville være meg selv, også i jobbintervju. Men det straffet seg.  Arbeidslivet ville ikke ha en person med en kronisk hørsels- og svimmelhetssykdom. Først i det 25. jobbintervju fikk jeg napp. Jeg fortalte ikke om min sykdom og fikk jobben. Jobbsøkning handler om å selge selv selv og da måtte jeg ikke være meg selv, men forsøke å være den arbeidslivet ville ha. Strategien lykkes, men det var med stor fortvilelse jeg kjente på at jeg ville være meg selv, men omgivelsene ville ha noe annet. Jeg fikk jobb ikke fordi jeg var den jeg var, men fordi jeg skjulte viktige sider av meg selv. Jeg undres over hvorfor arbeidslivet skal være slik.

Da jeg var i Brasil tidligere i år, på et 8-ukers forskeropphold ved Universidade Federal de Espírito Santo, hadde jeg et møte med ledelsen i den mekaniske bedriften IMETAME. De har en omsetnining på over 3 milliarder kroner i året og sysselsetter over 4000 personer. Det som var spesielt med bedriften var deres sysselsetningspolitikk. Bedriftesledelsen forklarte at 8 av 10 ledige stillinger i bedriften besettes av søkere med de dårligste kvalifikasjonene. De som ansettes er tidligere kriminelle, voldelige gjengmedlemmer, narkomane, personer med psykiske lidelser eller fysiske sykdommer, uten skolegang og mange er analfabeter. De er fattige og bor i favellaer (slumområder). Bedriftens filosofi er at søkerne med de beste kvalifikasjoner får jobb uansett, mens de med de dårligste kvalifikasjoner trenger en mulighet til å starte livet på nytt. De mener at de som bedrift har et stort samfunnsansvar for å bekjempe fattigdommen i Brasil. 40% av bedriftens overskudd går til de fattige, men deres viktigste virkemiddel mot fattigdommen er å gi folk jobb. IMETAME har over 1000 personer som jobber i bedriften fordi de var dårligst kvalifisert. "De siste skal bli de første" blir tatt helt bokstavelig her. De som får jobb på denne måten får den opplæringen og oppfølgningen som de trenger for å klare jobben. IMETAME anser deres ansettelsespolitikk som meget vellykket og ser at de som blir ansatt på denne måten er deres beste og mest trofatse arbeidere. Her slipper man fortvilet å ville være seg selv. Her lønner det seg å være seg selv. Negative livserfaringer, psykiske og fyskiske svakheter, negativt selvbilde, blir her sett på menneskelig egenskaper som ikke skal hindre folk fra å delta i arbeidslivet, men tvertimot være elementer som begrunner ansettelsen. IMETAME er et foregangsbedrift i Corporate Social Responsibility (CSR) og viser at fortvilelse på individ, familie og samfunnsnivå kan bekjempes og samtidig være lønnsomt for både samfunnet og bedrfiten.

Sickness unto Death 2

The subtitle in Sickness unto Death is A Christian Psychological Exploration for Upbuilding and Awakening. Psychology can here be understood as a phenomenology for human possibilities. Many have described this book as Kierkegaards foremost masterpiece. The book consists of two parts. Part one is called The Sickness unto Death is Despair, and part 2 is called Despair is Sin. The author is Anti-Climacus, a pseudonym invented by Kierkegaard. Why did he use a pseudonym? Most likely he did so in order to say what he wanted to say as a Christian who was keenly conscious of the gap between the ideals he wanted to express and the actuality of his experiences.

Kierkegaard wrote this book in a amazingly short time, between March-May in the revolutionary year of 1848, but waited until July 1849 with publishing it. This was a time of economical problems which lead to Revolutions in Brazil and several European countries. Even though most of the Revolutions were defeated, the Revolutionary year of 1848 was still a signal of the powerful socialist movement that was on its way. 

In his notes, Kierkegaard writes that "the present age is the age of despair". Despair, in Kierkegaards way of thinking, has to do with becoming ones self. He wrote already a decade before that before one can learn anything at all, one must first know oneself. The prosess of knowing oneself leads inevitably to a confrontation with ones anxiety and despair. Anxiety is understood by Kierkegaard as the dizziness of freedom, a freedom we have when we see our possibilities. Anxiety and despair go hand in hand in Kierkegaards thinking.


Understanding this makes it somewhat easier to read Kierkegaard. I have used these two concepts as a kind of map in my wandering in Kierkegaards landscape. Without a map, one can easily get lost and give up trying to understand the thoughts of a great thinker. I can read Kierkegaard because I can associate with anxiety and despair. Been there - done that. I am daily confronted with my self, possibilities, choices, responsibility, freedom, and so forth. I read Kierkegaard as though he is talking directly to me, in a dialog. This is what makes Kierkegaard so special: he writes to " The Single One" ("Hiin Enkelte") with a seriousness that is lost in our post-modern age. Many have seen that we need to take back this seriousness in our age, and that is why Kierkegaard is becoming more and more read all over the world.

Sygdommen til Døden 2

Undertittelen til  Sygdommen til Døden er En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse. Psykologi kan her forstås som en fenomenologi for menneskets muligheter. Mange har beskrevet denne boken som Kierkegaards fremste mesterverk. Boken består av to deler. Del en er kalt Sygdommen til Døden er Fortvivlelse, og del 2 blir kalt Fortvivlelse er Synden. Forfatteren er Anti-Climacus, et pseudonym oppfunnet av Kierkegaard. Hvorfor måtte han bruke et pseudonym? Mest sannsynlig fordi han dermed kunne si hva han ville som en kristen. En kristen som var klar over gapet mellom idealene han ønsket å uttrykke og aktualiteten i sine livserfaringer.

Kierkegaard skrev denne boken på en utrolig kort tid, mellom mars-mai i revolusjonære året 1848, men ventet til juli 1849 med å publisere den. Dette var en tid med økonomiske problemer som førte til revolusjoner i Brasil og flere europeiske land. Selv om de fleste av revolusjonene ble slått ned, var det revolusjonære året i 1848 fremdeles et signal om den mektige sosialistiske bevegelsen som var på vei.

I sine notater, skriver Kierkegaard at "vår tid er i en alder av fortvivlelse". Fortvilelse, i Kierkegaards måte å tenke på, har å gjøre med å bli seg selv. Han skrev allerede ti år før denne boken, at før man kan lære noe som helst, må man først kjenne seg selv. Prosessen med å kjenne seg selv, fører uunngåelig til en konfrontasjon med ens angst og fortvilelse. Angst er forstått av Kierkegaard som frihetens svimmelhet, en frihet vi har når vi ser våre muligheter. Angst og fortvilelse går hånd i hånd i Kierkegaards tenkning.
Dersom man forstå dette, blir det noe lettere å lese Kierkegaard. Jeg har brukt disse to begreper som et slags kart i min vandring i Kierkegaards landskap. Uten et kart, kan man lett gå seg vill og gi opp med å prøve å forstå tankene til en stor tenker. Jeg kan lese Kierkegaard fordi jeg kan assosiere med angst og fortvilelse. Been there - done that. Jeg konfronteres daglig med meg selv, mine muligheter, valg, ansvar, frihet, og så videre. Jeg leser Kierkegaard som om han snakker direkte til meg, i en dialog. Dette er det som gjør Kierkegaard så spesiell: han skriver til "Hiin Enkelte" med et Alvor som er tapt i vår post-moderne tid. Mange har sett at vi trenger å ta tilbake dette Alvoret, og det er derfor Kierkegaard blir mer og mer lest over hele verden.

Sickness unto Death 1

When I started majoring in Social Work in 1995, I had recently been diagnosed having Meniere. A chronic hearing and dizziness disease. I had daily seizures and dizziness spells. The sickness meant the end of my professional life as a social worker. 15 years as a social worker was now over. What happened? I had to take care of a newborn child and ensure that it received the necessary medical attention at a hospital. The child was born addicted to drugs. The parents felt that they could treat the infant themselves and a conflict was inevitable. The child received appropriate medical help and was later placed in a foster home. The parents were desperate and threatened to take revenge against my family. Threats where made into actions and the stress caused my illness. The pressure of a small organ in the middle ear, the cochlea, was too big and destroyed hearing and balance cilia found there. When they disappear, gradually lose their hearing and balance is disturbed.

I had to find something else to do with my life than I had done in the past 15 years, and took up an old dream of studying. I have always loved to read and can certainly be called bibilophile. However, studies beyond the 3-year Social Work education was nneve achieved. The disease had led me to an opportunity. I had to make a choice in my life. It's not often you have such "omnidirectional" choices in life, but I think everyone experiences this some time or another. What should I do with my life? "Is life worth living?" asked Albert Camus once. He believed that if you answer YES to this question, then one must also take responsibility for ones life. My choice was to take a master in Social Work, which I spent 4 years on. I finished in 1999.
I well remember my first tutorial with philosopher John Lundstøl in 1995. I had written a 30 page note on "a critical analysis of symbolic interactionism." He had read my note and said he had only one sentence in the note that it was a red line underneath. Low and behold I thought. I must be a natural talent. Not only was I devoted reader, I was obviously a good writer also. But the joy was short-lived. Lundstøl said that this was the only sentence that was worth saving in the note. The rest was worthless talk. He said that if I were to learn to write, I also had to learn to read. I said that I read many books each week, sometimes several books every day. He was not impressed. "You have to read slowly and more critical. You must learn to think for yourself. It is not certain that you will ever have an independent thought, but you have to try. If you want me to be your mentor, this is the only way to go." Confidence sank. It felt like diving from 30 feet and landing with a stomach splash. It hurt. I told about my medical history and it seemed like Lundstøl understood what I said. As I was leaving, he took out a small book from his vast bookshelves. The book was insignificant in size. 100 pages. "I want you to read this book to the next session, but you should read slowly, as slowly as possible. When you are finished reading the book, put it down and write a reconstruction of the book to me." He had given me the book: the Sickness unto Death by Søren Kierkegaard. This seemed like a depressing book. But I chose to trust my supervisor. I had decided to change direction in my life and then I had the courage to rely on other people who want me well.

I have in the years since then, read this book countless times. It was a red thread through my thesis: "Paths to self-understanding" (2000). Later, the main theme in my PhD Thesis; "Shame and Sexual Abuse" (2009). This little book is among the books that changed my life. Strange how Kierkegaard, who lived in the early 1800's and almost never outside of Copenhagen in his short life, could write in such a way that my entire existence is put at stake. Thankyou John Lundstøl for the opportunity you gave me and the trust you showed me by giving me this book. It's going to follow me the rest of my life.

Sygdommen til Døden 1

Da jeg begynte på hovedfag i sosialt arbeid i 1995, hadde jeg nylig fått konstatert at jeg hadde Morbus Meniére. En kronisk hørsels- og svimmelhetssykdom. Jeg hadde daglige svimmelhetsanfall og måtte på grunn av denne sykdommen avslutte mitt yrkesliv som sosialarbeider. 15 år som sosialarbeider var nå over. Hva skjedde? Jeg måtte overta omsorgen for et nyfødt barn og påse at det fikk nødvendig medisinsk oppfølgning på et sykehus. Barnet var født narkoman. Foreldrene mente de kunne behandler det nyfødte barnet selv og en konflikt var uunngåelig. Barnet fikk nødvendig medisinsk hjelp og ble senere plassert i et fosterhjem. Foreldrene var fortvilte og truet med å hevne seg overfor min familie. Trusler ble til handlinger og stresset førte til min sykdom. Trykket i et bittlite organ i mellomøret, sneglehuset, ble for stort og ødela høresels- og balanseflimmerhårene som finnes der. Når de forsvinner, mister man gradvis hørselen og balansen blir forstyrret.

Jeg måtte finne på noe annet å bruke livet mitt til enn det jeg hadde gjort de siste 15 årene, og tok opp en gammel drøm om å studere. Har alltid likt å lese og kan sikkert kalles bibliofil. Men studier utover 3-årig sosionomutdanning ble det ikke. Sykdommen hadde ført meg til en mulighet. Jeg måtte foreta et valg i livet mitt. Det er ikke ofte man har slike retningsbestemmende valg i livet, men jeg tror alle opplever dette før eller siden. Hva skal jeg med livet mitt? "Er livet verdt å leve?" spurte Albert Camus en gang. Han mente at hvis man svarer JA til dette spørsmålet, da må man også ta ansvar for livet sitt. Mitt valg var å ta hovefag i sosialt arbeid, noe jeg brukte 4 år på. Jeg var ferdig cand polit i 1999.

Jeg husker godt min første veiledning med filosof John Lundstøl i 1995. Jeg hadde skrevet et 30 siders notat om "en kritisk analyse av symbolsk interaksjonisme". Han hadde lest mitt notat og sa at han hadde bare en setning i notatet som det var en rød strek under. Himmel og hav tenke jeg, jeg må være et naturtalent. Ikke bare var jeg glad i å lese, jeg var tydeligvis også flink til å skrive. Men gleden var kortvarig. Lundstøl sa at dette var en eneste setningen som var verdt å spare på i notatet. Resten var verdiløst prat. Han sa at dersom jeg skulle lære meg å skrive, måtte jeg også lære meg å lese. Jeg sa at jeg leser mange bøker hver uke, noen ganger flere bøker hver dag. Han var ikke imponert. "Du må lese sakte og mer kritisk. Du må lære deg å tenke selv. Det er ikke sikkert du noengang vil ha en selvstendig tanke, men du må prøve. Hvis jeg skal være din veileder, er det veien vi skal gå." Selvtillitten sank. Det kjentes som å stupe fra 10 meteren og lande med mageplask. Det gjorde vondt. Jeg fortalte om min sykdomshistorie og det virket som Lundstøl forstod hva jeg sa. I det jeg skulle gå, tok han frem en liten bok fra sine enorme bokhyller. Boken var ubetydelig i størrelse. 100 sider. "Jeg vil at du skal lese denne boken til neste veiledning, men du skal lese sakte, så sakte som overhodet mulig. Når du er ferdig med å lese boken, legg den fra deg og skriv en rekonstruksjon av boken til meg."  Han hadde gitt meg boken: Sygdommen til Døden av Søren Kierkegaard. Tittelen synes jeg vitnet om manglende sjelesørgiske evner hos min veileder. Dette virket som en deprimerende bok. Men jeg valgte å stole på min veileder. Jeg hadde bestemt meg for å endre retning i mitt liv og da måtte jeg våge å stole på andre mennesker som vil meg vel.

Jeg har i årene siden da, lest denne boken utallige ganger. Den ble en rød tråd gjennem min hovedfagsoppgave: "Veier til selvforståelse" ("2000). Senere hovedtema i min PhD avhandlling om "Skam og seksuelle overgrep" (2009). Denne lille boken er blant de bøkene som har forandret livet mitt. Rart hvordan Kierkegaard, som levde tidlig på 1800-tallet og som nesten aldri var utenfor København i sitt korte liv, kunne skrive på en slik måte at hele min eksistens blir satt på spill. Takk John Lundstøl for muligheten du gav meg og tilliten du viste meg ved å gi meg denne boken. Den kommer til å følge meg resten av mitt liv.